tirsdag 26. april 2016

Den "brysomme" skolen: Fremtidens skole, på vei mot nye horisonter?


Dette innlegget er skrevet av Bernard G.A. Daub (@BernardDaub). Han er utdannet billedhugger og formingslærer og er nå rektor ved Oslo by steinerskole, som startet opp i 2001. Daub har hatt flere kronikker på trykk DN, Dagsavisen og Aftenposten om fritt skolevalg, IKT i skolen og frafall på videregående skole. Denne kronikken ble sendt til alle aviser uten hell. Du kan nå lese kronikken her.


Den "brysomme" skolen: Fremtidens skole, på vei mot nye horisonter?
Sommeren 2015 landet NASAs sonde "New Horizons" på Pluto etter ni års ferd i verdensrommet. Clyde Tombaughs livsdrøm gikk endelig i oppfyllelse. Hans visjon og målrettete arbeid gjennom mange år førte fram og åpnet nye horisonter for en hel verden. Oppdagelse av nye horisonter burde være en ledetråd i all utdanning, og kjernen i samtalene om hva som er riktig eller galt i skolen. En god skolehverdag bør alltid ha oppdagelse av nye horisonter som mål.

Den kontinuerlige debatten om skolen viser hvor vanskelig det er å forenes om hva som er riktig pedagogikk for landets elever. Nye kompetansekrav for lærerne, Osloskolens målstyring med 2770 kompetansemål, og bruk av 9 millioner til PR-rådgivere til såkalt informasjonsarbeid om studiespesialisering, og Hanne Hvammens varme appell til politikerne (Dagsavisen 08.03.16), eller Ane Holen Lorentzens Kvifor lærer eg dette? Fordi det står i læreplanen (Aftenposten 02.04.16) er eksempler i en lang rekke av debatterte tema.

Visjonen om fremtidens skole, mot nye horisonter?
Debatten om skolen er en tydelig verdikamp. Ut ifra kunnskapsministerens føringer forstår man at matematikk er fremtidens lykke, og Espen Skannings bekymring: hvor mye matematikk må til for at en borger kan bli til en fullverdig samfunnsdeltager, er forståelig. Trond Giske ønsker mindre byråkrati og vil la læreren være lærer. Ludvigsens revolusjon skal gå i dybden. Fremtidens pedagogiske visjon er dybdelæring. Det vil ikke skape noen kontrovers, men budskapet er allikevel oppsiktsvekkende. Hvor nytt er visjonen om å gå i dybden egentlig? Har all undervisning inntil nå vært overflatelæring?

Vi har endelig fått signaler om at kunnskapsministeren tar hans anbefalinger alvorlig og varsler en omfattende revisjon av fagplaner. Vi må håpe at Ludvigsen-utvalget ønske om å gi kompetansebegrepet en ny dimensjon også blir med i denne reformen. Fremtidige samfunnsborgere trenger en mer helhetlig kompetanse enn dagens fokus på tall og måling. Gledelig er også at de estetiske fag på nytt hører til fremtidens kompetanse.

Parallelt med slike erkjennelser fortsetter et systematisk fokus på tall og måling. Siste nytt på denne fronten er nå at alle landets videregående skoler, med unntak av de eksamensfrie, fått karakter. En ny rangering. Denne gangen ikke på grunnlag av de nasjonale prøver med på grunnlag av skolenes resultater på elevoppfølging. Hvilken skole er best å se eleven? Overraskende er vurderingskriteriene for analysen. Tre av syv kriterier er basert på karakterer. Kan virkelig eksamens resultater i norsk, standpunktkarakterene på vitnemål og gjennomsnittskarakterer på alle skriftlige eksamener være en indikator på om elevene bli sett? Kan lærernes nærvær og oppfølging av elever måles med tall? Domskis eller Helleruds og andre svarer sikkert ja mens Kata og andre vil svare nei. Hovedspørsmålet blir det samme som ved tidligere debatter om testhysteri og rangeringer av skolene. Hva er egentlig hensikten med offentliggjøring av slike testresultater. Blir skolene og elevene bedre av det?

Fremtidens skole, fri og skapende eller testet, rangert og blottlagt?
Pedagogisk frihet og skolens autonomi burde være naturlig i et demokratisk samfunn. Skolen må være fri til å utvikle sin pedagogiske plattform og egenart. Stortingsmelding nr. 30 fra 2003 åpnet for en slik profil. Nasjonal myndighet må tillate større mangfold i de løsninger og arbeidsmåter som velges, slik at de er tilpasset situasjonen for den enkelte elev, lærer og skole. Staten skal sette mål og bidra med gode rammebetingelser, støtte og veiledning. Samtidig må det vises tillit til skolen og lærerne som profesjonelle yrkesutøvere. Vi skal mobilisere til større kreativitet og engasjement ved å gi frihet til å ta ansvar. Er dette blitt glemt? Hvor er realiseringen av visjonen om skolen som lærende organisasjon og ansvarliggjøring av lærerkollegiet? Hvorfor løftes ikke vurdering for læring, et for øvrig svært vellykket prosjekt, fra elevnivå til organisasjonsnivå? Fremtidens skole kan kun skapes innenfra. Den vil aldri kunne utvikles av overstyrte lærere og rektorer. Det er en velkjent kjensgjerning at vekstvilkår for det skapende individ, for læreren som ønsker å realisere undervisningskunst, ikke er kontroll og byråkrati, men tillit.

Til spørsmålet om at masterkompetanse gir bedre lærere, kan erfaringer fra mange skoler bekrefte Novalis’ visdomsord: når de som sang og gav seg hen, vet mer enn meget lærde menn.

1 kommentar:

  1. Det er en spennende reise for oss i skolen det er sikkert. Enig med deg og ja det er matematikk som definerer oss som fullverdige samfunns deltagere ser det ut til. Jeg tror faktisk det nye kravet til 5 år master for å bli lærer i barneskolen er en av grunnene til at færre søker. Klart politihøyskolen med sine tre år er mer fristende da. Tror vi mister mange unge menn til andre yrker nå . Og var ikke det også et mål på barneskolen med flere menn?

    SvarSlett