fredag 6. november 2015

Gjesteblogg: Mattedama hadde rett. Lekser har effekt. Av Roger Sjursen


Dette er en gjesteblogg skrevet av Roger Sjursen. Han er initiativtager til aksjonen Leksefri Familie som har fått mye oppmerksomhet den siste tiden og bidratt til en stor debatt om lekser. Leksefri Familie er en bevegelse av familier som har valgt å bli leksefrie fra skolestart høsten 2016 og som informerer skolen om dette. I dette innlegget utdyper han utgangspunktet for initiativet.

Mattedama hadde rett. Lekser har effekt.
Beklager, alle sammen. Som initiativtaker må jeg innrømme at Leksefri Familie er et svært unyansert initiativ. Bakgrunnen var at jeg ikke fant dokumentasjon på god effekt av lekser og at lekser er et svært omfattende tiltak. Jeg ønsket å peke på dette og få fram at det ikke er så enkelt som at lekser er bra for alle. Flere har skrevet til meg at Leksefri Familie ikke er måten å gjøre det på – at det er feil å bare boikotte lekser uten dialog med skolen. Jeg innser nå at de har rett. Jeg vil gjerne utdype dette.

Jeg er ikke forsker eller lærer. I denne sammenhengen er jeg far. Jeg er også helsepersonell. Derfor vil jeg bruke en sammenlikning jeg kjenner litt til fra mitt yrke; medisin.

Medisin kan ha en terapeutisk effekt og hensikten kan være å helbrede eller lindre.

På samme måte kan lekser kan ha en læringseffekt. Begge deler er altså tiltak som brukes for å oppnå noe bra.

Forskning og effekt
Jeg vil ta utgangspunkt i en tenkt studie på medisin X mot depresjon. Forskning viser at forsøksgruppa som får medisin X har bedre effekt enn kontrollgruppa som ikke får medisin. Dette taler for at medisin X kan være nyttig for personer med depresjon.

Medisin X til folket!
Skal en lege gi medisin X til alle pasienter med depresjon og ferdig med det? Så enkelt er det ikke.

For det første vet legen at en studie viser en gjennomsnittseffekt. På individnivå har forsøkspersonene både bedre og dårligere resultater enn tallene i studien. Noen kan faktisk ha negativ effekt – de blir enda mer deprimerte av å ta medisinen.

For det andre kan medisinen ha bivirkninger. Noen bivirkinger kan pasienten tåle dersom medisin X hjelper for depresjonen, men det går en grense for alle.

For det tredje kan medisinen ha gode tilleggseffekter.

Lekser til folket!
Hvis studier viser at lekser har en effekt, betyr det da at alle bør ha lekser og ferdig med det? Så enkelt er det ikke.

For det første følger elever sjelden gjennomsnittet. Noen elever profitterer mye på å ha lekser og andre mindre. Noen kan faktisk ha negativ effekt. *(1)

For det andre kan lekser også ha ”bivirkninger”. Økt stress, konflikter i hjemmet, opplevelse av å ikke mestre, skoletrøtthet, dårlig samvittighet osv.

For det tredje kan lekser ha gode tilleggseffekter. Foreldre kan følge med i barnets skolehverdag, det kan føre til jevnlige gode foreldre-barn situasjoner, øvelse i selvstendig arbeid osv.

Individuell vurdering
Når medisin gis, må det være rett type medisin og rett dosering. Det er sjelden mulig å vite nøyaktig hva som er rett for den enkelte på forhånd. Medisinen må prøves ut og effekten må jevnlig vurderes. Det er faglig uforsvarlig og uetisk å fortsette å gi medisiner med fare for bivirkninger til en pasient som ikke har effekt av medisinen.

Når lekser gis, må det være rett type lekser og i rett mengde. Det er sjelden mulig å vite hva som er rett for den enkelte på forhånd. Vil man bruke lekser må de prøves ut og effekten må jevnlig vurderes. Det kan umulig være faglig og etisk forsvarlig å gi lekser av prinsipp, uten at den enkelte elev blir vurdert. La meg uttype dette.

Når studier viser at lekser i småskolen har tilnærmet null effekt *(2), så ligger sansynligvis ikke alle elevene nøyaktig på null. Det betyr:

  • at det er ca 50/50 fordeling på positiv og negativ effekt av lekser, eller
  • at et mindretall har svært negativ effekt (og trekker ned snittet til null), eller
  • at et mindretall har svært positiv effekt (og trekker opp snittet til null). 

I alle tre alternativene er det altså en gruppe elever som negativ effekt avlekser. Dersom alle elevene i en klasse får lekser på lik linje, så har vi altså en skolepraksis som systematisk gir en andel av elevene pålegg om å gjøre noe som de hadde hatt bedre av å la være å gjøre.

Bivirkninger av medisin X må undersøkes individuelt. For noen vil for eksempel vektøkning på grunn av medisinen være en bagatell mot gevinsten ved at depresjonen blir bedre. For andre kan vektøkningen forsterke depresjonen.

”Bivirkninger” av lekser må også undersøkes individuelt. For noen vil graden av stress og konflikter i leksesituasjonen være en bagatell i forhold til gevinsten ved at læringseffekten er god. For andre kan stress og konflikter blokkere læringen i så stor grad at de kommer ut på minus. (Det er vel ikke utenkelig at det kan føre til skolevegring?)

Mange fortvilte foreldre har henvendt seg til meg og sagt at ”det nytter ikke å ta det opp med skolen uansett, det er vi som blir sittende med problemet, det er vi som skal bli flinkere, vi som må gjøre ting annerledes. De tror jo ikke vi prøver, engang!”. Dette kan være et symptom på en forståelse hos noen i skolen om at lekser er nyttige uansett og at jobben er å få elevene og foreldrene til å forstå dette. En slik forståelse ekskluderer en stor gruppe elever fra mestring gjennom å omdefinere leksenes ”bivirkninger” ved å kalle det manglende motivasjon hos eleven, ressurssvake foreldre, sosioøkonomiske forhold, manglende oppfølging fra hjemmet og så videre. Barna står i en sammenheng, det kommer vi ikke unna. Men jeg mener at er et umulig prosjekt å skolere og dressere foreldre til å støtte opp om lekser i den form de ofte har i dag. Dette gjelder særlig for de foreldrene vet at samme hva de gjør, så er leksene en større belastning for barna enn den eventuelle læringsnytten de måtte få av leksene.

Hva betyr positiv effekt?
Det går an å finne sammenheng mellom et tiltak (medisin, lekser) og bedre resultater. Men betyr det at det er tiltaket som er den direkte årsaken til den positive effekten?

Vi vet at andre forhold enn selve medisinen, som pillens farge, tillit til legen, hva man får vite om medisinen og så videre, kan bidra til positiv effekt. Derfor har man ulike måter å sikre at at målingen av effekt skal være så korrekt som mulig. For eksempel kan en kontrollgruppe få uvirksom medisin (placebo), og sammenlikne disse med den gruppa som fikk ekte medisin.

Av praktiske og forskningsetiske grunner er det sikkert vanskeligere å gjøre slike kontrollerte forsøk med lekser. Hvordan kan vi vite at en målt effekt av leksene faktisk kommer av leksene i seg selv og ikke av andre forhold? Jeg kan for lite om forskning til å mene noe om det. Vi har imidlertid en interessant informasjonskilde tilgjengelig. Leksefrie skoler. Hvis skoler som ikke har lekser har like gode resultater som skoler med lekser, så kan det jo hende at de positive tall som kommer fram i lekseforskningen kan komme av andre forhold enn selve leksene.

Hva betyr alt dette?
Jeg har som forelder et ansvar for å gi skolen god informasjon om hvordan mine barn håndterer leksene, på samme måte som en sykepleier observerer virkning og bivirkninger av en medisin og rapporterer til legen. En lege justerer eller tar bort medisinen, eller bytter den ut med noe annet. Det er lærerne som er fagpersonene i skolen, men de trenger god informasjon for å ta gode valg. Når vi vet at det er mange av elevene som taper på å ha lekser, så er det avgjørende at skolen evner å ta imot og bruke denne informasjonen. Hvis ballen gjennomført blir kastet tilbake til foreldrene, så har vi ikke kommet lenger. Det er som å si at den som ikke har får bedring for depresjonen med medisin X, burde skjerpe seg. Dette betyr ikke at jeg mener at det er nytteløst å motivere og dyktiggjøre foreldre til å følge opp sine barn. Det handler om at man ikke år etter år kan si at løsningen er at eleven og foreldre skjerper seg, når det er selve tiltaket som bommer på hva barnet trenger for læring og på hva foreldre er i stand til å bidra med her.

Det er sikkert mye mer som kan sies om lekser og forskning. Jeg har nå presentert noe av min forståelse av dette, den forståelen som lå til grunn for hvorfor jeg tok initiativ til Leksefri Familie. Jeg håper det er noe mer nyansert enn det som framkommer på våre hjemmesider og at det kan bidra til at debatten går videre. Jeg har med vilje ikke gått inn i diskusjoner der man plukker forskningsresultater på hverandre for å underbygge sitt syn. Det er jeg ikke kompetent til.

Så med dette vil jeg igjen beklage den unyanserte tilnærmingen vi startet opp med. Kjære foreldre. Ikke informér skolen om at dere blir en Leksefri Familie før dere har undersøkt om skolen tar den enkelte elev på alvor ved å:

  • Kun gi lekser som er tilpasset den enkelte elev ut fra en grundig individuell vurdering.
  • Kun gi lekser til elever som det er grunn til å tro vil ha positiv effekt av disse.
  • Jevnlig evaluere den enkelte elev, for å fange opp utvikling som kan endre vurderingen.
  • Ta med i vurderingen andre forhold som kan tale for eller mot at leksene er bra for barnet, for eksempel ved å ønske velkommen og inkludere den informasjonen du/dere som foreldre har om barnet og leksesituasjonen.
  • Har konkrete verktøy og kompetanse til å gjøre det ovenstående.

Det er et stor ansvar å gjøre disse vurderingene. Dersom denne jobben ikke gjøres skikkelig, fortsetter vi en tradisjon som systematisk pålegger en mengde elever arbeid som bidrar til dårligere læring og dermed nederlag og et dårlig forhold til skole og læring. Jeg mener personlig at dette må være en så vanskelig oppgave at det vil være mye bedre å satse på kvalitet i skolen uten lekser.

Hvis vi som foreldre opplever at de punktene over ikke er oppfylt og vi ser at vårt barn vil ha mer nytte av å slippe leksene, så mener jeg at det er mest ansvarlig å bli en Leksefri Familie.

*(1) http://forskning.no/skole-og-utdanning/2010/01/lekser-har-ikke-st

*(2) http://visible-learning.org/2014/09/john-hattie-interview-bbc-radio-4/





5 kommentarer:

  1. Hei
    Du uttaler deg om ting du ikkje har greie på. Beklager å sei det så brutalt. Men kva forskningsmessig belegg har du for å uttale deg om effekten av lekser - når det vert brukt på riktig vis? Å samalikne det med medisin vert meiningslaust.
    Dersom me skal snakker om andre områder, la oss ta til dømes fotball: Er det greit med litt fotballtrening eller skal ein berre spela kampar?Treng ein gå på fotballtrening i mellom kampane? Vert ein god i noko dersom ein ikkje øver seg?

    Lekser har ein effekt. Det syner forskning. Leksearbeidet har minst læringseffekt når elevane er små, men på ungdomsskulen kan elever som gjer lekser ligge 2 år framføre elevar som ikkje gjer lekser. Eg har jobba i skulen sidan 1992, har 5 års lærarutdanning og har nettopp teke ein master i leiing - blandt anna med skuleleiing som tema, så eg vil påstå at eg er betre kvalifisert enn deg til å uttala meg om lekser. I tillegg er eg mamma til 3 born som alle har hatt ulik motivasjon i leksearbeidet. Har kjent på tidsklemma kan du sei.

    Lekser virker når det er repetisjon av kjent stoff. Omfanget skal ikkje vera stort og ein skal ikkje bruke timesvis for å gjennomføre. Det viktigaste er å trene leseferdigheitane sine. Det er grunnlaget for all læring. Invister i leksearbeidet- VERKELEG når det gjeld lesing. Då forhindrer ein mykje krøll i framtida.. Vær støttande og fortel borna at dette er viktig. Dersom du ikkje støttet vil heller ikkje ungane forstå at det ER viktig å gjera lekser. Bruk tid på å innarbeide gode lekserutiner frå barnet er liten - då vil du få barn som er rusta til framtida. Dei skal nemlig ikkje leva av oljepenger - dei skal med sine kloke hovud skapa arbeidsplassar me enno ikkje veit om....

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Anonym (6.nov.2015 kl. 18.35)!
      Etter 5 års lærerutdanning og jobberfaring siden 1992 er det trist å se at du ikke har lært å dokumentere påstandene dine. Det hadde vært fint å se en kilde på at elever som gjør lekser ligger 2 år foran elever som ikke gjør lekser. Det ville nok stoppet denne diskusjonen en gang for alle.

      Du har imidlertid rett i en ting. Sammenlikningen i mellom fotball og læring. Du spør om det er greit å bare ha litt fotballtrening eller om det bare skal spilles kamper? Her er jeg enig med deg. Hvis det ikke skjer læring på skolen bør man absolutt gjøre lekser.

      Slett
    2. Fotballanalogien til "Anonym" over her, bryter naturligvis sammen da ingen fotballspillere trener seriøst inne i stuen sin, eller på rommet sitt. Ingen mener at at barn ikke skal øve, men hjemmelekser er mindre effektivt enn annen øving.

      Slett
  2. Mitt forslag til løsning: http://3.bp.blogspot.com/-QLAveVyzJe0/VAwWO_Zs8pI/AAAAAAAA-ds/LSiXYIdPbRA/s1600/Lekser2.png

    SvarSlett
  3. Forslaget til Græsli må være designet for å gå i evig runddans. En kommer aldri lenger enn til spm 3 før en må tilbake.

    SvarSlett