lørdag 3. oktober 2015

Gjesteblogg: En god skole bygges på tillit, av Vidar Iversen


Dette er en gjesteblogg skrevet av Vidar Iversen i forbindelse med Aftenpostens konkurranse. Iversen har jobbet i ungdomsskolen i Arendal siden 1992 og underviser i samfunnsfag og k&h. Han har tidligere vært arbeidsplass- og organisasjonstillitsvalgt i Utdanningsforbundet.

Jeg tar gjerne i mot flere kronikker skrevet av lærere i forbindelse med Aftenpostens konkurransen. Ta kontakt på epost: martin.johannessen@nionett.no.



En god skole bygges på tillit
Lærerens samfunnsmandat er definert i Opplæringsloven og i Kunnskapsløftet.

Mandatet er en tillitserklæring, som de fleste lærerne forsøker å ivareta på best mulig måte. Det handler bla om å forbedre elevresultater og å sikre effektive og læringsfremmende prosesser. Foruten god faglig kompetanse, kreves et visst handlingsrom og en stor grad av pedagogiske frihet for å utøve dette.

Loven som skal sikre elevene et likeverdig opplæringstilbud er full av hull og den legger få begrensninger på kommunenes vurderinger av hva som er et godt tilbud til elevene. Klassedelingstallet ble opphevet i 2003 og erstattet med en paragraf som sier at elevene ikke må deles inn i grupper eller klasser som er større enn det som er «pedagogisk og trygghetsmessig forsvarlig». Det eksisterer ikke klare kriterier for hva som anses som forsvarlig i denne sammenhengen. Dermed blir det også vanskelig å utføre tilsyn på om kravet i loven etterfølges.

Riksrevisjonen har flere ganger påpekt uforsvarlig lav ressursbruk i flere kommuner og på flere skoler. Tall fra Grunnskolens informasjonssystem viser en sterk økning i antall elever som går på skoler med gjennomsnittlig gruppestørrelse på over 20 elever. Mens det i skoleåret 2001/2002 var 14 prosent, var antallet økt til 25 prosent i 2012/2013.

For å oppfylle lovpålagte oppgaver og å ivareta gode relasjoner til den enkelte elev og å opprettholde et godt læringsmiljø der alle skal føle seg inkludert, bør klassestørrelsen være tilpasset slik at de pedagogiske målene kan gjennomføres i praksis. Det er ikke likegyldig om det er 20 eller 30 elever i hver klasse eller undervisningsgruppe.

Det er avdekket store sprik mellom nasjonale ambisjoner og kommunal virkelighet. Dersom vi skal komme dette til livs må alle de politiske partiene bidra. Det er desverre ikke alle lovgivere som har skjønt hva gode relasjoner mellom lærer og elev betyr og heller ikke hva som har størst betydning for god læring.

19/3 stemte Stortinget over to forslag fra SV og Krf om å lovfeste en minste ressursnorm for lærertetthet. Ingen av lovforslagene ble vedtatt. Det må norske lærere og elever i overfylte klasserom betale prisen for. Men denne prisen kan bli ubehagelig høy, for norsk skole og for politikerne.

De siste tiårene har lærerprofesjonen flere ganger blitt utfordret av ulike pedagogiske og ideologiske strømninger, og med stadig nye reformer, men vi har i stor grad holdt fast ved ”skolens kjerne”.

Humanistiske grunnverdier som likeverd, samhold, solidaritet og læring i sosialt fellesskap, har med den norske lærerstanden, stått sterkere enn i andre land vi ofte sammenlignes med i PISAs snevre målstyringstester.

Vi har ropt varsko, men ikke blitt hørt. Lojalt har vi bitt i oss kompromisser og ristet oppgitt på hodet til det har gått over. Men i fjor sommer var nok nok. Den 80 dager lange streiken ble utløst av et angrep på arbeidstidsbestemmelsene og rammebetingelsene for å gjøre en god jobb. KS bedyret gode hensikter, men ikke på skolens og opplæringens premisser.

Lærerstreiken rokket ved en av velferdsstatens viktigste pilarer, – enhetsskolen, og forvaltningen av denne.

KS ønsket mindre fleksibilitet, mer tvang og økt kontroll for å bedre kvaliteten i norsk skole, men måtte gi seg, enn så lenge …

KS ønsker å endre skolens struktur med mer hierarki og økt ledelse. Vi snakker ikke om styrket pedagogisk ledelse, men ledere som utdannes i endringsledelse på BI. Rektorer skal bli såkalte resultatenhetsledere. Det setter mang en rektor i et håpløst lojalitetsdilemma. Pedagogisk lederskap blir lett ofret på målstyringens alter. Lærerne har tillit til sine rektorer. Gode løsninger er resultater av drøftinger og forhandlinger, og ikke gjennom diktat. Forhandlingsprinsippet er ufravikelig. Lærerne går ikke imot lokal avtale-tilpasning, men det må skje innenfor sentralt avtalte rammer.

KS vil kontraktfeste lærernes lojalitet, og med det kreve taushet. De vil overvåke og kontrollere hva lærerne gjør gjennom målstyring og resultatkontrakter. Som virkemiddel vil de ha resultatbasert lønn, under dekke av å bedre kvaliteten i skolen.

KS’s styringsiver svekker forhandlingsretten, trepartssamarbeidet og den nordiske modellen.

Norge ligger på Europa-toppen i binding av tid og er i utakt med resten av Europa. Det store flertall av land i Europa har ingen regler for hvor mange timer lærerne fysisk skal være bundet til arbeidsplassen. I Finland varierer antall timer pålagt tilstedeværelse fra 13 til 21 timer (!) KS burde merke seg dette. Tilstedeværelsesplikt utenom undervisning har liten betydning for god skoleutvikling og gode elevprestasjoner.

Begrepet drømmelæreren ble lansert av Erna Solberg i fjorårets nyttårstale.

Læreren skal under hennes blå/blå regime formes til en byråkratisk læringsfunksjonær som skal utøve det som gir målbare resultater.

Han må ha endringskompetanse og være villig til å innordne seg hyppige reformer, ideologiske skifter, nye læreplaner, nye styringssystemer og markedets behov.

Men den autonome læreren motsetter seg ensretting, forsvarer fleksibiliteten og vurderer sine egne metoder, basert på hvordan han ser sine elevers behov som hele mennesker.

Uansett hva politikerne eller arbeidsgiverne KS gjør for å tukte den autonome læreren så vil de aldri moralsk vinne. Ytre belønning og såkalt fravær av belønning (straff) har aldri virket på norske lærere.

Den autonome læreren har mot til å stå imot splittelse og avviser individuelle lønnsforhandlinger og resultatlønn. Han/hun er bevisst på at man ikke oppnår noe som helst ved å stå alene, men at samhold gir styrke og at man må holde fagforeningsfanen høyt.

Vi har merket oss hvilke partier som har tillit til lærerne, hvilke som har forstått at kvalitet koster og hvilke som har skjønt hva som må til for at den enkelte elev skal bli sett og fulgt opp. Det er kommunevalg om en måneds tid og stortingsvalg om to år, og en god skole er noe som opptar de fleste velgerne.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar