søndag 6. november 2016

Jeg er med på å droppe PISA, skriver Camilla Hagevold


Jeg er med på å droppe PISA
Jeg var 20 år da de første norske ungdommene ble tatt ut av vanlig undervisning for å sitte halvannen time for å ta en test de hverken fikk vite resultatet av, eller fikk karakter på. De var 15 år. Kan tro de syntes det var stas å få være med å bære fremtidens skolepolitikk på sine sunkne ungdomsskuldre! De var ungdom på den tida der ungdom røykte og drakk, og drev med vandalisme og annen ungdomskriminalitet. De hadde ikke engang godt forhold til foreldrene sine! Og disse overlot vi denne oppgaven til? HVA I ALL VERDEN VAR DET VI TENKTE PÅ?! Jeg tror kanskje at de som bestemte at vi skulle være med ikke helt skjønte hva konsekvensene kom til å bli. Det gikk jo som det måtte. Vi faila.

Følg Lærerbloggen på Facebook!

To år senere begynte jeg på lærerutdanningen. Samme året som Kjell Magne Bondevik utnevnte sin andre regjering. Jeg var i praksis da Kristin Clemet fortalte pressen hvor elendige norske lærere var, som ikke engang kunne skrive gartulerer til den nye udanningsministeren. Det var jammen godt jeg hadde valgt dette studiet! Nå kunne jeg være med på å heve det synkende skipet, styre skuta beint, ikke gå på grunn, rette opp slagsida og alle andre skipsmetaforer jeg kunne komme på. Året før jeg startet hadde visstnok kravet for å komme inn vært nede på 2,5. Mine 4,7 gjorde meg jo til superlærer allerede! Det var ikke vanskelig å bli overmodig. Jeg begynte nok å se litt ned på lærere i skolen, og ble plutselig svært så kritisk til egen skolegang. Elendighetsbeskrivelsen av norsk skole hadde fått godt tak i meg, og holdt lenge.

Jeg begynte å jobbe ved en barneskole tidlig i 2005. Senere det året fikk vi ny regjering. Et av de store spørsmålene var; Skulle vi fortsette med nasjonale prøver? Svaret ble – heldigvis – ja. De kunne vel ikke gjort noe annet? De trodde jo også på elendighetsbeskrivelsen. Tiden da skoler ble overlatt til seg selv, var forbi. Vi måtte følge opp elevenes resultater, stille forventninger, skape læringstrykk, og jeg var helt med! Da VFL-satsningen startet slukte jeg det – læringsmål, kriterier, målsjekker, uketester, utsjekk, avsjekk, kryssjekk – JA!

Men så skjedde noe det noe rart. Jeg oppdaget elevene! De fine, snodige og finurlige elevene! Jeg begynte å lytte og observere, spørre og grave. Jeg lærte meg å ta deres perspektiv, og jeg lærte meg at skolen slett ikke var så elendig. Den var fylt opp med lærere og elever som hadde kvaliteter og egenskaper som slettes ikke var elendige, og som på ingen måte fikk plass i tre smale emner som måles av tre ulike internasjonale tester. Kanskje omtrent samtidig som dette fikk vi resultatene fra den internasjonale undersøkelsen International Civic and Citizenship Education Study 2009 (ICCS) (Jeg vet. Ikke like lett å si som PISA.) Den bekreftet mange av funnene mine. Norske elever lå i verdenstoppen i å like og stole på læreren sin! De var trygge på at myndighetene ønsket dem godt, og de kunne massevis om miljøvern, likestilling, demokrati og menneskerettigheter. De var veldig for ytringsfrihet, og var trygge på at de også selv kunne ytre seg fritt i klasserommet, uten at det førte til at læreren kom med noen slemme sanksjoner. Det er jo en ære!

Det ble allikevel ikke så mye feiring. En superkritisk journalist fra TV2 spurte Kristin Halvorsen om ikke det var å forvente uansett, siden vi er verdens beste demokrati og sånt, men det ble liksom med det. I vår var nye norske ungdommer med på denne undersøkelsen, og resultatene får vi i november 2017. Jeg kjenner at jeg er veldig mye mer spent på resultatet av denne, enn av PISA. Hva skjer hvis vi failer ICCS? Hvor har det da gått galt, og hvem får skylda? Hvis elevene ikke lenger opplever lærerne som rettferdige og lyttende? Hva vil avisene skrive, og hvor fete typer vil de bruke? Hvis vi gjør en dårligere jobb med å skape medborgere, hva er det da som har tatt tida vår? Hvordan vil politikerne fikse det? Blir det nye karakterkrav for å bli lærer? Denne gang i samfunnsfag? Nye kompetansekrav for lærerne? Økt timetall i fag som fremmer demokratiforståelse, og mer tid til lærerne slik at de kan lytte mer? En reform kanskje? Ihvertfall i lærerutdanningen? Stortingsmeldinger, tv-debatter, hoder som ruller?

Eller betyr den ikke like mye som PISA? Vil den bare ofres en liten notis? En litt kritisk TV2-journalist som lurer på den kraftige nedgangen kan skyldes den solide oppgangen på PISA? (Den er tross alt mye vanskeligere å si enn PISA).

Mitt forhold til PISA har altså lunket, etter hvert som jeg har blitt mer glad i elevene. Men jeg hadde et lite tilbakefall. Da noen av mine elever ble trukket ut til å være med, tok jeg tak i en av dem. Jeg er usikker på om jeg gjengir korrekt nå, men i hodet mitt utspilte det seg omtrent som dette (tenk mye filmmusikk): "Nå skal du gjøre den viktigste jobben du har gjort så langt i livet ditt". Jeg holder hendene på skuldrene hans, mens jeg ser ham dypt i øynene. "De neste 3 års skolepolitikk vil basere seg på resultatene fra prøven du nå skal ta. Det er et stort ansvar, men jeg vet at du kan klare det! Min framtid, på dine skuldre…". Jeg ser ned, før jeg igjen løfter blikket, og biter tennene sammen og: "YOU GO GET’EM, TIGER!"

Jeg blir overrasket om vi går ned på PISA denne gangen. Ikke at det betyr så mye, uansett. Det blåser nye vinder i skole-Norge. Nå høres det faktisk ut som om lærerne skal få være med å utforme skolepolitikk, og PISA skal få lov til å være en test som viser noe om hva våre elever får til i matte, lesing og naturfag. Da er det ikke så farlig om vi beholder den eller ikke. Men om jeg fikk bestemme? Da hadde vi droppet PISA, om ikke annet for å vise at vi ikke tar råd fra Sanna Sarromaa.


Av Camilla G. Hagevold.

Camilla G. Hagevold er assisterende rektor ved Undheim skule på Jæren. Hun har tidligere jobbet som lærer både på barne- og ungdomstrinnet. Til vanlig skriver hun bloggen skolevegen.com.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
SV, Senterpartiet og Utdanningsforbundet mener at vi bør slutte med PISA-undersøkelsene i norsk skole. At kunnskapsministeren er uenig er ikke overraskende, men han er likevel åpen for å diskutere innretningen og hyppigheten på PISA-testene. Han sier samtidig at det er en veldig skadelig symbolpolitikk.

Spørsmålet blir derfor om PISA-undersøkelsene har noen framtid i norsk skole.

Jeg inviterer med dette til debatt på Lærerbloggen. Hvilke argumenter taler for at vi bør fortsette, og hvilke argumenter taler for at vi ikke bør fortsette? Er testing på denne måten i det hele tatt nyttig for skolen? Ligger det et læringspotensial i dette, eller bidrar det bare til å synliggjøre forskjellene mellom land?

Hvis du enten er for eller mot PISA inviterer jeg til meningsutveksling på Lærerbloggen. Send ditt bidrag til: martin.johannessen@nionett.no.

Innleggene vil bli publisert fortløpende - og du finner de her.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar