fredag 11. desember 2015

1000 ord om skole: Noen tanker om kartleggingsprøver, av Ingvild Skaufel


Jeg har invitert lærere og skolefolk til å skrive et innlegg om skole på Lærerbloggen. Kun to kriterier gjelder:
  • Det må handle om skole - du velger tema
  • Det må være 1000 ord eller merInnleggene vil bli publisert fortløpende.
Send til: martin.johannessen@nionett.no

Det syvende bidraget i serien er skrevet av Ingvild Skaufel, som er mor til barn på barneskole i Ski kommune.

Du kan lese alle bidragene her.


Noen tanker om kartleggingsprøver


Jeg kan lære alt!
Jeg husker en liten gutt som fikk ishockeykølle og pukk av faren sin, og fikk følgende kommentar av en annen voksen: ”Men klarer du å gå på skøyter da?”. Til det svarte han selvsikkert: ”Nei, men det kan jeg lære”. Jeg lar dette ene eksemplet være forklaringen på min hypotese om at barn er trygge på at de kan lære seg alt. Og så er det helt sikkert individuelt hva som motiverer for læring. Noen motiveres av konkurranse, noen av ros/premier, og noen av egen mestring og så videre. Og det er rundt hva som motiverer barna til læring, tankene mine kretser når jeg vet at det ikke er ønskelig at barna øver før en kartleggingsprøve.

Uforberedt er optimalt
Hvis jeg forstår det riktig, så skal barna lære ulike ferdigheter, men de skal ikke øve på hvordan disse blir kontrollert i en test. Når de kommer til testen er det optimalt at de er helt uforberedt på oppgaveformen. Som voksen så virker dette meget rart. Det finnes sikkert godt funderte argumenter bak en slik inngang. Uansett, ser jeg at en del barn (hele 20%) som følge av dette vil føle lav mestringsgrad. For det er nemlig hensikten. Å finne de 20% som presterer dårligst. Og for en foreldre er det overraskende at en lærer ikke allerede vet hvem i klassen dette er. Det foregår jo daglig faglig samhandling i klasserommet. Oppsummert: For en som vedkjenner seg å ikke vite hva som foregår i et klasserom, oppleves det likevel spesielt at det er behov for gi barna lav mestringsfølelse for å avdekke hvem de 20% er som presterer dårligst.

Den som mestrer lite, mister ikke motivasjonen
På den annen side opplever jeg at hensikten, med å gi de 20% bedre tilpasset opplæring, som meget god. Hvis vi tar utgangspunkt i at disse barna så langt ikke har fått ødelagt sin egen overbevisning om at de kan lære seg alt, - er vel egentlig spørsmålet: hvordan beholde motivasjon for læring og hvordan legge opp undervisningen slik at de lærer raskere. For det er det som er problemet vårt: 20% av barna lærer ikke fort nok. Og vi voksne liker en ting mer enn noe annet – og det er effektivitet. Og her trenger jeg en forklaring. Hvorfor er det et poeng at vi ikke øver på oppgaveformen? Er det fordi det er bevist at barn som mestrer dårlig på disse prøvene, blir ennå mer motivert til å lære?

20% er under kritisk grense
Så til et annet forhold ved disse prøvene som jeg også stusser over. Målet er å finne fram til de 20 % som presterer ”under kritisk grense”. Og her tenker jeg at det må ha vært relativt mange følelsesløse voksne som har landet denne formuleringen. Vi kan først være enige om en ting: 20 % er jo ganske mange barn. Og så er det et mål å kommunisere til dem og deres foreldre at de presterer under kritisk grense - i hele landet. Jeg håper dette snart synker inn hos noen ansvarlige. Er det noen som tror at dette er en konstruktiv måte å snakke med så mange barn og deres foreldre? Kritisk er jo et sterkt ladet ord.

Jeg har sans for kommentaren om at det eneste som er sikkert når man venter og ser, er at barna blir eldre. Så jeg er på ingen måte negativ til at de 20% som sliter mest med den opplæringen som fungerer for de andre 80%, får bedre tilpasset undervisning. Det som undrer meg er to ting:
  1. tror vi ikke på å gi barna mestringsfølelse? (med andre ord: er det ikke bedre at de øver på oppgaveformen før testen?)
  2. finnes det ingen annen måte å beskrive de 20 % som får mindre utbytte av den undervisningen som fungerer godt for resten av klassen, enn som ”under kritisk grense”.
Ett barn er ett barn
Det som ytterligere fanger min interesse er at resultatene på kartleggingstester skal gi en pekepinn på en skole/lærers dyktighet. Jo bedre resultat, jo bedre skole/lærer. Flott! Vi måler det som kan måles. Leseforståelse, mattekunnskaper og så videre. Dette er det eneste og viktigste en skole skal levere, og leverer skolen bra, betyr det at administrativ ledelse og faglig ansatte er de dyktigste i sin jobb. Ett barn er ett barn, og blir det utsatt for dyktige omgivelser, blir resultatet tipp topp!

Å prioritere noe, er å nedprioritere noe annet
De fleste kjenner seg igjen i at hvis noe måles, så prioriterer vi det - på bekostning av det som ikke måles. For selve kjernen i å prioritere noe, er ikke bare å vie noe ekstra oppmerksomhet, det er også å nedprioritere noe annet. Jeg er på ingen måte motstander av at barn lærer å lese, skrive og regne på skolen. Jeg støtter det 100%! Sammen med det vi foreldre gir barna hjemme, skal skolen gi barna kunnskap og ferdigheter som gjør at samfunnet fortsetter å fungere godt. Politisk kan vi være både enige og uenige om de store linjer og nyansene i hva barn bør lære og tilegne seg. Men jeg er vel ikke alene om å føle at bonus, brukt på få kriterier, kan få uheldige konsekvenser? Jeg opplever enkelte ganger at vi måler det som enklest kan måles, og så later vi som om vi tror at det er representativt for alt. Selv om vi vet at det som måles blir prioritert. Og det som blir prioritert - er på bekostning av noe annet.

Så. Ja, jeg er 100% for at barna lærer lesing, skriving og matte. Men, jeg er skeptisk til at resultater på disse prøvene skal gi økonomisk uttelling for skolen. Ikke fordi jeg ikke unner skolene å få økonomiske gevinster, men fordi i tillegg til å bidra til at barna lærer viktige ferdigheter, så skal de bli velfungerende i samfunnet, - og det dreier seg om så mye, mye mer enn lesing, skriving og matte. Og jeg sier ikke at skolen er alene om denne jobben. Her er vi mange som har ansvar, men å premiere skolen på ett begrenset område, vil ta fokus fra andre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar