torsdag 18. januar 2018

Gjesteblogg: Restart: Å være digital i skole og utdanning. Av Lisbeth Bergum Johanson og Silje Solheim Karlsen


Restart: Å være digital i skole og utdanning
Av 
Lisbeth Bergum Johanson og Silje Solheim Karlsen (red.)

Tittelen til boka, "Restart – å være digital i skole og utdanning", gjenspeiler både et ønske om og et behov for å henge med i den teknologiske utviklinga, som har endret kommunikasjonsformer, informasjonsflyt og plattformer for læring og kunnskap i samfunnet. Skolen er i aller høyeste grad berørt av dette, og mange skoler opplever en helt ny digital hverdag. Det finnes elever på småtrinnet som aldri har hatt lærebøker, aldri hatt en ABC-bok i papirform. Samtidig som digitaliseringa har redusert rollen til tradisjonelle læremidler som lærebøker og innbundne oppslagsverk, har vi fått nye læringsverktøy, som pc-er og iPader. For a sette det litt på spissen kan vi si at det er slutt på boktrekk; det er erstattet med krav om fullt oppladet iPad hver morgen.

Sannsynligvis opplever mange lærere, lærerstudenter og lærerutdannere at det både er vanskelig å orientere seg i den teknologiske jungelen, sette seg inn i utstyr og funksjoner, og ikke minst er det vanskelig å omsette teorier om digital læring i gode praktiske pedagogiske og didaktiske opplegg. Dette gjør at tradisjonelle praksiser fortsatt karakteriserer mange klasserom (Hillmann og Säljö 2016, Bøe og Knutsen 2012), til tross for at digital læring er en vesentlig del av elevenes kompetanseutvikling og et sentralt mål i læreplanene, der det utgjør en av de fem grunnleggende ferdighetene. Hvordan vi bruker digitale hjelpemidler i opplæringa vil være avhengig av læringssynet vi har (Henderson og Yeow, 2012). Ifølge Säljö (2010) har teknologi i skolen tradisjonelt vært brukt i samsvar med behavioristiske prinsipper, for eksempel selvinstruerende programmer hvor elevene får umiddelbar respons i form av riktig eller feil på faktabaserte oppgaver. Denne måten å tenke om læring og vurdering på kan være til hindring for at teknologiens potensial for læring benyttes fullt ut.

Denne boka er inspirert av begrepet digital didaktikk, slik det er brukt av Isa Jahnke mfl. Digital didaktikk bygger på Vygotskijs (1978) sosiokulturelle læringsteori om den proksimale utviklingssone. Dette betyr at læring vil skje dypere og med større utbytte når elever og lærere samarbeider og hjelper hverandre, og når man lærer med og ikke av teknologien. Isa Jahnke og Nordberg (2013) mener digital didaktikk blant annet betyr at lærernes rolle endres til i større grad å tilrettelegge for elevaktiv læring. Kapitlene i boka viser konkrete, praktiske eksempler på hvordan digitale hjelpemidler kan integreres i alle fag og på alle trinn, og der lærernes undervisningsopplegg og elevenes læringsaktiviteter er i fokus.

I en sosiokulturell læringsforståelse er vurdering for læring ønskelig. Målet er selvregulert læring, og at elevene i større grad får eierskap til egen læring. Hvilken rolle kan for eksempel iPaden spille i dette? Rigmor Mikkelsen diskuterer dette i sine analyser av casestudier knyttet direkte til didaktisk utviklede apper for iPad. At ikke bare appenes utforming, men også bruken av dem har betydning, ser vi i både Bjørnar Ødegårdstuens og Carola Kleemanns bidrag. Ødegårdstuen peker på at appene må forstås, og gjøres forståelig, noe vi også ser i kapitlet til Kleemann. Hun viser hvordan lærere ved hjelp av iPaden produserer oppgaver om bokstavlæring til en førsteklasse, og at dette kan føre til, ikke bare en ny didaktisk design, men også en ny og mer elevsentrert tilnærming til denne første lese- og skriveopplæringa. Der Kleemann viser til hvordan lærerne etter hvert bruker iPaden mer kreativt, er det elevens muligheter for improvisasjon og kreativitet som er fokus i Saeed Manshadis og Geir Zakariassens kapitler. Her viser forfatterne til konkrete oppgaver og praktisk bruk av iPad i matematikk og norsk, der elevaktiviteten bidrar til et mer flerstemmig klasserom, og elevene får rom til å uttrykke egne tanker, ideer og perspektiver, og dermed får eierskap til egen læringsprosess.

Det er imidlertid også mulig å bruke lett tilgjengelige kommersielle programmer på en pedagogisk og hensiktsmessig måte. Kanskje er noen lærere litt skeptiske til å inkludere dataspill og sosiale medier som læringsaktiviteter, men det er viktig at skolen også tar i bruk den kompetansen og forståelsen som elevene allerede besitter. Vi må møte elevene der de er. Både Lisbeth Bergum Johanson og Silje Solheim Karlsen ser på hvordan dataspill kan bidra til interesse og kreativitet, og ikke minst til utvikling av ny fagkunnskap. I likhet med spill, kan også medier og sosiale medier som Facebook være et godt verktøy i skolen for å arbeide med sentrale faglige begreper, digitale ferdigheter og digital dømmekraft. Anne-Mette Bjøru, Lisbeth Bergum Johanson og Helge Chr. Pedersen viser blant annet hvordan kildekritikk er blitt et særlig viktig tema for skole, utdanning og samfunn, ettersom den digitale utviklingen har eksplodert og informasjonen vi får fra ulike hold og ulike medier gjør det vanskelig å skille mellom fakta og usannheter.

Det er i tillegg aspekter ved den digitaliserte skolen som kanskje ikke er belyst i særlig grad. Teknologien må være til stede og brukes allerede i lærerutdanninga. Rigmor Mikkelsens og Mona Rists kapittel tar opp problemstillinger knyttet til teknologi i skole og undervisning og peker på nødvendigheten av at både lærerutdanning og praksisfelt tar ansvar for å få til en mer helhetlig tilnærming til IKT i studentenes profesjonsfaglige læring. Et annet aspekt er foreldrenes rolle når skolen blir digital. Aksel Pedersen tar opp det normative grunnlaget for samarbeid mellom skole og hjem slik det framstilles i planer og lovverk, og diskuterer medbestemmelse, medvirkning og informasjonsflyt. En konsekvens av at digitale verktøy integreres i skolen, er at ungdommers hverdag i enda større grad blir preget av mange timer foran skjerm. Ingvild Jensen har undersøkt hvordan ungdommer forstår sin egen helse, og om sammenhengen mellom skjermtid og helse.

Samlet sett presenterer og problematiserer boka muligheter og utfordringer knyttet til det å være digital i skole og utdanning. Felles for alle kapitlene i boka er at de fokuserer på ulike sider ved bruk av digitale verktøy i praksis. I tillegg kan kapitlene ses som bidrag i den aktuelle diskusjonen i norsk skole om utvikling av en digital didaktisk praksis.


----------------------------------------------------------------
Lisbeth Bergum Johanson er førstelektor i samfunnsfag ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk, UiT - Norges arktiske universitet.

Silje Solheim Karlsen er førsteamanuensis i norsk ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk, UiT - Norges arktiske universitet.


Restart: Å være digital i skole og utdanning inneholder både teoretiske perspektiver og empiriske bidrag, og den beskriver ulike sider ved bruk av digitale verktøy i praksis. Et premiss for boka er å vurdere bruken av teknologi som grunnmur i en elevaktiv læringskultur. Forfatterne presenterer både undervisningsopplegg og læringsaktiviteter, og viser hvordan læring vil ha større utbytte når elever og lærere samarbeider og hjelper hverandre. Konteksten for læring og utdanning er ikke begrenset til det tradisjonelle klasserommet, lærernes rolle er i større grad å tilrettelegge for elevaktiv læring der man lærer med og ikke av teknologi.

Bidragsytere i boka er Anne-Mette Bjøru, Ingvild Jensen, Lisbeth Bergum Johanson, Silje Solheim Karlsen, Carola Kleemann, Saeed Manshadi, Rigmor Mikkelsen, Aksel Pedersen, Helge Chr. Pedersen, Mona Rist, Geir Zakariassen og Bjørnar Ødegårdstuen.


Foto: Glenn Carstens-Peters/Unsplash

tirsdag 16. januar 2018

Gjesteblogg: Nytteperspektivet. Av Simen Spurkland


Nytteperspektivet
Av Simen Spurkland - @simenspurkland


Jeg driver for tiden å lærer mine elever geometri. Jeg prater om Pytagoras, jeg fasiliterer for selvregulert læring, jeg staker ut tilpassede løyper og forsøker fragmentere formler til spiselige og forståelige biter.

Etter 2,5 år er klassene min lojale og godtar at ikke all undervisning kan være spennende, annerledes eller morsom - men hvorfor ikke det?!

I et fag som samfunnsfag kan man få lov til å diskutere verdenskriger, ideologier og nyheter uten nødvendigvis å kunne verken årstall, alder eller bmi på kjente personer. I musikk får man lov til å jakte på sin egen musikalitet uten at man må kunne Bach sine kantater på rams eller redegjøre for hvorfor det heter H i Norge og B i England. I kroppsøving får man endog lov til å bare prøve så godt man kan - da dette faget er det eneste som eksplisitt har innsats som utgangspunkt for vurdering.

Her sitter jeg en mandag kveld og i DN kan jeg lese at koding/programmering må inn i skolen - et refreng jeg har hørt omtrent like ofte som Despacito på mP3 siste halve året…

Her jeg sitter vrir jeg min relativt kompetente matematikklærerhjerne i alle tenkelige plan, på jakt etter gode innfallsvinkler til hvordan gjøre geometri forståelig, selvregulert, dypt nok og så videre. Det emnet som på mange måter er selve essensen av hva man kan få til bare man gidder tenke seg om.

Eratosthenes klarte beregne jordas omkrets ved hjelp av en pinne for ca 2500 år siden. En pinne, sannsynligvis utrolig god tid og ikke minst en slave som orket å gå de 800 kilometrene fra Syene til Alexandria - tur/retur - og som ikke minst gjorde en utrolig god jobb! Tenk deg å gå 800 kilometer og faktisk klare å holde tellinga, slik at den godeste Eratosthenes kunne sitte der med pinnen og skyggen, og selvsagt høste all æren etterpå. Det er jo denne stakkars slaven som fortjener ros!

Men, tilbake til min hjernevridningsaktivitet en mandags kveld: forrige uke regnet elevene mine relativt mange oppgaver, og i tillegg så de på en del ressursvideoer om geometri. Alt i alt ble mye godt gammeldags skolearbeid lagt ned. Felles for de fleste timene: dørgende kjedelige og med relativt lav nytterverdi for de aller fleste.

Da jeg fredag ettermiddag logget av etter en dobbelttime i matematikk, så var jeg mentalt utslitt på vegne av meg selv og min lærerhjerne, men også på vegne av mine elever som lojalt hadde jobbet med sikkert ganske intetsigende oppgaver i altfor lang tid.

Jeg svor en ed på fredag - en relativt gammel ed - men den trengte fornying: dette skal de slippe å gjenta resten av dette året. Utfordringen min er minst todelt: for det første det er faktisk veldig vanskelig å designe gode nok opplegg eller læringsforløp som vekker en genuin interesse hos elevene - og for det andre bor det fordommer hos mine elever om hva det vil si å bli undervist i matematikk; og avvikes det fra denne fordommen, så genereres en skepsis som er Gunnar Tjomlid verdig (det er et kompliment, Gunnar).

Denne fordommen inneholder eksempelvis at definisjonen av å være god i matematikk er en elev som løser mange relativt like oppgaver raskt uten å trenge hjelp eller veiledning fra lærer. Belønningen for denne raske oppgaveløsingen er flere til forveksling like oppgaver som skal løses like fort.

Et biprodukt av denne definisjonen er at hurtighet er synonymt med høy matematisk kompetanse - gjerne manifestert i form av et gangesertifikat…

Videre kan det se ut til at fordommen inneholder at en elevs rolle er å øve på matematikk utenom tiden med lærer, slik at de kan komme til timen og bevise at de har gjort lekser på en god måte. Det svaret elever flest har på spørsmålet om hva de må endre på for å bli flinkere, er nemlig at de skal øve mer hjemme.

I tillegg ser det ut til at elever tror de er forventet å huske alt mulig som har skjedd i matematikktimene de årene de har gått på skolen. Hvis de ikke får til et regnestykke eller en oppgave, så er det som regel fordi de har glemt hvordan det gjøres…

Når man så skal vurdere om læring har skjedd, så er alle avvik fra normen negative - fordi det medfører ekstra arbeid for rettende lærer når man aktivt må sjekke om det eleven har gjort, stemmer.

Og listen fortsetter…

Hvem sin skyld er dette? Systemet, og systemet drives i stor grad av lærere.

Lærere som på sitt verste reproduserer sine egne eleverfaringer inn i sin egen fordom om hva det vil si å være lærer i faget.

Vet vi hvorfor man lærer bort deling med rest…? Nja, men vi gjør det like ufortrødent.

Har høy passerkompetanse en viktig rolle i en borgers deltakelse i samfunnet…? Nei, stort sett er det kun mattelærere som trenger å være gode på passerbruk, så sterkt fokus på passerbruk er egentlig en skjult rekrutteringsstrategi av fremtidige mattelærere.

Kjære alle som mener noe om undervisningen i matematikk: med all respekt så har du mest sannsynlig pugget deg til en forståelse som aller best fungerer i en konstruert prøvesituasjon, og du har sogar brukt tabeller i dine beregninger. Hvis du ble ingeniør, så var det i få tilfeller på grunn av undervisningen i matematikk på grunnskolenivå.

Alternativt er du medlem av det flertallet som på en eller annen måte ser på det å kunne matte som en eller annen magisk medfødt egenskap på samme måte som det som kreves for å motta et brev fra Galtvort på 11-årsdagen og rent matematisk betrakter du deg som en gomp. Slutt å krev at undervisningen skal likne på den du mener å huske. Ikke var den god for de fleste av dere, og skolen både vil og skal være i utvikling.

Kjære kolleger som driver med matematikkundervisning: før det første så trenger dere ikke oppfylle fordommen forsøkt beskrevet over. Det er egentlig ingen som vil ha det slik, og i ærlighetens navn er det ofte ganske kjedelig. Vi kan ikke lære bort matematikk som fascinerende på grunn av matematiske fenomener alene. Det er fascinerende for de som har skjønt det, men for veldig mange blir det aldri fascinerende med Pascals trekant eller sekvenser blant de uendelige desimalene til pi.

Faktisk er det spørsmålet en av mine elever stilte da jeg fortalte om Eratostenes som er typen spørsmål vi kan bruke mer tid på. Da jeg hadde fortalt historien og evnet skape ganske mye engasjement rundt Eratostenes prestasjon, så lurte en elev ganske enkelt på hvor lang tid han hadde brukt på å gjøre beregningen.

I matematikkdidaktikken kalles dette for et contingent moment, altså et man ikke klarer å forutse og dermed ikke planlegge for.

Jeg valgte å omfavne spørsmålet, og i samtalen rundt dette spørsmålet oppstod uendelig mye mer matematikk og undring enn jeg kunne drømme om.

Dette er ikke en forskningsartikkel, det er en utblåsning med utgangspunkt i min daglige kamp for å befri elevene fra et fags diskurs som forsøker å kvele deres naturlige undring.

Min oppfordring går til alle dere som mener noe om matematikken: det jeg trenger er ikke en bredere og mer omfattende læreplan, jeg trenger heller ikke pekefingre på hvor dårlig stelt det er (noe jeg er dundrende uenig i, men det er et annet innlegg) - nei, jeg trenger at du bidrar til å styrke nytte-perspektivet i matematikken. Hva bruker du matten til i din hverdag? Det mattefaget trenger er gode caser fra virkeligheten, der folk bruker matematikk, logisk tenking eller problemløsning aktivt i sitt arbeid - jeg antar at det for de fleste ikke innebærer at man ramser opp gangetabellen så fort man kan dag ut og dag inn...

God natt!

---------------------------------------------------------
Simen Spurklands hverdag er primært som matematikk- og musikklærer i et heldigitalt klasserom på Vøyenenga ungdomsskole som ligger i Bærum. Siden 2013 har han undervist i klasserom med 1:1 iPads. Ved siden av jobben som lærer holder Simen kurs og foredrag om digital didaktikk, matematikkdidaktikk og om det å være en profesjonell lærer.

søndag 14. januar 2018

Gjesteblogg: Lærere som fremtidens innovatører. Av Barbara Anna Zielonka


Lærere som fremtidens innovatører
Av Barbara Anna Zielonka - @bar_zie

Verden endrer seg raskere enn vi tror. Teknologi spiller viktig rolle i både offentlig og privat sektor. Selv om endringene i utdanningssektoren ikke skjer for fort, må lærere endre sine tankesett og sette i gang en innovativ tankegang for å forberede elevene på fremtiden. Hva kjennetegner lærere med sånn tankegang? Hvorfor trenger vi lærere som kommer med innovative læringsmetoder? Hvorfor trenger vi lærere som fokuserer på fremtiden?

For noen år siden ble jeg fasinert av “growth mindset”. Noen av mine undervisningsøkter handler om forskjellen mellom dynamisk tankesett og statistisk tankesett, og måter for å utvikle kunnskaper kontinuerlig gjennom hele livet. Men nå har jeg begynt å tenke på tankesettet til lærere også. Selv om mange lærere jeg har blitt kjent med har dynamisk tankesett, mangler de ofte en innovativ måte å tenke på undervisning og læring.

7 kjennetegn på lærere som setter innovasjon høyt:

Nysgjerrig
Hvis du ser på lærere som er lidenskapelig nysgjerrige, ser du med en gang hvor fokuserte de er og hvor mange interessante spørsmål de stiller. Ser de noe nytt på nett, har de lyst til å prøve dette ut med elevene sine med en gang. De bruker ideer de har lest eller hørt om, men også endrer dem på måter som passer bedre for deres egne elever. Lærere som er nysgjerrige ser muligheter der andre ser problemer. De elsker å undersøke nye undervisningsmetoder og tar initiativ for å eksperimentere i egne klasserom.

Endringsvillig
Med digitalisering kommer endringer. Lærere som er endringsvillig og deltar aktivt i den digitale omstillingen er de som lykkes. De endrer sine undervisningsplaner hvert år og lager oppgaver der 21st Century Skills står sentralt.

Reflektert
Som lærer er det viktig å reflektere over hva som fungerer og hva som ikke fungerer i eget klasserom. Selv om det er en tidskrevende prosess må vi prøve å reflektere over våre undervisningsmetoder. Vi må spørre oss selv: hvordan kan vi forbedre timene, hvilke tilnærminger bør vi bruke her og nå, hvordan kan vi tilpasse undervisningen til elever som sliter, hvordan vi kan hjelpe evnerike elever? Vi må være villig til å stille mange spørsmål. Til slutt må vi også fremme refleksjon i våre timer for å sikre at elevene er engasjerte. Denne måten å jobbe på gjør det mulig å utvikle produsenter og ikke bare forbrukere av kunnskap.

Livslang læring
Innovative lærere forventer ikke at kun deres egne elever satser på livslang læring, men de gjør det selv også. De vet hva som skjer i utdanningssektoren, de følger med på utviklingen av nye digitale ressurser og verktøy, de bygger profesjonelle læringsnettverk, de leser om sitt felt eller deltar i webinarer. De vet at utdanningen de fikk for 10 eller 20 år siden allerede er utdatert og ser derfor hvor viktig det er å lære seg nye ting.

Selvlært datageek
Innovative lærere vet hvilke digitale verktøy og apper som kan hjelpe både dem og elevene til å fremme læring. De har begrenset bruk av papir eller bruker bare Cloud for å lagre eller dele dokumenter med sine elever. Elevenes innleveringer og lærernes vurderinger foregår digitalt. De kommenterer elevenes arbeider digitalt ved bruk av Google Forms, video eller lydopptak. Skaperverksted (Makerspace), AI, VR, AR og algoritmisk tenkning (computational thinking) er ikke nye begreper for dem.

Samarbeidsvillig
Dette er ikke noe nytt, men dette konseptet har blitt enda viktigere nå enn før. Utvikling av effektiv samarbeidskultur både med norske og utenlandske kollegaer bidrar til bedre resultater hos våre elever og til bedre skoler. Lærere som er samarbeidsvillige er ofte medlemer av flere profesjonelle læringsnettverk og er villig til å dele det de lager med andre. De lager globale prosjekter og jobber sammen med andre som har like ideer. Samarbeid betyr hardt arbeid og innsats. Det er ikke lett, men det er verdt det. Å være en lagspiller er en vinn-vinn-situasjon for alle.

Kunnskapsbyggere (Knowledge constructors)
Lærere som er kunnskapsbyggere kjenner til verktøy som brukes for å samle informasjon online og for å gjøre forskning. De bruker “curation“-verktøy og representerer informasjon på utradisjonelle måter. De lærer elevene hvordan de skal finne det de trenger for å forstå et nytt tema, argumentere for egne synspunkter og tolker det de finner.

Innovative lærere står for sine verdier og har lyst til å gjøre en forskjell i samfunnet. De tror at det å være lærer er en fin måte å sette sitt merke på verden, og de tar det ikke for gitt. De tror på å være en rollemodell for elevene de jobber med og bryr seg om elevenes framtiden. Franklin D. Roosevelt en gang sa: "Vi kan ikke bygge fremtiden for vår ungdom, men vi kan bygge ungdom for fremtiden." Det er vår plikt å gjøre alt vi kan for å forberede elevene på en ukjent fremtid. Fremtiden handler om elevsentrert undervisning, dybdelæring, refleksjon, og ikke minst skaping av undervisnings- og læringsmåter ved bruk av ny teknologi.


------------------------------------------------------
Barbara Anna Zielonka er engelsklærer ved Nannestad videregående skole i Akershus. Hun ble tildelt årets Gulleplepris på NKUL i mai. 2017. Zielonka er en av femti finalister til Global Teacher Prize 2018. Hun har tidligere skrevet disse innleggene på Lærerbloggen:

6 måter for å skape bedre skoler
Barbara Anna Zielonka nominert til Global Teacher Prize!
8 måter for å øke elevenes engasjement!
Hvordan globale prosjekter har endret livet mitt som lærer!
Hvordan kan lærere utvikle digitale borgere og ledere?
Derfor er undervisning om FNs bærekraftsmål et must!
Betydningen av refleksjon i jobben som lærer
Avslutt skoleåret med nye ideer
Den digitale verden - et hav av muligheter
Edtech med fokus på internasjonalisering
Genius Hour - hvor lidenskap og kreativitet møtes
7 måter å utvikle deg som pedagog
VR-briller i undervisningen

mandag 8. januar 2018

Gjesteblogg: Skolefravær - å forstå og håndtere skolefravær og skolevegring. Av Trude Havik


Skolefravær - å forstå og håndtere skolefravær og skolevegring
Av Trude Havik

Boka Skolefravær - å forstå og håndtere skolefravær og skolevegring (Gyldendal Akademisk, 2018) handler om forståelse, grunner og tiltak mot skolefravær, men hovedvekten er lagt på skolen sin rolle for skolevegring. Bakgrunnen for boka er min doktorgrad om dette tema (Havik 2015). Mange barn og unge, foreldre og ansatte i skolene opplever dette som et vanskelig tema, særlig når skolefravær har vart over tid. Ofte oppstår følelser som maktesløshet, fortvilelse og skam.

Det er viktig med et felles kunnskapsgrunnlag og forståelse av denne sammensatte problematikken som det skolefravær er. Målet med boken er nettopp det. Målet er også at elever som ikke klarer å gå på skolen blir tidlig oppdaget og at grunnene kartlegges tidig. Et annet mål med boka er å belyse kompleksiteten, og at alle forhold blir kartlagt både hos eleven selv, i familien og i skolen – det er svært sjelden en eneste grunn til skolefravær. Risikoen øker når flere risikofaktorer er tilstede samtidig. Foreldre til skolevegrere opplever å bli tildelt skyld til at deres barn ikke kommer til skolen. Det hjelper ikke barnet om skyld tildeles, men at alle ser sin egen rolle, og gjør det en kan for å iverksette tiltak ut fra en kompleks årsaksmodell. Målet er at skolen ser sin egen rolle, som kan handle om mobbing, et dårlig læringsmiljø og høyt stress relatert til fag og andre aktiviteter i skolen. Også foreldre/foresatte må se på sin rolle, slik som om en samarbeider godt nok som et team i familien, og om en gjør nok for å trygge, motivere og stiller krav til at barnet går på skolen og har gode rutiner. I tillegg må den unges individuelle forhold kartlegges. Angst er ofte relatert til skolevegring, særlig gjelder dette sosial angst.

Elever med skolevegring får mest oppmerksomhet i denne boka, og dette er elever med et emosjonell ubehag knyttet til det å gå på skolen; elever som vil gå på skolen men ikke klarer å gå. Dette er ofte stille og sjenerte elever, og som er mer usynlige og blir oppdaget senere enn elever som er mer utagerende og som skulker skolen. Likevel er det viktig at alle elever, uansett grunn, får hjelp og tilrettelegging slik at de kommer til skolen.

Et annet mål med boka er at skolene prioriterer å jobbe med forebygging av fravær. Noen konkete tips blir omtalt i boka, som at tilstedeværelse er tema i skolen og sammen med foreldrene, inkludert å diskutere hva som er gyldig grunn til fravær, og hva er i grenseland, og hva som må til for å få gode vaner om tilstedeværelse. Dette er et ledelsesansvar på skolene. Også det å ha gode rutiner for å registrere fravær, at foreldre varsler om barnets fravær på første fraværsdag uansett årstrinn (om ikke etterspør skolene), og være enige om når en skal se på en elevs fravær som bekymringsfullt.

Siden grunnene til fravær er komplekse og sammensatte, kan ingen bok gi oppskrift på hvordan løse konkrete saker. Men en bok kan skaper et felles kunnskapsgrunnlag og være et utgangspunkt for refleksjon og videre arbeid med fravær i skolene, i samarbeid mellom skole og hjem og i støtteapparatet rundt barn og unge og deres familier. Særlig viktig er å forebygge, tidlig oppdage, tidlig iverksette gode tiltak, forstå kompleksiteten, og å samarbeide godt.

Det jeg ønsker mest er at boka kan være til hjelp for elever som sliter med å gå på skolen, til å klare å gå dit og være trygg når de er på skolen, i tillegg til at alle ser sin egen rolle i arbeidet rundt disse elevene. Aller mest handler det om å utvikle et godt forhold til elevene, slik at alle opplever at de er ønsket på skolen. Hva kan jeg gjøre for at eleven skal få lyst til å stå opp om morgenen og å komme seg til skolen?

Boka "Skolefravær - å forstå og håndtere skolefravær og skolevegring" henvender seg til studenter, til de som jobber med barn og unge i og med skole og til andre forskere.

---------------------------------------------------------

Trude Havik er postdoktor ved Læringsmiljøsenteret, Universitetet i Stavanger, der hun nå forsker på klasseromsinteraksjoner i CIESL-prosjektet. Hun har doktorgrad i spesialpedagogikk, med tema: skolens rolle for skolevegring. Hun har erfaring fra PP-tjenesten og har jobbet i grunnskolen som lærer og spesialpedagog. Havik har vært tilsatt ved Læringsmiljøsenteret i flere år i ulike prosjekter og stillinger.

Fraværsproblematikk er sammensatt, og boka gir ingen oppskrift på hvordan man løser konkrete saker. Men den skaper et felles kunnskapsgrunnlag og et utgangspunkt for refleksjon og videre arbeid med skolefravær i skolene, i samarbeid mellom skole og hjem og i støtteapparatet rundt barn og unge og deres familier.


Trude Havik er også en av foredragsholderne på Skolevegringskonferansen i Ålesund 2. og 3. mai.

Du kan lese utdrag fra boka her.

Les også:

School non-attendance: A study of the role of school factors in school refusal
Skolens rolle ved skolevegring
Skolefravær, risikofaktorer og tiltak

mandag 1. januar 2018

Gjesteblogg: 6 måter for å skape bedre skoler. Av Barbara Anna Zielonka


6 måter for å skape bedre skoler
Av Barbara Anna Zielonka - @bar_zie


For å lykkes som lærere trenger vi å stille vanskelig spørsmål knyttet til yrket vårt hele tiden. Vi må ta stilling til endringer og vi må være villige til å endre egne tenkemåter og undervisningsmetoder. Hvis noen undervisningsmetoder ikke fungerer i klasserommet, må vi prøve nye ting. Når jeg sier “vi”, mener jeg at elevene, ledelsen og lærerne må jobbe sammen. Vi må våge å satse på endringer sammen. Hva trenger vi for å implementere for å lage en bedre skole?

Her er 6 måter for å skape bedre skoler:


Tjenestelæring

Tjenestelæring er læring som involverer elever i et bredt spekter av erfaringer på en aktiv måte. Med denne metoden benytter du ofte andre mennesker og samfunnet rundt deg, samtidig som den fremmer målene fra en gitt læreplan. Det som er unikt med tjenestelæring er at den gir direkte anvendelse av teoretiske modeller. De som støtter tjenestelæring hevder at denne metoden lar elevene bruke kunnskapene og ferdighetene de lærer i klasserommet på mer meningsfulle måter. Elever som deltar i denne type læring får en dypere forståelse av faglig innhold og økt følelse av samfunnsansvar. De får også muligheten til å lære betydningsfulle ting og erfare sammenheng mellom teori i praksis. Selv om mange yrkesfaglige retninger ofte bruker denne tilnærmingen, er det få studiespesialiserende klasser som opplever denne måten å lære på.

Entreprenørskap
Vi lever i en verden der fremtiden er usikker, så elevene trenger ferdigheter som gjør at de kan stake ut sin egen vei. Vi kan ikke forutsi arbeidsmarkedet og økonomien elevene kommer til å leve i. Derfor kan vi ikke egentlig forutsi hvilket faginnhold elevene trenger for å lykkes etter at de forlater skolen. Men det vi vet er at de trenger ferdigheter for å lage noe nytt og for å lage sin egen arbeidsplass. Entreprenørskap lærer disse ferdighetene. Entreprenørskap innebærer undervisningsmetoder der elevene utvikler og realiserer ideer uten å nødvendigvis gå veien gjennom bedriftsetablering. Hensikten er gjøre læringsarbeidet mer virkelighetsnært og meningsfylt. Entreprenørskap kan hjelpe elevene til å finne løsninger på problemer, utvikle empati, tenke kreativt, ta risiko, lære av egne feil, og se sammenheng mellom hardt arbeid og suksess. Entreprenørskap bør undervises uansett om du velger yrkesfag eller studiespesialisering.

Adaptiv læring
Alle elever som vi jobber med kommer til klasserommet med noen svake sider og noen sterke sider. Læringsprosessen skal skreddersys for hver enkelt elev i henhold til deres behov og evner. Adaptiv læring er en undervisningsmetode som benytter IKT for spesialtilpasse læremidler og oppgaver til den enkeltes forkunnskaper og ferdighetsnivå. Ved å bruke adaptiv læring kan du raskt finne ut hvilke oppgaver hver av dine elever bør få for å lære noe nytt og bli bedre i dette faget. Istedenfor å bruke mye penger på læringsplattformer, bør skolene heller bruke penger på programvarer som tilbyr adaptiv læringsteknologi.

Passion Projects/Genius Hour Projects
Hvis du ikke er kjent med Passion Projects/Genius Hour Projects, bør du bli det så fort som mulig. Genius Hour stammer fra en praksis opprettet av Google der de ansatte får lov til å bruke 20% av egen arbeidstid til å utforske ideer de er begeistret for så lenge det gir selskapet fordeler. I løpet av denne tiden er de ansatte oppfordret til å utvikle et nytt produkt eller en ny tjeneste. Jeg opprettet en Genius Hour-blogg i 2015. På bloggen fokuserer jeg på hvordan Genius Hour vi kan lykkes på videregående skole og hva jeg lærte av opplevelsen. Denne erfaringen lærte meg at som lærere på videregående må vi slutte å sette grenser for hva vi tenker er passende for elevene. Vårt mål er å styrke elevene, og vi bør bruke alle verktøyene i verktøykassen for å oppnå dette målet. Vi trenger å la elevene velge ut fra deres egne interesser og innhold i fagene, og la dem ta risiko og fokusere på tverrfaglighet.

Dynamisk tankesett
Begrepene growth mindset og fixed mindset ble beskrevet av Carol Dweck allerede på 70-tallet. Dweck er professor i psykologi ved Stanford University. På norsk bruker vi begrepene dynamisk og statisk tankesett. Dweck la merke til at barn som tror intelligens er lært, er flinkere til å løse problemer enn de som tror intelligens er medfødt. Med et dynamisk tankesett tenker elevene at talenter og evner kan utvikles gjennom innsats, god undervisning og utholdenhet. Hver lærer bør lage en kultur i sitt eget klasserom der dynamisk tenkning står sentralt. Hvis elevene oppdager at vi tror på deres evner og støtter deres læringsprosesser, kommer de til å se på utfordringer som muligheter til å nå sitt potensiale. Vil du vite mer om Dwecks forskning, anbefaler jeg å lese hennes bok Mindset.

Collaborative professionalism og livslang læring
Collaborative professionalism defineres ofte som samarbeid, deling av kunnskap og ferdigheter og erfaring mellom alle som jobber i utdanningssektoren der målet er å forbedre læringskulturen og miljøet hos elever og alle ansatte. For å lage vellykkede skoler trenger vi ledelse som har gode kunnskaper, kan implementere endringer og vil samarbeide tett med alle ansatte på skolen. Deretter må de personene ha en klar visjon og verdier, og ta gode kollektive avgjørelser. Både lærere og ledelse må utarbeide strategier for livslang læring for å øke læringsutbyttet hos elever og endre læringskulturen på sine skoler.

Jeg håper på det sterkeste at 2018 kommer til å bli det året der endringsprosesser på skolene settes i gang på en rask og effektiv måte. Uten interne og eksterne endringer er det umulig å skape bedre skoler. Godt nytt år til dere alle!


----------------------------------------------------
Barbara Anna Zielonka er engelsklærer ved Nannestad videregående skole i Akershus. Hun ble tildelt årets Gulleplepris på NKUL i mai. 2017. Zielonka er en av femti finalister til Global Teacher Prize 2018. Hun har tidligere skrevet disse innleggene på Lærerbloggen:

Barbara Anna Zielonka nominert til Global Teacher Prize!
8 måter for å øke elevenes engasjement!
Hvordan globale prosjekter har endret livet mitt som lærer!
Hvordan kan lærere utvikle digitale borgere og ledere?
Derfor er undervisning om FNs bærekraftsmål et must!
Betydningen av refleksjon i jobben som lærer
Avslutt skoleåret med nye ideer
Den digitale verden - et hav av muligheter
Edtech med fokus på internasjonalisering
Genius Hour - hvor lidenskap og kreativitet møtes
7 måter å utvikle deg som pedagog
VR-briller i undervisningen

lørdag 30. desember 2017

Gjesteblogg: Bør lærere få slippe å planlegge? Av Jørgen Moltubak


Bør lærere få slippe å planlegge?
Av Jørgen Moltubak - @Jorgen_Moltubak


Lille julaften publiserte professor Eirik J. Irgens et innlegg med tittelen Bør lærere få lov til å improvisere? på Lærerbloggen. Det er på høy tid at vi gjør noe med balansen mellom planlegging og improvisasjon i skolen.

Forholdet mellom planlegging og improvisasjon i skolen, er kanskje et av de viktigste områdene å sette fokus på. Jeg tror for eksempel det er et nøkkelpunkt for å dempe det berømte "praksissjokket" for nyutdannede lærere. Mer om det senere. 
Jeg er derfor i utgangspunktet veldig glad for Irgens innlegg, og håper det bidrar til økt forståelse for improvisasjonens betydning. Imidlertid er det en del aspekter ved improvisasjon som bør belyses bredere enn at det handler om "å jazze opp undervisningen", som det heter i kommentarfeltet etter Irgens tekst. Improvisasjon er et tverrfaglig begrep, og i skolesammenheng er koblingen til teateret vel så viktig som til musikken. Se for eksempel den nye boken Læreren som regissør (Cappelen Damm, 2017) eller Sarah Rose Cavanaghs artikkel All the classroom’s a stage. Improvisasjon kan også knyttes til et grunnleggende, evolusjonistisk perspektiv.

Hva er improvisasjon?
Irgens viser til en av de få bøkene på norsk om improvisasjon, som han selv har bidratt i: Improvisasjon - kunsten å sette seg selv på spill fra 2006 (Cappelen Damm). Det er en bok som anbefales, ikke minst for å få en bredere forståelse for improvisasjon som begrep og fenomen. Stig Roar Wigestrand legger i sin artikkel vekt på tilpasningen til omgivelser som et sentralt trekk ved improvisasjon, han beskriver hvordan geparden, verdens raskeste rovdyr, "[…] skifter retning i samme øyeblikk som den antilopen den forfølger skifter retning […] forandrer kontinuerlig sitt løp i forhold til hva byttet foretar seg." (s. 115). Evnen til å bevege seg ut fra byttet gjør altså at geparden har større sjanse til å lykkes enn om den hadde planlagt ruten sin på forhånd, og holdt seg til den.

Den store utfordringen alle lærere har, er også knyttet til tilpasning til miljøet og andre personer. Den er, ikke minst, knyttet til tilpasning av undervisningen til enkeltelever med ulike behov og til enkelttimer med spesielle forutsetninger. Holder man seg til forutbestemte planer, vil man ofte gjøre en dårligere jobb enn om man tilpasser undervisningen – i øyeblikket – ut fra det situasjonen krever.

De aller fleste erfarne lærere nikker samtykkende til en slik observasjon. Lærerstudenter og nyutdannede lærere ser ikke ut til å ha fått den samme innsikten. Jeg har gjennom flere år veiledet lærerstudenter som har vært i praksis. Det synes som om det i lærerutdanningene er svært stor vekt på planleggingens betydning, og en tilsvarende liten vekt på improvisasjonskompetanse. Ferske studenter kan legge ned mange timer i forberedelser av en enkelttime, og utarbeide detaljerte dokumenter for timens forløp. De kan sin MAKVISA og har oversikt over kompetansemål. Men de vet ikke hva de skal gjøre om prosjektoren ikke virker, eller om en elev sitter og gråter på grunn av noe som har skjedd i friminuttet.

Improvisasjon i klasseledelsen handler om å omstille seg og endre planene for timen i løpet av en brøkdel av et sekund. Er klassen urolig og energinivået (for) høyt: Da dropper jeg planen om gruppearbeid og setter dem i sving med invididuelt arbeid istedenfor. Er energinivået lavt? Da setter jeg dem sammen for å diskutere istedenfor det jeg opprinnelig hadde tenkt. Det å settes i stand til å ta slike vurderinger og beslutninger setter like store krav til lærerens kompetanse, som evnen til å planlegge en undervisningstime. Og den er helt avgjørende for elevenes læringsutbytte.

Hvor ofte improviserer du?
Som en del av mitt bok- og kursprosjekt Improvisasjon i klasserommet, gjennomførte jeg i høst en undersøkelse med et par hundre lærere som respondenter. Et av spørsmålene var "Hvor ofte opplever du 'uforutsette situasjoner', som gjør at du må endre noe du har planlagt?" Halvparten svarte "daglig", 13% svarte "hver undervisningstime". Sannsynligvis ville tallene vært enda høyere om man hadde benyttet en annen metodikk. Om man for eksempel filmet de første 10 minuttene av en undervisningstime og spurte hvor mye av det læreren gjorde som var planlagt, og hvor mye som var improvisert, ville det være interessant å se resultatene. Det er grunn til å tro at for erfarne lærere inkorporeres "uforutsette hendelser" i klasseledelses-praksisen i en slik grad at de etter hvert ikke tenker på dem som uforutsette hendelser som krever endring og tilpasning. Virket ikke prosjektoren? Vel, da skriver jeg på tavlen med tusj, eller tar gjennomgangen muntlig, eller gjør noe annet. Denne øyeblikkrefleksjonen, improvisasjonen, kan og bør trenes opp.

Planlegging og improvisasjon
Tittelen på dette blogginnlegget er mer enn et polemisk stikk til Irgens’ tittel. Alle lærere improviserer allerede mye hver time, og trenger ikke be om tillatelse til det. Mange lærere vil nok også ha seg frabedt å slippe å forberede undervisning. Mange setter jo mye av sin profesjonelle ære nettopp i planleggingen av undervisningen. En lærer som møter opp med en gjennomplanlagt time, og er veldig full av sine egne forberedelser, risikerer imidlertid gang på gang å bli skuffet fordi timene ikke går som forventet. Slik blir det fordi man gjennom vekt på planleggingen kan få en svakere tilstedeværelse i øyeblikket, og dermed gå glipp av mye informasjon man kunne brukt på å tilpasse undervisningen og gjøre det situasjonen krever. Det blir viktigere å "komme gjennom Powerpointen" enn å fange opp hendelser, som spørsmål og kommentarer, som kunne gitt timen et annet, og mer improvisert forløp. Man blir som en gepard som har bestemt seg for å løpe til høyre, uansett hva byttedyret gjør. Der planlegging er et honnørord, har improvisasjon gjerne blitt oppfattet som et uttrykk for at noe har blitt mislykket, eller at læreren ikke har gjort jobben sin, «jeg ble nødt til å improvisere», sier man gjerne da. Det er på høy tid vi sidestiller planlegging og improvisasjon som to likestilte kompetanser som alle lærere får opplæring i.

-----------------------------------------------------------
Jørgen Moltubak jobber som lektor i videregående skole og spiller improteater på fritiden. Les mer om bok- og kursprosjektet: www.improiklasserommet.no. Han har også gitt ut bøkene Gnistrende undervisning og Gnistrende samarbeid (www.gnistrende.net) og Fortellemagi (www.fortellemagi.no). 
Følg improvisasjonsprosjektet på Facebook-siden Impro.blogg.no.

Cavanagh, Sarah Rose: All the Classroom’s a Stage.
Helstad, K. og Øiestad, P.A. (2017): Læreren som regissør. Oslo: Cappelen Damm

onsdag 27. desember 2017

Boktips: "Metoden Gjort-Lært-Lurt - og flere nye verktøy for skolens læringsarbeid" av Tom Tiller og Oskar Gedda


Boka Metoden Gjort-Lært-Lurt - og flere nye verktøy for skolens læringsarbeid (Universitetsforlaget, 2017) er en praktisk og inspirerende bok. Tom Tiller og Oskar Gedda har flere års erfaring med utvikling av pedagogiske verktøy for forskende skoleaktører og viser i boken noen grunnleggende vilkår for at lærere skal bli flinkere til å lære til seg og ikke bare fra seg.


- Intensjonen er å hjelpe lærerstudenter, lærere og skoleledere til å utføre sitt arbeid både erfaringsbasert og på vitenskapelig grunn uten at de skal settes fast i eller kveles i den akademiske tradisjonens vitenskapelige krav. Vår ambisjon er også å bidra med nye pedagogiske verktøy i skolens læringsarbeid slik at det skapes nytt rom for den enkelte elevens vekst og utvikling som kunnskapssøkende, kreativ og nysgjerrig samfunnsborger, skriver forfatterne i forordet.

GLL-metoden (Gjort-Lært-Lurt) er en metode for analytisk skriving og reflektert handling. I boka kan du lese flere eksempler på metoden brukt i praksis. Det gjør selve boka mer praktisk og derfor lett å bruke på egen arbeidsplass.

Metoden handler om å gjøre en så presis beskrivelse av de viktigste erfaringene som mulig (gjort), videre å gjøre en analyse av hva du har lært på bakgrunn av det du har gjort, for til slutt å reflektere over hva som er lurt for deg å gjøre videre, mer av, mindre av eller gjøre ting annerledes (side 29).

- GLL har en innebygd progresjon i seg fra beskrivelser, via analyser og til handlingsforslag, skriver Tom Tiller i artikkelen Gjensidig verdsetting som endringskraft blant skoleeierne.


En viktig forutsetning for å lykkes i dette læringsprosjektet er at lærerstudentene møter praksislærere, fagdidaktikere og fagpedagoger som selv vet hva det vil si å lære gjennom egen erfaring. Og at skolefolk setter av tilstrekkelig tid til å få det gjennomført.

En av pilotlærerne i prosjektet hadde dette som utgangspunkt: "Ansvarsløs elev som ikke får oppgaver og arbeid gjort, har høgt fravær og ikke noe større fellesskap med øvrige elever".

Hun konkluderer med dette: "Det jeg kjenner meg mest fornøyd med, er at jeg lykkes med å vende elevens motivasjon og vilje til å prestere også på skolen, og at en stor forandring var mulig med ganske små middel."

- Store forandringer er mulige med ganske små innsatser, skriver forfatterne. - Metoden krever riktignok tid, rom og innsats, men vår erfaring er likevel at det pedagogiske utbyttet langt overstiger merarbeidet (side 35).

-----------------------------------------------------------------
Tom Tiller er professor emeritus i pedagogikk ved UiT - Norges Arktiske universitet. Han er også gjesteprofessor ved Luleå tekniske universitet og forskningsleder ved Utbildning Nord. Tiller har bakgrunn som lærer og leder i grunnskolen og som lærer og leder for den praktisk-pedagogiske utdanningen ved UiT. Han har tidligere utgitt en rekke bøker.

Oskar Gedda har en doktorgrad i pedagogikk og leder enheten for pedagogisk utviklingsarbeid ved Luleå tekniske universitet. Gedda har bakgrunn som lærer og leder i grunnskolen og som pedagogisk utvikler og leder i høyere utdanning. Han har et spesielt fokus på utvikling og ledelse i skolens daglige praksis.

tirsdag 26. desember 2017

Gjesteblogg: En seier for elevenes læring? Av Ann Michaelsen


En seier for elevenes læring?

Av Ann Michaelsen - @annmic

Med utgangspunkt i foredrag holdt på SETT 2017 Lillestrøm i regi av Utdanningsforbundet.

Det er fortsatt mye fokus på digitalisering i skolen og slik jeg ser det legges det mye vekt på læremidler og teknologi. Stortinget skriver følgende på sine nettsider:

- 50 mill. kroner til "IKT-tiltak i grunnopplæringen" Behovet for økt konkurranse i utvikling av digitale læremidler er helt nødvendig og avgjørende for nyskaping på feltet og for å sikre både dagens og fremtidens skole, og at elever ikke blir hengende etter i det digitale paradigmeskiftet.

Jeg ønsker å snu problemstillingen på hodet og si følgende: Teknologien kan ikke lede utviklingen, det må pedagogikken gjøre. (Fullan, Quinn: Coherence the right Drivers in Action for Schools, Districts and Systems.). Vi må vekk fra tanken om at teknologi alene kan sikre fremtidens skole. Det skifte vi ønsker å se krever at alle involverte parter har god kunnskap om dette feltet, og at det fører til en endring i klasserommet. Vi ser for mange eksempler på digitaliserte lærebøker, PowerPoint-presentasjoner og innleveringer via læringsplattformer. Det hverken sikrer fremtidens skole eller hindrer at elever blir hengende etter i det digitale paradigmeskiftet. Tvert imot, så lenge målet er gode konkurranseforhold for innholdsleverandører og ferdige skreddersydde undervisningsopplegg, ser jeg ingen tegn på nyskaping på feltet.

Det handler om å bruke teknologi på en smart måte, slik at elevene utvikler den kunnskapen de trenger for at de skal bli engasjerte og aktive samfunnsborgere. Dette handler ikke om teknologi i form av duppeditter og plattformer, men pedagogisk bruk for å fremme læring.

Først må vi bli enige om målet, så kan vi diskutere hvordan vi når det. Regjeringens satsningsområder nå er dybdelæring og å gi dannelsesoppdraget en tydeligere plass i skolehverdagen. Kunnskapsdepartementet. Grunnen til at vi fortsatt har mange eksempler på at teknologi ikke har ført til økt læring hos elevene, er fordi vi sjelden har hatt en plan for bruken, utover det å ha tilgang til den. Vi trenger NPDL, ny pedagogikk for dybdelæring, og for å lykkes med det, må alle lærerne være med på laget. Skolene må skape en kultur som oppmuntrer til læring, både hos ledere, lærere og elever. Vi som er skoleledere må følge med på utviklingen, og ha kontinuerlige samtaler med lærerne rundt det pedagogiske arbeidet, hva vi gjør og hvorfor gjør vi det. Min erfaring er at lærerne er villig til å dele med hverandre og den første arena for læring er på egen skole. Videre må skolelederne oppmuntre lærere til å invitere eksperter inn i klasserommet og etablere læringsnettverk med andre skoler.

Tidligere i år fikk Sandvika vgs Innovasjonsprisen av Senter for IKT i utdanningen og slik jeg ser det ligger det 5 suksesskriterier bak vårt arbeid:

  • Fagdager
  • Kreative og motiverte lærere
  • En kultur som er preget av et oppmuntrende, inkluderende og helhetlig læringsmiljø
  • Ledere som oppmuntrer lærerne til å ta risiko og prøve ut nye ideer
  • Fleksibilitet

Vi ønsker alle engasjerte, kunnskapsrike og aktive elever. For å svare ja på det innledende spørsmålet må vi sørge for at det elevene gjør på skolen preges av kommunikasjon, kritisk tenking, samarbeid, innovasjon og kreativitet. Det er oppskriften på å utdanne gode samfunnsborgere. Teknologien kan hjelpe oss med dette, men må aldri være målet. Minst like viktig som 50 mill. kroner til "IKT-tiltak i grunnopplæringen", er satsingen på lærernes kompetanse. Læreren er fortsatt den viktigste for elevenes læring. Skoleleder og skoleeiers viktigste oppgave er å tilrettelegge, oppmuntre og gå foran som et godt eksempel!

-------------------------------
Ann Michaelsen er pedagogisk utviklingsleder Sandvika vgs, og har master i skoleledelse fra universitetet i Oslo. Hun har ved flere anledninger blitt invitert til å bidra på konferanser i regi av blant annet Norsk senter for IKT i utdanning, NHO og Utdanningsdirektoratet. Sandvika vgs fikk prisen for mest innovative skole i Norge av senter for IKT i utdanning i 2016.

Michaelsen var ansvarlig prosjektleder ved Sandvika-konferansen “Del - og bruk” i 10 år med mange kjente utenlandske foredragsholdere. Hun var også hovedansvarlig for Sandvika vgs deltakelse i "Microsofts Innovative school program" i Brasil 2009, og var foredragsholder under Microsofts arrangement i Sør Afrika 2010.

Hennes arbeid med elever har vært nevnt i flere bøker og artikler og hun har deltatt som ekspert i følgende Horizon-prosjekt:

The 2014 Horizon Project Europe Expert Panel, Technology Outlook > Norwegian Schools 2013-2018

Horizon 2015 - Technology-Outlook-for-Scandinavian-Schools, 2017 NMC Technology Outlook for Nordic Schools

Bøker:
Will RIchardson, ”From Master Teacher to Master Learner” (Solutions) (Creating the Conditions for Powerful Learning to Best Prepare Today’s Students for the Future)
Sheryl Nussbaum Beach, “Connected Learners”
Suzie Boss, ”Reinventing Project-Based Learning: Your Field Guide to Real-World Projects”

lørdag 23. desember 2017

Gjesteblogg: Bør lærere få lov til å improvisere? Av Eirik J. Irgens


Bør lærere få lov til å improvisere?

Av Eirik J. Irgens - @irg1s

Et merkelig spørsmål, vil nok noen si. Men i en tid da mange lærere har opplevd sterke forventninger om å bruke bestemte undervisningsmetoder og følge gitte standarder, så er ikke spørsmålet helt på jordet.

For en tid tilbake skulle jeg holde foredrag for lærerne i videregående skole i Nordland. Ikke visste jeg da jeg sa ja, at Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg var hyret inn til å ha timen før meg.

Bjørn og John Pål er to av våre fremste jazzmusikere og i tillegg utdannere av musikere. De har gjennom sin undervisning vært sentrale i å utvikle talentet til en rekke unge musikere, og de har en stor del av æren for det som har blitt kalt "jazzmiraklet i Trondheim". Selv har de spilt sammen med mange av de største internasjonale navnene i jazzen.

Det er improvisasjon som er stikkordet.

De viser hvordan musikken blir forutsigbar og kjedelig nå den blir for begrenset av noteark, og hvordan ny musikk (les gjerne: ny kunnskap) og forfriskende variasjoner av det gamle kan framkomme når det gis rom til å skape noe nytt i her-og-nå situasjoner.

Det er mange misoppfatninger om improvisasjon, som at det er et uttrykk for latskap og at man ikke gidder å forberede seg. Men god improvisasjon krever mye forberedelse, og utvikling av evnen til å være følsom for og lærende i situasjoner som oppstår.

Mange studier av gode yrkesutøvere, herunder av gode lærere, viser nettopp dette:


De virkelig gode har lært seg gode metoder og kan arbeide etter standarder, men de kan i tillegg "lese" og håndtere situasjoner der forhåndsgitte løsninger og standarder ikke passer, på en bedre måte enn andre.

De er i stand til å improvisere.

Men - for det er jo som oftest også et men:

En improvisert solo kan gjøre det vanskelig for bandmedlemmene å henge seg på. Helheten trenger ikke å bli god. I et band er samspillet og helheten like viktig som det er i en skole. Det er ikke nok å være god alene.

Det vi trenger i skolen, er det samme som i et jazzorkester: Minimale, men tilstrekkelige strukturer som kan gi rom for at den enkelte lærer og det enkelte team i tilstrekkelig grad kan gjøre ting på sin egen måte.

Tilstrekkelig enighet om hva og hvordan.

Da kan vi få en skole der elever og lærere både opplever forutsigbarhet og gode rutiner, og variasjon og kreativitet.

Som bassisten, komponisten og orkesterlederen Charles Mingus skal ha sagt det:

"You can't improvise on nothin', man. You gotta improvise on somethin'"


Dessverre er for mange ledere ensidig opptatt av struktur og styring, og vi risikerer da å ende opp med et arbeidsliv der Souzamarsjer og Military Tattoo blir det uoppnåelige målet.

Det vi trenger er heller tilstrekkelig struktur som kan skape et godt spillerom for den enkelte uten at det går ut over helheten. Da kan vi lære av nettopp jazz.

Kanskje Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg har rett, når de hevder at det er behov for å jazze opp skolen?

-------------------------------------
Eirik J. Irgens er utdannet lærer med hovedfag i pedagogikk og med doktorgrad i organisasjonsendring, og arbeider på NTNU som professor i utdanningsledelse.

torsdag 21. desember 2017

Gjesteblogg: Men ville vesten var ikke som før. Av Halvor Thengs


Men ville vesten var ikke som før
Av Halvor Thengs - @Hthengs


Endring er vanskelig. Det heter den amerikanske urbefolkningen nå. Barndomsminnene, huket ned bak nærmeste rot eller knaus på utkikk etter blekansikter, må fornektes. Ingen flere høylytte utrop med håndflaten raskt klappende mot munnen. Sølvpilen ender på bålet. Det er nye tider. Nye hensyn å ta. Alt er blitt så fremmed.

Karl-Eirik Kval rir igjen. Han sliter med andres tentamensvegring. Det gjør vondt å lese at ungdomsskolene på Osterøy dropper tentamen, og det attpåtil for å skåne stressede elever. Skolene har tatt grep for å gjøre læringsarbeidet mer helhetlig, i stedet for å stoppe opp og avholde prøver som bare gir “[...] svar på hvor eleven står akkurat der og da, og hva de vet om spørsmålene de får”, som lærerne Hole og Langeland sier til Bygdanytt. Med endringen i vurderingsforskriften fra 2015 i hende, er det også helt kurant praksis. Det hele høres unektelig prisverdig ut, men for Kval representerer en slik tilnærming til læring en jernhest inn i hans uberørte lærernatur.

Kvals posisjon er forståelig. Det gir mening å forsvare det bestående om man legger til grunn et elevsyn som handler om den hardtarbeidende brette opp ermene-eleven som pugger, pugger og pugger seg frem til De Store Innsiktene. Nøkkelegenskaper hos denne eleven er innsats, indre motivasjon og standhaftighet. En slags skolens “Western Hero”, om du vil. Selvgående, uanfektet av patetiske eksterne faktorer som stress, karakterer og sosiale medier. Ridende inn i solnedgangen med en neve tyske verb for hånden og en god, gammeldags fyllepenn i munnviken.

Antitesen til denne klasserommets Morgan Kane er den stressede, multitaskende eleven som ikke føler at hen strekker til i et samfunn som gir dem en, med Kval, “[...] ubehagelig og stressende følelse av at det er en rekke områder der de aldri lykkes ordentlig.” Denne eleven trenger hjelp, rådgivning og kyndig styring inn i et spor som kan lede ut i mer konsentrasjon, mer fag og mer fornuftig prioritering. Ut fra stallen kommer en Lone Ranger, telegram-maskinen trygt i mobilsaloonen, mens Tontoene blir igjen i snapstreaks og stresslidelser.

Karl-Eirik Kval har helt rett i at øvelse gjør mester og at elever lever i en stresset hverdag. Jeg skal ikke kommentere den lett stråmannsaktige påstanden om at tentamen fjernes for å skåne overarbeidede lærere som lengter etter litt tid rundt leirbålet, etter en travel høst med å bygge stillaser rundt ungkalvene på Ponderosa-ranchen. Men så følger tiltakene Kval vil iverksette for å gjete de bortkomne lam inn på riktig sti: Vi må hegne om de klassiske prøvene, de som virkelig tester elevenes evne til å komme seg gjennom det røffe læringslandskapet uten mer enn ei halv feltflaske vann og et lite stykke brød å nære seg på. De som kommer seg gjennom, er de virkelige heltene. De som henfaller til å be om hjelp fra rytteren på andre siden av dalen, eller som forsøker å be india…, unnskyld, representanten for den amerikanske urbefolkingen, om råd for å øke sin egen kompetanse om ødemarken, tilhører de svake, de stressede lettvekterne som ubønnhørlig finner sitt endelikt i Bryant’s Gap.

Westworld sesong to har premiere våren 2018. I serien kan hvem som helst reise til et fiktivt westernunivers og leve ut sin drøm om et enklere liv, med færre regler og en hver mann for seg-mentalitet. Standhaftig, uanfektet. Men så må man tilbake. Til virkeligheten. Til bærekraftig utvikling, til demokrati og medborgerskap, til folkehelse og livsmestring. Til en skole der elevene møter til pistolduellen bevæpnet med et arsenal av grundig skytetrening over tid, i stedet for den ene langøkta med blikkboksene.


---------------------------------------
Halvor Thengs jobber som lærer ved Dalane videregående skole i Egersund. Han er plasstillitsvalgt for Utdanningsforbundet. Masterstudent i Lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger.