onsdag 9. august 2017

Gjesteblogg: Om å ikke være god nok. Av Jan Kristoffer Dale


Om å ikke være god nok
Av Jan Kristoffer Dale - @Jan_Dale

Siden boka mi, novellesamlinga "Arbeidsnever", kom ut i fjor, har jeg snakka for de ufaglærte, for dem som har falt utenfor. Falt utenfor i utdanningsløpet eller utenfor arbeidsmarkedet. Av og til har journalister lurt på om jeg, som falt utenfor sjøl, har noen gode råd til hva man kan gjøre med dette: "Hvordan holder man de unge på skolebenken, hvordan forhindrer man at de faller utenfor?"

Av og til er jeg redd for å svare. Det er et stort, sammensatt spørsmål, og det må nevnes at jeg er relativt desillusjonert etter mine egne opplevelser med skolesystemet, NAV og bemanningsbyråene og de private firmaene jeg jobba for.

Jeg har fortalt min historie i media mange ganger. La meg raskt oppsummere den igjen: Jeg kommer fra en arbeiderklassefamilie i Froland. Min far og mor har jobba hele livet, og de tok aldri høyere utdannelse, men levde i ei tid da det var fullt mulig å få finne seg sikkert arbeid rett etter folkeskolen (som det het på den tida). Jeg ble mobba i oppveksten på grunn av vekta mi, og sjøltilliten og jeg var utslitt da jeg kom inn på videregående. Jeg fikk det ikke til. I tillegg til å være usikker og redd ble jeg mobba av lærerne mine i gym og tysk. Dette førte til at jeg gikk ut fra videregående uten karakter i tysk (c-språk) og med et skyhøyt fravær. Jeg søkte hjelp underveis: Snakka med rådgiver og gikk direkte til tysklæreren som mobba meg, og ba han om å slutte. Det førte ikke frem.

Da jeg slutta i 2003, endte jeg opp hos NAV. Ingen satte seg ned og spurte hva som hadde gått galt. De sendte meg på et jobbsøkerkurs, og så forsvant jeg ut av samfunnet i over tre år. Jeg sperra meg inne. Jeg trodde ikke at noen ville ansette en kar som meg – en overvektig taper med dårlige nerver som hadde gårdsarbeid som eneste arbeidserfaring.

Men etter hvert kom jeg meg i jobb: En felles bekjent tipsa meg om at bryggeriet i Arendal trengte folk, og jeg søkte. På bryggeriet ble jeg møtt med mer mobbing fra lagersjefen, som kalte meg «feit» og mente at jeg kom til å falle igjennom. Jeg motbeviste han og ble ansatt gjennom Kelly Services og Manpower. Jeg jobba uten ferie, jeg jobba doble skift, jeg jobba helger. Jeg betalte for arbeidsklærne mine sjøl og gjorde alt de ba meg om. Jeg gjorde det fordi jeg var livredd for å havne tilbake på gutterommet.

Det varte i akkurat et år. Da starta nedbemanningene, og jeg var en av de første som røyk. Det første som skjedde før nedbemanningene for alvor startet, var at vikarene forsvant ut – deretter var det oss med lav ansiennitet blant de faste ansatte som måtte gå. Argumentet om at midlertidighet leder til faste stillinger klinger derfor veldig hult i mine ører.

Jobben redda meg på mange måter. Jeg fikk noe å gå til, men det var ren vilje som fikk meg gjennom arbeidsdagen. Frykten for å bli arbeidsledig gjorde meg fleksibel – akkurat slik de ville ha meg. Bemanningsbyråene inspirerte ikke til arbeidslyst, de inspirerte ikke til lojalitet. De satte oss som var vikarer, og vi var mange, i en posisjon der vi måtte konkurrere mot hverandre for å få bli – for å få nye kontrakter – og knuste all form for solidaritet.

Vi har et fokus på de under 30 nå. Arbeidsminister Anniken Hauglie mener at unge synker lenger og lenger ned i stolene sine og at dørstokkmila holder dem tilbake. "Vi skal få de unge opp om morgenene, ut og inn i aktivitet", sa hun til VG i 2016. I tillegg har man et fokus på mobbing som ikke fantes da jeg var ung, vi har lærekandidatordninga som fanger opp en del ungdom, og i tillegg har synet på fravær endret seg.

Mens debatten om fraværsgrensa raste, satt jeg på sidelinja og tenkte at en fraværsgrense aldri ville ha holdt meg i timene til tysklæreren min på videregående. Tallene er uansett klare: Fraværet har falt, og de ansvarlige jubler. På yrkesfag sies det at dagsfraværet har sunket med hele 50 prosent. Fine tall for folk som Torbjørn Røe Isaksen, som nylig lirte av seg i Aftenposten at "det er valgfritt å begynne på videregående skole, men når man har valgt å gå på videregående skole, kan det ikke være valgfritt om man møter opp til undervisningen eller ikke".

Innledningsvis sa jeg at jeg av og til er redd for å dele mine tanker rundt dette med unge som dropper ut. I bunn og grunn er jeg redd for at meningene mine skal oppfattes som populistisk oppgulp, at svarene mine skal virke naive og utopiske, men hvis jeg skal være hundre prosent ærlig, så tror jeg virkelig at det er systemet det er noe fundamentalt galt med. I 2016 hadde vi tall som viste at nesten 70.000 mennesker under 30 år sto utenfor arbeidslivet eller et utdanningsopplegg, og med slike tall burde man kanskje tenke nytt?

La meg først si at Isaksen har rett, teknisk sett. Videregående er ikke en plikt, men jeg tror nok at Isaksen kan være enig i at hvis man velger å ikke gå på videregående, så vil man slite. Man vil slite på jobbmarkedet og derfor på boligmarkedet. Det er stadig høyere krav til utdannelse, og jobbene for ufaglærte blir færre og færre – et eksempel er jobben jeg gjorde i mange år på Arendal bryggeri, nemlig jobben med flaskesortering. Den jobben forsvant med den nye panteordninga, men ved de største bryggeriene ble den også automatisert bort før den tid.

Det er også elever som fortsatt velger å droppe ut av skolen. Elever som fraværsgrensa faktisk ikke hjelper. Jeg falt utenfor fordi jeg ikke følte meg trygg på skolen, og fordi jeg til slutt mangla en karakter. Et c-språk var alt som skulle til for at jeg ikke kunne fortsette med høyre utdannelse. Liten tue og alt det der. Det paradoksale i Isaksens uttalelser er at selv om det er valgfritt å begynne på videregående, så er det de færreste av oss som kan velge å ikke jobbe. En nonsjalant holdning som den Isaksen fremviser, fører ikke til bedring for de elevene som faktisk ikke fullfører videregående. Den viser en uvilje til å tenke nytt og til faktisk å bedre situasjonen for mange.

Så hva kan man gjøre? Dropp karakterpresset, slutt å skape tapere og vinnere. Ikke tenk at karakterer skal være belønning, men at belønningen skal være å ha en spennende og stimulerende skoledag. Den skoledagen trenger ikke å foregå i et klasserom eller sammen med 30 andre elever. Strever elever med hovedmålet sitt, så la dem slippe å stresse med et sidemål. Jeg kan komme på andre forslag, men fremfor å tenke nytt velger politikerne heller å stramme inn kravene.

"Kom deg på skolen! Kom deg opp om morran!" er høyresidas mantra. Jeg skulka mange timer da jeg gikk på videregående, men som skoledropout kom jeg meg jaggu opp om morran da jeg først kom meg i arbeid, og da sto jeg opp til trusler – trusler om at hvis vi ikke var effektive, ville vi ikke få ny kontrakt.

Snakka vi for mye med sidemannen på flaskesorteringa eller satte oss på ei bruskasse for å hvile ryggen, ble vi kalt for late og kjefta på. Det var lite verdighet i et slikt liv, men jeg var en god og lydig arbeider som fant seg i alt så lenge kontrakten ble fornya. Er det slike jobber man skal stå opp til? Skal man bare kastes som slaver for profittgriske firmaer der man mister all form for verdi og selvfølelse?

Det er ikke akkurat flust av jobber til ufaglærte, og jobbene har ofte lav status, lønna er lav og arbeidsforholdene rett og slett labre. Selvfølelsen min var allerede på bunn da jeg ble kastet inn i et arbeidsliv som jeg ikke kan kalle annet en kynisk. Jeg følte meg som en taper. Så hvorfor snakker man ikke om de unges selvfølelse, før man kaller dem late og arbeidssky?

Det gjør noe med deg når du føler at du ikke klarer å leve opp til samfunnets krav, og det er nettopp det videregående er. Et krav. Det forventes som en del av utdanningsløpet, og etter videregående skal du ha oppnådd studiekompetanse eller et fagbrev, og for dem som har studiekompetanse, forventes det at man fullfører tre eller fem år med høyere utdannelse – helst mer. Det er der prestisjen ligger i dag. Det at ungdom ikke kommer seg ut døra om morran, har etter min mening mye å gjøre med dårlig selvfølelse og en skam over å ikke ha «klart seg». Om å ikke være gode nok.

I tillegg til samfunnets forventninger til utdannelse må man også forholde seg til press om selvrealisering, om å ha en misunnelsesverdig livsstil, full av glede, overskudd og stimulerende hobbyer – og det koster penger. Jeg har sjøl vært der.

Jeg har sjøl vært ung, redd og blakk. Jeg har også kjent skam rundt dette med å motta stønad. Da jeg ble oppsagt på grunn av nedbemanninger i 2011, meldte jeg meg som arbeidssøker. Denne gang, i motsetning til da jeg gikk ut fra videregående, hadde jeg krav om dagpenger, men vi hadde ikke fått satt oss på det første allmøtet før en NAV-ansatt begynte å kaste trusler mot oss om at vi kunne miste stønaden hvis vi ikke innfridde kravene som var stilt til oss som arbeidssøkere. Slik fortsatte det. Jobbklubb, en overvåka jobblogg. Det var heldigvis ingen som tvang meg opp om morran (det gjorde jeg sjøl – for å skrive), og jeg kom meg heldigvis inn på Skrivekunstakademiet før det ble for ille. Jeg slapp unna å måtte søke på jobber i deler av landet hvor jeg ikke har noen forutsetninger for eller interesse av å flytte til, slik som mange andre jeg kjenner har måtte gjøre. Jeg kom meg vekk, og jeg sa til meg sjøl at jeg aldri skulle tilbake.

Jeg har nå studiekompetanse. Det kan jeg takke 23/5-regelen for. Jeg mangla jo bare et c-språk fra videregående, jeg var over 23 og jeg hadde jobba i fem år. Nå jobber jeg i barnehage og utdanner meg til å bli barnehagelærer, på deltid. Jeg er praktisk talt nesten aldri på skolen. Vi har nettundervisning en dag i uka, har samlinger tre ganger hvert semester og innleveringer og oppgaver underveis, i tillegg til praksis. Jeg har lært utrolig mye de to siste årene. Det å sitte i et klasserom er ikke den eneste måten å tilegne seg kunnskap på, og det å bruke pisken er ikke den eneste måten å motivere folk på. Men pisken blir et stadig mer godkjent verktøy i møte med de mest sårbare i samfunnet: De uten arbeid, de som sliter på skolen, og de som har behov for stønad. Men et godt samfunn bør ikke tuftes på unådig behandling av de svakeste.

For all del, utdannelse er ingen tvang, men slik samfunnet fungerer nå, er det frivillig tvang, og da bør vi hjelpe de som trenger det, gjennom skolen – for livet som ufaglært er tøft, og der må man virkelig hjelpe seg sjøl, slik jeg, broren min og alle de andre vikarene jeg jobba sammen med måtte. Vi var fritt vilt. Kanskje det er slik de som styrer vil ha det?

Kronikken ble først publisert i Klassekampen 8. august 2017.

_______________________________________________________________________


Jan Kristoffer Dale ga ut novellesamlinga "Arbeidesnever" (Kolon forlag, 2016) i fjor. For boka har han vunnet Tarjei Vesaas' debutantpris og blitt tildelt Sørlandets litteraturpris 2017. Boka har blitt møtt med strålende kritikker.

Novellene handler om de som har falt utenfor; de som ikke fiksa skolen, og droppa ut. De ufaglærte. De som aldri flytta hjemmefra. De som aldri fant noen å slå seg ned sammen med, og de som har blitt forlatt. Vi møter Trygve som snart skal bli far, og som har en usikker og tung lagerjobb, Frank som bor hjemme med sin mor og i det siste har fått et godt øye til den nye dama på kroa. I tillegg møter vi tre gamle venner som drar på hyttetur bare for å havne i ei grøft, og ungkaren Andrè som må ta en kikk på sitt eget liv.

Les også:


2 kommentarer:

  1. ­
    Dale skriver i artikkelen om at han egentlig mener at det er hele systemet vårt det er noe fundamentalt galt med.

    Noe av den beste og mest nådeløse kritikk som noensinne er reist mot vestens utdanningssystem kommer fra den kroatisk-østerrikske filosofen og presten Ivan Illich. Han skrev i 1971 en internasjonal bestseller, 'Deschooling Society'. Boka utkom to år seinere på norsk og burde vært obligatorisk lesning for alle som noen sinne har hatt befatning med skoleverket… Ikke minst de som har gjort det til sitt levebrød. Bedrøvelig få her i landet synes imidlertid å ha lest den.

    Den kan leses gratis på NBs nettsider her: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012030208200

    SvarSlett