søndag 11. oktober 2015

Gjesteblogg: Skolen som umenneskelig kappseilas, av Amund Bisgaard


Denne gjestebloggen er skrevet av Amund Bisgaard i forbindelse med Aftenpostens kronikkonkurranse. Amund Bisgaard har jobbet på videregående skole i fire år, tre år på ungdomsskolen og jobber for tiden på Verdalsøra ungdomsskole.


I denne kronikken ser Bisgaard på hvordan norsk skole, med sitt overdrevne fokus på testing av prestasjoner, er på vei god vei bort fra sitt formål, som er å skape glade, kunnskapsrike, oppegående mennesker med tro på seg selv. Testhysteriet undergraver ikke bare mulighetene for grundig læring, det gjør også skolen dårligere i stand til å skape trivsel, selvfølelse og gode holdninger blant elevene, som er vel så viktig som høye prestasjoner på kunnskapsprøver.

Prestisjefylt veddemål
Mange kjenner nok til Jules Verne’s fortelling Jorden rundt på 80 dager, hvor den sterkt bemidlede Phileas Fogg inngår et dristig veddemål med sine bekjente. Veddemålet innebærer at han selv og hans trofaste tjener Passepartout må ut på en strabasiøs reise. Mot reisens slutt kommer de for sent til seilbåten som skal ta dem over Atlanterhavet, og må ta til takke med en dampbåt egentlig destinert for Frankrike. Som om ikke det er utfordring nok, rammes de av uvær og må kjøre for full maskin, inntil drivstoffet så tar slutt. Fogg velger da å kjøpe båten, for så å demontere alle deler som er av tre og bruke dem som drivstoff. Når Fogg med nød og neppe når Liverpool, er det meste av brennbart på båten brukt opp, og han har måttet bruke mange penger på en rekke desperate løsninger.

Jeg har valgt et eksempel som nok kan regnes som både fantasifullt og en smule ekstremt, men det beskriver på flere måter gjenkjennelige trekk ved norsk skole. For i likhet med Fogg må de som arbeider i skolen i dag, fungere under et til tider høyt press og holde dampen oppe for å rekke over alt de er pålagt å gjennomføre. Noen ganger går det på stumpene løs når det telles på knappene, og man finregner på hvilke kostnader som kan elimineres og hvilke som er avgjørende for å nå fram til målet, som alt synes å avhenge av.

Skolen har gjennom de senere år fått et stadig økende fokus på måling av elevenes kunnskap. De lenge omstridte nasjonale prøvene og PISA-målinger tillegges stadig større vekt, noe som skaper et uheldig høyt fokus på konkurranse. Elevenes sluttkarakterer later også til å tillegges stor vekt, også i ungdomsskolen, og det til tross for at de fleste elevene kommer inn på førsteønsket sitt på videregående skole uansett. Det kan altså virke som om ungdomsskoleelevene har gode nok karakterer for seg selv, men ikke gode nok sammenlignet med andre land.

Skolens formål
Alle vet at elevene er på skolen for å lære, men det er lite i lovverket som skulle rettferdiggjøre et så ensidig hardt fokus på prestasjoner. Opplæringslovens §1 består av syv punkter, som raskt oppsummert omhandler henholdsvis "historisk og kulturell innsikt, verdier og menneskerettigheter, forståelse av kulturarv og tradisjoner, respekt for kulturmangfold og andres meninger, å utvikle kunnskap, ferdigheter og holdninger for livsmestring og deltakelse i samfunnet, kritisk tenkning, etikk, miljøbevissthet, medvirkning og medansvar og til slutt skolens ansvar for å møte elever med tillit, respekt og krav, samt å gi motiverende utfordringer". Det ensidige fokuset på tester og lett målbare resultater er ikke mulig å gjennomføre uten at det tar noe vekk fra de øvrige, kanskje vel så viktige ikke-målbare formålene.

Hvor i skolens formålsparagraf kan vi forankre den så sterke vektleggingen av målbar fagkompetanse? Formuleringen "kunnskap, ferdigheter og holdninger" kan muligens gi en viss legitimering av et sterkt kunnskapsfokus, men vi kan ikke legitimere kunnskap på bekostning av holdninger. Den sterkt pressede Phileas Fogg så seg nødt til å bestikke et båtmannskap til å begå mytteri mot kapteinen for å skifte destinasjon. Elever som får et opphauset inntrykk av at karakterer er livsviktig kan lettere bli fristet til å jukse. Dessverre ser vi også tegn på at selv skoler har praksis som kan minne om juks, da de bevisst fritar svake elever fra deltakelse på prestisjegivende prøver.

Ingen kunnskap uten ærlighet
Forskning på måloppnåelse som verktøy til innsikt i kvalitet på opplæringen er ikke nødvendigvis problematisk. Skolen skal jo også bygge på vitenskap. Problemet er at funnene ikke alltid er fullkomment lesbare, og at de ofte formidles subjektivt av personer med sterke egeninteresser. Hvis forskning skal fremstå som det verdifulle verktøyet det er, må man vise respekt for den kunnskapen funnene kan gi oss, uten å forkludre resultatene i egen favør.

Kristin Clemet i Civita uttalte at norsk skole har høy lærertetthet sammenlignet med resten av Europa, med en gruppestørrelse på i gjennomsnitt 10 elever per lærer. Hun hevdet også at effekten av høyere lærertetthet ikke kan dokumenteres. Hun og Civita konkluderer med at det å øke lærertettheten i et land hvor den allerede er høy, er feil bruk av midler, da det tvilsomt gir noen god effekt per krone.

Det er en rekke problemer med dette, det ser vi allerede i Civitas eget notat om lærertetthet. Beregningen om 10 elever per lærer ikke tar høyde for spesialgrupper i morsmålsundervisning og tilpasninger i forhold til individuelle lærevansker. Tar man disse forhold med i regnestykket, har Norge hele 17 elever per lærer, som er mer enn flere av landene Norge sammenlignes med. I tillegg vet vi at Norge har en distriktspolitikk som gjør at enkelte skoler trekker ned gjennomsnittsstørrelsen på gruppene.

I det samme Civita-notatet refereres det også til forskning som bekrefter økte resultater ved mindre grupper, noen av disse omfatter også statistisk signifikante forskjeller. Mindre grupper kan altså gi målbare resultater, stikk i strid med hva Kristin Clemet forteller om dette. Av dette kan vi se at Civita serverer en subjektiv versjon av sitt eget notat, en versjon bedre tilpasset deres egne formål med skolen.

Kunnskapsløs kunnskapsmåling
Å vurdere kvaliteten på norsk skole utelukkende eller primært ut ifra tester av basisferdigheter er langt på vei et kunnskapsløst prosjekt. Tester i lesing, matte og naturfag måler ikke elevenes trygghet, deres oppfylte rettigheter til tilpasset undervisning eller deres evne til selvstendig tenkning. Likevel tillegges slike testresultater ofte stor vekt når man diskuterer effekten av kroner brukt i skolen. Hvis læreren aldri har tid til å snakke med deg, ender du kanskje opp med å bruke mye tid til å lese på egen hånd, men når det gjelder de vanskelige spørsmålene som krever god forklaring og oppfølging, vil du komme til kort.

Hvis elevene må kjempe om lærerens oppmerksomhet, som kan bli et knapphetsgode, oppstår en uheldig, stresset situasjon, hvor noen ivrige elever gjør krav på en større del og noen forsiktige gir opp kampen. Det er lærerens ansvar å fordele oppmerksomheten så rettferdig som mulig, men i en presset hverdag hvor det ikke er nok til alle, og med et sterkt prestasjonspress, vil det bli vesentlig vanskeligere enn nødvendig. Med for få lærere blir elevene i større grad prisgitt sine foreldre og den hjelp de kan gi dem, noe som bidrar til å opprettholde eller forsterke sosiale forskjeller.

Ikke alt som er av verdi kan måles, og tilsynelatende objektive målinger kan også lyve eller manipuleres, derfor må de ikke stoles blindt på. Det var utvilsomt svært gledelig for Phileas Fogg at båten hans nådde fram til England tidsnok til å vinne veddemålet han hadde inngått. Men for mannskap og øvrige reisende på båten ble vel reisen neppe noen god opplevelse, om enn noe spektakulær. Elitens mål om å nå fram og vinne store penger tillegges større vekt enn hensynet til en forsvarlig og trivelig gjennomføring for alle.

Testingens pris
Mye går tapt i skolen når målene om imponerende testresultatet settes slik i førersetet. Med et unaturlig fokus på å vinne, kommer hensynet til sportslige holdninger og ærlig spill fort i andre rekke. Det kan se ut som at selv voksne i skolen lar seg friste til å kutte noen svinger når målet er å komme bedre ut på resultatlistene. Det gir ikke noe godt samfunn, for signaleffekten er at det er greit å jukse, så lenge man fremstår som vinnere på papiret.

Skolen får dessuten et altfor snevert syn på sin egen kvalitet. Norsk skole har mange utfordringer, som i stor grad skyldes tøffe ambisjoner og et mangfoldig tilbud. De aller fleste ungdomsskoleelever i Norge lærer ikke bare norsk og engelsk, de lærer samtidig et andre fremmedspråk, og skal likeledes beherske to norske målformer. Elever med annen språkbakgrunn slipper nynorsk, men får opplæring i sitt morsmål, noe som også krever sitt, men er av stor verdi. Språkkompetanse er mer enn bare engelsk, men det er rimelig å tro at land som kun vektlegger engelsk som fremmedspråk får gode forutsetninger for å "vinne læringskonkurranser" i faget.

Skole på norske vilkår
Norge er et av verdens beste land å bo i, mye i kraft av vårt demokrati og vår frihet til å velge livssyn selv. Vårt utdanningssystem legger stor vekt på autonomi, altså enkeltmenneskers rett til å delta og medvirke aktivt. Dette innebærer at skolen ikke simpelthen kan indoktrinere barn i statens fastsatte tankesett, men må gi innsyn i en rekke livssyn, og sette elevene i stand til kritisk tenkning. Dette gir behov for et mer omfattende pensum i samfunnsrettede fag, men ikke bare det. Det får også konsekvenser for hvordan man underviser. Å undervise i et demokratisk land, hvor respekt for mangfold og menneskeverd står høyt, krever mer av skolesystemet enn i land hvor makten sitter på få hender og den frie tanke er undertrykt.

Respekt for menneskeverd innebærer at man handler i tråd med noen etiske retningslinjer som ikke overkjører enkeltindivider. I kristen tradisjon legges det stor vekt på nåde og likeverd, som innebærer at alle mennesker er like mye verdt uavhengig av sine prestasjoner. Også Immanuel Kant, som i vesentlig grad har preget vestlig ikke-religiøs etikk og tanker om menneskerettigheter, vektlegger individets ukrenkelighet i sin moralfilosofi. Å handle moralsk innebærer at man avstår fra å bruke andre mennesker bare som middel til å nå egne mål.

Overført på skolen innebærer det at læreren i samarbeid med foreldre og skoleledelse må gjøre sitt for å få fram det beste i hver enkelt elev. Det er skolens oppgave ikke bare å måle og dokumentere elevens suksess, men å skape den. En sunn dose vurdering og måling kan være bra, men grisen blir som kjent ikke tyngre av å bli veid flere ganger. Jo sterkere fokus på å skåre høyt på tester, jo vanskeligere blir det å overbevise elevene om at de er verd noe uavhengig av kompetanse. For stor vekt på dokumentasjon stjeler dessuten mye tid som kunne gått med til modernisering av undervisningen, noe som i stadig større grad blir aktuelt.

Noen ville innvende at Kants pliktetikk, hvor man streber mot andres lykke og egen fullkommenhet, ikke er forenlig med vår samtid. Hvorfor ofre seg for andre, dersom ikke de ofrer seg for meg? John Rawls tilbyr muligens en mer oppdatert variant, når han snakker om "rettferdighet som rimelighet". Han viser til at mennesker både har gode og dårlige tilbøyeligheter, men at man påvirkes av samfunnet. Lever man i et stabilt samfunn, hvor andre oppfører seg noenlunde hensynsfullt, vil man selv bli inspirert til å handle slik. Ser man derimot at mange snylter og jukser og oppnår fordeler av det, uten konsekvenser, vil man selv stimuleres til juks, for ikke å tape på det. Poenget er at et samfunn trenger visse mekanismer som stimulerer ønskede holdninger, hvis ikke forsvinner tilliten i samfunnet, og dermed den jevne mann og kvinnes vilje til å gi noe tilbake til fellesskapet.

Prestasjonspress fra flere hold
Lærere som jobber i skolen forstår at elever i norsk skole er under et høyt press i dagens materielle velstandssamfunn. Læring er ofte en sårbar, uoversiktlig og langsom prosess, som krever tålmodighet og ydmykhet. For hyppig testing stresser elevene, og fratar dem som nevnt tid til å lære det de skal testes i. I tillegg opplever barn og ungdom et større press om å være vellykket på andre arenaer enn skolen. Å prioritere bruk av tid er mer vrient enn aldri før, med avhengighetsskapende spill, utbredt bruk av sosiale medier blant barn og foreldre, usynlig mobbing, en tøffere tone i media og mindre aksept for svakhet og mislykkethet.

Med dette som bakteppe, ser vi at vår materielle velstand i hvert fall delvis kan ligge til grunn for mange av utfordringene våre. Vår overflod av velstand legger beslag på oss i økende grad, så vi får mindre kjedsomhet, mindre tid til refleksjon og ettertanke, mindre tid til å forstå hvem vi er, hva som driver oss og hva vi er verd som mennesker.

Humankapital like viktig som finanskapital
Vi må ikke bli så notorisk bekymret for økonomien at vi glemmer vår menneskelige kapital, som samfunnet er like avhengig av for å eksistere. Ingen vil ha et samfunn hvor alle ser på hverandre som middel til egen vinning, et system hvor kunnskap misbrukes, hvor mennesker som ikke er lønnsomme kun anses som kostnader og hvor man hele tiden må bevise ens verdi ut ifra prestasjon. Intet menneske er på topp hele livet, noen når aldri like høyt som de flinkeste, men alle skal ha muligheten til et godt og verdig liv, i et sivilisert fellesskap.

Hvis våre unge en vakker dag skulle adoptere et instrumentalistisk syn på verden, hvor det å vinne er viktigere enn det å bygge et ærlig, solidarisk samfunn, da ville det se stygt ut for dagens voksengenerasjon den dagen vi selv blir eldre. Hva hjelper det vel å ha verdensmestere i leseferdighet hvis man ikke blir behandlet med verdighet som menneske? Hvis man er bekymret for fremtiden, se heller på hvordan vi kan få bukt med det vanvittige overforbruket den vestlige verden står for.

Respekt for andres engasjement
De fleste har en mening om norsk skole, men mange bidrar i liten grad til å gjøre den bedre. Jeg vet at mange av mine kolleger står på hardt for sine elever, år etter år, for å utgjøre en forskjell for sine elever. Verken elevers selvfølelse eller norsk skole som helhet blir bedre av å bli kontinuerlig nedvurdert av personer med en overfladisk eller instrumentell tilnærming til kunnskap.

Den som skal ha noe å bidra med i skolen må ha gode holdninger i forhold til ervervelse og anvendelse av kunnskap, det er det læring handler om. Motiver om å vinne eller å bli bedre enn andre er ikke avgjørende. Det er når elevene er omgitt av velmenende og godt motiverte lærere at deres iboende lærelyst stimuleres. Som lærer ønsker jeg å bidra til å hente fram denne kraften i alle. Det fungerer mye bedre enn bare å sette et tall på nåværende prestasjon.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar