tirsdag 1. mars 2016

Gjesteblogg: Se, et ekorn! ADHD kan ikke avlæres, av Kristian Flåm Høst


Denne gjestebloggen er skrevet av Kristian Flåm Høst. Han fikk diagnosen ADHD i 2011. Høst har jobber seks år som lærer og ble ufør i 2015. Har ellers jobbet med barn og ungdom mer eller mindre hele livet. Har vært assistent for ungdomslandslag i basket, og trent flere lag hvor han har hatt erfaring med barn med ADHD i idrettssammenheng. Dette er en utvidet og revidert utgave av ADHD kan ikke avlæres.

Se, et ekorn! ADHD kan ikke avlæres
ADHD er en lidelse som griper inn i omtrent alle faser av barnets liv. Det er ikke en tilstand som kun gjør seg gjeldende i skolesammenheng. Barn med ADHD sliter ofte med å skape og opprettholde sosiale relasjoner, kontrollere følelser og skape indre motivasjon for arbeid hvor belønningen ligger frem i tid. I tillegg finner de det svært vanskelig å filtrere inntrykk fra omverdenen. Læreren må forstå helheten i utfordringene et barn med ADHD sliter med dersom de skal lykkes best mulig i sitt arbeid med barnet.

Jeg ble utfordret til å skrive denne bloggen i kraft av at jeg er utdannet lærer, har jobberfaring fra yrket og fordi jeg selv er diagnostisert med ADHD. Undertegnede kjenner derfor godt til utfordringene med ADHD fra begge perspektiv.

Du som leser skal være klar over at jeg i denne delen av bloggen skriver om ubehandlet ADHD; det er slett ikke slik at ADHD er så hemmende for et menneske med riktig behandling som det beskrives her. En del av behandlingen for skolebarn vil være at skole, lærer, foreldre og barnet sammen finner en god måte å tilrette for at ADHD gir mindre utslag i skolesituasjonen og i barnets sosiale liv forøvrig.

Jeg kommer til å drøfte medisinering senere i bloggen; det er noe som opptar mange. Også lærere.

Før vi går videre ber jeg leseren ta høyde for at jeg ikke er utdannet innen psykiatri, slik at jeg nok ikke alltid klarer å ordlegge meg like presist som en fagperson ville gjort. Jeg håper likevel at jeg klarer å få frem essensen; nemlig hva barn med ADHD sliter med og hvorfor.

Hva bør du som lærer vite om ADHD?

ADHD er en medfødt tilstand. Svært få vil kalle tilstanden en sykdom. For veldig mange med ADHD et tilstanden en genetisk ‘gave’ som følger oss livet ut. De fleste med ADHD vokser av seg hyperaktiviteten, mens impulsiviteten og andre problemer følger dem resten av livet.

Hvor mange som vokser av seg ADHD strides de lærde om. Det virker som marginen ligger et sted mellom 1/6 til 2/6 av de som er rammet. Jeg var ikke en av de.

Kort forklart skyldes ADHD mangel på dopamin i hjernen. Nyere forskning viser til at ubalanse med andre stoffer også kan virke inn, men for å ikke skulle prøve å gå alt for dypt inn på et felt jeg ikke er utdannet innenfor vil jeg holde meg til hva ADHD Norge og andre ressurssider skriver på sine hjemmesider. At noen detaljer kanskje blir utelukket har ikke stor betydning for hvordan vi forstår ADHD på dette nivået.

Hjernen bruker dopamin til å overføre signaler fra en hjernecelle til en annen. Den kjemiske ubalansen i hjernen fører blant annet til at enkelte hjerneceller får problemer med å holde seg aktive. Du kan se for deg datamaskinen din. For at datamaskinen skal jobbe raskt er du avhengig av at den har mye RAM. Altså arbeidsminne. I forhold til hjernen kan du se på det som antall hjerneceller som er aktive til enhver tid. På en PC merker du det ved hvor mange programmer du kan ha kjørende før PC’en blir treig som sirup. Stenger du ned f.eks. et program som bruker mye minne (f.eks. redigering av video), vil du fort merke at datamaskinen blir raskere. Du frigjør kapasitet som kan brukes på det mest relevante arbeidet. Vi trenger også en kjapp prosessor (CPU) som skal behandle informasjon (data) hurtig. Harddisk blir den lagrete kunnskapen (bakhjernen), mens ram og CPU blir eksekutive delen av hjernen (frontallappen). Frontallappen tar i bruk lagret data (altså kunnskapen) og iverksetter best mulig handling i en gitt situasjon. (Jeg skriver mer om det eksekutive system litt lenger ned i bloggen).

Dette er veldig forenklet og kanskje litt unøyaktig med psykiaterbriller, men prinsippet skal være korrekt. Jeg har drøftet dette med en bekjent som studerer faget og også har ADHD og vedkommende sa det var innenfor.

Problemet for mennesker med ADHD er at kommunikasjonen mellom kunnskapsdelen av hjernen (harddisken) og den eksekutive delen av hjernen (CPU og RAM i samspill) er omtrent fraværende sammenlignet med andre.

Slik jeg forstår det fører dette blant annet til at vi blir mer impulsive fordi vi ikke alltid klarer å tenke gjennom konsekvenser før vi handler. De relevante hjernecellene er ikke aktive og tar derfor ikke kontroll over situasjonen og vi handler derfor mer instinktivt. Dette viser seg gjerne ved at barnet sliter med å kontrollere eller undertrykke følelser. Vi klarte ikke hente ut den riktige kunnskapen vi måtte bruke for å velge en god respons.

Tenk deg en situasjon du nylig var i hvor du hadde nytte av å stoppe opp og tenke deg om noen sekunder før du responderte til en kollega som frustrerte deg. Med ubehandlet ADHD er sannsynligheten stor for at du hadde sagt akkurat hva du tenkte, uten filter og uten tanke på den langsiktige konsekvensen. Du fikk kanskje en impuls om å storme ut av rommet ledsaget av noen velvalgte gloser, men du bet reaksjonen i deg og valgte en mer diplomatisk respons; selv om det medførte at du brukte mye energi på å undertrykke dine følelser og svelge din stolthet. Du rakk å tenke over at det er mer konstruktivt å beholde roen. Ditt mål var din og kollegenes langsiktige velferd. En person med ADHD ville brukt mye mer mental energi på å holde tilbake frustrasjonen, om vedkommende i det hele tatt hadde rukket å tenke gjennom konsekvensene på forhånd (Husk: I en ubehandlet situasjon).

Det er viktig å vite at ADHD ikke medfører abnormale (overdrevne) følelser slik som vi ser hos mennesker som f.eks. er bipolare. Vi føler det samme som andre i gitte situasjoner, oppturer og nedturer, frustrajon og spenning, sorg og glede innenfor et normalt variasjonsspekter vi vil finne mellom ‘vanlige’ enkeltmennesker. Forskjellen er evnen til å kontrollere frustrasjonen, sorgen eller gleden. Vi lar oftere følelsene slippe ut via ryggmargen (fysisk handling), og dette kan derfor misforstås over tid som at vi er veldig følsomme. Det blir en summa summarum-effekt i forhold til hvordan vi blir oppfattet over tid.

På grunn av at hjernecellene ikke er like aktive hos barn og voksne med ADHD blir også cellenes korttidshukommelse dårligere og en ser ofte en svekket motorisk kontroll som fører til at barn med ADHD ofte er klossete i oppveksten. Finmotorikk er jo avhengig av et samspill mellom mange celler, og om cellene ikke er aktivert vil barnet fremstå som mer grov i bevegelsene. Barnet dulter ufrivillig bort i pulten til naboen, velter drikkevannsflasken eller snubler over dørkarmen til stor irritasjon hos andre.



Et annet viktig poeng å belyse er at barn med ADHD i ung alder er tidligere utviklet i den delen av hjernen som går på finmotoriske handlinger, mens vi har et underutviklet eksekutivt system som skal styre denne delen av hjernen. Eksekutive system er deler av hjernen som ‘står for koordineringen av ulike prosesser, prosessering, resonnering og problemløsing. Hvor involvert denne komponenten er, avhenger av oppgavens kompleksitet – jo mer kompleks oppgave, jo høyere involvering. Man antar at denne komponenten i stor grad avhenger av frontallappen’. (Wikipedia)

Det er som å putte en ungdom med mopedlappen bak rattet til en avansert sportsbil. De jevnaldrende har billappen og kjører en liten todørs personbil tilpasset deres ferdigheter. Egenskapene til sportsbilen er mer avanserte enn hva den lille personbilen har, mens sjåføren som skal håndtere alle disse egenskapene er underkvalifisert. Ikke bare for sin sportsbil, men også for bilen de jevnaldrende kjører. Dette fører til mange ‘kollisjoner’ fordi barnet har et større register av bevegelser, men mangler kapteinen til å styre. Dette fører til mindre kontroll over bevegelsene. Ofte ser vi at ikke bare barnet med ADHD blir skadelidende, noe som fører til problemer med omgivelsene.

Du vil også legge merke til at ADHD påvirker barnet i form av at de ofte er rastløse, fikler med ting, rocker på stolen og skifter stilling ofte; de evner rett og slett ikke å sitte stille.

Hos meg gjorde dette utslag i jobbsammenheng ved at jeg ofte måtte gå rundt i rommet under personalmøter. Jeg tolker det som en måte å aktivere cellene; å skape energi i en situasjon hvor man allerede gjerne er sliten etter en lang arbeidsdag og mye av det som drøftes kan oppleves som lite relevant der og da. Om møtet er mer relevant vil dette behovet til å bevege seg være mindre gjeldende fordi man får energi gjennom aktiv, muntlig deltakelse. Jeg skal skrive mer om evne til selvmotivering senere.

Denne ubevisste uroligheten fører ofte til frustrasjon fra omverdenen fordi den er forstyrrende, noe som igjen trigger vår manglende evne til å håndtere konfliktsituasjoner på en konstruktiv måte. Dette er et klassisk eksempel på en negativ sirkel. Mer om triggere senere.

Dopaminmangelen svekker altså barnets evne til å regulere atferd og oppmerksomhet, skape motivasjon og styre motorikken. Det er dog ikke slik at barn og voksne med ADHD ikke kan holde oppmerksomheten på noe vi finner interessant, mer at vi sliter med å flytte vår oppmerksomhet over på viktigere gjøremål. Vi kan gå 100% inn i en veldig liten detalj og bruke timesvis på å undersøke utfordringen, uten å være klar over at timene flyr. I mellomtiden er det blitt mørkt, vi burde spist middag for to timer siden, er trøtt og kvalm og tidsfristen for å løse en gitt oppgave er kommet desto mye nærmere. Dette fører oss over på neste punkt.

I følge Dr Russel Barkley viser nyere forskning at ADHD i mindre grad er et oppmerksomhetsproblem, heller en slags blindhet for tid. Vi har ingen velfungerende klokke i hodet, noe som er viktig for å regullere atferd og/eller motivasjon. Vi er nærsynt for tid.

Vi sliter med å gjøre ting i dag som har en belønning eller konsekvens frem i tid; noe som fører til at alt blir en slags ‘i siste liten krisehåndtering’. Vi klarer ikke å forholde oss til oppgaver som ligger langt foran oss i tidsperspektiv. Det kan føre til at regninger ikke blir betalt før det er absolutt siste frist og gjerne først etter at vi har fått inkassovarsel. At vi ikke starter på en oppgave før det er i seneste laget og vi må levere fra oss halvferdig arbeid. Standardopplevelsen kan beskrives slik: ‘Jeg hadde til hensikt å gjøre det, men jeg klarte visst ikke gjøre det likevel’. Vi har like mange drømmer for fremtiden som alle andre, men vi klarer sjeldent å nå dit gjennom selvstendig planlegging og arbeid. Dr Russel Barkley sier at attention deficit disorder er feil betegnelse, det er bare et symptom på tilstanden. En mer korrekt beskrivelse vil, i følge han, være intention deficit disorder. Altså ikke et problem med oppmerksomhet, men et problem med å igangsette og fullføre det vi ønsker å gjøre. Et problem som er mye mer alvorlig og grunnleggende enn at vi ikke klarer å konsentrere oss like godt. ‘Bare ta deg litt sammen, vi sliter alle med at vi er ufokusert av og til’. Noen misforstår til og med problemet med at vi har lav arbeidsmoral.

Andre mennesker klarer å planlegge, tilrettelegge og starte et arbeid i dag, selv om belønningen eller konsekvensen først kommer i morgen, neste uke eller gjennom resten av livet.

Som nevnt ovenfor i forhold til situasjonsrelaterte reaksjoner ‘her og nå’ gjør dette seg gjeldende ved at vi mennesker kan ta pause før vi handler, vurdere hva som er best for vår velferd både i nuet og i fremtiden. Vi kan velge å ha en utblåsning overfor en venn for å lette på trykket, eller vi kan velge å undertrykke følesen, trøste, roe ned, moderere og drøfte med oss selv. Dette er en egenskap vi med ADHD ikke har i tilnærmet like stor grad som andre mennesker. Her ligger grunnlaget for størstedelen av konflikter som oppstår for barn med ADHD; særlig om de ikke er i behandling.

På grunn av vår svakere evne til å regulere følelser fører ADHD til trassyndrom hos svært mange barn. I følge Dr Barkley har et barn med ADHD i USA 11 ganger så høy sannsynlighet for å utvikle trassyndrom innen 2 år etter at ADHD slår ut, enn andre barn. Barn som har store problemer med å regullere følelser kommer veldig ofte i samspillskonflikter. Disse to elementene er essensen i trassyndrom.

Hånden i været de som kjenner til et barn med ADHD som ofte er gretten, irritabel, sint og fiendtlig. Disse følelsene ‘kommer med på lasset’ med ADHD og derfor argumenterer Barkley for at trassyndrom bare er en diagnostisk terskel fra ADHD.

Dr Barkley sier videre at mennesket er den eneste arten som klarer å opprettholde handling over lenger tid (minutter) i fravær av konsekvens (som kan være fare, sult etc). Alle andre arter følger Skinners atferdspsykologiske teori som lærere kjenner godt til. Cause and effect, stimulans fører til reaksjon. Motivasjon hos dyr er altså gitt utenfra, mens mennesker kan skape sin egen, indre motivasjon. Bare ved å tenke på noe vi ønsker å oppnå skaper vi motivasjon. Vår art kan aktivere frontallappen og styre motivasjon over tid. Denne egenskapen er mindre tilstede hos mennesker med ADHD. En skal vite at det finnes forskjellige grader av ADHD, og at ikke alle med AD/HD har like store problemer med dette som andre, og at det er stor forskjell mellom behandlet og ubehandlet ADHD på dette området.

Jeg skrev litt tidligere om oppmerksomhetsproblemer. Vi sliter blant annet med å filtrere ut inntrykk. Prøv å gå gjennom et kjøpesenter en dag hvor det er mye folk og registrer alt du klarer: Latter, smil, et par som småkrangler, noen som er kledd litt rart, et lite barn, noen som snakker i telefonen; så mye du bare klarer fange opp. Slik fortoner hverdagen seg for mennesker med ADHD, 24/7, for noen bedre kjent som 7/11, og altså ikke bare på skole eller jobb. Dette medfører at vi lett lar oss avlede; særlig om vi arbeider med noe som ikke motiverer eller om vi er sliten.



Et kjent uttrykk blant voksne med ADHD er: ‘Jeg har ikke problemer med konsentrasjon, det er bare at….. HEEEY! Se et ekorn!!!!’. Altså at vi veldig lett blir avledet over på mer eller mindre viktige ting. Ekornet er jo utrolig søt og liten, den ser så fredelig ut og beveger seg raskt frem og tilbake, hopper opp og ned og-og-og ‘se der, DER kommer kompisen til ekornet! Wow!!’. Mye mer interessant enn å jobbe med en oppgave eller delta i en lite stimulerende samtale. Det er nesten helt umulig for oss å ikke glemme alt annet som skjer og kun fokusere på dette dyret. Det trenger bare vare noen sekunder, og så glemte vi hva vi egentlig holdt på med. ‘Jeg holdt på med noe viktig, men hva var det igjen? Jaja, jeg sjekker hva som er nytt på Netflix’.

Alle blir, med eller uten ADHD, hele tiden utsatt for en stadig strøm av triggere i dagliglivet. Trigger i psykologispråk kan beskrives som igangsetter av en følelse som ofte, men ikke alltid, fører til handling. Vi snakker ofte om triggere som fører til at man blir sint, urolig, engstelig osv, men det kan også være noe som fører til positive følelser. For en med ADHD vil det å gå dette travle kjøpesenteret tidligere beskrevet, være som å bevege seg i et minefelt av triggere. Etter en kort stund er man som regel helt utslitt mentalt. Dere uten ADHD blir utsatt for like mange triggere som meg, men sannsynligheten for at dere ignorerer de eller rett og slett ikke legger merke til den ‘ubetydelige’ detaljen er stor og du fortsetter ufortrødent med det du var i gang med. Triggeren i avsnittet ovenfor er som du sikkert forstod ekornet.

For en person som sliter med depresjoner kan trigger være å huske en situasjon med en person de var veldig glad i, men som ikke lenger er i live. Bare en bitteliten tanke og tankerekken er i gang for alvor. Dette var bare en liten digresjon, men kanskje det gir en bedre forståelse av hva trigger kan være?

Vi vet også at mennesker med ADHD har lavere energinivå i den eksekutive delen av hjernen. Det fører til at vi blir fortere sliten av å jobbe med den delen av hjernen. Når vi løser oppgaver, må ta beslutninger, reflektere og analysere, delta i sosiale samspill med andre osv, bruker vi hurtigere opp glukoseinnholdet i blodet. Sukker er derfor ikke et problem for barn med ADHD; faktisk trenger barnet mer tilførsel av glukose som hurtig kan omdannes til energi enn andre. Men det må være kontrollert og ikke for voldsom tilførsel. Mer om dette i andre del av bloggen.

Hvorfor er det så at jeg sier at ADHD ikke kan avlæres? Jo, det kan forklares slik: Du leste tidligere at vi har en kunnskapsdel i hjernen hvor det vi lærer lagres. Jeg kalte det harddisken i hjernen. Det kan være matte, historie, språk, god oppførsel, sosiale kunnskaper og mentale teknikker eller fremgangsmåter for f.eks. læring og oppførsel blant mange andre ting. Det eksekutive systemet i hjernen velger mellom denne informasjonen for å skape hensiktsmessig aktivitet eller respons i en situasjon. Dette samspillet fungerer langt svakere hos mennesker med ADHD. Dr Russell Barkley beskriver ADHD som (fritt oversatt til norsk): ‘En kjøttøks som deler hjernen i to’. Fritt oversatt sitat slutt.

Det er viktig å ikke undervurdere barn og voksne med ADHD. Vi har generelt like mye kunnskap som alle andre; problemet ligger ikke i de kognitive ferdighetene. Problemet er at vi langt fra klarer å ta i bruk den opparbeidede kunnskapen vår og sette den ut i livet like effektivt som andre. Det er ikke en svakhet i intelligens eller til å tilegne seg kunnskap, det er en svakhet i å iverksette. Vi er omtrent like intelligente som alle andre mennesker om en snakker om gjennomsnitt. Noen over, noen under; de fleste omtrent som alle andre.

Mennesker med ADHD er omtrent som alle andre, i sort, hvitt og fine farger, unntatt på noen veldig grunnleggende og avgjørende deler av vårt liv. Første steg for et bedre liv er diagnostisering i tidlig alder (helst) og adekvat behandling.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

I neste del skal jeg prøve å komme med noen råd om hvordan lærere kan være med på å skape en trygg sosial setting for barnet. Vår yrkesgruppe vet jo så uendelig godt hvor viktig dette er for at barnet i det hele tatt skal være mottakelig for å lære det faglige. Spesielt for barn med ADHD er menneskelige ferdigheter hos læreren veldig viktige.

1 kommentar:

  1. veldig bra forklart og du brukte ikke vansklige ord for d er for dumt,gidder ikke slå opp i ordboka osv,,

    SvarSlett