tirsdag 6. oktober 2015

Gjesteblogg: Frykt skaper ingen god skole, av Arne Øgaard


Denne gjestebloggen er skrevet av Arne Øgaard i forbindelse med Aftenpostens kronikkonkurranse. Arne Øgaard er utdannet adjunkt i realfag og ernæringsfysiolog og har arbeidet 30 år som lærer på Rudolf Steinerskolen i Moss, videregående trinn. Tidligere har han jobbet i offentlig skole både i ungdomsskolen og videregående. Øgaard er en ivrig skribent og har skrevet mange debattinnlegg om skolepolitikk og spesielt om PISA-undersøkelsen. Han er også redaktør i Cultura sitt blad Pengevirke og har gitt ut flere bøker.

Jeg tar gjerne i mot flere kronikker skrevet av lærere i forbindelse med denne konkurransen. Ta kontakt på epost: martin.johannessen@nionett.no.

Frykt skaper ingen god skole
Osloskolen skryter av å være landets beste. Det er mulig den er best på å klare en bestemt type tester, men det er ikke dermed gitt til at den er best til å tilfredsstille skolens grunnleggende mål for menneskelig utvikling. I formålsparagrafen fra 2007 finner vi mål som historisk og kulturell innsikt, åndsfrihet, nestekjærlighet, skaperglede, kritisk tenkning, etisk handling, økologisk ansvar, lærelyst og utforskertrang. Hva slags mennesker som formes av skolesystemet er ikke så lett å måle, men når foreldre danner aksjoner mot dagens Osloskole, bør det nye politiske flertallet ta dette som et signal om behov for radikale endringer.

Over hele verden har skolesystemene blitt presset i samme retning ut fra frykt for å bli tapere i den økonomiske konkurransen. Midlene er en blanding av lederprinsipper fra amerikansk industri og testkultur fra det gamle Øst-Europa. Frykten er også knyttet opp til det å gjøre det middels godt på tester som PISA. PISA-testen gir ikke noe godt bilde av tilstanden i norsk skole og den undersøker ikke grunnleggende kunnskaper slik mange tror. Den viser derimot viljen til på kort tid å lese lange og ofte litt kjedelige tekster, svare på relaterte spørsmål og å vise noe kreativ tenkning. En av mine klasser som gjorde det veldig godt i PISA, svarte etterpå: «Det var ikke så vanskelig, det var bare å tenke seg om». Spørsmålet blir da hvorfor norsk gjennomsnitt er middels godt. Er det fordi norske elever tenker mindre enn de beste, er de mindre utholdne eller tar de rett og slett slike anonyme undersøkelser mindre alvorlig? Kanskje kan vi si at norske elever er mindre plikttro enn de asiatiske som skårer best i slike tester. Men hvis elevene ikke jobber ut i fra plikt og frykt, trengs det mer av engasjement og mening for å motivere dem og det er her utfordringen ligger i norsk skole.

Undervisning er en kunst som krever selvstendighet og engasjement. Engasjerte lærere er det som mest av alt kan inspirere elevenes egen arbeidslyst og utforskertrang. Men lærerens engasjement kveles i dag av detaljstyring, rapporteringer og det mange opplever som unødvendige nasjonale og lokale tester. Fokus på testforberedelser kan også gå på bekostning av muligheten til å skape sammenheng og fordypning i undervisningen.

Med Kunnskapsløftet som ble introdusert av Kristin Clemet og innført av de rødgrønne, fikk skolen kompetansemål. Norske skoleplaner har alltid vært preget av akademisk tradisjon, det vil si at man på skolen lærer litt av det man senere kan lære mere om på universitet. Når nye mål skal fastsettes vil alle akademiske tradisjoner kjempe for at noe fra deres fag blir med i den nye planen. Resultatet blir en liste med temmelig usammenhengende enkeltpunkter. Når lærebøkene skrives med disse enkeltpunktene som mal, vil undervisningen lett oppleves som springende og dermed uengasjerende. Vi trenger derfor mindre detaljerte og mer overordnede mål. På kommunenivå kan disse framheves i lokale fagplaner.

Et fag som matematikk som kan være både morsomt, magisk og vakkert. Men faget krever først og fremst indre anstrengelse og hukommelse. Elevens hukommelse er ikke blitt bedre etter at mobiltelefonen overtok av mye av det hjernen bearbeidet tidligere. Matematikkundervisningen krever derfor grundig repetisjon før en tar nye skritt framover. Lærebøkene for ungdomsskolen springer raskt fra det ene til det andre. Noen elever blir gode til å kopiere eksempler, men de blir ikke dermed gode i matematikk. Mange faller tidlig fra, de får elendige karakterer og det gir en dobbel svekkelse av selvtilliten. Det er ikke tilfeldig at årets eksamensresultat ble elendig. I den tiden klassene var delt i to, var det lettere å forhindre frafallet, men Kristin Clemet henviste til forskning som viste at klassestørrelsen ikke hadde betydning for læringsutbyttet.

Mange politikerne tror at skolen kan styres ovenfra ut fra enkle prinsipper som kan hentes fra forskning. Men kravet om at all undervisning skal være forskningsbasert har ført til en sterk undervurdering av lærerens erfaringskompetanse. Forskning kan selvsagt være nyttig, men et forskningsprosjekt har ofte et snevert fokus, mens lærerens hverdag er uhyre mangfoldig. Forskning kan gi kunnskap og inspirasjon til læreren, men den kan ikke gi noen fullstendig oppskrift på god undervisning. I tillegg viser det seg at politikerens utvalg av forskningsrapporter ofte er ganske begrenset. De overser all forskningen som viser at god undervisning i kunst og håndverk både kan styrke elevenes selvtillit, kreativitet og virke positivt inn på nivået i allmennfagene. De overser også den forskningen som viser at mye av skolens pensum ikke er tilpasset elevenes intellektuelle modningsnivå. Det innebærer at mye av pensum enten læres overfladisk eller blir uforståelig. I en slik situasjon er det vanskelig å vekke et engasjement som går ut over en streben etter gode karakterer.

Vi trenger en skole som vekker elevenes interesse for verden samtidig som den gir dem indre trygghet og læreglede. Skal vi oppnå dette, må vi fri oss fra frykten som drivkraft og heller gi inspirasjon, tillit og frihet til de som arbeider i skolen. Frihet må selvsagt innebære ansvar, men uten selvstendig ansvar vil vi ikke få lærere med nødvendig engasjement.

Mange snakker om å heve lærernes sosial status. Det kan skje både ved å gi dem høyere lønn og større ansvar. Men lærernes status vil virkelig bli hevet hvis de spørres til råds før politikere og administrasjon kjører igjennom stadig nye endringer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar