torsdag 19. oktober 2017

Skolemessen arrangeres 1. – 3. november 2017



Skolemessen arrangeres på Norges varemesse i Lillestrøm 1. til 3. november 2017Aldri før har så mange leverandører av varer, tjenester og pedagogiske hjelpemidler til undervisningssektoren vært samlet under et tak i Norge. Messen retter seg mot alle som jobber i undervisningssektoren, og alle som er opptatt av barn og unges skolehverdag.

Her finner du en messehall fylt av utstyr og hjelpemidler til skoleverket. Er du lærer, administrativ leder, jobber i SFO/AKS eller er vaktmester på skolen vil du garantert finne produkter og hjelpemidler på skolemessen som gir ideer og inspirasjon til hverdagens gjøremål.

Skolemessen er gratis å besøke og byr på hundrevis av timer med kostnadsfrie foredrag kurs og seminarer av høy kvalitet.

På Skolemessen er det over 100 foredrag og seminarer, og over 100 utstillere. Det burde være nok inspirasjon for de fleste.

lørdag 14. oktober 2017

Gjesteblogg: Politiet ut av skolen! Av Eirik Husby Sæther


Politiet – ut av skolen!
Barna våre slåss – Mer penger til politiet?
Av Eirik Husby Sæther, politietterforsker og forfatter av Pornomania


Den siste tiden har vi snakket om volden i Osloskolen som et økende problem. Løsningen ble, som alltid, mer penger til politiet. 30 millioner.


Vold blant unge er alltid et opprør mot det samfunnet som har forkastet dem. De vet at skolen ikke vil ha dem, derfor slåss de. Opprøret er et forsøk på å berge selvbildet, de later som at de ikke bryr seg, men egentlig er de dypt fortvilet.

Hva kan en politimann gjøre for en gutt som slår? Vil han forstå bakgrunnen hans? Kan han hjelpe ham med de kaotiske tankene og følelsene? Forholdene hjemme? Frykten for fremtiden? Hjelpe ham med fagene som han stryker i? Rusproblemene?

Bytt ut politimann med sosionom, miljøarbeider, psykolog eller spesialpedagog, og du får svaret. Og den egentlige løsningen på dette problemet.


Vi er mange som har slitt oss gjennom Den norske skolen. De som klarte seg, har hatt en forelder som hjalp til med leksene hver kveld. Klasseskillet i samfunnet bestemmes ikke av hvor du bor, men hvem du bor med.

Det burde vært spesialpedagoger som jobbet kveldsskift i skolen. Slik at de som ikke har noen hjemme, har et sted å gå for å lære det de ikke har forstått. Slik vi vanlige, heldige kan gjøre. Vi har ikke bedre evner, men vi har mer tid, siden vi kan ta med oss skolen hjem. Vi får flere forsøk enn det ene, som de svakeste har.

Istedenfor bevilger vi et engangsbeløp til politiet, som kommer til å ta ut overtid for å kjøre en patruljebil inn i skolegården og hilse på alle barna som klarer seg så fint. Det var det samme som ble gjort under "Tøyenløftet" i våres, men da var summen 15 millioner. De pengene er borte nå, og det står ingen fritidsklubb tilbake, politiet patruljerer andre steder i byen. Deichmanske bibliotek på Tøyen arrangerer leksehjelp etter beste evne, antagelig burde vi gitt hele summen til denne ordningen.

Tror vi at et synlig politi kan forebygge sosiale forhold? Eller vet vi at det er veldig mye billigere og mindre krevende?

Snart slutter avisene å skrive om volden, og da er på en måte problemet løst.

Tøyen er jo allerede glemt.


------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Eirik Husby Sæther er politietterforsker og forfatter. Hans nyeste roman heter "Pornomania" (Cappelen Damm, 2017) og kommer ut neste uke.

Det er en bok som handler om ensomhet og om det å stå utenfor livet. Den handler om unge mennesker som prøver å begripe en verden som er blitt digital og som ikke har andre steder å søke til enn hos hverandre. Romanen tegner et mørkt bilde av Oslos skyggeside og den oppvoksende generasjon som ikke blir forstått av de voksne.

Innlegget sto først på trykk i Klassekampen 14. oktober 2017.

torsdag 12. oktober 2017

Operasjon Dagsverk: Vi er alle oljebarn - sammen mot verdens største oljekatastrofe


Operasjon Dagsverk arrangeres 2. november og internasjonal uke gjennomføres i uke 42, eller en annen uke som passer for skolene. Her finner du gode ressurser for begge deler.


I år er temaet "Vi er alle oljebarn - sammen mot verdens største oljekatastrofe".

Natur og Ungdom og Naturvernforbundet har blitt tildelt Operasjon Dagsverk 2017 med prosjektet "Fra utvinning til utdanning". Det skal gi ungdommer som er fanget i verdens største oljekatastrofe kunnskap om og muligheter til en bedre fremtid.



- Operasjon Dagsverk er en, av mange muligheter som finnes i et hav av gode gjerninger. Men likevel, er denne aksjonen unik. Operasjon Dagsverk skiller seg ut ved å være verdens største solidaritetsaksjon arrangert av, med, og for ungdom. Det er norske elevers egne aksjon, skriver Anne Dorthe Brekke i en epost. Hun sitter i hovedkomiteen for Operasjon Dagsverk.

- Prinsippet er enkelt: norsk ungdom velger å gi en dag av egen utdanning for å jobbe i solidaritet med ungdom et annet sted i verden. Her får man enkelt og greit en konkret mulighet til å bidra til en mer rettferdig verden. Rettferdighetsfølelsen ligger i den grunnleggende retten på utdanning. Norske ungdommer velger å arbeide på OD dagen fordi de tror på at utdanning er den rette veien å gå for å sette pris på enkeltindividers evne til å bidra, og ikke minst å sørge for en bærekraftig utvikling i prosjektlandene.

Prosjektlandet i år er altså Nigeria. Det er et land rikt på både menneskelige og naturlige ressurser. Det er også landet hvor verdens største oljekatastrofe har pågått i en årrekke. Oljesølet i Nigerdeltaet sør i Nigeria har tatt fra tusenvis av mennesker livsgrunnlaget sitt.


Operasjon Dagsverk 2017 samarbeider i år med Naturvernforbundet og Natur og Ungdom i Norge, og ERA og SEAN i Nigerdeltaet sitt arbeide for at den oppvoksende generasjonen skal lære å ivareta miljøet og samfunnet de lever i. Gjennom prosjektet vil
  • Ungdom få økt kunnskap om sine rettigheter
  • Gi ungdom verktøy for å ta opp kampen for sine rettigheter til land og utdanning på en rettferdig måte. 
  • Gi ungdom kunnskap om alternative energikilder til oljen
  • Gi ungdom kunnskap til å skaffe seg alternative inntektskilder

Du kan lese mer om årets prosjekt på nettsidene til OD.

I undervisningsbilioteket finner du informasjon og ressurser du kan bruke i klasserommet og på skolen. Du finner oppgaver du kan bruke i norsk, engelsk, samfunnsfagene og realfagene. Du kan spille "Handelsspillet med klimaforhandlinger". Du finner dessuten alt annet materiell du trenger.

Vi er alle oljebarn, en generasjon som lever med konsekvensene av oljen, på godt og vondt. Enten vi er født i Norge, Nigeria eller hvilket som helst annet land i verden er vi alle påvirket av oljen. Så la oss ikke være passive tilskuere til at ungdommen i Nigeria blir tilsidesatt av verdens største oljekatastrofe.

tirsdag 10. oktober 2017

Gjesteblogg: Innvandrerungdom og psykopaten i systemet. Av Roar Ulvestad


Innvandrerungdom og psykopaten i systemet

Av Roar Ulvestad

Vi vil ha en skole for mangfoldet, og "tilrettelagt undervisning" har blitt ett av de mest brukte omkvedene i skolen. Likevel er det ikke hele mangfoldet som får et tilfredsstillende tilbud. Symptomene er av ulikt slag, stort sett er det i form av resignasjon som fører til at man kaster inn håndkledet i VGO. Mannlig innvandrerungdom er overrepresentert blant dem som ikke fullfører videregående. Frisk og arbeidsvillig ungdom møter veggen i systemet og kommer seg ikke inn i arbeidslivet slik de helst ville.

I en samtale på jobb snakket vi om psykopati, som har mange og varierte kjennetegn. Når det gjelder innvandrerungdom, utsettes de for det jeg vil kalle psykopati på systemnivå. Det er et kjent trekk ved psykopatatferd blant sjefer at man gir de ansatte akkurat for lite informasjon og kunnskap til å gjøre en skikkelig jobb. Når det da går som det må gå, og arbeideren mislykkes, er det to ting som skjer: Arbeideren blir negativt karakterisert, og sjefen kan rykke inn som den hvite og kloke ridder, som soler seg i det svarte lyset av andres inkompetanse.

For å lykkes i skolen må du i dag ha gode språkkunnskaper. Skolehverdagen og arbeidshverdagen vår blir mer og mer avhengig av deltagelse i en skrift- og talekultur, og også praktiske fag får en stadig mer omfattende teoretisk base. Å bli elektriker eller tømrer i dag er å forvalte en stor og teoretisk kunnskapsbase. En spade er ikke lenger en spade.

En god begynneropplæring i norsk er i midlertid systematisk underprioritert, og det å arbeide med disse gruppene har foreløpig ikke høy status blant alle. Når du med for lite norskopplæring har akkurat for lite språkferdigheter til å henge med, bunkrer tapsopplevelsene seg opp til stadig større frustrasjon og sinne. Når frustrasjonen kommer til uttrykk i voldshendelser og ungdomskriminalitet, er det så ungdommen som har skylden.

Det er vi som har skylden. Fordi det ikke blir gjennomført en intensiv og god språkopplæring. Fordi det er lavstatus for mange å arbeide med disse elevene. Fordi vi stadig gir dem krav som de har for dårlige forutsetninger til å innfri. I tillegg er det helt vilkårlig hva ungdommer med alvorlig og traumatiserende bagasje får av oppfølging. Hva slags fokus kan en elev ha på andregradslikninger når bildet av skadde og døde familiemedlemmer er brent fast på netthinnen?

Disse flotte elevene skamfert av voksenlivet får ikke den oppfølgingen de trenger for å få tilgang til det livet som vi andre mer eller mindre tar for gitt. I mange av de landene som vi nå får barn og unge fra, er det ikke den type samtalekultur og kultur for stell med psykisk helse som vi har. En afghansk forfatter sa at i Afghanistan har du to kategorier, enten er du frisk eller så er du gal. Når du da kommer fra en kultur med en slik tilnærming til psykisk helse, sier det seg selv at det ikke er nok å knekke lesekoden og få et funksjonelt skrift- og talespråk. At du kommer fra en slik kultur skal heller ikke diskvalifisere deg fra muligheten til et bedre liv. Tvert imot.

Om skolesystemet skal bli kvitt psykopatdiagnosen, må vi tenke nytt om denne gruppen. Vi må gi nyankomne en grundig og god norskopplæring. Vi må ha ressurser og arbeidet må bli gitt status gjennom virkemidler som trekker til seg flere lærere. De lærerne som hver dag slåss for disse elevene i et system som ikke gir tilstrekkelige rammer og handlingsrom, må få flere kollegaer, bedre redskaper og styrkede arbeidsbetingelser.

Det må bli en kamp om å arbeide med disse elevene, ikke en kamp for å slippe. Vi må ha tid til å gi dem et språk for å snakke om hvordan vi egentlig har det. Vi må ha tid til å være de ørene de trenger, den skulderen de kan gråte på, og det mennesket de kan kødde og le sammen med, uten å bli sortert og vurdert for hvert åndedrag de trekker i skoletiden. Skolen må bli en oase for disse elevene. I dag er det en ørken.

Jeg er lei av kriminalisering av skadde barn og unge med en hverdag preget av uro og manglende mestring. Før vi får gjort noe som virkelig kan løfte denne gruppen, vil jeg nok fortsette med å få pustebesvær og prikninger i hjernen hver gang jeg hører "tilrettelagt undervisning" og "skole for mangfoldet". Da tenker jeg på blikkene til irakiske, afghanske og somaliske ungdommer og fylles av skamfølelse.

Den oppfølgingen vi har av innvandrere og innvandrerungdom fremstår som villet politikk, der enkelte nok bare venter på at det skal gå riktig galt, sånn de kan si "Hva sa jeg". For hvert oppslag om vold der innvandrere er representert, blir fordommer kapslet inn i nok et lag med selvgodhet. Selv om det neppe er noen som har slått ut flere tenner på sine medborgere enn norsk ungdom som aldri har sett en krigshandling.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Roar Ulvestad er lektor i norsk, og har undervist i norsk, samfunnsfag og religion. Han underviste først ved Rudolf Steinerskolen i Bergen i 12 år, så 8 år i offentlig skole. Er tillitsvalgt på fulltid for Utdanningsforbundet Bergen. Innlegget sto først på trykk i Klassekampen 9. oktober 2017.

mandag 9. oktober 2017

Boktips: "Rektors stemme. Lytte, lære og lede" av Russell Quaglia


Rektors stemme (Cappelen Damm Akademisk, 2017) fokuserer på hvordan du som leder kan skape deg et utgangspunkt for å kunne utnytte og forsterke møtene du har med de ulike gruppene i skolen, foresatte og samfunnet.

Russel Quaglia legger vekt på at det å lytte for å lære, og deretter lede, er vesentlig for å bygge en nødvendig tillitsbase for utvikling. Rela­sjonsbygging er nøkkelen til dette.


Han gir gode eksempler og verktøy for hvordan du som rektor og skoleleder kan legge opp din modell for å bygge denne relasjonen og skape en tillitsbase for ditt lederskap. Forfatteren kaller dette for rektors volumkontroll: Denne kontrollen skal hjelpe deg til å velge riktig "stemme" på de ulike arenaene. Evner du å omsette den informasjonen og kunnskapen du tilegner deg, til aktive handlinger for å bedre elevenes læring – da benytter du "stemmen" og velger "volumet" etter at du har lyttet og lært!

I boka diskuterer forfatteren "rektors stemme" knyttet til elevene, lærerne, foreldrene og samfunnet - og hvordan du som leder kan lytte, lære og ta ledelsen. Han kommer med konkrete tips til hvordan du kan få det til.



Dr. Russell J. Quaglia er kjent for sitt urokkelige engasjement for å utvikle elevens stemme og ambisjoner. I nyhetsmedier har Quaglia blitt beskrevet som Amerikas fremste autoritet når det gjelder dette arbeidet. Følg han på twitter.

lørdag 7. oktober 2017

Gjesteblogg: Har barnet ditt det trygt på skolen? Av Ingrid Grimsmo Jørgensen


Har barnet ditt det trygt på skolen?
Ingrid Grimsmo Jørgensen - @IngridGrimsmoJ


1.august ble opplæringsloven kapittel 9a endret. Den nye loven sier at alle barn skal ha det trygt på skolen og at skoler skal ha nulltoleranse for alle typer krenkelser. At barn skal ha det trygt kan bety flere ting, men det handler om å vite at skolen tar tak i ting hvis barn opplever å bli utsatt for krenkelser. Krenkelser er et samlebegrep for negative ord og handlinger som krenker barn og unges verdighet eller integritet. Krenkelser kan være mindre enkeltstående ytringer eller handlinger, eller mer alvorlige gjentatte episoder. Krenkelser kan være direkte handlinger som hatytringer (jævla homse), eller mer indirekte krenkelser som baksnakking, utfrysing og ryktespredning. Det handler altså om ord og handlinger som gjør at ditt barn opplever utrygghet, ubehag eller ikke føler seg inkludert i klassen eller gruppen.

Aktivitetsplikt
Noe av det mest sentrale i lovendringen er skolens aktivitetsplikt. Plikten innebærer at den enkelte voksne på skolen aktivt og bevisst skal følge med på hva som foregår mellom elever, og mellom de voksne og elever på skolen. Formålet med å følge med er å forebygge, og så tidlig som mulig avdekke og stoppe alle krenkelser som mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Hva som oppleves som krenkende ord og handlinger kan være forskjellig fra person til person, det kan avhenge av alder, kjønn og andre forutsetninger. Fra 1. august er det lovstridig å bagatellisere en elevs egen opplevelse av skolemiljøet.

Hvordan defineres mobbing?

Forståelsen av mobbing er i utvikling, og når skoler skal forebygge, avdekke og håndtere mobbing er det avgjørende med en felles oppdatert forståelse slik at barn får hjelp. Mange skoler har tidligere definerer mobbebegrepet for strengt noe som har gjort at mobbing ikke har blitt fanget opp. Mobbenestor Dan Olweus beskriver mobbing som gjentatte krenkelser eller gjentatte negative handlinger over tid mot en person som har vansker for å for å forsvare seg. Dette er en definisjon som Elevundersøkelsen benytter og som skoler og elever kjenner godt. Det nye nå er at opplæringsloven sier at skoler skal ha nulltoleranse for alle typer krenkelser, inkludert mobbing. Trenger vi derfor en diskusjon om mobbedefinisjonen?

Mobbing er et komplekst sosialt fenomen som ikke kan forklares ut fra individuelle forutsetninger hos den som mobber eller den som blir utsatt for mobbing, skriver professor Ingrid Lund ved UiA og Anne Helgeland ved Sørlandet sykehus i Aftenposten 13. april 2017. I kronikken slår de i bordet overfor mobbefeltets nestor Dan Olweus og mener at vi trenger en ny definisjon av mobbing for at alle barn skal få det trygt i barnehagen og på skolen. De viser til en merkbar ny trend i internasjonal forskning som i større grad enn tidligere legger vekt på sosiale aspekter av forståelsen av mobbing. De skriver i sin kronikk at utfordringen med den gamle definisjonen har gjort og gjør at voksne glemmer at mobbing kan være sammensatt og at årsakene kan være utfordrende å få øye på hvis vi kun retter blikket mot individet. For å forstå hva som ligger bak barns atferd må vi ha et mer helhetlig fokus mener forskerne.

De har derfor utformet en ny mobbedefinisjon; "Mobbing av barn er handlinger fra voksne og/eller barn som hindrer opplevelsen av å høre til, å være en betydningsfull deltaker i fellesskapet og ha muligheten til medvirkning". Lund og Helgeland understreker i kronikken at en ny forståelse av mobbing ikke betyr at barnets individuelle forutsetninger ikke er en del av de sosiale prosessene i en klasse eller gruppe, men for å forstå hvorfor mobbing skjer og hvordan det kan forebygges bør hovedfokuset rettes mot relasjonene og konteksten barna er en del av. Fokus rettes da mot hele oppvekstmiljøet som barnet og ungdommen er en del av. Da ledes voksne fra å stille spørsmålet; "Hva er det som er galt med barnet?", til å spørre "Hva er det i omgivelsene rundt barnet som gjør at det går galt?".

De blir ikke møtt med stor forståelse av nestoren selv. Han slår tilbake i Aftenposten den 30. april i kronikken Mangelfullt om mobbing. Han skriver at det er mange grunner til at en elev kan ha opplevelsen av å ikke høre til i en klasse eller en gruppe, uten at det kan kalles mobbing. Det har han jo rett i. Men barnet kan føle seg krenket og det skal skolen ifølge den nye opplæringsloven gjøre noe med. Professor i psykologi Dan Olweus er en sentral forsker innenfor temaet mobbing, og har gjort et stort arbeid for å kartlegge hvem som mobbes, hvem som mobber og hvordan mobbing kan stoppes. Utviklingen av Olweusprogrammet har uten tvil bidratt til at mobbetallene har sunket siden 70-80-tallet. Olweus har i publikasjoner beskrevet barn som "De underdanige mobbeofrene" og "De provoserende mobbeofrene" og gir inntrykk av at vi må være på leting etter barn med mobbetendenser i en klasse eller gruppe for å beskytte potensielle mobbeofre. Et fremtredende kjennetegn ved barn som mobber at de viser det vi kan kalle aggressiv atferd i samspill med andre. Dette er jo tydelige beskrivelser av både de som kan bli utsatt for mobbing og av de som typisk kan mobbe andre. Hvorfor er det ikke tilstrekkelig å stille spørsmålet "hva er det som er galt med disse barna"?

S
ystemforståelse når det gjelder mobbing
Barn deltar i ulike sosiale fellesskap, i familien, i barnehagen, på skolen, i ulike fritidsaktiviteter og sammen med venner. Som Thomas Nordahl og kolleger skriver i kronikken Et helhetlig syn på atferdsvansker hos barn, er vi er alle deltakere i ulike sosiale systemer. Mange barn viser en annen atferd i trygge kjente omgivelser som hjemme, enn i klassen, på fotballbanen eller i barnehagen. En skoleklasse kan endre seg relativt mye ved at det kommer en ny elev i klassen og eleven som er ny kan vise sin utrygghet gjennom på bli stille eller ekstra utrolig eller lei seg. Da endres klassens sosiale system ved at den nye eleven bidrar til at det kanskje blir det mer uro i en periode. En erfaren lærer vet om slike prosesser og forbereder seg godt i møte med klassen og den nye eleven. En slik systemisk forståelse av handlinger og atferd innebærer at det foregår en interaksjon mellom omgivelsen og det enkelte individ, skriver Nordahl og kollegene. En systemforståelse når det gjelder mobbing mellom barn i en klasse innebærer at vi noen ganger må jobbe med flere sosiale systemer samtidig for å kunne forstå og hjelpe en klasse som anvender strategier som ikke er positive i møte med hverandre. Det kan være en klasse med mye drittslenging, baksnakking og utestengelse av enkeltelever. Årsakene til hvorfor klassen har det slik er sammensatte og en kan ikke rette pekefingeren mot et eller to barn og dermed forvente at oppvekstsvilkåret for barna i de klasse blir bedre.

Lund og Helgeland sitt fokuset på mobbing får betydning for bygging av inkluderende barnehage- og skolemiljøer, hva man ser etter når en avdekker mobbing, hvordan en kan stoppe mobbing og hvordan man følger med i etterkant.

Alle som arbeider eller utfører en tjeneste på skolen har plikt til å følge med på om den enkelte elev har et trygt og godt skolemiljø.

Trivsel
Mange skoler gjør allerede en flott innsats og har et høyt fokus på å fremme elevenes trivsel og forebygge mobbing. Men med tanke på at det fortsatt er om lag 50.000 barn og unge som gruer seg for å gå på skolen, kan det likevel være slik at skolenes innsats bør være mer systematisk, spesifikk og målrettet. Det starter med at de voksne følger bedre med.

Rektor må sammen med personalet finne svar på om aktivitetsplikten ivaretas, og derfra arbeide systematisk med rutiner og planverk som sikrer at skolen og den enkelte medarbeider oppfyller pliktene i lovverket. Ved skolestart i august bør skolene informere foreldrene om hvordan de skal ivareta aktivitetsplikten og hvordan de sammen med foreldrene skal oppnå til at alle barn har det trygt på deres skole.

Den profesjonelle holdningen
En annen endring ved kapittel 9a er at du som ansatt på skolen, enten du er lærer, SFO-ansatt eller vaktmester, har plikt til å følge med på om elevene har det trygt og godt. For at du skal kunne klare å være observant og følge med på skolemiljøet, må du kjenne elevene. Endring av atferd bør nemlig alltid sees på som et varselsignal, men all atferd, som for eksempel at eleven er utprøvende, utagerende, uinteressert, stille og/eller innesluttet, er signaler på at noe ikke er som det skal være.

Andre tegn kan være at mat- og søvnmønster endres. Kanskje observerer du mer kroppslig uro, konsentrasjons- og hukommelsesvansker. Økt fravær er et annet typisk signal en må være obs på, og som bør føre til at du spør deg selv om elevene har det trygt og godt. Den atferden du observer kan være symptomer på mer underliggende problemer, og har du en mistanke om at en eller flere elever ikke har det bra, så er det din plikt å undersøke hvorfor. Å snakke med elevene og vise at du er der for dem kan da være en god start.

Personalet må sammen reflektere over hvor og når krenkelser kan forekomme, hvem som kan være utsatt for å bli krenket eller krenke, samt hvordan de som arbeider på skolen skal følge med. Skolen må videre våge å reflektere over de voksnes rolle, og vurdere risiko og sannsynlighet for at voksne kan krenke elever. Ved å ivareta et trygt og godt skolemiljø vil du kunne bidra til økt læring og bedre fysisk og psykisk helse hos elevene.

Den subjektive opplevelsen
– Har du det trygt og godt på skolen? Det spørsmålet skal voksne stille til alle elever, på barneskolen, ungdomsskolen og i videregående skole. Noen elever føler at skolemiljøet er trygt og godt, uansett hva som skulle skje. For andre vil det å gå forbi busskuret på vei til og fra skolen, det å være ute i friminuttet, å si noe høyt i klassen eller å delta i gymtimen være ubehagelig. Vi er alle forskjellige, også når det kommer til hva som oppleves som trygt og godt.

Svarer en elev at skolemiljøet ikke oppleves som trygt og godt, har skolen plikt til å gjøre noe med det, selv om resten av klassen skulle svare noe annet. Endringen av kapittel 9a betyr at den enkelte elevs opplevelse av skolemiljøet vektlegges tydeligere. Det blir rett og slett lovstridig å bagatellisere en elevs egen opplevelse av skolemiljøet.

I inkluderende læringsmiljøer definerer ikke de voksne barns handlinger som «ondsinnede», eller veileder sårbarhet med: "skjerp deg". Der handler det om at de voksne er ansvarlige for å forebygge at mobbing skjer, for å avdekke de sosiale prosessene som er på avveie, for å stoppe uønsket adferd og for oppfølging der vi ser at barn og unge trenger ekstra veiledning og støtte i å håndtere både egne og andres følelser.

Det betyr at alle barn har rett til å høre til, føle seg som en betydningsfull deltaker av fellesskapet og oppleve at de har mulighet til å medvirke (Lund, 2015).

Se også: Mobbing blant barn og unge / Bufetat

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Ingrid Grimsmo Jørgensen er pedagog ved Høgskolen i Innlandet og foredragsholder om bygging av trygge læringsmiljøer i skole og barnehage, avdekking og håndtering av mobbing og krenkelser

torsdag 5. oktober 2017

Gjesteblogg: Hvordan globale prosjekter har endret livet mitt som lærer! Av Barbara Anna Zielonka



Hvordan globale prosjekter har endret livet mitt som lærer!
Av Barbara Anna Zielonka - @bar_zie



De sosiale og arbeidspolitiske utfordringene i det 21. århundret krever komplekse endringer i læringspraksis i utdanningssektoren. Elevene trenger å skaffe seg nye kompetanser og ferdigheter som vil være nyttig i fremtiden. Som lærere trenger vi å følge med på utviklingen og endre praksisen vår raskt for å hjelpe elevene å lykkes. For å gjøre dette må vi åpne døra til klasserommet og bruke mer tid på utvikling av undervisning og implementering av nye strategier og metoder.

I 2011 opprettet jeg mitt første globale prosjekt. Den arbeidsformen var ganske ukjent og upopulær på det tidspunktet, men jeg ble hekta på å skape noe nytt. I begynnelsen tenkte jeg kun på samarbeid mellom Norge og andre europeiske land. eTwinning var den første tanken da, og det tok ikke lang tid for å finne andre lærere som også hadde lyst til å opprette et nytt prosjekt. Samarbeidet var godt og siden 2011 har vi opprettet flere prosjekter sammen. Siden 2011 har vi også vokst og i år er vi 95 lærere og cirka 1700 elever fra hele verden som jobber sammen med oss!

Etter å ha jobbet med globale prosjekter i flere år, vil jeg gjerne dele mine erfaringer om denne arbeidsformen og alle fordeler jeg har fått ved å inkludere globalt samarbeid i mine terminplaner og undervisning.

For det første har jeg blitt kjent med engelsklærere fra 45 forskjellige land. Dette ville være umulig om jeg ikke hadde skapt internasjonale prosjekter. Nå har jeg mitt eget læringsnettverk der jeg kan søke hjelp, få nye impulser, dele mine erfaringer og lære i fellesskap. Det beste med dette er at jeg jobber sammen med folk som setter livslang læring ganske høyt og som har lyst til å bli bedre. Selv om vi bor langt unna hverandre, bor og jobber i forskjellige tidssoner, har vi muligheten til å være i kontakt med hverandre takket være samarbeids- og samskrivingsverktøy. Vi får også utveksle undervisningsideer, informasjon om nye IKT-verktøy, eller spill som kan brukes på tvers av land og kulturer. Tett og globalt samarbeid har uten tvil bidratt til vennskap mellom meg og andre lærere. I løpet av tre siste årene har jeg også truffet noen av lærerne i sommerferien og har etablert enda bedre relasjoner med dem.

Den andre fordelen er å skape autentiske læringssituasjoner. I stedet for å lese tekster om for eksempel det som skjer i Canada eller USA, får vi muligheten til å snakke med elever og lærere fra de stedene via Skype eller Google Hangouts. Å bli eksponert for fremmede kulturer, språk og tradisjoner hjelper elevene med å lære globale kompetanser. Undervisning som inkluderer autentisk læring er både spennende og motiverende for elevene, men også for lærere som ofte sitter med faste rutiner.

Ved å drive med globale prosjekter får man nye impulser og motivasjon. Globale prosjekter er også en effektiv måte å integrere teknologi i læreplanen. I mine prosjekter inkluderer jeg alltid bruk av datamaskiner, internett, mobile enheter og redigeringsprogram. Dette bidrar til utvikling av digitalt kompetente elever og lærere.

Utvikling av ferdigheter knyttet til prosjektledelse er en viktig fordel når man oppretter globale prosjekter på skolen. Gjennom praktiske verktøy og øvelser har jeg fått et solid grep om hvordan man lykkes i å planlegge, organisere og lede prosjekter hele veien frem. Jeg har også utviklet soft og hard skills og har lært mye om meg selv. Dette er ferdigheter jeg ser på som kjempenyttige i en lærers arbeid.

Dette skoleåret har jeg opprettet et nytt prosjekt der 95 lærere jobber sammen for å øke bevisstheten rundt FNs 17 globale bærekraftsmål. Et stort antall lærere fra hele verden og enda større antall elever betyr at vi kommer til å utvikle ferdigheter for det 21.århundret på en enda bedre måte ved at vi tilbyr elevene våre autentiske læresituasjoner både i og utenfor klasserommet.

Globalt samarbeid, der elever arbeider med andre medelever, er den beste måten å øke motivasjonen på og engasjerer både lærere og elever. Jeg mener at globalt samarbeid må bli integrert i læreplanene. Vi lever allerede i en globalisert verden der global bevissthet står sentralt.

tirsdag 3. oktober 2017

Hva skjer når du gir elevene stemmerett?


Hva skjer når du gir elevene stemmerett? Det er tittelen på foredraget jeg skal holde på SETT-dagene i november.

SETT-dagene arrangeres på Norges varemesse, Lillestrøm 28. og 29. november 2017.

Medbestemmelse er en rettighet elever har og henger nøye sammen med det overordnede formålet med opplæringen, som blant annet er å fremme demokratiforståelse.

Men mange elever opplever at deres stemme ikke blir hørt og at deres meninger ikke er viktige og at det er læreren som tar de fleste beslutningene. Skolen går da glipp av dialogen med de som betyr aller mest, elevene, samtidig som demokratiforståelsen kun blir noe man snakker om og ikke omsettes i praksis. Hva innebærer egentlig retten til medbestemmelse og hvordan kan man i det daglige sørge for at den ivaretas? 



Det vi er mest opptatt av på Nyskolen er å være et sted der det utdannes demokratiske mennesker, folk som både kan ta ansvar for seg selv og andre.

Demokratisk tenking gjennsomsyrer Nyskolen; medmestemmelse, ansvarlighet og demokratisk sinnelag må lærer. Derfor trenger vi å øve.

Demokrati og medborgerskap er en av tre sentrale mål i fagfornyelsen som det jobbes med for tiden. Den nye læreplanen skal sannsynligvis tre i kraft fra skolestart i 2019.

Men demokrati har også tidligere vært med i styrende skoledokumenter. Uten at det har ført til at elevene utøver demokrati på skolen. Ofte blir demokratiet "ivaretatt" ved at elevene kan bli valgt inn i elevrådet. Men det gjelder for eksempel ikke elevene i første til fjerde klasse. Kan vi da si at vi har et reelt demokrati på skolene, når mange av elevene ikke får være med?

På Nyskolen har vi løst demokratiske problemet med å ha daglige og ukentlig allmøter, og elevene har stemmerett fra de begynner på skolen i første klasse.

Dette gjør vi hver dag:

  • morgenmøter på barnetrinnet, en felles samling med spennende tema og samtaler 
  • søskengrupper der helt forskjellige ungdommer eller barn løser faglige og sosiale oppgaver i fellesskap og blir gode til å samarbeide 
  • matlaging og andre oppgaver for hverandre 
  • åpent kontor for alle elever, eller voksne hos lederne 
  • løsningsmøter når noe er vanskelig

Og så har vi saksmøtet vårt. Saksmøtet er hjertet til Nyskolen.

Saksmøte er Nyskolens øverste organ hvor elever og ansatte tar opp saker de vil skal diskuteres og/eller stemmes over. Gjennom saksmøte får alle elever og ansatte en mulighet til å påvirke sin egen hverdag på skolen. Det er elevrådet som avgjør hvilke saker som skal sendes til saksmøte.

Det er også en viktig del av elevenes samfunnsfagsundervisning. Alle elever ved ungdomstrinnet på Nyskolen skal på rundgang være med å lede, styre, samt referere et saksmøte. Saksmøte er slik en del av elevenes undervisning i hvordan demokratiske prosesser fungerer i praksis og hvordan man kan avgjøre saker med direkte demokrati. Det er en viktig arena for å øve på god og saklig diskusjon.

Alle som er tilstede på et saksmøte har et ansvar for å gjøre møtet så godt som mulig, det være seg ved å følge med, komme med innspill, stemme, passe på at andre ikke forstyrrer eller ved å lede, styre ordet og referere.


- Når elevene skal involveres på denne måten, må det naturlig nok påvirke hvordan de deltar i resten av skolehverdagen også. Det handler om å ta elevene med i planlegging, evaluering og gjennomføring av læringsarbeidet, om å ha praktiske oppgaver i og for fellesskapet og om å ha gode metoder for å snakke sammen når ting blir vanskelig, skriver daglig leder Sunniva Sandanger i dette innlegget.


Foto: Nina Cathrine Lunde.

mandag 2. oktober 2017

Gjesteblogg: Tanker om mobbeloven fra en mobbeoverlevende lærer


Tanker om mobbeloven fra en mobbeoverlevende lærer
Av Sandra Holmenes

Den nye mobbeloven gir tydelige regler for at vi pedagoger skal gjøre noe når barn blir mobbet. Mobbing er, i følge definisjonen vi jobber etter, en negativ handling i et forhold der det er ubalanse i maktforholdet mellom partene. (Jeg liker godt begrepene lav og høy status selv, det forklarer mye for min del!) Det er ikke engangshendelser, men skjer over tid. Jeg er glad for at mobbing blir tema, det trengs! Det vi imidlertid IKKE får er ressursene til å følge opp de særdeles omfattende og vanskelige sakene som mobbesaker er. Mange av oss pedagoger har vært på gode foredrag der vi har lært hva mobbing er og hvorfor mobbing oppstår. Men selv på disse kursene erkjennes det at det er vanskelig å si hvordan man løser mobbing. Krenkelsen skal "stoppes" og saken skal "følges opp". Det skal jobbes med å få til et godt og inkluderende klassemiljø. Store, vakre, fine ord, men hvordan er de å omsette til virkeligheten?

I media kan man lese at lærere bagatelliserer mobbing. Kan det tenkes at det kan se ut som om lærere ikke bryr seg, når faktum heller er at det er for lite kunnskap om hvordan man kan jobbe med den som blir mobbet? Kan det tenkes de ikke har fått den opplæringen de trenger, de rammene som skal til for å jobbe grundig med dette og frikort fra ledelsen til å la det være mindre faglig trykk og mer fokus på det sosiale? Har vi hatt for mye fokus på mobberen, og for lite på den som blir mobbet? Vet vi for lite om hvordan vi styrker barns selvbilde? Ville det vært mindre mobbing om vi hadde investert i skikkelig i mobbeforebygging ved å raskt kartlegge sårbare barn med lav status? Er det mulig for et barn å tre ut av rollen som lavstatusbarn ved å jobbe med barnets psykiske helse, og ved hjelp av de riktige fagfolkene?

Jeg vil først presentere meg som det man så trist kaller mobbeoffer. Jeg liker bedre å kalle meg selv mobbeOVERLEVER. Jeg var selv utsatt for mobbing som barn. Jeg føler at det er en styrke at jeg har sett mobbing fra flere sider nå som jeg jobber som lærer. Å "løse mobbing" tror jeg er en umulig oppgave uten å jobbe skikkelig med mobbeofferet først. Det er min høyst private, og nokså dyrekjøpte teori. Den er derfor ikke evidensbasert, og er bare ment som et innspill i debatten.

Når det snakkes om mobbing viser deg seg at mange tenker at det er forståelig at noen blir mobbet, de er jo så rare, de skiller seg ut. Er det da slik å forstå at den som mobbes selv er skyld i å bli mobbet? Skal man sammen med sorgen over å ikke høre til også bære på skammen over å være annerledes, annerledes nok til å bli noens hakkekylling?

Jeg hadde lav status og var svært engstelig som barn. Jeg var veslevoksen og hadde tanker om så mangt som barn oftest ikke befattet seg med, mye grunnet en heller vanskelig oppvekst av ulike årsaker. Andre barn kalte meg rar, og ønsket ikke å ha meg med i leken. Mobbingen besto ofte i sårende og nedsettende kommentarer, men for det meste i utfrysning. Jeg kunne spørre om å få være med på å leke en lek, men fikk vite at det var "fullt". Utenfra kunne jeg så observere at en med høyere status enn meg kom og spurte like etterpå, og fikk ja. Å falle utenfor det sosiale miljøet forsterket engstelsen og tok vekk siste rest av selvtillit.

Jeg ble etter hvert med i en fritidsklubb, der det var aldersblanding og veldig godt miljø. Det å oppleve et inkluderende og varmt miljø var med på å styrke selvbildet, og bidro til at jeg gikk fra å ha lav status til middels. Ved å bli inkludert fikk jeg sosial trening, som nok også slipte vekk litt av disse toppene som gjorde at jeg skilte meg ut. Jeg fikk veiledning av de eldre i miljøet hva jeg ikke burde dele med andre, og hva som var greit. Jeg fikk også bekreftelse på de sidene av meg selv som var positive, og som jeg måtte forsterke. Selv om jeg nok fremdeles ble kategorisert som noe annerledes ved at jeg var mer åpen enn andre, hadde jeg fått en ny selvtillit som gjorde at jeg hevdet meg selv på en bedre måte, og dermed lettere fikk innpass. Utenfra ble det observert at jeg ikke så lett lot meg pille på nesen, jeg hevdet meningene mine, jeg var blidere og våget å ta plass.

Utenfra sett skjedde det ikke noe i miljøet rundt mine mobbere. Den største forandringen skjedde inni meg. Skal jeg da bære skam over å måtte være den som sto for den største forandringen? For min del har det alltid handlet om at jeg trengte hjelp til å tro på meg selv. Jeg hadde gjennom personlighet, medfødt temperament og tidlige livserfaringer utviklet meg i en retning som ikke hjalp meg inn i flokken. Ved å få veiledning på hva folk rundt meg reagerte på fikk jeg større forståelse for hvilke grep jeg selv kunne ta for å lettere passe inn.

Vi mennesker er fra naturens side flokkdyr. Annerledeshet oppfattes svært tidlig av barn. Man sier at barn ikke er mobbere fra fødselen. Når vi hører om små to-treåringer som velger seg ut et barn med lav status allerede i sandkassa kan man spørre seg om atferden er lært. Jeg tror faktisk ikke det. Mange av mine mobbere var ikke slemme, de reagerte bare på annerledeshet, og syntes det var enklere å forholde seg til sine "likemenn". Min erfaring og teori om at lav status var årsaken til at til at jeg ble utsatt for mobbing har gitt meg briller til å lete etter de sårbare barna slik at jeg kan sette inn tiltak FØR det skjer mobbing. Jeg vet at mobbeteori tar for seg at det å oppleve makt er viktig for mobberen, men er det slik i alle tilfeller? Kan man løse noen mobbesaker utelukkende ved å hjelpe mobbeofferet med selvbildet, slik det skjedde i mitt tilfelle? Elevene rundt meg endret seg ikke, men de endret etter hvert syn på meg, når jeg endret syn på meg selv, og fikk veiledning på atferd og mine positive sider.

Nå er ikke dette innspillet ment for å ta vekk fokuset med å jobbe med et godt, inkluderende klassemiljø. Det mener jeg bare er så godt dokumentert og en selvfølge, at jeg ikke går nærmere inn på her. Jeg tenker selv at veien min til mål ville blitt enklere om klassen jeg gikk i var varm og inkluderende, som fritidsmiljøet jeg gikk i. Samtidig trengte jeg den milde veiledningen fra noen, den som fortalte at det kunne være lettere for meg om jeg ikke fortalte alt jeg bar på. At jeg da ikke ville stå så lagelig til hugg, og lettere kunne gli gjennom dagen med hevet hode.

Nå jobber jeg som lærer, og leser tabloide overskrifter om at lærere ikke bryr seg om mobbing. Det gjør meg fortvilet og sint, for det er ikke min erfaring. Å si at lærere bagatelliserer mobbing er å vise en hel yrkesgruppe utrolig lite respekt. Om du leser på #dusåmeg på NRK sine nettsider, ser du hundrevis av lærere som har gjort en stor forskjell i barns hverdag. Det finnes så utrolig mange dyktige lærere, og det skader læreres omdømme å hevde at "lærere bagatelliserer" som en generell sannhet. Lærere flest bryr seg og engasjerer seg og strekker seg så langt de kan for elevene sine. I de tilfellene der mobbing ikke har blitt oppdaget eller tatt på alvor tror jeg at det i de fleste tilfeller det handler om at man ikke har ressurser, tid og kunnskap om hva man skal se etter.

Jeg tror lærere ville forstått mer av mekanismene i mobbing om de fikk kurs i hvordan man kan observere samspillet, og fikk tid til å jobbe med dette. Kan det være slik at det store, faglige presset mange skoler legger på sine ansatte gjør sitt til at det sosiale miljøet ikke får den oppmerksomheten den fortjener? Slik jeg ser det er det mange rammefaktorer som spiller inn, og bagatellisering fra lærerens side er sjelden en av dem. Jeg tror mer det er mangel på overblikk. Når man har vanlig tilsyn i friminuttene får man ikke observert skikkelig. Det som på avstand ser ut som lek kan være rolletildeling der enkelte lavstatus-barn får i oppgave å være hund eller lyktestolpe i leken, og slike rolletildelinger er ikke lette å få øye på når man sveiper over en full skolegård. Man må ut av refleksvesten og tett på for å høre hva som blir sagt, og følge med over tid, uten fare for å bli avbrutt for å plastre sår og megle i andre konflikter.

Som i alle yrker har vi kollegaer som ikke gjør jobben sin skikkelig. Heldigvis er det sjelden jeg har opplevd det, men jeg har hatt en og annen kollega som klager over elever, intriger og konflikter. Noen vil gjerne komme til dekket bord, det vil si en klasse som er helt på stell, slik at det er mulig å starte undervisningen i det man tråkker over terskelen til klasserommet. Disse lærerne må lære alt fra lærerhøgskolen at det å jobbe som lærer innebærer så mye mer enn å undervise. Dersom de ikke er villige til å jobbe med å styrke det sosiale miljøet eller å ta seg tid til å undersøke mobbesaker bør de veiledes bort fra yrket. Resten av lærerkollegiet mitt har alltid vært sterke forkjempere for å jobbe med HELE barnet, og jeg har sett så mange fantastiske resultater av iherdig arbeid fra omsorgsfulle lærere. Disse historiene når ikke pressen, men de er der!

Jeg har selv om lærer avdekket mobbing, før foreldrene selv avdekket det hos sitt barn. Jeg har ofret spisepauser og pustepauser i mange uker for å observere hva som faktisk skjedde i barnegruppa. Er det riktig at man skal jobbe på seg høye skuldre og fraværende nattesøvn, fordi systemet ikke tilrettelegger for mulighet til å følge opp sårbare barn? Bør ledelsen rydde plass til å jobbe skikkelig med det sosiale miljøet, og ikke bare slenge det på toppen av alle andre arbeidsoppgaver? Kan man tenke seg at det faglige vil få en oppsving etter satsingen, slik at man uansett får en vinn-vinn-situasjon? Det tror jeg!

Jeg tror det er viktig å få noen som samarbeider med læreren om å heve selvtilliten og statusen til barn som har lav status. Hva kom først, høna eller egget? Mange engstelige barn er svært mobbeutsatte. De med høy status ser fort hvem som har lav status. Engstelsen disse barna har i utgangspunktet blir selvsagt større av å bli utsatt for utfrysning og mobbing. Jeg tror forebygging av mobbing har større effekt enn å måtte ta grep først når mobbingen har skjedd.

Lærere kan meget om mangt, men vi har i utgangspunktet ikke en psykologisk utdannelse. Andre yrkesgrupper må på banen. Om psykisk helse også er helse, bør helsesøstre få nok tid til å gjøre annet enn å sette sprøyter. Foreldre må også hente hjelp utenfra. Det må bli stuereint å si at barn også kan få hjelp med psykisk helse. Det er dessverre i dag et stort tabu de fleste steder jeg har vært ansatt. I stedet legger man ansvaret på pedagogen, som fra før er overarbeidet med opptil 30 barn i klasserommet. Rådene man får fra PPT og BUP henger ofte ikke sammen med ressursene man har tilgjengelige, og læreren sitter igjen med nederlagsfølelse når man ikke klarer å gjennomføre det man får som råd.

Jeg tror at kognitiv atferdsterapi for sårbare barn kan være lurt. Det er nok et radikalt forslag, men hvor mye vil det ikke spare barnet på sikt, for ikke å snakke om samfunnet? Jeg finner støtte i artikkelen "Mobbing og rehabilitering" i Bedre Skole nr 3. Her henviser de til at terapien kan brukes for å lege sårene etter mobbing, men selv mener jeg man burde brukt terapien i forkant. Vi lærere må bli opplært i hvordan vi kan finne de barna som står i fare for å bli mobbet. Jeg har tidlig sett tegn allerede i 1.klasse, og har hørt om kollegaer i barnehagen som har sett tegnene tidlig der også. Ulike sosiogrammer kan hjelpe oss med å kartlegge hvem som ikke anses som en venn for de andre. Den som aldri nevnes i en undersøkelse må man sjekke ut. Det er ikke nok å se hvem som leker sammen. Det skjer så mye rart under overflaten som vi voksne ofte ikke får med oss. En som tilsynelatende er med i lek kan ved nærmere observasjon ha fått lavstatusroller i leken, leke i utkanten av leken eller bli styrt av et barn med høy status og sterke meninger, uten å få delta med sine egne meninger. Hva gjør det med et barn over tid om man stadig føyer seg, og ikke klarer å stå opp for egne meninger?

Foreldre har et stort medansvar når det gjelder å forebygge mobbing. Det å ha en venn er en beskyttende faktor. Jeg har sett foreldre gjøre underverker ved å snakke sammen og koble barna opp mot hverandre. Da må de vite om de sårbare elevene, og det må være åpenhet. Motsatt har jeg også hørt om fortvilte foreldregrupper som etter å ha avdekket mobbing sier de så gjerne skulle visst dette før, så de kunne hjulpet til med å invitere hjem.

Når det gjelder foreldrenes rolle i mobbesaker tror jeg heller ikke de alltid opplever at de har tilgang til godt nok overblikk. Hva er hva, hva skjer på skolen, hva skjer skjult på mobilen? Det er vanskelig å se hvor alvorlig situasjonen er, og man er redde for å blåse ting ut av proporsjoner. Mye skal vi mennesker måtte tåle også, av både sårende kommentarer og lite hyggelige ord. Noen som er sure på deg kan slenge til deg at du er dust! Det er ikke videre hyggelig, men slikt må vi av og til tåle uten å slå på stortromma. Ingen liker folk med puter under armene, vi skal bli robuste og tåle å møte litt motstand. Mange snakker om generasjon-krenk, og curling-generasjonen, der foreldre koster unna all mulig motstand, slik at barna på sikt blir lite selvstendige og lite rustet til å møte virkeligheten. Hvordan kan vi snakke om dette uten å virke som motstandere av mobbeforebyggende arbeid? Hvordan kan vi skape robuste barn, samtidig som vi ser dem som virkelig blir mobbet, og trenger vår hjelp? De fleste er nok enig i at mobbing ikke faller under det man skal tåle.

I min verden er en god skole et sted der man i størst mulig grad klarer å jobbe forebyggende på alle felt, både faglig og sosialt. Jeg tror på å få inn mer kunnskap om hvordan man kan styrke barns selvbilde, og både ressurser og tid til å hjelpe barnet så tidlig som mulig. Det må et nettverk til rundt barnet, og man må huske på at pedagogen ikke er psykolog! Parallelt med å jobbe med de sårbare barna må læreren jobbe for et inkluderende og trygt miljø. Klassene må ikke være for store, for det tar tid å følge opp alle elevene på denne måten. Det vil koste samfunnet nå, men kan antagelig spares inn på sikt ved at vi får færre ungdom og voksne som sliter med psykisk helse, noe som er en stor samfunnsutgift.

Sist, men ikke minst tror jeg på å slutte å slenge om seg med tabloide påstander om en hel yrkesgruppe. Det gagner ingen, aller minst mobbeofrene.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Sandra Holmenes er allmennlærer og anser seg selv for å være barnas advokat. Hun har jobbet i Osloskolen i 21 år.

søndag 1. oktober 2017

Hvert barn er en mulighet: Undervisningsopplegget til årets TV-aksjon er klart


"Hvert barn er en mulighet", er slagordet for årets TV-aksjon. Pengene går til UNICEF og deres arbeid for barns skolegang i krig- og konfliktområder.


Ifølge FN er det rundt 86 millioner mennesker på flukt. Rundt halvparten er barn. Gjennom TV-aksjonen skal UNICEF bidra til at fremtiden til disse barna ikke går tapt.

Barn i krig har den samme retten til skolegang som barn i Norge.

Også i år er det Salaby som produserer undervisningsmateriellet, som de har gjort de siste årene. Det er utarbeidet i samarbeid med TV-Aksjonen NRK og UNICEF. Opplegget dekker hele grunnskolen.

Strukturene i nettressursen fra Salaby er den samme for alle alderstrinn, og tilrettelagt med utgangspunkt i K'06. For ungdomstrinnet legges det opp til mer individuelt arbeid. Opplegget er laget for en dobbeltime.



TV-aksjonen er ikke bare en pengeinnsamling, men et kunnskapsløft for hele landet. Det er en unik mulighet for å undervise om internasjonale forhold, og til å bedre forstå den verden vi lever i. 
Det er også en unik mulighet for oss skolefolk. Til å bli klokere og til å bli bedre lærere.

Når det er krig eller konflikt i et område brukes gjerne skolebygget til noe annet, eller det blir ødelagt, eller det er for farlig for elevene og lærerne å være der. Det er dette de internasjonale hjelpeorganisasjonene jobber med. De setter opp midlertidige telt, skaffer lærere og undervisningsmateriell - eller utdanner folk til å være lærere. Det er et krevende arbeid.

Barn i krig blir traumatiserte og kan miste evnen til å lære. Derfor må lærerne hjelpe med dette også. Det er et krevende og viktig psykososialt arbeid.

Livet er ikke langt nok til at traumene skal "gå over av seg selv". Og for barn i krig er livet ofte mye kortere. Traumer er mer alvorlig for barn enn for voksne, fordi de er i vekst og trenger alle kognitive evner for å fungere.

Mennesker på flukt lever gjennomsnittelig 17 år som flyktning. Det er en hel barndom, en hel skolegang.

Barn i krig har den samme retten til skolegang som barn i Norge.

Fakta om utdanning
  • 24 millioner barn verden over får ikke skolegang på grunn av krig og konflikt
  • Riktig ernæring de første 1000 dagene av et barns liv er viktig for at hjernen skal utvikle seg riktig, slik at de har et godt grunnlag for å lære.
  • Barn som er redde har vanskeligere for å lære.
  • Jenter som fullfører ungdomsskolen har seks ganger så stor sannsynlighet for å ikke gifte seg unge.
  • Et barn som fødes av en mor som kan lese har 50 prosent større sjanse for å overleve sin femte bursdag enn med en mor som ikke kan lese.
  • Flere jenter blir på skolen dersom det er separate toaletter for gutter og jenter.
  • Utdanning i kriser er særdeles underfinansiert. Utdanning får mindre enn 2 prosent av de humanitære budsjettene.
  • Barnekonvensjonens artikkel 28 sier at alle barn har rett til utdanning.
  • Barn som ikke går på skolen har større sjanse for å bli utsatt for overgrep, misbruk og utnyttelse.
  • Barn som nektes utdanning nektes også retten til å utvikle seg og nå sitt fulle potensial.

torsdag 28. september 2017

Gjesteblogg: Løser ny mobbelov den mystiske mobbegåten? Av Ingrid Grimsmo Jørgensen


Løser ny mobbelov den mystiske mobbegåten?
Ingrid Grimsmo Jørgensen - @IngridGrimsmoJ


Vi har aldri hatt så mye kunnskap om mobbing som i dag. Alle prater om det og alle har en plan for å stoppe det. Likevel blir tusenvis av barn jevnlig krenket på skolen.

Regjeringen har derfor gitt skoler tydeligere regler for hva som skal gjøres når barn blir mobbet. Ifølge den nye loven skal alle barn ha et trygt skolemiljø fritt for krenkelser.

Dette er et flott og ambisiøst mål som barna våre fortjener. Utfordringen er at loven alene aldri vil bidra til at krenkelser og mobbing stoppes. Voksnes kunnskap, holdninger og handlinger er det som vil gjøre en forskjell.

Det handler om en grunnleggende holdning til hva som er rektors og lærerne sitt ansvar. Og hvordan vi foreldre støtter opp under den jobben som skolen skal gjøre. Er vi villige til å ta oppgaven på alvor?

Krenkelser er det største og vondeste problemet i norsk skole
Titusener av barn og unge opplever krenkelser daglig, ukentlig eller månedlig. Krenkelser skiller seg fra typiske uenigheter eller konflikter som oppstår mellom venner eller klassekamerater. Krenkelser kan man si er et samlebegrep for enkeltstående episoder med negative ord og handlinger som gjør at barn og unge opplever å bli såret, skadet eller ydmyket uten at de klarer å forsvare seg. Jeg vil si at det er noe som går dypere enn dagligdagse uenigheter og diskusjoner der noen blir sinna eller lei seg. Men utfordringen for skolen er ikke at for mange hendelser har fått merkelappen mobbing og at alt for mange barn får en hjelp de ikke trenger. Utfordringen er at skolen ikke vet at barn blir mobba, ikke hjelper barn som opplever mobbing og ikke gir god støtte når familier står i en krise. For mobbing oppleves som en krise. Så hvorfor svikter vi voksne når barn og unge virkelig trenger oss?

Lite kunnskap
Undersøkelser viser at hver fjerde voksne bagatelliserer mobbing. Voksne har en tendens å beskrive utestengelse og baksnakking som typiske "jentegreier", og drittslenging og trakassering som typiske "guttegreier". Lund og Godtfredsen (2015) fant i sine undersøkelser at både foreldre og ansatte synes at barn som blir mobbet har litt skyld i det selv, mange mener at barna kan unngå mobbing med litt innsats og flere er enige om at det ikke er så rart at noen barn blir mobbet. Mange voksne mener at den som mobber er et barn som føler lite skyld og er lite medfølende. Mobbing og krenkelser blir dessverre ofte møtt med lite kunnskap og tiltak som ikke hjelper. Dette er et stort feilgrep som kan få alvorlige konsekvenser. Et eksempel på dette er dokumentaren "Mia og Arnar" på NRK Brennpunkt. Mia tok sitt eget liv i 2015.

Dårlige holdninger
I Elevundersøkelsen 2016 sier tusenvis av barn at de opplever å bli mobbet av voksne i skolen. De opplever at voksne sier sårende ord, får dem til å føle seg utenfor, blir ledd av, hengt ut i klasserommet og får de andre elever til å le av dem. Skolen må i større grad våge å reflektere over de voksnes rolle, og vurdere risiko og sannsynlighet for at voksne i skolen kan krenke elever. Det er faktisk slik at noen lærere ikke burde være lærere. Når de som skal være barnas rollemodeller krenker elever, kan det være med på å legitimere at elever kan krenke hverandre. Det kan også ødelegge elevenes tillit til skolen og gjøre at de ikke føler seg trygge nok til å si fra. Skolen må gjøre det klart at all mobbing er uakseptabel, også fra voksne på skolen. Og skolen må vise elever og foreldre at den tar mobbing og krenkelser på alvor. Hvorfor er dette så vanskelig?

Erting og krangling
Erting og krangling er jo ganske vanlig i norske skolegårder, og det betyr at en elev må tåle å plutselig stå midt oppi en krangel når han eller hun er sammen med andre barn. De amerikanske psykologene Mills og Carvile (2009) peker på ertingens positive rolle i relasjonen mellom mennesker. Erting kan brukes til å bygge og styrke forholdet til venner, takle vanskelige temaer eller bare ha det gøy med andre. Deres forskning viser at erting kan lære barn hvordan de kan vise følelser og takle konflikter. Men det kan være utfordrende for barn å forstå forskjellen mellom erting som en del av lek og vennskap, og erting som sårer og krenker.

Barna vet best
På mitt siste foredrag sa en oppgitt lærer; "Skal vi innføre forbud mot erting også nå da, barn må da kunne lære seg forskjellen mellom erting og mobbing". Men kanskje det er de voksne som må lære seg forskjellen. Konflikter eller uenigheter er noe både voksne og lærere ofte vitne til når barn leker eller henger sammen. I skolegården kan elever erte hverandre hvis en jente begynner å gråte. "Trine er en sutrejente" kan klassekameratene hviske. Trine kan oppfatte kommentarene som vennskapelige, men mest trolig oppleves ordene som krenkende. Da kan faktisk ikke en voksne si til Trine; dette skal du ikke bry deg om. Det er det samme som at den voksne sier at Trines følelser ikke er legitime. Veiledning av barn som velger negative strategier i møte med andre barn og støtte dem som utsettes for det er en av de mest sentrale måtene å forebygge og stoppe krenkelser på. En kan beste illustrere dette gjennom et eksempel.

Fredrik er en potensielt god venn
Fredrik går i 7. klasse. Han er kjempeflink i fotball og i friminuttene finner du han alltid på fotballbanen. Men han liker ikke at Espen er med fordi han er ikke så god i fotball, synes Fredrik. Så begynner han å erte Espen. Klasker seg i pannen og himler med øynene når Espen bommer på ballen.

Etter hvert sier han at Espen er treig. Knut, Sivert, Filip, William og Martin blir med på ertingen for Fredrik er jo så kul, han er en god kompis.

I begynnelsen sier Espen at Fredrik skal holde kjeft, men etter hvert blir det vanskelig å forsvare seg for Espen. De er jo så mange. Hvis han bommer på ballen så buer gutta og har han en dårlig takling så kommer de med sarkastiske kommentarer.

Gutta i klassen slutter etter hvert å spørre om han vil være med, og flere har en tendens til å snakke negativt om han. Så begynner de andre i klassen også å overse han. Espen slutter å spille fotball og går for seg selv i friminuttene. Han trekker bare på skuldrene når de voksne spør hvordan han har det.

Riktige handlinger
Men hvem har skylda? Voksne er ofte nådeløse når de uttaler seg om straffen som mobberen fortjener. Men Fredrik trenger ikke straff, han trenger ledelse fra varme og tydelige voksne som gir han den støtten han trenger for å bli inkluderende. Fredrik er jo en hyggelig gutt med et stort potensiale for å være en inkluderende leder. I dette tilfelle er det første spørsmålet som må stilles; hva er det på vår skole og i vår klasse som gjorde at klassen krenket Espen? Hva slags tiltak vil bidra til å må målet om et trygt klassemiljø hvor alle føler seg som en del av fellesskapet. Mobbing er et sosial fenomen hvor alle i klassen spiller en rolle når handlinger går fra erting, til krenkelser og til slutt ender som alvorlig mobbing. Da må en ta tempen på hele læringsmiljøet for å finne de riktige tiltakene.

Det vennlige gnagsåret
At barn krenker hverandre tenker man har sammenheng med å fikse det sosiale livet på skolen, opprettholde vennskap og få nye venner. For mange elever betyr det i praksis at når de jobber med å beholde viktige vennskap, så kan de samtidig stenge andre ute eller baksnakke. Hvordan elever tillater å samhandle og kommuniser med hverandre styres mye av hvilke kultur som har fått lov til å utvikle seg ved den enkelte skole og i den enkelte klasse. Læreren er avgjørende i byggingen av et inkluderende klassemiljø med gode normer for positive relasjoner mellom alle elevene. Dette krever et systematisk arbeid gjennom hele skoleåret. Læreren og foreldrene må være de "vennlige gnagsårene" som kontinuerlig minner ungene våre på hva det betyr å være en god klassevenn. Dette kan ikke bare være en plakat som henger på veggen. Ungene våre trenger et lovverk som styrker rettighetene deres, men mest av alt trenger de voksne med bred kunnskap, gode holdninger og et varmt ønske om å hjelpe barn som krenker eller blir utsatt for krenkelser.

Tipsplakat til skoler når barn og deres familier opplever mobbing
  1. Rektor må ta regien. Viktig å møte foreldre og barn med forståelse, respekt og et tydelig løsningsfokus "Slik skal du ikke ha det ved vår skole"
  2. Ta barnets subjektive opplevelse på alvor
  3. Ha fokus på å stoppe krenkelser og bygge opp igjen klassemiljøet, ikke å ta noen enkeltelever
  4. Tren på å kommunisere med foreldre som uttrykker sterke emosjoner
  5. Gjør grundige undersøkelser av hele klassemiljøet, årsaken til at barna i en klasse krenker hverandre kan ha helt andre forklaringer enn man tror
  6. Bruk forskningsbasert kunnskap når krenkelser skal stoppes (mobbing er ikke konflikter)
  7. Hold alle foreldre oppdaterte og være åpen for innspill til hvordan saken kan løses
  8. Unngå at mobbing og krenkelser blusser opp igjen, følg opp saken over lang tid
  9. Gi hjelp til det utsatte barnet. Krenkelser og mobbing er en stor emosjonell belastning 
  10. Når barn krenkes må skolen og foreldre må ha en holdning som sier; Alle mann til pumpene. Da må alt annet arbeid vike. For så viktig er det å beskytte barn!

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Ingrid Grimsmo Jørgensen er pedagog ved Høgskolen i Innlandet og foredragsholder om bygging av trygge læringsmiljøer i skole og barnehage, avdekking og håndtering av mobbing og krenkelser

torsdag 21. september 2017

Gjesteblogg: La læring være læring! Av Halvor Thengs


La læring være læring!
Av Halvor Thengs - @Hthengs


Før årets stortingsvalg inviterte Martin Johannessen til skrivedugnad på Lærerbloggen. Utfordringen var klar: Hva er aller viktigst i skolepolitikken? Er det fraværsgrensa, kompetansekrav og avskilting eller eksamensordningen som må opp og frem i debatten? Jeg fikk ikke somlet meg til å skrive noe før valget, men jeg har et innspill til debatten (og heldigvis ruller skoledebatten videre selv om valget er over). Mitt innlegg – mitt hjertesukk – handler om å slippe taket og omfavne læring som det ubestemmelige, udefinerbare og nydelig flyktige det faktisk er.

Videregående skole forandret seg betraktelig fra jeg gikk ut av VK2 i 2003 til jeg returnerte til andre siden av kateteret i 2008. Som elev var jeg en del av en skole som hadde åpne dører ut mot verden. Representanter fra storsamfunnet var ganske så ofte inne i ulikt elevrettet ærend, og skolen brukte villig tid på ting som trafikksikkerhet og psykisk helse. I elevrådet fikk vi anledning til å samle skolen i plenum flere ganger per semester for å informere om aktuelle saker, la musikalske talenter i elevmassen få utfolde seg og fjase rundt med mikrofon. Vi var ikke klare over det, men det fremmet eierskap. Vi fikk også relativt frie tøyler til å arrangere egne elevarrangement, gjerne over hele dager, hvis vi hadde fornuftige opplegg og det var rettet inn mot elevenes generelle læring. Skolen var ferskvare – læring var ikke en størrelse bundet til klasserommets fire vegger. Læring var aktualitet, læring var relevans, og læring var undring og kos, for å låne Camilla Hagevolds elegante penn.

Som fersk student, lei av vernepliktens åk og kongens klær, dro jeg til Bergen i 2004, lykkelig uvitende om det veiskillet som kom til å komme med Vestfolddommen i 2006. Jeg klarer ikke å tolke diskusjonene om arbeidstid, utnulling og arbeidsplanpraksis etter denne dommen som annet enn en sakte utvikling inn i en skyttergravskrig mellom KS og lærerne. Hele historien om Skolepakke 1 og tolkningen av arbeidstidsavtalen får ligge til en annen gang, men dommen i Arbeidsretten i Vestfold har uansett fått en uheldig innvirkning på skolenes arbeid med den generelle delen av læreplanen, og læringsarbeidet er sakte, men sikkert endret fra det fleksible og undrende til det rigide og målbare.

Etter 2006 har vi gått fra det generelle til det spesifikke i skolen. Vi teller timer og minutter for å oppfylle elevers årstimetall i de enkelte fag. Det virker unektelig som et gode for elevene, å få oppfylt årstimetallet sitt i fagene de har, men medaljen har en bakside. Alle aktiviteter som ikke er undervisning, trekkes fra i årstimetallet i fagene. For lærerne vil aktiviteter som ikke er undervisning ofte innebære utnulling og teknisk undertid, som igjen kan løses inn i vikartimer og annet pålagt arbeid uten ekstra kompensasjon. Dersom skolen arrangerer idrettsdag for alle elevene, mister elevene kanskje undervisningstimer i norsk, naturfag, matematikk og samfunnsfag. Disse timene får de ikke tilbake, og med tilsynsspøkelset hengende over rektor er det bare én fornuftig ting å gjøre: avlyse idrettsdagen. Den generelle – eller overordnede – delen av læreplanen blir stadig vanskeligere å bruke som brekkstang for gode tiltak i skoleregi.

Med definisjonen av undervisning som Utdanningsdirektoratet legger til grunn må det være en lærer til stede i en læringssituasjon for at man skal unngå at elevers årstimetall rammes. De varierte aktivitetene som gjerne gir læring av mer generell art har altså over lengre tid vært under press, ettersom verken lærerorganisasjonene eller KS vil ta i arbeidstidsproblematikken med ildrake. Konsekvensen? Det finnes knapt egne temadager om psykisk helse eller trafikksikkerhet, timer borttelles over en lav sko og skolen lukker døra mot alt som ikke passer i formen.

Lærerstreiken i 2014 representerte et kort avbrekk fra skyttergravskrigen og en fullskala utblåsning i åpent lende. Nå er vi tilbake i grøftene, og skolen er fortsatt preget av et rigid system innrettet mot telling og kontroll. Skolepolitikken har ikke i tilfredsstillende grad tatt tak i en utvikling som dytter et ubestemmelig og udefinerbart læringsbegrep inn i bokser som søker å måle alt, alltid. Eller sagt på en annen måte: Aktørene i skolepolitikken har for lenge godtatt et narrativ basert på premisset om at vi trenger mer læring og mer kontroll over elevenes læringsutbytte. Vekstmetaforen er under press både i miljø- og finanssektoren, så hvorfor kan vi ikke stoppe opp og utfordre ideen om at vi hele tiden må strebe mot mer læring? Hva med heller å slippe taket og la læring være læring; en størrelse det verken går an å kontrollere eller måle effektivt. Hva med å åpne for at skolene kan la læring være ferskvare, og plutselig bryte opp i timeplanen for å lage rom for noe skolen kan gjøre i fellesskap? Hva med å legge litt mer vekt på skolens danningsoppdrag?

Om jeg får legge frem en hypotese – og det får jeg jo, det er jo min tekst: Et løsere grep om læringsbegrepet åpner for større grad av eierskap til prosjektet skolen, både for lærere og elever. Og eierskap skal man ikke undervurdere. En skole som oppfattes som min og din av de som har søkt seg inn dit, og de som jobber der, er fruktbar jord for alle slags former for læring. Det å åpne for mer fleksibilitet i arbeidstiden, mindre telling av timer og et læringssyn som knytter sammen læreplanene i fag vil muliggjøre arbeid med eierskap på hver enkelt skole. Fordi plenumssamlinger, fordi temadager, fordi elevorganiserte arrangementer.

Min bønn for en ny retning i skolepolitikken er enkel og innstendig: Stak ut en retning som gjør skolen i stand til å omfavne alle former for læring, for å se skolen i en større sammenheng enn læring i hvert enkelt fag for seg. Se Ludvigsenutvalgets ideer om fagoverskridende kompetanse som et uttrykk for at læring ikke er begrenset til fagspesifikke læreplaner, men til summen av fagene i symbiose. Kom opp av skyttergravene med et felles, tillitsbasert prosjekt: En skole der summen av det vi får til sammen alltid representerer idealet for læring.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Halvor Thengs er 32 år. Han jobber som lærer ved Dalane videregående skole i Egersund. Plasstillitsvalgt for Utdanningsforbundet. Masterstudent i Lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger.

onsdag 20. september 2017

Undervisningsopplegg: "Antisemittisme - før og nå". Ny nettressurs for ungdomsskolen og videregående skole




Jødisk Museum i Oslo har lansert en ny nettressurs om antisemittisme, som heter Antisemittisme - før og nå. Opplegget er utviklet for elever og lærere på ungdomstrinnet og i videregående skole.

Nettressursen gir innsikt i hva antisemittisme er, hvor den kommer fra og hvordan den har endret seg gjennom historien. I tillegg viser den hvorfor kunnskaper om antisemittisme fremdeles er aktuelle og viktige.


Antisemittisme er et stort og komplekst tema. Det kan være vanskelig å finne gode og pålitelige tekster. Med dette opplegget finner du garantert sikker informasjon.

Tekstene på nettsiden er skrevet av Kjetil Braut Simonsen, som er historiker og tidligere doktorgradsstipendiat ved HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter). Han er nå ansatt som historiker ved Jødisk museum i Oslo. Nettstedet er utvilket i samarbeid mellom lærere på ungdomsskolen og videregående, og designere og eksperter på temaet.


Nettsiden er åpen for alle og gratis å bruke og krever ikke innlogging. I tillegg til tekster, videoer og undervisningsopplegg er det en kunnskapsbank som gir innsikt i hva antisemittisme er, hvor fenomenet kommer fra og hvordan det har endret seg gjennom tidene.

Den er knyttet til en rekke kompetansemål innenfor samfunnsfag og KRLE på ungdomstrinnet og samfunnsfag og historie i videregående skole - og ikke minst faglig oppdatert. Den er enkel å bruke tverrfaglig, for eksempel til skriving, som er sentralt i alle fag og særlig i norskfaget

Nettstedet er delt inn i åtte hovedtekster, med tilhørende fordypningstekster og repetisjons-,
kilde-, refleksjons- og aktualitetsoppgaver. Den har en egen side som inneholder korte filmintervjuer av norsk-jødisk ungdom og faghistorikere.

Nettstedet Antisemittisme - før og nå finner du her.