lørdag 18. juli 2015

Gjesteblogg: Norsk skole: Fra Dannelse til "Læringstrykk"? av Svein Sjøberg

Dette er en gjesteblogg skrevet av Svein Sjøberg, fysiker og skoleforsker, professor emeritus, Universitetet i Oslo. Innlegget er et avsnitt fra:

Sjøberg, S. (2014). Pisafisering av norsk skole. En suksesshistorie fra OECD. I: Røvik, K A, T.V. Eilertsen og E. Moksnes Furu (red.) Reformideer i norsk skole. Spredning, oversettelse og implementering. Cappelen Damm Akademisk 2014 ISBN 978-82-02-43015-3. P.. 195-225.



Norsk skole: Fra Dannelse til "Læringstrykk"?
Norsk skole har et bredt samfunnsmandat, gitt gjennom lover og læreplaner. Selve grunnlaget er nedlagt i form av skolens Formålsparagraf. En fornyet versjon av denne viktige paragrafen ble vedtatt av et enstemmig Storting i desember 2008. Derved ble det satt strek for en prosess som begynte med Bostadutvalgets utredning Formål for framtida (NOU 2007:6). Den nye formålsparagrafen angir den norske skolens verdigrunnlag, mål og mening. Her finner vi ord og uttrykk som:

historisk og kulturell innsikt, respekt for menneskeverdet, åndsfridom, nestekjærleik, likeverd og solidaritet, demokrati, likestilling, vitskapleg tenkjemåte, skaparglede, engasjement og utforskartrong, tenkje kritisk, handle etisk og ta økologisk ansvar, medansvar og medverknad, fremja danning og lærelyst, alle former for diskriminering skal motarbeidast.

Rett etter at denne paragrafen var vedtatt, startet valgkampen for stortingsvalget 2009, der også skolepolitikk sto sentralt. Men her var det ikke formålsparagrafen som sto i sentrum. I Aftenposten (27. mars 2009), gir Erna Solberg en "Høyre-garanti om bedre skole". Dette blir presisert slik: "Erna Solberg lover fremgang på PISA-undersøkelsen".

Forsynt med egen signatur skriver hun:

Jeg, Erna Solberg, garanterer herved at norsk skole og norske universiteter vil score høyere i internasjonale tester hvis Høyre kommer i regjering etter valget

PISA-Solberg-Mars2009.jpg

Men det var slett ikke bare Erna Solberg som hadde glemt formålsparagrafen og de norske læreplanene. Da Jens Stoltenberg holdt statsministerens nyttårstale 1. jan 2008, hadde han akkurat fått resultatene fra PISA 2006 på bordet. Dette ble hans første tema i nyttårstalen. Med alvorlig mine så han det norske folk i øynene og sa dette:

I Norge er vi vant til å ligge på toppen på internasjonale sammenlikninger. Men for en måned siden fikk vi en rapport på bordet. Den viser at vi er langt fra toppen, ja – at vi er under gjennomsnittet. Dette er et alvorlig varsel. Regjeringen har oppfattet budskapet!

Senere, i valgkampen 2013, sa Jens Stoltenberg, nå med en viss stolthet etter norsk framgang på PISA 2009 og andre internasjonale tester: "Det var vi som begynte med å måle kvalitet i norsk skole, ikke Høyre" (Aftenposten 11. jan, 2013) 




Nå er det altså ikke snakk om hvem som skal ta skylda eller ansvaret for testingen i norsk skole, nå er det kamp om hvem som skal ha æren. (For øvrig tok Stoltenberg faktisk feil; det var faktisk Høyre som startet den internasjonale testingen, slik vi snart skal se. Dette ble korrigert i Aftenposten dagen etter.)

Hvis vi ser på Stortingsmeldinger og andre skoledokumenter på 2000-tallet, også med rød-grønn regjering, er det ikke mange henvisninger til formålsparagrafen. Det er heller ikke mange henvisninger til den generelle delen av læreplanen, den som rundt 1993 ble skrevet av Gudmund Hernes. Heller ikke ordet dannelse eller allmenndannelse synes å forekomme i nyere stortingsmeldinger eller NOU-er om norsk skole. Derimot er det utallige henvisninger til PISA, TIMSS og "OECDs eksperter".

Symptomatisk er også hyppigheten av ordet "læringstrykk", en nykomling i den pedagogiske terminologien. Dette begrepet finner vi nå i utallige sammenhenger, ikke bare i de mange PISA- og TIMSS-rapportene, men også og i stortingsmeldinger, offentlige dokumenter og i avisspaltene. Også i pedagogisk faglitteratur har dette nye begrepet gjort sitt inntog, til og med som et operasjonalisert og målbart begrep (Turmo, 2011). Der man før snakket om dannelse, omsorg, samfunnsansvar og solidaritet, snakkes det nå om testskår, rangeringer og læringstrykk. Og dette trykket eller presset stammer utvilsomt fra PISA og de internasjonale studiene.

Ikke misforstå: Vi skal ha høye forventninger til norsk skole og til elevene. Og selvsagt er elevenes læring det viktigste. De skal lære skolens fag på en måte som ruster dem for framtidas utfordringer. Men like viktig, også for å ruste de unge til å møte en ukjent framtid, er at de forlater den obligatoriske skolen med gode minner, med gode verdier, og med tro på seg selv og på framtida. De skal også ha bevart den nysgjerrigheten og interessen som alle barn har i tidlig alder. Kvaliteten på norsk skole kan bare vurderes ut fra i hvilken grad skolen lever opp til det brede mandat samfunnet har gitt dem. I dag synes det som dette samfunnsmandatet blir trumfet av internasjonale rangeringer.

Misforstå heller ikke dette punktet: Vi kan lære mye av internasjonale studier og sammenlikninger, og vi bør selvsagt delta i slike. Dette var faktisk også den opprinnelige tanken bak de studiene som forskerne bak de første internasjonale skolestudiene hadde: Man skulle lære av hverandre, man skulle dele erfaringer, sammenlikne læreplaner, lærerutdanning, læringsutbytte og undervisningsmetoder. Men etter hvert er forskerne kommet i bakgrunnen, skolebyråkrater og politikere har overtatt, og oppmerksomheten, også i media, er dreid mot en konkurranse om å bli best i test, ofte ut fra et (misforstått) hensyn til landets konkurranseevne. Og kommersielle aktører invaderer markedet med sine tester og tjenester. Mer om dette senere.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Sjøberg, S. (2014). Pisafisering av norsk skole. En suksesshistorie fra OECD. I: Røvik, K A, T.V. Eilertsen og E. Moksnes Furu (red.) Reformideer i norsk skole. Spredning, oversettelse og implementering. Cappelen Damm Akademisk 2014 ISBN 978-82-02-43015-3. P.. 195-225

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar