fredag 10. juni 2016

Gjesteblogg: Skolevisjon med mangler, av Arne Øgaard


Dette er en gjesteblogg skrevet av Arne Øgaard. Han er utdannet adjunkt i realfag og ernæringsfysiolog og har arbeidet 30 år som lærer på Rudolf Steinerskolen i Moss, videregående trinn. Tidligere har han jobbet i offentlig skole både i ungdomsskolen og videregående.

Skolevisjon med mangler

Offentlige utredninger og stortingsmeldinger er ofte bad i vakre ord og ønsker. Etter Ludvigsensutvalgets utredning Fremtidens skole (NOU 2105:8), kom Stortingsmelding 28, et innspill til En fornyelse av Kunnskapsløftet. Departementets intensjon er å gi elevene kunnskap og ferdigheter som setter dem i stand til løse både dagens og framtidens samfunnsutfordringer. Elevenes læringsutbytte skal heves og det skal arbeides tverrfaglig under hovedmålene: Folkehelse og livsmestring, demokrati og medborgerskap samt bærekraftig utvikling.

En kjent pedagog uttalte at en hvilken som helst gruppe mennesker kan utforme ideelle mål for skolen. Utfordringen er å realisere målene. Nå begrenser departementet seg ved å si at de bare legger premissene for en god skole, mens det er skoleledelsen og lærernes profesjonelle arbeid og samhandling med elevene som sikrer god læring og utvikling av den enkelte elev. Hvis departementet nå neddemper detaljstyringen av skolen, er dette et skritt som kan øke arbeidsgleden for både lærere og elever. Engasjerte lærere er vesentlig for god læring, og engasjement er vanskelig uten pedagogisk frihet.

Et premiss som skal endres er selve strukturen i Kunnskapsløftet. Det er i dag liten sammenheng mellom kompetansemålene og de høye målene i læreplanens generelle del. Det er også liten sammenheng mellom de mange kompetansemålene og derfor lite grunnlag for dybdelæring. Dybdelære defineres som gradvis og over tid å utvikle forståelse av begreper og sammenhenger i faget. Det gjelder å få tak i kjerneelementene i faget. Dette er utvilsomt en sentral utfordring. I en tid som flommer av informasjon trenger elevene en kjernekunnskap som kan hjelpe dem til å se enkeltfakta i en større sammenheng. Dette gjelder særlig i forhold til naturforståelse og bærekraft, helse, samfunnsutvikling og forståelsen av hva det innebærer å være et menneske i samspill med andre. En forutsetning for at dette skal lykkes er at det i planleggingen er tilstrekkelig bevissthet om barn og unges utvikling. En må spørre seg om hvordan et barn kan lære noe som det opplever som meningsfylt og samtidig glede seg til å lære mer når de blir eldre. Dette utviklingsperspektivet mangler helt i de offentlige dokumentene. Under min lesning våknet ofte spørsmålet om hvor lenge det er siden forfatterne har vært i en tredje- eller åttende klasse. Hva vet de egentlig om skolens hverdag? Kunnskap som skal bli «læringsutbytte» for et barn i barneskolen må formidles på en helt annen måte en det som kan engasjere en pubertetsungdom eller en attenåring. Vektleggingen av sammenhengen mellom faginnhold og barnets utvikling mangler totalt i regjeringens visjoner. Det er ikke sikkert at førsteklassingene stimuleres til å handle etisk og miljøbevisst av å lære at naturen består av små deler som de ikke kan se. Det er viktigere å ta dem med ut i naturen så de kan bli glad i alt de faktisk kan se. For tidlig intellektuell læring kan i verste fall skape antipati mot faget. Dette var et sentralt tema da jeg studerte pedagogikk på en offentlig lærerhøyskole. Men som lærerne der uttalte, det virker som om myndighetene kun velger ut den forskningen som passer deres egne synspunkter.

Følg Lærerbloggen på Facebook!

Anne Bamford har gjennom en årrekke lagt fram undersøkelser som viser at god praktisk- kunstnerisk undervisning styrker elevenes individuelle utvikling og øker deres resultater i de teoretiske fagene. Til tross for jevnlige presseoppslag virker det ikke som om dette har trengt inn i politikernes bevissthet. Stortingsmelding 28 varsler riktig nok økt satsing på de praktisk- estetiske fagene, men begrunnelsen er kun et håp om økt rekrutteringen til yrkesfagene. Det virker ikke som om departementet forstår egenverdien av slike fag, og det skal i hvert fall sørges for at disse fagene ikke skal være pustehull for å gjøre skolen mindre teoretisk for elevene. Er det noe som mange skoleelever virkelig trenger, er det et pustehull fra teorien. Når noen er mettet med teori, er det ikke alltid mer teori som er løsningen, men heller at elevene får utvikle andre egenskaper og dermed bli mer helhetlige mennesker. Departementets manglende innsikt i skapergledenes betydning viser seg tydelig når det hevdes at muntlig eksamen må til som drivkraft i praktisk-estetiske fag.

Mange unge sliter med psykiske problemer og skoletretthet. Å øve praktisk-estetiske fag kan være en sunn motvekt. Å stå med en vakker og nyttig gjenstand i hånden som en har laget selv, styrker selvfølelse langt mer enn gode karakterer i teoretiske fag. Vi lever i et samfunn hvor mange unge har lite trening i å løse praktiske oppgaver. De har en lite utviklet virkelighetssans. I arbeidet med de praktisk-estetiske fagene lærer de både seg selv, sine medmennesker og den konkrete verden å kjenne. Det er vektleggingen av slike egenskaper jeg savner i stortingsmeldingen. Den frembringer mange vakre visjoner, men uten større innsikt i barn og unges utvikling, vil disse neppe bli realisert.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar