fredag 1. april 2016

Gjesteblogg: Kjære Haddy og Trond, av Sandra Holmenes


Dette er en gjesteblogg skrevet av Sandra Holmenes. Hun er allmennlærer og anser seg selv for å være barnas advokat. Hun har jobbet i Osloskolen i 19 år. Hun har tidligere skrevet Åpent brev til kunnskapsministeren her på Lærerbloggen.


Kjære Haddy og Trond,

Først av alt; jeg beundrer deg stort, Haddy, for din kreative og vakre sjel! Du er modig, sterk og åpen, et flott forbilde for oss alle.

Trond, for meg er du vanskeligere å fange inn som person, det blir man nok som politiker. Beklager derfor for at jeg hopper rett til politikken. Min stemme har alltid gått til Arbeiderpartiet, selv om jeg ikke kan si jeg er enig i alt. Det skal man vel heller ikke, men fellesskapet og muligheter for lik utdanning uavhengig av fars lommebok har alltid vært en kjernesak for meg, som så mange andre ikke er født med sølvskje i munnen. Jeg var en taper som klarte meg likevel, og takken går til det norske skolesystemet. Til tross for mobbing i barneår, til tross for eksamensangst, til tross for å ha vokst opp i et hjem der jeg aldri fikk hjelp med lekser. Jeg var aldri en ener, men i den tidens skole trengte man ikke være en ener for å komme noen vei. Jeg ser med større gru på fremtiden for mine egne barn, og det fører meg over til dette;

Gratulerer så meget med mirakelet. Ja, det er virkelig et mirakel å få barn, et av naturens største underverker. Ikke til å undres over at vi ønsker barna våre kun det beste. Men hva er det beste for barn? Det er et meget betimelig spørsmål i dagens samfunn. Mange av oss som har utdannelse på barn og barndom har et syn på barndom som ikke lar seg forene med politikernes ønsker og visjoner. Men hva om politikerne kunne lytte til barnet i seg selv, og til oss som har førstehåndskunnskap om barns utvikling? Er det måling, veiing, skjemaer og tusenvis av faglige mål du tenker tilbake på når du tenker på din barndom?

Hvilke briller vil dere vi skal bruke når vi møter deres datter? Hvordan vil dere vi skal møte barnet deres når hun begynner i barnehagen og skolen? Vil dere at vi skal sitte med 2700 mål og krysse av for lav måloppnåelse, middels og god, eller vil dere vi skal ta barna på fanget, lese for dem, hjelpe dem inn i leken, ha motiverende læringsøkter der vi ikke alltid følger målet for timen, men kanskje barnas nysgjerrighet og interesse? Lærerbrillene jeg brukte før lot meg se helt andre ting enn de lærerbrillene jeg er nødt til å bruke nå. Nå har jeg hele tiden skjemaer i bakhodet, og målet for timen må jo nås. Lekenheten har blitt mindre hos både meg og kollegaene mine. Vi ser en utvikling vi ikke tror er barnas beste. Dersom vi er bekymret for barnas beste er vi opplært i å rope opp.

Trond; få med deg partiet ditt til makta igjen, og blås varm vind der sittende regjering har sveipet over med sin kalde ideologi. Lytt til lærerne på ordentlig, ta ansvar for å vise respekt for barndommens egenart og lekens verdi. Erkjenn høyt at kunnskap er mer enn å kunne oppfylle målene i basisfag, og at vi mer enn noen sinne trenger kunnskap i de kreative fagene. Vi må skape nye arbeidsplasser, og trenger nytenkning, ikke hjerner som er vant til overflatelæring og pugging til tester. 


Trond; Ta tak i Ludvigsenutvalgets råd om færre mål. Da får læreren tid til å bruke flere lekpregede aktiviteter med de minste, til å gå i dybden og til å la barna få et godt bilde av seg selv som lekende og lærende vesener. Lag større skille mellom de ulike hovedtrinnene. La småskoletrinnet, 1.-4.trinn være år der barna merker minimalt av vurderinger som dette;



Gi lærerne tilliten tilbake! Anerkjenn erfaring, det er som bilkjøring; erfaring gjør oss bedre. Gi oss rett, ikke plikt til etterutdanning.

Gi oss overkommelige grupper, så vi kan SE barnet skikkelig. Ikke si du fra talerstolen på Stortinget har full oversikt over alle i salen, uavhengig av antall! Tenk om du i tillegg til å formidle budskapet ditt der oppe, skulle sikre deg at alle forsto, og at du måtte krysse av for alle og enhver om de har lav, middels eller god forståelse. Legg til at du i tillegg har ansvaret for å hjelpe de som blir baksnakket rundt lunsjbordet, den ene som står midt i en skilsmisse, hun som har opplevd overgrep, de to som har stjålet på butikken og han som feier ned notatblokkene til alle som går forbi. Mens alt dette hviler på dine skuldre skal du på en motiverende måte lede alle gjennom en lekpreget og fengende økt. Husk å krysse av, da!

Jeg vil gjerne møte datteren deres med briller som leter etter hennes interesser, som ser alt hun får til og som ser at man kan legge vekk noen mål nå og da, når en død mus dukker opp, (den er intern, beklager det, men barnehagelærere vet hva jeg mener). Jeg vil IKKE ha briller som gjør at jeg med bekymring leser at vi ikke ligger på topp på OECD sine lister over hva DE anser er viktig kunnskap å ha. Jeg vil IKKE ha på brillene som leter etter hvilke mål som er nådd og ikke. Det er nærmest yrkesmessig selvmord å si at Vurdering for læring har tatt helt av, og helt FEIL av, men jeg prøver nå, Haddy, å være like modig som deg. For barnas skyld. For mine og deres barn. Nok er nok! La den norske barndommen være en barndom i lekens og mystikkens tegn. Alvoret kommer en dag, og skal vi være ærlige er den ikke mye å lengte etter. Jeg avslutter med ordene til en man ikke kan benekte at har nådd langt, og høyst sannsynlig ikke på tross av, men på grunn av leken, Astrid Lindgren;

"Vi lekte og lekte og lekte, – det var et under at vi ikke lekte oss i hjel! Jeg skulle ønske dagens barn lekte mer enn de gjør, for den som leker som liten får en rikdom inni seg som man kan øse av hele livet. Man bygger opp en varm, hyggelig verden inni seg. En verden som gir styrke om livet blir vanskelig. Et sted man kan ty til i motgang og sorg".


1 kommentar:

  1. Husk at lav og høy måloppnåelse var den røde regjeringens påfunn. Jeg var selv med på prøveprosjektet. Håpløst ...

    SvarSlett