lørdag 10. desember 2016

Gjesteblogg: Hva slags dybdelæring? Av Arne Øgaard


Hva slags dydelæring?
Det skal bli mer dybdelæring i skolen. Det har Ludvigsen-utvalget foreslått og politikere og byråkrater skal nå planlegge gjennomføringen. Behovet er åpenbart. I et samfunn med økende informasjonsstrøm og en læreplan som er proppet med mer eller mindre usammenhengende kompetansemål, kan læring lett reduseres til raskt passerende inntrykk. Å ha lært blir synonymt med det å ha hørt om og kanskje gjengitt på en prøve, men det meste kan være fort glemt. Et spørsmål er om planleggerne av den nye dybdelæringen har tilstrekkelig innsikt til å endre på dette.

Utvalgsleder Sten Ludvigsen skrev i Aftenposten den 24.10.2016: "Dybdelæring handler om elevenes gradvise utvikling av forståelse av begreper, metoder og sammenhenger innenfor et fagområde. Det handler også om å forstå temaer og problemer som går på tvers av kunnskapsområder. Dybdelæring innebærer at elevene bruker sine evner til å analysere, løse problemer og reflektere over egen læring til å konstruere en varig forståelse. Å lære noe grundig og med god forståelse forutsetter en aktiv deltagelse i egne læringsprosesser, bruk av læringsstrategier og evne til å vurdere egen mestring og fremgang."

Dette høres jo flott ut, men jeg er usikker på hva det vil innebære i praksis. Det er selvsagt viktig å aktivisere elevenes egne evner, men etter min erfaring tar det lang tid å trene elevene til å bruke sine evner til å analysere, løse problemer og reflektere over egen læring til å konstruere en varig forståelse. Men elevenes gradvise utvikling av forståelse av begreper, metoder og sammenhenger innenfor et fagområde må være et viktig prinsipp.

Vi lever i et samfunn med lett tilgang på store mengder informasjon. Men kunnskap blir det først nå den enkelte er i stand til å vurdere informasjonens kvalitet og kan sette den inn i en relevant sammenheng. Dette krever solide grunnkunnskaper, noen bevegelige rammer vi kan sette det nye inn i. Skal den nye dybdelæringen bli vellykket må planleggerne makte å velge ut helt sentrale fagemner som elevene kan forbinde seg med. Uten at følelsene er involvert vil det neppe oppstå en slik forbindelse, og jeg er bekymret for om planleggerne har en tilstrekkelig bevissthet om dette.

I en læringssituasjon kan følelsene aktiviseres på ulike måter. Det kan være gjennom å møte noe vakkert eller et inntrykksfullt naturfagseksperiment. Det kan være gjennom fortellinger om mennesker som har gjort en innsats på et fagområde eller i en historisk situasjon. Noe av det lille jeg husker fra barneskolen var lignelsen om den barmhjertige samaritan. Den vekket en følelse i meg av at det er slik vi bør leve. På videregående fikk jeg en tilsvarende sterk opplevelse av Obstfelders dikt: "Jeg ser, jeg ser... Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig...". Måten menneskene behandlet hverandre på i den moderne verden var jo virkelig underlig. Folks oppførsel hadde i liten grad tatt inspirasjon fra den barmhjertige samaritan.

En gradvis utvikling av forståelse og begreper kan lykkes hvis man inviterer elevene med i en spennende oppdagelsesferd hvor de kan glede seg over det de lærer og samtidig se med forventing fram til å lære mer i de kommende årene. Et mulig eksempel er naturfagundervisningen. De minste elevene kan en ta med ut i naturen og la dem oppleve glede og skjønnhet ved å bevege seg ute i det fri. Et kjærlighetsfullt forhold til naturen kan legge grunnlaget for et senere miljøengasjement. For hvert år kan opplevelsesområdet utvides og elevene kan bli kjent med stadig mer omfattende sammenhenger i det de opplever. De kan også bli kjent med hagen og bondegården, med dyrene og fuglenes liv, med plantenes relasjon til naturforholdene, og etter hvert en mer akademisk naturforståelse. Ganske tidlig kan en ta elevene ut for å rydde søppel på strender. Hvis de også kan arbeide i en skolehage, kan de få en opplevelse av at naturen er noe vi kan forholde oss til ansvarlig og aktivt. I møte mellom samfunn og natur vil undervisningen bli tverrfaglig, og ved å lytte til naturlyrikken vil både norskfaget og naturforståelsen kunne berikes. Sett ut fra dette perspektivet er dybdelæring noe som må utvikles gjennom mange år og i samsvar med elevenes modningsnivå. Presenteres den intellektuelle forståelsen for tidlig blir det lett overfladisk kunnskap som fort går tapt.

Noe tilsvarende er det mulig å skissere for historiefaget. En kan ikke lære om alle de kongene og krigene som stod på pensum i min tid, men en kan fordype seg i viktige endringsperioder som blant annet renessansen, reformasjonen og den industrielle revolusjon. Hvis en ikke bare beskriver det som skjedde, men går inn på de dypere motivene hos de menneskene som drev endringene fram, vil elevene også kunne lære noe om det å være menneske. Det menneskelige perspektivet vil alltid gi undervisningen dybde og vekke tanker som elevene bærer med seg videre.


Av Arne Øgaard.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Arne Øgaard er utdannet adjunkt i realfag og ernæringsfysiolog og har arbeidet 30 år som lærer på Rudolf Steinerskolen i Moss, videregående trinn. Tidligere har han jobbet i offentlig skole både i ungdomsskolen og videregående. Han har skrevet flere tekster på Lærerbloggen:


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar