mandag 24. oktober 2016

Gjesteblogg: The Best Way is the Norway, av Eirik J. Irgens


Denne gjestebloggen er skrevet av Eirik J. Irgens. Han er utdannet lærer med hovedfag i pedagogikk og med doktorgrad i organisasjonsendring, og arbeider på NTNU som professor i utdanningsledelse.


The Best Way is the Norway

For et drøyt år siden holdt jeg et innlegg på "Nasjonal Opplæringskonferanse for vidaregåande opplæring". I salen var stortingspolitikere (mange fra utdanningskomiteen var til stede), fylkespolitikere, administrative ledere i fylkeskommunene, og andre som arbeider med og for videregeande opplæring. Altså mange viktige beslutningstakere.

Jeg brukte anledningen til å appellere for at vi må samles om å skape "den norske veien" for å utvikle skolen, og at vi, i stedet for å la oss fascinere av hva andre nasjoner har utrettet, bør utnytte og viderutvikle det beste i den norske kulturen og i samarbeidsmodellen partene i arbeidslivet har utviklet gjennom mer enn hundre år.

På sitt beste er dette en tradisjon som hever sannsynligheten for vellykket utviklingsarbeid, og som samtidig skaper tillitsfulle relasjoner gjennom praktisk samarbeid.

Jeg viste til hva internasjonale utdanningsforskere har uttalt om norsk utdanning, advarte mot å bli blind for styrken i egen kultur, og brukte uttrykket "det er fisken som sist oppdager vannet".

Jeg poengterte videre at:

• Skoleutvikling uten lærernes aktive medvirkning er fånyttes.

• Top-down-styring av skolen er en dårlig strategi.

• Tillitsvalgte kan og bør ta en aktiv rolle i utviklingen av egen skole, noe som ikke innebærer å late som det ikke er legitime interessemotsetninger ("Det går an å skille mellom "røde og grønne soner").

• Sterk ledelse i norsk skole er å lede gjennom dialog.

• Uenighet om "røde områder" må ikke få stoppe lokal utvikling, det kan i så fall gå ut over elevene.

• Indviduelle kompetanseløft har begrenset verdi. En del av midlene som går til individuelle "lærerløft" bør i stedet gå til skoler og grupper av lærere som ønsker å skape utvikling gjennom samarbeid.

Ludvigsenutvalget, den regjeringsoppnevnte ekspertgruppen om lærerrollen, Stortingsmelding 28 Fag – Fordypning – Forståelse — En fornyelse av Kunnskapsløftet er bare noen eksempler på at det skjer mye positivt i norsk utdanningspolitikk.

Samtidig vet vi at det er i de enkelte skoler jobben må gjøres, herunder det lokale utviklingsarbeidet, og at det er til dels store ulikheter mellom skoler og mellom lærere innad i samme skoler.

Uansett sier jeg som Andy Hargreaves:

The best way is the Norway!


(Bildet er klipp fra presentasjonen min på konferansen.)


-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Les utdrag fra Eirik J. Irgens nye bok "Skolen. Organisasjon og ledelse, kunnskap og læring" (Fagbokforlaget, 2016) her.

Skolen. Organisasjon og ledelse, kunnskap og læring, Irgens, Eirik J.

2 kommentarer:

  1. Jeg er enig i at endringer bør skje i en demokratisk dialog med lærerne, det er de som kjenner hvor skoen trykker, og det er de som skal gjennomføre politikken. På den annen side, så sitter jeg her i Finland og har praksis med en gjeng med seksåringer. Seksåringer trenger lek, de trenger fysisk utfoldelse og de trenger en gradvis overgang fra barnehagen – det tror jeg de får i den finske førskolen, men jeg tror ikke de får det i den norske skolen. Jeg tror det har å gjøre med at lek ikke er et emne i grunnskolelærerutdanningen,

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt enig i at leken er veldig viktig! Det er ingenting som tyder på at en "teoritung" hverdag for de minste er bra. Det er vel heller tvert i mot, tenker jeg.

      Slett