torsdag 10. november 2016

PISA-testing og metodiske molboer med makt, av Roar Ulvestad


PISA-testing og metodiske molboer med makt
Norske skolepolitikere har det samme forholdet til PISA-testing som mange elever har til vurdering. Når rettede prøver skal tilbakeleveres er det ikke de faglige tilbakemeldingene som er det interessante, men "HVA ER KARAKTEREN?". Time to move on.

Den 6. desember 2016 er en felleseuropeisk merkedag. Da blir årets PISA-tall annonsert, og skoleinteresserte fra de ulike medlemslandene i OECD vil flokke seg rundt rangeringslistene for å finne tallene sine. Forhåpentligvis har de da den kunnskapen som skal til for å kunne fortolke tallene og sette dem inn i en saklig ramme. Lite tyder så langt på at skolepolitikere har den avgjørende innsikten som skal til for å ta de store dataene som ligger i PISA og applisere dem på sine lokale forhold på nøkternt vis. Om det går bra eller dårlig, vil tallmaterialet bli brukt energisk til å sole seg i glansen for noen, mens andre vil okke seg og forlange at her må noe gjøres. Og helst i går.

OECD har blitt verdensledende når det gjelder “Big data” i utdanning. Når vi ser på i hvor stor grad forrige PISA-resultater har blitt brukt til å modellere skolen etter prinsipper ukritisk tatt fra New Public Management, er det selvfølgelig naturlig å stille seg spørsmålet om vi bør være med i PISA. Et bedre alternativ er kanskje å innrette seg mot litt utvidet voksenopplæring, slik at de som bruker PISA-materialet kan gjøre dette på en måte det er vitenskapelig dekning for.

Da er det et par ting vi må erkjenne og ta utgangspunkt i. Den berømte vitenskapsmannen og sci fi-forfatteren Isac Aasimov advarte mot en antiintellektuell bølge som er i ferd med å prege demokratiet vårt i en slik grad at den faktisk har blitt til et grunntrekk ved selve demokratiet. Han hevdet at "Antiintellektualismen er blitt næret av falske forestillinger om at demokrati skulle bety at 'min uvitenhet er like god som din kunnskap'". Vi kan ikke bygge skolen som kompetansebygger om vi selv mangler kompetanse. Det blir like glupt som om en blind skal være optiker. Kunnskapspolitikk må være kunnskapsbasert.

Skal vi bruke PISA må vi vite derfor hva det er og ikke er. For det første er det et instrument utviklet av OECD, som har som overordnet målsetning å utvikle medlemslandene sin fortsatt økonomiske vekst og velstand. For det andre er PISA basert på en antagelse om at PISA-testing gir pålitelige indikatorer på et lands samlede kunnskapskapital. Et lands samlede kunnskapskapital er antatt å stå i et kausalt forhold til landets evne til fortsatt utvikling, vekst og velstand. Det 15-åringer presterer av noen utvalgte ferdigheter på en gitt dag skal altså være en pålitelig indikator for et lands evne til fremgang. Jeg kan merke at det er umulig å lese disse to siste setningene uten å oppleve en sarkastisk tone hos meg selv. Beklager så mye.

Pasi Sahlberg, som kjenner PISA og særlig finsk skolesystem ut og inn, advarer sterkt mot at vi leser årsaksforhold (kausalitet) inn i PISA-skårene. Det at noen ting opptrer sammen, betyr ikke at de henger sammen i årsakskjeder. “(…) pundits and policymakers often forget that Big Data, at best, only reveals correlations between variables in education, not casualty.”. Likevel spekulerer politikere i hva som kan være årsaken til det de anser som middels eller dårlige årsaker. Medisinen for skuffende resultater i for eksempel matematikk blir da følgelig mer matematikk. Det er ikke sikkert at det er presist nok. Nasjonal utdanningspolitikk har anvendt PISA som den mest sentrale indikatoren på kvaliteten til et lands utdanningssystem. Det er det ikke dekning for. Det PISA kan brukes til over tid er å se hvordan endring er over tid, akkompagnert med forskning som går inn i lokale data og prøver å gå fra å slå fast korrelasjon til å identifisere kausalitet.

Sahlberg anbefaler at skoleutvikling primært skal være gjennom å bruke "Small data". Han anbefaler å bruke mindre ressurser på testing og sluttvurderinger, og heller bruke ressursene på læringstøttende vurdering underveis i læringen.

I tillegg anbefaler han å styrke skolene sin autonomi gjennom avbyråkratisering og mer lagarbeid. Vi trenger profesjonsfellesskap som snakker og handler sammen, og som underbygger et godt spekter av didaktiske og faglige tilnærminger ut fra god kontakt med og forståelse av særtrekkene til den konkrete elevgruppen.

Sahlberg minner om at gitt ulikheten i elevmassen, er det urimelig at alle skal måles og undervises på samme måte. Han sier det elegant med at "there are different ways students can be smart in school". Sterk elevdeltagelse gir oss de hintene vi trenger for å gi de den undervisningen de har krav på ut fra sine særtrekk.

Til sist sier han med referanse til Edward Deming at "without data you are another person with an opinion". Praksis skal ha rot i den best tilgjengelige kunnskapen vi har. Vi trenger både store og små data, men til ulike bruksområder. PISA gir oss noen store data som forteller oss litt om 15-åringers kompetanse innenfor noen avgrensede områder. Skal vi bruke disse dataene, må vi først tilegne oss en grunnleggende metodeforståelse, for å unngå å henfalle til synsing og spekulasjon. Vet du ikke forskjellen på kausalitet og korrelasjon har du ikke en kvalifisert talerett og bringer bare varm pust til diskusjonen.

Om 15-åringens kompetanse skal ha betydning for samfunnet, er det avgjørende at denne kompetansen blir utviklet gjennom hele livsløpet. Om du er en kløpper i det som forventes av ditt årstrinn som 15-åring, renner det hele ut i sanden om du ikke utvikler og har med deg en interesse for faget etter at grunnskolen er fullført.

Svein Sjøberg påpeker at land som gjør det godt i naturfag på PISA, har færrest ungdommer som kan tenke seg å jobbe med naturfag senere i yrket. Om bakgrunnen til gode resultater på PISA er et fagarbeid som på lengre sikt tar fra deg lysten til å jobbe med faget, er jo PISA-fokuset direkte antiproduktivt. Den beste indikatoren på at vi gjør en god jobb i norsk skole er om vi havner cirka midt på treet. Det kan være en indikasjon på at vi fremdeles opprettholder et bredt fagtilbud, og ikke har stirret oss snøblinde på rangeringslistene. Det er mulig at en plassering i toppsjiktet av PISA-listene ikke er bra for utdanningssystemet vårt. PISA sine viktigste poeng er ellers kanskje helt andre steder enn i selve rangeringslistene.

Et av nøkkelfunnene i PISA vedrørende Norge er for eksempel at vi er gode på å utdanne på tvers av sosioøkonomisk utgangspunkt hos eleven. Vi har et skolesystem som er av de mest sosialt utjevnende i Europa. Vi er underlagt de samme sosiologiske og psykologiske tendensene som alle andre land når det kommer til sosial reproduksjon, men vi har også et system som har en åpenhet for at hvem som helst kan bli hva som helst, uavhengig av mor eller fars lommebok. Noe de fleste OECD-land kan misunne oss.

Etter denne korte underveisvurderingen er det på tide med foreløpige karakterer: Karakter 5 til PISA og norske elever, karakter 2+ til norsk PISA-bruk!


Av Roar Ulvestad.

Roar Ulvestad er lektor i norsk, og har undervist i norsk, samfunnsfag og religion i "alle" år. Han underviste først ved Rudolf Steinerskolen i Bergen i 12 år, så 8 år i offentlig skole, på ungdomstrinnet ved Rothaugen skole i Bergen. Fra høsten tillitsvalgt på fulltid for Utdanningsforbundet Bergen, fram til årsmøtet 2017.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
SV, Senterpartiet og Utdanningsforbundet mener at vi bør slutte med PISA-undersøkelsene i norsk skole. At kunnskapsministeren er uenig er ikke overraskende, men han er likevel åpen for å diskutere innretningen og hyppigheten på PISA-testene. Han sier samtidig at det er en veldig skadelig symbolpolitikk.

Spørsmålet blir derfor om PISA-undersøkelsene har noen framtid i norsk skole.


Jeg inviterer med dette til debatt på Lærerbloggen. Hvilke argumenter taler for at vi bør fortsette, og hvilke argumenter taler for at vi ikke bør fortsette? Er testing på denne måten i det hele tatt nyttig for skolen? Ligger det et læringspotensial i dette, eller bidrar det bare til å synliggjøre forskjellene mellom land?

Hvis du enten er for eller mot PISA inviterer jeg til meningsutveksling på Lærerbloggen. Send ditt bidrag til: martin.johannessen@nionett.no.

Innleggene vil bli publisert fortløpende - og du finner de her.

1 kommentar:

  1. Skulen skal vera med på å forberede folk til et skapande og meiningsfyldt liv. Den skal også vera med på utdanna folk sånn at dei klara å velge kompetent styre og så gunstig retning som mulig for det samfunnet dei er ein del av. Det er kanskje den vanskeligaste oppgåva folk har, sjå på alle missforholda innen styre og stell som svært mange av verdens land slite med no om dagen? Men Norge er gjentatte gangar valgt til et av dei beste landa i verden til å bu og arbeide i, så gratulera til skulen.... i det svært viktige "faget" har både norsk skule og norske elevar gjort ein virkelig framifrå jobb. Merkelig i skuledebatten at den norske skulen ikkje får anerkjenning for sin medverknad til ein slik sterk prestasjon?

    SvarSlett