mandag 31. oktober 2016

Gjesteblogg: Hva har kunst og praktisk-estetiske fag med mestring å gjøre? av Eirik J. Irgens

Denne gjestebloggen er skrevet av Eirik J. Irgens. Han er utdannet lærer med hovedfag i pedagogikk og med doktorgrad i organisasjonsendring, og arbeider på NTNU som professor i utdanningsledelse. Irgens har skrevet flere innlegg på Lærerbloggen.


Hva har kunst og praktisk-estetiske fag med mestring å gjøre?

Pia Skog Hagerup og Bjørg Eigard har disse dager en flott utstilling sammen i Malvik utenfor Trondheim.

I 2010, da jeg underviste på Master i kunnskapsledelse og innovasjon, dukket Pia og Bjørg opp blant de nye studentene. Begge var kunstnere, og nå skulle de studere kunnskapsledelse og innovasjon!

Det endte med at Bjørg skrev masteroppgaven "Når kunsten går på arbeid", og Pia (sammen med Ketil Leth-Olsen) "Kreativitetens obligate akkompagnement". Siden har Bjørg tatt doktorgradskurs i organisasjonslæring i skolen hos meg på NTNU og arbeidet med kunstneriske arbeidsformer i organisasjonsutvikling, og jeg har blitt veileder for Pia i hennes doktorgradsstudie der hun bruker kunst for å forstå hvordan skoleledelse utøves.

Hva har kunst med ledelse og organisasjonsutvikling å gjøre? Ja, med å utvikle god praksis?

Kanskje kan kunstneren Frans Wiederbergs beskrivelse av kollega Nils Aas illustrere dette: Nils Aas ser. Han ser noe som andre ikke ser. Så skaper han det han ser. Det er det som gjør ham så god.(1)

Kunst er kunstneriske prosesser, uttrykksformer og produkter, men det er også en måte å "se" eller forstå, og dermed å få ny kunnskap om verden på. Kunst er kunnskap, hevdet filosofen Ernst Cassirer, og en forståelsesform (han kalte det symbolsk form) som gir oss en viktig tilgang til verden, en tilgang som er annerledes enn f.eks. den som vitenskap byr på.

Vitenskap er avhengig av kategorisering, indeksering og måling for å kunne studere effekter og komme fram til konklusjoner, og dette innebærer en forenkling og "fattigsliggjøring" av virkeligheten. Den estetiske opplevelsen vi får gjennom kunst er uendelig mye rikere, skrev Cassirer, for kunst er ikke opptatt av å måle og kategorisere, men av å intensivere og illuminere. (2)

Ved hjelp av det vitenskapelige øye trekkes vi mot virkelighetens overflate; vi kategoriser, klassifiserer, årsaksforklarer, predikerer, setter tall på fenomener og teller og måler.

Ved hjelp av det kunstneriske øye ser vi bak overflatefenomenene; vi intensiverer, illuminerer, konsentrerer, er opptatt av helheter og det som ikke så lett lar seg telle og måle, som emosjoner, følelser og verdier, og vi leter etter det som ennå ikke er der, og som vi kanskje kan skape ved hjelp av forestillingsevne og kreative prosesser.

Kunst er ikke ute etter det eneste riktige svaret – vitenskapelig evidens er irrelevant; det handler i stedet om ulike fortolkningsmuligheter, om å utvikle evnen til undring og hva som appellerer til hjertet så vel som til hodet. (3)

Kunsten forsøker å røre ved følelsene, den kan forføre oss, provosere oss og leke med oss, og det gjør den gjerne ved å forsøke å løsrive seg eller utfordre begrensende standarder og gjentakelser og heller utforske og skape nye tolkningsmuligheter.

Men for å bli bedre praktikere trenger vi begge deler, hvis vi skal tro Ernst Cassirer: Vi trenger både vitenskapens OG kunstens øyne. Med en slik toøyd tilnærming kan vi se hvordan overflatenivået og dypnivået henger sammen. Den som ikke evner dette, vil være enøyd, og enøyde har problemer med å navigere når virkeligheten blir kompleks, hevdet Cassirer.

Kanskje er det nettopp her en av begrunnelsene ligger for å satse mer på praktisk-estetiske fag og humaniora, de fortolkende vitenskaper, i skole og utdanning:

Det kan gi barn og unge en rikere virkelighetsforståelse, og hjelp til å mestre verden bedre.

Og er det ikke nettopp det som bør være skolens hovedoppgave, å hjelpe barn og unge å mestre sine liv?

Her synes Cassirer å få støtte fra både nevrobiologi og studier av god praksis: Det kan rett og slett gjøre oss til bedre praktikere. (4)

Så kunst har så absolutt noe med både ledelse, organisasjonsutvikling og praksis generelt å gjøre!

Jeg ble invitert til å åpne utstillingen til Pia og Bjørg. Det var skummelt, men også en stor ære.

Pia arbeider med intagliografikk, malerier og foto, Bjørg med trådgrafikk (en frihåndsteknikk hun har utviklet selv der hun bruker symaskin), samt mer tradisjonell grafikk og andre teknikker.

Begge har lange CV´er med en rekke utstillinger og utsmykkingsoppdrag.

Utstillingen er en fin anledning til å utvikle sin evne til undring, i en verden der vi stadig blir påminnet at det som teller er det som kan telles og slås fast med sikkerhet.

Utstillingen står ut uka, som del av en kunstfestival som har en rekke ulike arrangementer:
https://www.facebook.com/lysogrefleks/?fref=ts
https://www.facebook.com/events/556028121255562/

(1) Jeg tror jeg har dette fra Sverre Krügers fine bok "Og hendene hans har øyne. Samtaler med Nils Aas ved høvelbenken".

(2) "Aesthetic experience is incomparably richer" (Cassirer 1944: 149).

(3) Viktig: Kunst og vitenskap brukes her som idealtypiske forståelsesformer. Det betyr ikke at de blir holdt fram som ideelle i den forstand at de framstilles som en norm for hva som er bra, eller hvordan noe bør være. Det er altså ikke normativt. Det innebærer heller ikke en beskrivelse av hvordan praksis virkelig er. Det er altså heller ikke empirisk, men i en idealtypisk forstand, det vil si som forenklede beskrivelser som legger vekt på å løfte fram karakteristiske kjennetegn på kunst og vitenskap i en rendyrket, forenklet form, slik Max Weber gjorde da han analyserte framveksten av byråkratiet.

(4) Dette viser jeg i flere av skriftstykkene under:


Kilder:
Irgens, E. J. (2016): SKOLEN. Organisasjon og ledelse, kunnskap og læring. Bergen: Fagbokforlaget.

Østern, T.P. & Irgens, E.J. (2015). En følelse av berøring. Ledelse for læring i estetisk perspektiv. I: A-B. Emstad & E. Angelo (red.), Ledelse for læring i mulighetenes skole. Skoleledelse i skjæringsfeltet mellom allmenndanning og talentutvikling (s. 65-83). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Irgens, E.J. (2014): Art, Science and the Challenge of Management Education. Scandinavian Journal of Management; 1 (30), 86-94.

Irgens, Eirik J. (2011). Management Education: A Call for a New Dialogue. Academy of Management Best Paper Proceedings. Academy of Management Meeting 2011, San Antonio, USA. August 2011

Nygaard, C. & Irgens, E.J.: Artful Making in Vocational Postgraduate Education. I: Nygaard, C.; Courtney, N., & Frick, L.: Postgraduate Education - Form and Function. Libri Publishing , 109-128.

Irgens, E. J. (2011) Pluralism in Management: Organizational Theory, Management Education, and Ernst Cassirer. New York: Routledge.

lørdag 29. oktober 2016

PISA-exit, av Arne Øgaard


PISA-exit
Senterpartiet har forslått at Norge skal droppe PISA-testene. Jeg støtter forslaget fordi jeg ennå ikke har møtt en politiker som har satt seg inn i hva disse testene egentlig undersøker. Det siste er problematisk fordi de utformer poltikken ut fra sin egen PISA-tro.


PISA tester hverken grunnleggende ferdigheter eller konkrete kunnskaper. Dette påpeker PISA-grunnleggerne og en hver kan undersøke det selv ved å gjennomgå de frigitte oppgavene. Intensjonen bak PISA-undersøkelsen er å finne ut i hvilken grad de unge vil klare seg fremtidens næringsliv.

Men en kan stille spørsmål ved om testene egentlig gjør dette. I de frigitte testene vil en se at mange av oppgavene går ut på å lese større mengder mer eller mindre interessant tekst for så å svare på spørsmål. Dette er selvsagt en grunnleggende ferdighet, men neppe nok til å klare seg i næringslivet. Det å kunne lese er dessuten mye mer enn dette. Mer næringslivsrelatert er det at PISA-testen inneholder mange ulike oppgaver som skal løses på kort tid. Den kan oppleves som en test på det å jobbe under press, men i og med at oppgavene gjøres anonymt og flesteparten av elevene ikke føler seg som representanter på Norges landslag, gir testene neppe noe godt bilde av hva elevene egentlig kan prestere.

Jeg har fulgt to klasser gjennom denne testen og har dermed også fått en grundigere innsikt i de hemmelige oppgavene. Den ene klassen klarte seg meget godt, og når jeg etterpå spurte dem om hvordan de hadde opplevd oppgavene, svarte de at det var ikke så vanskelig, det var bare å tenke seg om. Denne klassen hadde jeg motivert ekstra på forhånd ved å oppfordre dem til åvise at steinerskoleelver kan klare seg minst like bra som andre. I følge en PISA-kontrollør som var til stede, var det få andre klasser som hadde tatt oppgavene like alvorlig. Det viktigste PISA viser kan være at norske ungdommer er mer mindre autoritetstro enn ungdommene i en del andre land. I så fall kan dette vær en positiv egenskap.

Noen av PISA-oppgavene er utfordrende for tenkningen. Klar tenkning kan en trenge både i og utenfor næringslivet. I norsk skole kan en sikkert øve mer på fri, klar og selvstendig tenkning. Noen av PISA-oppgavene kan være fine utfordringer for elevene, men de egner seg ikke til å rangere elever, skoler eller land. De kan bare være en liten del av det store området som undervisning innebefatter.

Av Arne Øgaard.

Arne Øgaard er utdannet adjunkt i realfag og ernæringsfysiolog og har arbeidet 30 år som lærer på Rudolf Steinerskolen i Moss, videregående trinn. Tidligere har han jobbet i offentlig skole både i ungdomsskolen og videregående. 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
SV, Senterpartiet og Utdanningsforbundet mener at vi bør slutte med PISA-undersøkelsene i norsk skole. At kunnskapsministeren er uenig er ikke overraskende, men han er likevel åpen for å diskutere innretningen og hyppigheten på PISA-testene. Han sier samtidig at det er en veldig skadelig symbolpolitikk.

Spørsmålet blir derfor om PISA-undersøkelsene har noen framtid i norsk skole.


Jeg inviterer med dette til debatt på Lærerbloggen. Hvilke argumenter taler for at vi bør fortsette, og hvilke argumenter taler for at vi ikke bør fortsette? Er testing på denne måten i det hele tatt nyttig for skolen? Ligger det et læringspotensial i dette, eller bidrar det bare til å synliggjøre forskjellene mellom land?

Hvis du enten er for eller mot PISA inviterer jeg til meningsutveksling på Lærerbloggen. Send ditt bidrag til: martin.johannessen@nionett.no.


Innleggene vil bli publisert fortløpende - og du finner de her.

mandag 24. oktober 2016

Gjesteblogg: The Best Way is the Norway, av Eirik J. Irgens


Denne gjestebloggen er skrevet av Eirik J. Irgens. Han er utdannet lærer med hovedfag i pedagogikk og med doktorgrad i organisasjonsendring, og arbeider på NTNU som professor i utdanningsledelse.


The Best Way is the Norway

For et drøyt år siden holdt jeg et innlegg på "Nasjonal Opplæringskonferanse for vidaregåande opplæring". I salen var stortingspolitikere (mange fra utdanningskomiteen var til stede), fylkespolitikere, administrative ledere i fylkeskommunene, og andre som arbeider med og for videregeande opplæring. Altså mange viktige beslutningstakere.

Jeg brukte anledningen til å appellere for at vi må samles om å skape "den norske veien" for å utvikle skolen, og at vi, i stedet for å la oss fascinere av hva andre nasjoner har utrettet, bør utnytte og viderutvikle det beste i den norske kulturen og i samarbeidsmodellen partene i arbeidslivet har utviklet gjennom mer enn hundre år.

På sitt beste er dette en tradisjon som hever sannsynligheten for vellykket utviklingsarbeid, og som samtidig skaper tillitsfulle relasjoner gjennom praktisk samarbeid.

Jeg viste til hva internasjonale utdanningsforskere har uttalt om norsk utdanning, advarte mot å bli blind for styrken i egen kultur, og brukte uttrykket "det er fisken som sist oppdager vannet".

Jeg poengterte videre at:

• Skoleutvikling uten lærernes aktive medvirkning er fånyttes.

• Top-down-styring av skolen er en dårlig strategi.

• Tillitsvalgte kan og bør ta en aktiv rolle i utviklingen av egen skole, noe som ikke innebærer å late som det ikke er legitime interessemotsetninger ("Det går an å skille mellom "røde og grønne soner").

• Sterk ledelse i norsk skole er å lede gjennom dialog.

• Uenighet om "røde områder" må ikke få stoppe lokal utvikling, det kan i så fall gå ut over elevene.

• Indviduelle kompetanseløft har begrenset verdi. En del av midlene som går til individuelle "lærerløft" bør i stedet gå til skoler og grupper av lærere som ønsker å skape utvikling gjennom samarbeid.

Ludvigsenutvalget, den regjeringsoppnevnte ekspertgruppen om lærerrollen, Stortingsmelding 28 Fag – Fordypning – Forståelse — En fornyelse av Kunnskapsløftet er bare noen eksempler på at det skjer mye positivt i norsk utdanningspolitikk.

Samtidig vet vi at det er i de enkelte skoler jobben må gjøres, herunder det lokale utviklingsarbeidet, og at det er til dels store ulikheter mellom skoler og mellom lærere innad i samme skoler.

Uansett sier jeg som Andy Hargreaves:

The best way is the Norway!


(Bildet er klipp fra presentasjonen min på konferansen.)


-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Les utdrag fra Eirik J. Irgens nye bok "Skolen. Organisasjon og ledelse, kunnskap og læring" (Fagbokforlaget, 2016) her.

Skolen. Organisasjon og ledelse, kunnskap og læring, Irgens, Eirik J.

søndag 23. oktober 2016

Boktips: Om tilpasset opplæring i engelsk for elever med dysleksi


"Om tilpasset opplæring i engelsk for elever med dysleksi" er et nytt hefte fra Dysleksi Norge. Det er et udekket behov for kunnskap på området. Dysleksi Norge ønsker med dette heftet å dele sine erfaringer og sin kunnskap på området.

Gjennom heftet håper de at lærere skal få kunnskap om hvorfor elever med dysleksi har vansker med å lære engelsk, hva de bør være oppmerksom på når de underviser i engelsk og hvordan engelsk bør tilpasses for dyslektikere.

Du finner mange og gode praktiske tips til hvordan du kan tilrettelegge engelskundervisningen. 

Boka er delt inn i seks deler:

Kapittel 1: Hva er dysleksi?
Dysleksi er en spesifikk lese- og skrivevanske. At en vanske er spesifikk, innebærer at vansken er innenfor et spesielt område. I dette tilfellet vil det være vansker i forhold til å utvikle lese- og/eller skriveferdigheter, og dette skyldes ikke undervisningskvalitet eller lavt evnenivå. Med strenge kriterier finner man mellom 3 - 5% av Norges befolkning som har dysleksi.

Kapittel 2: Mestring
Som lærer til elever med lese- og skrivevansker vil kanskje din viktigste oppgave være å gi elevene oppgaver som de mestrer, og strategier som hjelper dem å nå sine mål. På den måten kan du støtte opp under en positiv mestringsfølelse, og hjelpe elevene mot kunnskap om hvordan de selv kan lære.

Kapittel 3: Hvordan undervise i engelsk?
Når vi introduserer et nytt skriftspråk, vil den dyslektiske elevs utfordringer kunne forsterkes ytterligere. Som lærer må du ta hensyn til elevens vansker, og legge til rette for læring slik at eleven kan lære på best mulig måte. Det må være et mål at eleven skal kunne følge kompetansemålene i engelsk, for igjen at eleven skal sikres lik rett til utdanning som andre elever.

Kapittel 4: Grunnleggende lese- og skriveopplæring i engelsk
God leseopplæring på engelsk er lik god leseopplæring på norsk. Elevene må få opplæring i å skille mellom bokstaver og bokstavlyder, de må lære seg å trekke sammen lyder, de må automatisere lydbildene og så må de lære grunnleggende stave- og rettskrivningsregler. I tillegg trenger de å utvikle et adekvat vokabular. Et stort vokabular er av avgjørende betydning for leseutviklingen.

Kapittel 5: Å lese i engelsk
Leseflyt er av liten betydning dersom eleven ikke forstår ordene som leses. Den generelle regelen er at før eleven starter lesingen av en tekst, skal nye og ukjente ord gjennomgås og forklares. Dersom eleven er forberedt på innholdet i teksten, vil dette øke forståelsen og bedre motivasjonen.

Kapittel 6: Å skrive i engelsk
Engelsk er det språket som brukes mest når det gjelder å kommunisere på tvers av land og verdensdeler. Viktigheten av å kunne uttrykke seg skriftlig gjelder også for elever med dysleksi. Derfor er det nødvendig å tirettelegge undervisningen i engelsk for å støtte opp under utviklingen av skriveferdigheter.


Heftet ble første gang utgitt i 2012 med Marianne Grønner som prosjektleder. Denne utgaven er bearbeidet av spesialpedagogene Vigdis Woll Lothe og Vidar Waaler på oppdrag fra Dysleksi Norge.

Heftet koster 200 kroner, (150 kroner for medlemmer og skoleabonnement) og kan bestilles hos Dysleksi Norge.  


-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Les også:

DysleksiRåd: Første norske app med info til deg med lese- og skrivevansker, mattevansker eller språkvansker
- I appen DysleksiRåd får du tips om alt fra hjelpemidler til rettigheter. Med denne kan du også lese medlemsbladet til Dysleksi Norge på nettbrett og mobil.

Boktips: "Dysleksivennlig skole - et brukerperspektiv på god skole"
- Dette er Dysleksi Norges største og viktigste satsing; Dysleksivennlig skole. Elever har ikke bare dysleksi i norsktimene, eller i små grupper. De har dysleksi i alle fag hele dagen. Hjemme og på skolen. Derfor er det viktig at alle lærerne har kunnskap om dysleksi og vet hva som er best for den enkelte elev. Og derfor er denne boka en viktig ressurs

Boktips: "Språk og dysleksi" av Turid Helland
- Boka "Språk og dysleksi" av Turid Helland handler om sammenhenger mellom språkutvikling og utvikling av dysleksi. Et hovedbudskap i boka er at risikofaktorer for å utvikle dysleksi kan avdekkes i førskolealder, og at tiltak bør settes i verk allerede da. Den er basert på aktuell forskning der biologiske, kognitive, symptomatiske kjennetegn på dysleksi blir framstilt og som viser til hvordan miljøet kan påvirke disse faktorene.

lørdag 22. oktober 2016

På tide å skrote PISA: JA eller NEI?


På tide å skrote PISA: JA eller NEI?

SV, Senterpartiet og Utdanningsforbundet mener at vi bør slutte med PISA-undersøkelsene i norsk skole. At kunnskapsministeren er uenig er ikke overraskende, men han er likevel åpen for å diskutere innretningen og hyppigheten på PISA-testene. Han sier samtidig at det er en veldig skadelig symbolpolitikk.

Spørsmålet blir derfor om PISA-undersøkelsene har noen framtid i norsk skole.

Jeg inviterer med dette til debatt på Lærerbloggen. Hvilke argumenter taler for at vi bør fortsette, og hvilke argumenter taler for at vi ikke bør fortsette? Er testing på denne måten i det hele tatt nyttig for skolen? Ligger det et læringspotensial i dette, eller bidrar det bare til å synliggjøre forskjellene mellom land?

Hvis du enten er for eller mot PISA inviterer jeg til meningsutveksling på Lærerbloggen. Send ditt bidrag til: martin.johannessen@nionett.no. Innleggene vil bli publisert fortløpende.

Sterk kritikk
Etter at utdanningsselskapet Pearson fikk innpass i PISA har kritikken økt. I 2014 vant Pearson anbudet om rammeverket for PISA 2018. Ifølge pressemeldingen fra selskapet betyr det “å definere hva som skal måles i PISA 2018, hvordan dette skal rapporteres, og hvilken framgangsmåte som vil bli valgt i utviklingen av tester og spørreskjemaer”.

Det er med andre ord store penger å tjene på testing. Men er det bra for elevens læring? Flere skolefolk er kritiske til undersøkelsene og hvordan de er organisert.

– Pearson bidrar til panikken rundt såkalte dårlige skoleresultater, noe som er grunnlaget for deres eget globale marked. De stiller diagnosen, og så selger de medisinen, sa Svein Sjøberg, professor emeritus, til Utdanningsnytt i 2015.

– PISA og Pearson er en svært dårlig kombinasjon. Begge fremmer en usunn, barnefiendtlig, anti-intellektuell avhengighet av standardisert testing, skriver utdanningsprofessor Diane Ravitch i samme artikkel.

– Utdanningssektoren blir sett på som en potensielt lukrativ sektor hvor man kan tjene penger. Men en tankegang om at utdanning kan og bør være et sted for å tjene penger, fordreier hele hensikten med utdanning, skriver Susan L. Robertson, professor i sosiologi og utdanning ved University of Bristol,  også i samme artikkel.

For eller mot?
– Senterpartiet foreslår å melde norske elever av Pisa-testene. Det viser seg gjennom de 16 årene vi har deltatt at vi egentlig ikke har oppnådd noe som helst. Vi oppnår i dag omtrent det samme resultatet som da vi begynte, sier skolepolitisk talsperson i Sp, Anne Tingelstad Wøien.

Skolepolitisk talsperson i Høyre, Henrik Asheim, mener Sp-forslaget vitner om at partiet går baklengs inn i fremtiden. – Jeg synes forslaget er usedvanlig dårlig, sier han.


— Nå har vi hatt PISA i 16 år. Og jeg tror det er riktig å si at det har ført til en ensretting av norsk skole. Resultatene har egentlig blitt brukt veldig politisk for å bane vei for reformer nesten uansett hva de måtte inneholde, sier Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet.

– Jeg synes resonnementet til Sp er oppsiktsvekkende. De sier at siden vi ikke har oppnådd bedre resultater på 16 år, så bør vi melde oss ut. Det synes jeg er en fryktelig dårlig idé, sier Torbjørn Røe Isaksen.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

PISA:
  • Programme for International Student Assessment (PISA) er et internasjonalt prosjekt i regi av OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling).
  • Målet er å kartlegge 15-åringers ferdigheter i lesing, matematikk, naturfag og fra 2012 også problemløsing.
  • PISA kartlegger også elevenes læringsstrategier, motivasjon og selvoppfatning. Elevene svarer også på hvordan de oppfatter forhold ved skolen, som arbeidsmiljøet i klassen.
  • Undersøkelsen gjennomføres hvert tredje år. Første gang var i 2000. Norge har deltatt siden starten.
  • Neste undersøkelse blir publisert i desember.

torsdag 20. oktober 2016

Undervisningsopplegg: "De modigste jeg vet" - nettserie om psykisk helse


De modigste jeg vet er en ny nettserie om psykisk helse beregnet på skolen. Det er organisasjonen Sommerfugleffekten som står bak opplegget. Opplegget består av seks videoer med tilhørende undervisningsopplegg i form av refleksjonsspørsmål.

Det er en øvelse i å tørre å by på seg selv. Gjennom enkle teknikker og verktøy kan barn og voksne trene seg opp til det viktigste av alt - å uttrykke egne følelser.

Disse seks episodene, der unge mennesker byr på seg selv og forteller sin historie, åpner for dialog og samtale i klasserommet om vanskelige tema. Dermed kan dette være en god måte å trene seg opp på å få et språk og utløp på hvordan vi har det, hvordan vi kan se og ta vare på hverandre. Alt dette er kun en treningssak.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Episode 1: Mobberens perspektiv
Ruben og Marius er idag kompiser, men slik har det ikke alltid vært. Marius var en av de som mobbet Ruben. Hør deres historie om det viktige vendepunktet vi alle kan lære noe av.

Her finner du refleksjonsspørsmålene knyttet til episoden.




Episode 2: Fosterhjem
Kathrine kommer fra et hjem med omsorgssvikt, og da hun var 14 år ønsket hun å flytte i fosterhjem. I dag driver Kathrine egen organisasjon for å hjelpe andre unge.

Her finner du refleksjonsspørsmålene knyttet til episoden.




Episode 3: Spiseforstyrrelse
Hilde forteller om det å ha spiseforstyrrelse, hva som utløste det og hva som har hjulpet henne tilbake til et godt liv. Hør historien som Hilde formilder sterkt og rørende.

Her finner du refleksjonsspørsmålene knyttet til episoden.




Episode 4: Høysensitiv i turbosamfunn
Ida-Michelle var bare 15 år da hun møtte veggen. Å være høysensitiv er veldig utfordrende i et samfunn som har stort press og høyt tempo. Hør historien til Ida-Michelle som ikke taklet dette.

Her finner du refleksjonsspørsmålene knyttet til episoden.




Episode 5: Omsorgssvikt
Vilde er kun 11 år gammel når moren dør av kreft. Da flytter hun og søsteren til en alkoholisert far. Vilde blir den 'voksne' og må ta vare på seg selv og søsteren. Hør den sterke historien og konsekvensen av å ikke bli sett og hørt.

Her finner du refleksjonsspørsmålene knyttet til episoden.




Episode 6: Å tørre å være seg selv
Hvem er vi? Hvordan finner vi ut hvem vi egentlig er? Hva vil det si å være seg selv? Hvorfor kritiserer vi av og til de som er modige og skiller seg ut, med å være den de er? Og hva hvis det er tabu, privat eller flaut?

Her finner du refleksjonsspørsmålene knyttet til episoden.




-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Det er Inger Lene Stordrange og Silje Marie Strandberg som står bak organisasjonen Sommerfugleffekten. De driver med formidling av personlige historier gjennom undervisning, dokumentar, nettserier og filmsnutter. Fokus er psykiatri, tabubelagte tema, undervisningstilbud til skoler, helsevesen og bedrifter.

Følg Sommerfugleffekten på Facebook!

Høytlesing fremmer god språkutvikling


Visste du at høytlesing er bra for barnas språkutvikling og språkforståelse? Når du leser lærer barna hva ordene betyr, og hvordan en historie er bygget opp. Å lese for små barn støtter utviklingen av barnas egne leseferdigheter.


Lesekompetanse er et vidt begrep. Det omfatter alt fra avkoding og forståelse, til å innhente informasjon fra ulike kilder, å velge, vurdere, tolke og analysere kritisk. Lesekompetanse innebærer at elevene kan forstå, bruke, reflektere over og engasjere seg i skrevne tekster, for å kunne nå sine mål, utvikle sine kunnskaper og evner og delta i samfunnet.

“Lesekompetanse er både en viktig del av dagliglivet og en nødvendig kompetanse for å kunne fungere i samfunnet, både sosialt, i utdanning og i arbeidslivet, skriver Astrid Roe i boken “Lesedidaktikk”. “Samtidig er det en svært komplisert prosess som er påvirket av mange faktorer, som alle er med på å avgjøre hvor vellykket lesingen skal bli”.

Høytlesing er en aktivitet som bør strekke seg langt utover det å lese for barna hjemme før de begynner på skolen. Du bør fortsette å lese så lenge barna vil høre. På skolen bør du som lærer lese høyt for elevene gjennom hele skoleløpet, både i skoletiden og på SFO. Høytlesing bør være en integrert del av skrive- og leseundervisningen.


Hva sier forskningen?
Elevenes lesekompetanse er altså knyttet til høytlesing. Lesekompetansen utvikler seg i løpet av skoletiden. Fra enkle tekster som rim og regler, til romaner som handler om livets store spørsmål.

- Det er all grunn til å tro at høytlesing fremmer en god språkutvikling, selv om også mange andre faktorer spiller inn, sier professor i lingvistikk ved Universitetet i Oslo, Kristian Emil Kristoffersen.

I en stor undersøkelse, der forskere har fulgt 19 000 barn født på begynnelsen av 2000-tallet, viser det seg at de som regelmessig ble lest høyt for, utviklet seg raskere og bedre enn andre barn.

– Å bli lest for som liten har en merkbar og målbar effekt på hvordan barnets hjerne bearbeider historier og forbedrer språkforståelsen, sier John Hutton ved Cincinnati Children’s Hospital Medical Center.

Det er imidlertid ikke nødvendig å presse på for at barnet skal lære seg å lese flere år før skolestart, dersom barnet ikke er interessert selv. Etter noen år har barn som lærer å lese veldig tidlig, ikke store fordeler foran barn som følger vanlig leseopplæring.


Høytlesing i klasserommet
“Høytlesing kan være velegnet til å etablere en varig klasseromskultur for lesing. Høytlesing er ikke avhengig av den enkelte elevs evne eller vilje til å lese selv, den gir alle elevene lik tilgang til teksten, og alle blir ferdig med leseaktiviteten samtidig”, skriver Utdanningsdirektoratet på sine nettsider. “Læreren har mulighet for å stoppe opp og samtale med elevene om personer, hendelser og handlinger, skape undring, refleksjon, identifikasjon og invitere elevene til å gjøre sammenligninger.”

God leseopplæring innebærer også at alle lærere er rollemodeller som formidler til elevene sine noe om hva de leser i fritiden, som for eksempel at de deler gode historier, leser korte utdrag som en har lagt spesielt merke til eller gjenforteller noe av det de har lest. Leseglede smitter!


Boktips
Mange leser høyt for barna når de spiser, men det bør ikke være den eneste gangen i løpet av skoledagen at dette skjer. Å lese høyt er noe du kan gjøre i alle fag. Det finnes en bok for det meste, men det kan være vanskelig å bestemme seg for hvilke bøker du skal lese. Lesesenterets lesegledere er et godt sted å starte. De har mange og gode tips. Jeg har også laget tre lister med tips til bøker på Lærerbloggen:

Disse bøkene kan du lese høyt på barnetrinnet
Disse bøkene kan du lese høyt på ungdomstrinnet
Disse bøkene kan du lese høyt på videregående


Det er ingen grunn til å slutte med høytlesing bare fordi elevene blir eldre. Høytlesing gir en glimrende anledning til å føre ungdommen inn i litteraturens magiske verden. Dessuten gir høytlesing gode anledninger til å samtale om språk.

Lesekompetansen utvikler seg i løpet av skoletiden. For alle alderstrinn er det viktig å tilpasse valg av bøker til elevenes kunnskaper og ferdigheter til å forstå. Likevel kan du utfordre elevene, og gjennom bøkene utvikle kunnskaper og ferdigheter. Heldigvis finnes det ingen fasit på hva som er en god bok!

Barn som blir lest høyt for har mye større sjanse for å utvikle leselyst og engasjement for lesing. Det er vårt ansvar som lærere og skolefolk å sørge for at dette skjer.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Språkløyper-bloggen inviterer gjestebloggere til å dele forskning, inspirasjon, informasjon eller aktuelle spørsmål som er knyttet til Nasjonal strategi for lesing og skriving 2016-2019. Bloggerne er politikere, forskere, pedagoger, forfattere og andre med kunnskap og meninger om språk, lesing, skriving og opplæring. Det er kommunikasjonsavdelingen ved Lesesenteret som driver bloggen, men gjestebloggerne står selv ansvarlig for innhold og faglige meninger i sine innlegg.