onsdag 22. februar 2017

OdinStiftelsen om skolemiljøloven: Antimobbearbeidets mange tilfeldigheter


Antimobbearbeidets mange tilfeldigheter
Av Katrine Hoff, styremedlem og pedagogisk rådgiver i OdinStiftelsen

Antimobbesatsingen er tilfeldig. Ingen vet nøyaktig hvor mange barn som blir mobbet hver dag, uke eller måned. Ingen vet heller sikkert hvordan en skal få bukt med det. I dag er barn og foresatte overlatt til tilfeldighetene i antimobbearbeidet og i saksbehandlingen av mobbesaker. En forbedring av situasjonen synes å hvile på nasjonale, regionale og lokale personers evne og vilje til å ta tak. Kunnskapsministeren viser vilje. Fredag (17.02.17) la han frem et lovforslag, et nytt kapittel om skolemiljø i opplæringsloven, for Stortinget. Enda kunne han gått lenger, og sørget for at tilfeldighetene i antimobbearbeidet nå var over.

Lovforslaget innebærer at enkeltvedtaksordningen forsvinner, men adgangen til å klage til fylkesmann gjøres kortere og lettere. Skolens plikter forsterkes generelt og dokumentasjonskravet skjerpes under saksbehandling. Lokale løsninger fortsetter, og skoleeier beholder sitt regionale ansvar. Fylkesmannen fortsetter som førsteinstans i klagesaker, men gis sanksjonsmulighet ved å kunne gi pengebot. Utdanningsdirektoratet gis en ytterligere rolle, som andreinstans i klagesaker. Lovforslaget i seg selv medfører ingen krisetilstand, men det gjør ikke dagens regelverk heller. Det er etterlevelsen som blir for tilfeldig. Skal regelverket først endres, må de få effekt.

Myndighetene trenger mer kunnskap om hvor mye mobbing som faktisk skjer, hvor de skjer, hvilke grep som tas og effekten av disse. Skoleeier, rektor og skoleansatte trenger kompetanseheving og -utvikling, samtidig med støtte og drahjelp i arbeidet. Barna trenger voksne som tar tak med en gang, og foresatte trenger en forsikring om at barna deres blir sett, hørt og tatt på alvor. Samlet trengs en drivkraft for utvikling og forbedring i antimobbearbeidet - en antimobbeentusiasme med faglig tyngde!

Eksperter på skoleutvikling og mobbing ser ut til å enes om flere ting. Forbedring vil kreve en helhetstenkning, fra nasjonalt via regionalt til lokalt nivå, jfr. Michael Fullan (2014). Nivåene må interagere, jfr. Knut Roald (2006), og det starter med en innsats fra nasjonalt hold, jfr. Fullan. Først da kan en snakke om helhetlig systemtenkning og systematisk arbeid, som Fullan, Roald og Erlend Moen (2014) er opptatte av. I lovforslaget vil det kreve at en går bort fra regionale og lokale løsninger/ handlingsrom, og sikrer kvalitet gjennom nasjonal styring til lokal kompetanse er oppnådd.

Med dagens teknologiske utvikling, bør det være en enkel sak å gjøre saksbehandlingsprosessen elektronisk, se vårt høringssvar. Her kan varslinger automatiseres, steg-for-steg-oppskrifter og dokumenter ligge klart, analyser/rapporter/tiltak vedlegges og foresatte inkluderes i saksprosessen. En slik ordning har potensialet i seg til å bli tidsbesparende for skoleansatte og dermed en litt mindre "skummel" prosess å gå i gang med. Foresatte vil kunne følge med og gi sine innspill. En slik nasjonal styring vil også kunne gjøre fremtidige kursendringer i antimobbearbeidet mindre tilfeldige, fordi myndighetene vil stå langt bedre rustet med informasjon om hvor skoen faktisk trykker.

For å følge fagekspertene videre, vil pengeboten som lovforslaget åpner for at fylkesmann kan gi, ikke gi tilfredsstillende effekt. Det er jo ikke snakk om at en kommune - eller skole - blir slått konkurs på grunn av for mange bøter. Skoleeiere og skoleansatte blir heller ikke mer villige til å ta tak i tilfeller/ saker, ei heller flinkere, av (stadige) smekk på fingrene. For å sikre barna direkte effekt av boten, mener OdinStiftelse at en øremerking av midlene til skoler og skoleeiers kompetanseheving av eksterne fagfolk vil ha det. Da kan en snakke om at manglende etterlevelse gir konsekvenser og sørge for forbedring - til barnas beste.

Kunnskapsministeren og hans stab er veldig klar over det offentlige apparats mekanismer. Nasjonalt, regionalt og lokalt ansatte henter sin makt i ulike deler av befolkningen, hvilket gjør at prioriteringen ikke alltid gjør samarbeid ønskelig, jfr. Gjert Langfeldt (2011). Fylkesmann, som klageinstans for foresatte, har ikke fungert på mange år. Kanskje kan det skyldes fylkesmannsrollen er mer tjent med å ivareta det offentliges interesser på lang sikt enn de foresattes (på kort sikt)? Trolig vil en opprusting av fylkesmannens stab ikke endre denne situasjonen, og nettopp derfor mener OdinStiftelsen barna best vil være tjent med et uavhengig håndteringsorgan, slik et nasjonalt ressurs- og kompetansesenter vil kunne være, jfr. vårt høringssvar, sitert i lovforslaget på side 37.

Klokken tikker. Snart kan det være regjeringsskifte. Om ikke regelverket strammes inn og en kvalitetssikker drivkraft skapes, kan det være tilfeldigheter som igjen får styre antimobbearbeidet i enda flere år fremover. Fortjener vi da barnas tillit?


Denne teksten ble først publisert på nettsiden til OdinStiftelsen.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Litteraturliste:
Fullan, Michael (2014): Å dra i samme retning, 1. utgave, 2. opplag, Kommuneforlaget
Langfeldt, Gjert (2011): Ansvar og kvalitet - Strategier for styring i skolen, Cappelen Damm AS, 1. utgave, 2. opplag
Moen, Erlend (2014): Slik stopper vi mobbing - en håndbok, 1. utgave, Universitetsforlaget
Roald, Knut (2010): Kvalitetsvurdering som organisasjonslæring mellom skole og skoleeigar, doktoravhandling, UiB


Katrine Hoff er styremedlem og pedagogisk rådgiver i OdinStiftelsen. Hun er nær venninne av Odins mamma, Katrine O. Gillerdalen. Hoff jobber til daglig på Arendal videregående skole, i tillegg tar hun master i utdanningsledelse ved Universitetet i Oslo.

søndag 19. februar 2017

Gjesteblogg: Master i skoleledelse på NTNU - nå er det din tur! Av Eirik J. Irgens


Master i skoleledelse på NTNU - nå er det din tur!
Av Eirik J. Irgens


I uka som gikk hadde jeg gleden av å undervise sammen med Thomas Dahl på vårt deltidsstudium Master i skoleledelse her på NTNU i Trondheim. Thomas er en av mine dyktige kolleger i SKULE, faggruppen for Skoleutvikling og utdanningsledelse.

Temaet denne gang var "Internasjonale perspektiver på ledelse".

Thomas og jeg tok for oss hva som kjennetegner hovedretningene innen organisasjon og ledelse, hva forskning på ulikheter i nasjonale kulturer kan fortelle oss og hva som er spesifikt med Norge og Norden. Vi drøftet også sammen med deltakerne hvordan ulike ideer om ledelse/styring kan utfordre og skape problemer i en nordisk kontekst med de forventninger som her finnes til medvirkning og dialog (noe vi også prøver å leve opp til i vår undervisning).

Videoklippet fra gruppediskusjonene viser hvordan deltakerne kopler problemstillinger og teoretiske perspektiver opp mot reelle eksempler.

Nå gjenstår bare en samling før de skal i gang med å skrive masteroppgaven. Neste år står de med et vitnemål fra NTNU i handa!

Interessant? Vel, nå har også du muligheten!

Søknadsfrist er 1. mai.

All nødvendig informasjon finner her.

Du kan også kontakte bente.sellereite@ntnu.no eller kjell.halvorsen@ntnu.no.

Her kan du forresten lese hvordan tidligere studenter evaluerer SKULEs masterstudie (NOKUTs studiebarometer). Der troner Master i skoleledelse helt i toppen blant ledelsesstudier.

NB: Du må ikke nødvendigvis ha en lederstilling for å ta dette studiet – lærere og andre utøver også ledelse i mange ulike situasjoner. Se hva DuFour og Marzan skriver:

"Enhver inspektør, rektor og lærer er i en lederposisjon. Ikke spør deg selv om du leder. Det gjør du. Ikke spør om du gjør en forskjell. Det gjør du. Spørsmålet er; ‘Hvilken leder vil du være, og hvilken forskjell vil du bidra til?"

Ses vi til høsten?




--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Eirik J. Irgens er utdannet lærer med hovedfag i pedagogikk og med doktorgrad i organisasjonsendring, og arbeider på NTNU som professor i utdanningsledelse.

lørdag 18. februar 2017

Da tenåringene tok makta - boka om Forsøksgym


I august er det 50 år siden Førsøksgymnaset i Oslo startet. Det ble etablert som et alternativ til den ordinære videregående opplæringen. I 37 år – fra 1967 til 2004 – gjorde den norsk skole rikere.

Tre oppegående ungdommer var misfornøyd med skolen og bestemte seg for å starte opp sin egen, alternative skole. De tre tenåringene sendte ut en løpeseddel, snøballen begynte å rulle, og høsten 1967 åpnet Forsøksgymnaset i Oslo skoleportene.


Åpent skoledemokrati, større grad av fritt fremmøte og en fagkrets med store valgmuligheter var kjennetegn på skolen. Allmøtet var skolens besluttende organ. Skolen hadde ikke eksamensrett og elevene tok eksamen som privatister.

Og nå kommer boka. Cecilie Winger, tidligere elev ved skolen, har skrevet den store fortellingen om den flotte skolen. Med seg har hun en annen elev, fotograf May-Irene Aasen.

- For å få til det må de lete opp flere bilder. De må grave i arkiver og lete i garasjene og dagbøkene til gamle elever. Jo flere som forhåndskjøper boka eller bidrar på andre måter, jo lekrere, mer omfangsrik og bilderik kan vi gjøre den, sier de to forfatterne.

Forlaget Manifest inviterer til folkefinansiering - du kan gi ditt bidrag her.

Betaler du boka nå får du den til vennepris, du får navnet ditt på trykk på en egen takkeliste i boka, samt inngang til sleppfesten 31. august 2017. Der blir det bokbad, avsløringer og overraskelser, og Valentinerne spiller.




fredag 17. februar 2017

Undervisningsopplegg: De viktigste gårdsdyra i norsk landbruk og havbruk


Dyreskolen er en enkel og engasjerende innføring i matens opprinnelse, dyrs behov og etisk matforbruk. Undervisningsmateriellet vil gi elevene i småtrinnet kunnskap om de viktigste gårdsdyra i norsk landbruk og havbruk.

Materiellet bidrar til å oppnå flere av læreplanens kompetansemål i naturfag, mat og helse, KRLE, samfunnsfag og norsk. Å diskutere dyrevelferd er et eget kompetansemål i naturfag etter 4. trinn.

Materiellet består av undervisningsopplegg for tre skoletimer. De tre enkelttimene kan fint brukes separat. Det pedagogiske utbyttet blir imidlertid best om alle tre timene benyttes.


For hver time finner du en video (ca 8 minutter), en power point-presentasjon, to aktivitetsark og en lærerveiledning.

Temaene for timene er:
  • Hvor stammer matens råvarer fra? I denne timen lærer vi om matens opprinnelse.
  • Hvem er gårdsdyra? I denne timen blir vi nærmere kjent med de mest sentrale dyra i norsk landbruk og havbruk.
  • Hva er god dyrevelferd, og hvordan har produksjonsdyra det? I denne timen får elevene lære om velferdsutfordringer i norsk matproduksjon, og bli kjent med matmerking.






Det er Dyrevern Ung som har utarbeidet dette opplegget. Formålet med Dyrevern Ung er å bidra til at barn, ungdom og studenter erverver kunnskap om og interesse for dyrs evner og behov, og forståelse om hvordan de selv kan bidra til å bedre dyrs velferd og forhindre dårlig velferd hos dyr.

torsdag 16. februar 2017

Gjesteblogg: Sosialt fokus på Nyskolen, av Mona Hvattum


Sosialt fokus på Nyskolen
Av Mona Hvattum

På Nyskolen har elevene mye tid til å jobbe med sosiale relasjoner. Vi har to lange pauser med utelek, og mye samtale og diskusjon i undervisningstimer og møter. De som jobber på skolen følger elevene tett, og hjelper dem å løse konflikter, være inkluderende og å øve på selvhevdelse og å si fra på en god måte dersom noen ikke er så greie.

Pausene starter allerede i garderoben. Vi har alltid garderobevakt som hjelper elevene i garderoben - ikke så mye med påkledning, men med sosiale relasjoner. Praten går livlig mellom elevene; leken skal planlegges, en konflikt skal løses, venner som har vært i forskjellige grupper skal finne hverandre.

I bakgården er det fri lek. Det er nesten alltid en gruppe som velger fotball, og de får bruke den ene enden av bakgården som fotballbane. Der kan man løpe og rope og få ut mye energi. Lagsport er også god samarbeidstrening, og svært mange av disse elevene er gode på å heie hverandre fram og utnytte hverandres sterke sider. Ingen er ekskludert fra spillet, både 1. trinnselever og voksne kan bli med, men den største gruppen er jenter og gutter i 6.-7. trinn.

Det er også vanlig at en voksen leder en aktivitet. Det kan være noe kreativt som å male eller bygge med klosser, eller en skattejakt etter skjulte lapper, eller slengtau, hoppetau eller rockeringer. Dersom noen føler seg sjenert eller alene er det lett å delta på denne aktiviteten, og spesielt i høstsemesteret oppstår det her vennskap mellom elever som ikke har “oppdaget” hverandre enda.

Selv om bakgården er liten, har vi en stor huske, og den er i kontinuerlig bruk i alle pauser. De som ikke vil leke i bakgården, men ønsker seg mer plass, kan gå med to-tre voksne til Jordalparken. Parkvaktene ringer i en bjelle, og alle som vil til parken løper for å stille opp to og to, så de kan telles raskt og komme seg trygt over veien og til parken. Der sprer de seg utover klatrestativer, steinlabyrint, trær og balanseleker. Om vinteren aker de i akebakken, gjerne samtidig som de leker “har’n”.

Gjennomgående har vi det synet at i en konflikt er det alltid to parter. Begge må bidra for å løse konflikten. Selv i den enkleste typen konflikt hvor en har gjort noe galt mot en annen uten grunn, må de være to til å løse den, en må unnskylde, beklage, reparere eller forklare, og en må ta i mot dette og være villig til å sette strek. Elevene er sjelden langsinte, og å vente en stund med å snakke sammen om konflikten kan ofte bidra til at begge parter får en bedre forståelse og at løsningen kommer lettere og blir bedre.

I følge læreplanens generelle del skal opplæringen gi elevene “kyndighet og modenhet til å møte livet sosialt, praktisk og personlig”. Dette arbeider vi med i hver eneste pause, hver eneste dag.

Innimellom har enkeltelever et problem med at de kommer i konflikter så ofte at de får et stempel blant medelevene som “slem” eller “sint”. Merkelapper gjør ofte at en situasjon blir fastlåst; selv om eleven forbedrer seg, så henger merkelappen fortsatt på og holder eleven fast i en gammel rolle. Lærerne leter derfor etter ting å rose hos sine elever som strever, og løfter fram positiv utvikling slik at medelevene også hører det. “Per øver på å tåle å tape i spill, og i dag har han klart det helt strålende!” Med slike beskjeder får alle elevene en følelse av at merkelapper - eller dårlig oppførsel - er noe som kan endre seg.

Også elever som er sosialt kompetente og leker fantasifult, kreativt og engasjert, trenger ofte å øve på sosial kompetanse. Vi har samtaler i klassene og påminnelser i pausene om å være inkluderende i leken og øve på å tåle at andre kommer til - med nye forslag og ideer, og en annen væremåte og personlighet enn de som allerede er inkludert i gruppen. Det kan være flere grunner til at et barn vegrer seg mot å ta med dem de ikke vanligvis leker med i leken, men på en liten skole er det desto viktigere å lete fram løsninger som fungerer for alle parter. Det er veldig synlig i et lite fellesskap dersom noen står utenfor gruppen, og også i disse situasjonene er vårt syn at det er to "parter": Den som er utenfor, og de som ikke inviterer, eller ikke ser den som er alene. Begge parter har ansvar, og begge parter utvikler seg sosialt når de forsøker å finne en god løsning på situasjonen.


--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Mona Hvattum har jobbet på Nyskolen i Oslo helt siden oppstarten i 2004, har samboer, fire barn og tre stebarn, og setter stor pris på å være en del av alle Nyskoleelevenes hverdag.

Foto: Laila Lerum Thunes.

tirsdag 14. februar 2017

Gjesteblogg: Skolelederkonferansen "Ledelse og kvalitet i skolen"​ 2017, av Eirik J. Irgens


Skolelederkonferansen "Ledelse og kvalitet i skolen"​ 2017 er historie

Av Eirik J. Irgens

Så er årets konferanse "Ledelse og kvalitet i skolen" slutt. Vi - Faggruppe for Skoleutvikling og Utdanningsledelse i NTNU, også kjent som SKULE - hadde i overkant av 410 deltakere. Konferansen ble utsolgt for et par måneder siden. Vi kunne sikkert tatt inn et par hundre deltakere til, men vi ønsker at dette skal være den lærende og vennlige konferansen. Derfor setter vi en øvre grense, alle må sitte ved runde bord, og det skal være mulighet til diskusjon og erfaringsdeling.

Og mange kommer igjen år etter år! Flere kommuner og fylkeskommuner kommer med store grupper. De forteller at de da får et felles referansegrunnlag som gjør arbeidet lettere.

En ekspert er som kjent en som kommer med fly, og den som fløy lengst var Dennis Shirley. Dennis, som skrev "Den fjerde vei" sammen med Andy Hargreaves, er professor på Boston College. Han har i en årrekke også vært hovedredaktør for tidsskriftet Educational Change, og har en solid oversikt over relevant forskning.

Nå har han nettopp kommet med en ny bok, "The New Imperatives of Educational Change: Achievement with Integrity". Der er han ganske så kritisk mot hvordan en del nasjoner har utviklet sin skolepolitikk. Vi har i flere år vært utsatt for noen "imperativer", hevder han, signaler og føringer og pålegg om hvordan skolene skal styres, som ikke har være forskningsbasert.

Disse imperativene utfordrer Dennis med et nytt sett imperativer, og en sterk påpekning av at vi må kombinere arbeidet med måloppnåelse med integritet.

Andre foredragsholdere i plenum var Mats Ekholm, professor emeritus Karlstads universitet, Trond Giske, leder Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, Jorunn Møller, professor Universitetet i Oslo, Wolfgang Plagge, professor Norges musikkhøgskole, samt Svein-Erik Fjeld, Veilederkorpset, som holdt et svært interessant innlegg der han reflekterte over sine erfaringer fra mange år med skoleutvikling.

Jeg holdt avslutningsinnlegget. Det var hyggelig å bli spurt, for dette var konferansens tiårsjubileum, og jeg holdt innlegg også på den første konferansen i 2007. Den gang hadde jeg to hovedbudskap: Skoleledere trenger utdanning, og vi trenger mer kunnskap om og fokus på skolen som organisasjon.

Nå var hovedbudskapet mitt at vi må videreutvikle den tradisjonen som kjennetegner arbeidslivet vårt sammenlignet med mange andre land: den nordiske samarbeidsmodellen. Det innebærer at vi må gå fra implementering til samskaping når skoler skal utvikles.

Vi må sørge for at vi har tilstrekkelig tid til å starte utviklingsarbeid på en god måte, vi må dra veksler på den kunnskap om utviklingsarbeid som er utviklet gjennom år i Norge, og ledere og tillitsvalgte må samarbeide om å legge forholdene til rette lokalt for utviklingsarbeid.

En flott konferanse – igjen. Tusen takk skal dere alle ha!

Og hvis du vil være med på neste års konferanse, bør du følge med på nettsidene våre https://www.ntnu.no/web/lks/hjem

Du finner alle presentasjonene fra konferansen her.


For jeg ser ikke bort fra at også neste års konferanse blir utsolgt!

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Eirik J. Irgens er utdannet lærer med hovedfag i pedagogikk og med doktorgrad i organisasjonsendring, og arbeider på NTNU som professor i utdanningsledelse.

Skolelederkonferansen Ledelse og kvalitet i skolen 2017 ble arrangert torsdag 9. og fredag 10. februar på Scandic Hell Hotel, Stjørdal.

mandag 13. februar 2017

Gjesteblogg: Om lærerrollen, av Cecilie Pérez


Om Lærerrollen

Av Cecilie Pérez

"Om Lærerrollen" er rapporten skrevet på bestilling av Kunnskapsdepartementet i etterkant av lærerstreiken i 2014. Streiken løftet frem et behov på flere nivåer for mer kunnskap om lærerprofesjonen. Lærerens arbeid og oppgaver har endret seg over tid. Lærerrollen satt i et historisk perspektiv, kan danne grunnlaget for forslag til hvordan lærerrollen kan utvikles videre. Med andre ord vil man med rapporten belyse lærerrollen i nåtid, fortid og fremtid. Hensikten er å starte en prosess om hvordan lærerrollen bør videreutvikles. Det var et rop fra grasrota i profesjonen som utløste streiken i 2014, og det er også fra grasrota vi kan finne grunnlag for refleksjon og konkretisering som kan gi riktig næring til den videre prosessen. Vi kan ikke la innholdet om vårt arbeid snakkes bort til en ny gassballong som svever bort på skolevesenets himmel. Nærhet til det denne rapporten faktisk ønsker å si noe om, gjør at vi bør klistre oss fast og bruke vår stemme. Med beina godt plantet i skolens praktiske hverdag, har vi rett til å snakke med tydelige ordelag om den virkeligheten som omgir oss. Våre betraktninger og refleksjoner har egenverdi, og det er også på den måten jeg vil forsøke å bidra her. Utgangspunktet er både rapportens innhold og hva den kunne ha sagt mer om. Mine bidrag er på ingen måte uttømmende, men er ment å være et bidrag blant mange.

Lærerprofesjonen og historien
Rapporten ser på lærerprofesjonen i et historisk perspektiv, og den skiller mellom profesjonalisering ovenfra, fra sentrale og lokale myndigheter og profesjonalisering innenifra, fra lærerne selv. Det løftes frem som en utfordring at det bør være en sterkere profesjonalisering innenifra. I følge rapporten har profesjonen selv uttrykt ønske om mer profesjonalisering ovenfra. På den andre siden stiller man også spørsmålstegn ved i hvilken grad man i lærerprofesjonen har blitt gitt mulighet for en profesjonalisering innenifra. Noe som er sikkert er at det gjennom historien har vært et spenningsforhold mellom indre og ytre forhold, og historien lærer oss at profesjonen tidligere har samlet seg om sitt samfunnsmandat og motsatt seg ideologisering utenifra. Vi har akkurat gått inn i et jubileumsår for markeringen av en viktig hendelse som kan minne oss om lærernes indre styrke som profesjon.

I 2017 er det 75 år siden den store læreraksjonen, da lærere gikk til samlet motstand mot nazifiseringen av skolen. Aksjonen markerer et høydepunkt i den sivile motstanden mot okkupasjonen. Lærerne valgte å følge sin samvittighet og ikke gå på akkord med samfunnsmandatet. Risikoen var stor, og det var ved å samle kreftene at lærerne vant frem med motstanden. I dag er mangfoldet i samfunnet større, utfordringene kan komme i andre uttrykksformer. Læreraksjonen er ikke nevnt i rapporten, men jeg mener at det er på sin plass å nevne den. Historien kan lære oss at lærerne også tidligere har hatt en indre styrke i profesjonsfellesskapet. De fulgte sin samvittighet, i dag ville vi kanskje sagt at de var etiske bevisste i sin profesjonelle handling. Det er med andre ord ikke noe nytt med en indre profesjonalisering. Vi kan se oss tilbake og ta lærdom av historien.

Rapporten gir inntrykk av at den jobber ut ifra en forståelse om en rett lineær profesjonsutvikling. Slik forstått har man gjennom historien jobbet seg frem mot en stadig høyere grad av profesjonalisering. Hva om den historiske utviklingen slett ikke er så lineær? Hva om historien har bydd på ulike muligheter og hindringer for profesjonalisering innenifra. Hvilken bølgedal eller -topp befinner vi oss innenfor i dag? Og hvordan kan vi møte utfordringene lærerprofesjonen står ovenfor i dagens samfunn? La oss lære av historien. Vi har med oss en arv det er all grunn til å være stolte av, og vi representerer så absolutt et mangfold vi kan bygge oss sterke på. Det er grunn til å ha tiltro til profesjonens egen evne til en sterk indre profesjonsutvikling. Og kanskje er det ikke nødvendigvis det beste å kaste seg etter alle nyvinninger som flakser inn over skolen. Vi jobber med læring, og dette har vi lært oss: Læring er arbeid! Læring tar tid! Læring kan vi, læring elsker vi!

Læring som tid og arbeid – Læring som vidundermiddel
Endringer er satt i gang ovenfra og utenfra i hurtig tempo. Man kan bli rent ør av alle de pedagogiske "vidundermidlene" som drysser over skolene. For å sette vårt samfunn i et litt annet perspektiv enn det vi til vanlig er vant med, vil jeg referere til en peruansk kollega. Victor Cauper Gonzalez utdannet seg som barneskolelærer, men valgte å forlate skolen til fordel for å videreføre familiens århundrelange tradisjoner innen sjamanisme. Jeg leste nylig et intervju med Victor Cauper, ikke fordi han er lærer, men fordi han uttrykte frustrasjon over turistene fra Europa og Nord-Amerika. Kontrasten oppstår i møte mellom turistenes ønsker og den tradisjonen han selv representerer. Vår peruanske kollega løfter frem erfaringer som kan være relevante også for oss.

Sjamanismen har mange elementer som kan virke eksotiske og forlokkende. Blant annet bruken av det hallusinogene middelet ayahuasca. Turistene kommer i stort hopetall for å kunne innta dette middelet og få seg en annenledes og eksotisk opplevelse, eller de søker en form for rask behandling. Turistnæringen tjener godt på de sjamanistiske ayahuasca-reisene. Victor Cauper på sin side nekter å bli med på dette kalaset. Han gjennomgikk selv en opplæring på syv år før han kunne begynne å innta ayahuasca på egenhånd. Om man unnlater å bruke ayahuasca på riktig måte, kan man utsette seg for risiko og farer. Han forteller at en diett med dette middelet går over mange måneder. Gjennom hele prosessen må man avstå fra all form for inntak av sukker, salt og alkohol. Man kan heller ikke ha sex. Det sier seg selv at den opprinnelige formen ikke representerer noe godt salgs pitch i møte med turister på jakt etter opplevelser og en rask virkning. Turistversjonen har tatt ayahuascaen ut av sin opprinnelige kontekst og man har sett seg nødt til å gjøre en salgbar tilpasning. Middelet er det samme, men konteksten for inntaket er endret. Victor Cauper er tradisjonen tro og motsetter seg denne turistifiseringen. Han velger heller å stille spørsmålstegn ved innstillingen og holdningene i det europeiske og nordamerikanske samfunnet. Raskt er ikke nødvendigvis best, og mennesket må få anledning til å følge sin naturlige utvikling før man i det hele tatt vurderer en behandlingskur med ayahuasca.

I skolen presenteres vi også for diverse pedagogiske midler, og de kan virke både gode og forlokkende. Jeg synes selv at det er verdt å merke seg at forskningen som presenteres gjerne er gjort nettopp i klasserom. Det vil si at den ikke nødvendigvis representerer noe nytt, men kan være et forsøk på å systematisere det som allerede gjøres, og så presenteres som ny forskning. Det er kanskje også språkdrakten som kan gi et fornyet inntrykk? Og ofte er det dette "nye" som skal selges inn til skoleeier og de som sitter på pengepungen og har beslutningsmakt. Da er vi igjen tilbake til salgs pitchenes betydning. Man kan undre seg over hvordan en kommersiell aktør velger å legge frem læringsproduktet de selger, og den forskningen de gjerne viser til. Og hvilke holdninger og innstillinger er det den potensielle kjøperen møter dem med? Kan vi som vår kollega Victor Cauper, ane et ønske om opplevelse og rask virkning? Kanskje uten å spørre seg om mulige bivirkninger om middelet er tatt ut av sin opprinnelige sammenheng. Uansett hvor fantastisk den pedagogiske safarireisen med presentasjoner av alskens "vidundermidler" har vært, vil den alltid ende opp i skolegården igjen. Læreren jobber i virkeligheten, og det er også her middelet skal virke. Det høres kanskje ikke like forlokkende og spennende ut her. Målrettet læring krever både innsats, tid og masse arbeid. Læreren jobber ikke i underholdningsbransjen. Læreren jobber med læring. Læring kan vi, og læring elsker vi!

Lærer - vær deg selv og bli i ditt klasserom
Utgangspunktet for å dele disse tankene er altså rapporten "Om lærerrollen". Skal vi reflektere over rollen som lærer, må vi også starte med oss selv. Da må vi først og fremst være oss selv. Vi er autentiske i vårt arbeid. Med alle de små og store elevøynene på oss hver dag, vil vi raskt bli avslørt om vi ikke er det. Jeg har selv for lenge siden gått til den erkjennelse at alle der ute i samfunnet ikke er like interessert i det samme som meg. Om man for eksempel mener at grammatikk, tekst og setningsanalyse er spennende, kan man ikke forvente at alle andre synes det samme. Men jeg kan leve det ut som lærer, tillate meg mine særheter. Jeg er meg selv og elevene jeg møter skal også kunne være seg selv. Det er jo nettopp møtene med elevene og gleden over fagene mine som har gjort at jeg valgte å bli lærer. I følge rapporten er jeg her i godt følge med de aller fleste andre lærere. Det kan virke langt mellom de som valgte seg inn i lærerprofesjonen med ønske om å rapportere og sitte ved et skrivebord. Om man ikke liker elever, bør man på ingen måte bli lærer. Da er det mye annet man kan gjøre. Vi lærere liker elever og vi liker fagene våre. Det kan være frustrerende å måtte kjempe så hardt for å kunne jobbe nettopp med elever og fag. Kanskje er det en annen særhet, men vi fortsetter å klore oss fast til klasserommet.

Når jeg i ulike sammenhenger møter andre med arbeid relatert til skolen, også innenfor skoleadministrasjonen, møter jeg ofte på utsagn av typen "Jeg er lærer i bunnen". Jeg kan si meg enig i fordelene og gjerne også nødvendigheten av erfaring som lærer for å administrere en skole. På den andre siden er det noe underlig over denne måten å legitimere seg ovenfor lærere. Man kan ane en holdning om at man forlater klasserommet for å gjøre karriere. En idé om at man rykker "oppover" ved å forlate den daglige kontakten med elevene og de oppgavene skolen i seg selv bygger på. Jeg velger heller å se det slik at det er mange ulike veier å gå innenfor skolevesenet. Men at karriere som lærer, det gjør man i klasserommet. Man kan velge å forlate denne veien og gå en annen vei. Det er et valg man kan ta, eller man kan fortsette å være lærer. Læreren er i klasserommet. Det holder ikke å være lærer på bunnen når man står i klasserommet. Da må man være lærer fra tåspissen til hårrota, og det er krevende. I følge rapporten har det blitt stadig mer krevende. Samfunnet har stor tillit til skolen, det meste kan løses på skolen. Det praktiske arbeidet med løsningene blir lærerens nye oppgaver lagt til de eksisterende.

Jeg velger altså å klamre meg fast til klasserommet og arbeidet med elevene og fagene. Det er det som gjør meg til lærer, selv om jeg opplever motbør, og her finner jeg igjen støtte i rapporten. Motstanden kan komme i form av lite relevant utnyttelse av fellestid på skolene, stadig mindre medvirkning i eget arbeid, tvungen bruk av systemer som er tidkrevende og ikke fungerer etter hensiktene, en negativ lønnsutvikling, rapporteringer, og for lite tid til nettopp det rapporten etterspør, profesjonsutvikling. Men profesjonaliseringsuttrykkene kommer av likevel, selv om det noen ganger virker som det defineres av andre som motstand. Men som tidligere nevnt, kan historien gi oss eksempler på at motstand kan være nødvendig for profesjonen. Tid som mange tror vi har rikelig av, har vi egentlig aldri nok av.

Vi jobber og jobber. De lange feriene er en myte. Det er avspasering for merarbeid. Selv da flyter arbeidet vårt tynt utover. Vi er samfunnsengasjerte, deltar i lokalt samfunnsliv og organisasjonsarbeid, holder oss oppdaterte relatert til fag og skoleutvikling og så mye mer. I tillegg bruker svært mange lærere fritiden til videreutdanning. Lite av dette defineres som arbeid, men har betydning for arbeidet vi gjør. Når jeg teller timer brukt til tydelig definerte arbeidsoppgaver, overskrider jeg ustanselig timetallet jeg skal jobbe. Det er timer som ikke kommer tilbake, men jeg kan glede meg til den avspaseringen som ligger bestemt i arbeidsavtalen min. Snart går vi inn i en uke med avspasering for lærerne. Avspasering for kveldsarbeid, helgearbeid og lange arbeidsdager. Og i likhet med mange av mine lærerkolleger, gleder jeg meg til å bruke denne avspaseringen, ja, nettopp, til å få gjort unna litt arbeid. Vi er lærere, i jobben vår jobber vi for elevene først. Det er derfor jeg, og mange med meg er lærer. Vi liker våre elever. Og det er også for dem at den indre profesjonaliseringen er viktig. Er det behov for endringer? Går skolen i riktig retning? Kanskje må vi si med Paulo Freire, skal endring komme, så må den komme fra grasrota. Vi har gjort det før og vi vil gjøre det igjen. Profesjonalisering er læring, vi har føttene godt plantet i daglig læringsarbeid. Vi danser ikke etter pipen til de som presenterer fancy vidundermidler. Vi vet at læring tar tid. Vi vet at læring er arbeid. Læring kan vi! Læring elsker vi!



-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Cecilie Pérez har vært lærer på ungdomstrinnet i Moss kommune siden 2009. Hun tar til orde for å løfte frem stemmene fra profesjonen selv i debatten om skole og utdanning.

Utgangspunktet for dette innlegget var debattmøtet Lærerrollen i et spenningsforhold? i regi av Utdanningsforbundet og KS på Lærernes hus 26. januar 2017, der Cecile Pérez var en av deltagerne.

Tema i debattmøtet var profesjonsfelleskap og profesjonalisering innenfra – hvordan støtter vi lærerne? Et annet viktig tema var profesjonsutvikling og profesjonalisering ovenfra – hvordan kan nasjonale/lokale skolemyndigheter og skoleledere bidra til å styrke, støtte og utvikle lærerfellesskapet?

søndag 12. februar 2017

Boktips: "Mobbeboka" av Kristin Oudmayer


Mobbeboka. Alt du lurer på, men ikke tør spørre om (Humanist forlag, 2017) er den tredje boka med mobbing som tema av Kristin Oudmayer. Hun er en av landets fremste eksperter på mobbing. I denne boka svarer hun på spørsmål hun har fått fra fra barn og unge gjennom flere år.

- Med ”Mobbeboka” ønsker jeg å forklare det som er vanskelig å spørre om og vanskelig å sette ord på. Gi råd om hvordan man kan komme seg ut av vanskelig situasjoner, og hvordan man kan være en god venn – også uten å være bestevenner. Og jeg ønsker å gi de som trenger det, håp om at livet kan bli bedre og at det er mulig å endre seg, skriver Kristin Oudmayer i en epost til meg om hvorfor hun har skrevet boka.

Boka tar for seg mange aspekter ved mobbing: baksnakking, utfrysning, ryktespredning, spøk og ironi, falske vennskap og mobbing på nettet. Selv om boka retter seg mot barn og unge vil alle som har med barn og gjøre ha nytte av denne boka; om du er foresatt, jobber i skolen eller har med barn og unge å gjøre på fritiden.


- Boka er primært til barn og unge. Men den vil også være til god hjelp for voksne som synes det er vanskelig å snakke med barn om mobbing, og som ønsker å forstå mer om mobbing sett fra barn og unges perspektiv, skriver forfatteren.

Boka gir gode tips til hva du kan gjøre dersom du oppdager at andre blir mobbet, men også tips til den som mobber. Og selvfølgelig finner du som blir mobbet gode råd.

- Jeg har vært opptatt av å få frem at det ikke er så store forskjeller når det gjelder hvordan gutter og jenter mobber og blir mobbet. Det har i noen år nå vært stort fokus på såkalt ”jentemobbing”. Når vi gjør skjult mobbing til ”jentegreier”, så høres det for det ene ikke så alvorlig ut, men vi ser heller ikke etter gutta som driver med bla ryktespredning, latterliggjøring og utestenging. Men enda viktigere; vi ser ikke de gutta som utsettes for dette, og som trenger hjelp. Dersom vi voksne kjønner mobbingen, går mange barn og unge glipp av viktig hjelp. Jeg har derfor et sterkt ønske om at mange gutter leser boka – kanskje kan den bidra til at det blir lettere å si i fra om det de opplever.



------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Kristin Oudmayer er en av landets fremste eksperter på mobbing. Til daglig jobber hun i UNICEF Norge med programmet "Du kan være Den ene", og hun har tidligere skrevet to bøker om mobbing, "Fordi jeg fortjener det?" og "Du er viktigere enn du tror. En håndbok i håndtering og forebygging av mobbing". Oudmayer holder jevnlig foredrag for barn og unge om mobbing. 

onsdag 1. februar 2017

Gjesteblogg: Hvorfor spillbasert læring i skolen? Av Tom Forsmo


Hvorfor spillbasert læring i skolen?
Av Tom Forsmo


Da jeg arbeidet som lærer og skoleleder i skolen var jeg over middels opptatt av elevenes læringsmiljø, og bruk av digitale hjelpemidler for å fremme læring. I løpet av det siste året har jeg fått muligheten til å være med på å utvikle den spillbaserte nettsiden learnplayground.no hvor du som lærer kan lage, dele, kopiere og gjenbruke undervisningsopplegg formet som et digitalt brettspill. Derfor vil jeg si litt om hva spillbasert læring er og hvordan du som lærer kan utnytte spill i undervisningen.

Digitale spill er på full fart inn i opplæringen i dag. Dette gjelder ikke bare for elever i skolen, men også på andre arbeidsplasser brukes spill og simuleringer til opplæring. Sist ute var de ansatte ved Oslo Lufthavn som måtte spille seg gjennom et spill for i det hele tatt å få lov til å arbeide ved den nye flyplassen som åpner i april.

Dette er en trend mange teknologiselskaper har grepet fatt i og det blir gjort store investeringer i utviklingen av denne teknologien. For lærere som er brukere av teknologien ser vi at lærerrollen endres og tid som brukes på planlegging av veiledning nå brukes til å utforske disse nye teknologiene. I klasserommet ser vi også at læreren bruker mindre og mindre tid foran tavla og mer tid til å veilede den enkelte elev der han er. Nå er ikke det å spille spill for å lære en helt ny metode for lærere i den norske skolen, men å gjøre det ved å bruke PC fremfor på et spillebrett kan for noen virke uvant. Det som kan tale mot bruk av individuelle dataspill i skolen er imidlertid at elevene ikke får kommunisert med hverandre og lære gjennom kommunikasjon. Dette kan imidlertid løses ved at elevene spiller sammen to og to, og da er heller ikke behovet for en enhet pr. elev like viktig. Gevinsten for læreren er imidlertid stor. Ved å bruke datakraft til retting og evaluering kan en lærer lett se hva eleven har forstått, hvilke læreplanmål som ikke er forstått og komme med mer nøyaktige tilpasninger og evalueringer ut i fra elevenes faktiske faglige ståsted. Dette gjøres når læreren planlegger og lager spillene i stedet for underveis i undervisningsopplegget.

Hva er spillbasert læring
I dag brukes begrepene spillbasert læring og gamification (kunne oversatt det til spillifisering, men jeg liker gamification bedre) om hverandre, men hvis du dykker dypere inn i materien vil du se at det er vesentlige forskjeller mellom de to. Gamification er å bruke spillbaserte elementer for å engasjere og motivere elever for å kunne løse et problem, samt bruk av allerede produserte dataspill til å lære om et emne. Dette kan være elementer som poeng, stjerner, poengtavle, animasjoner og liknende. Spillbasert læring er nærmere definert som aktiviteter som i utgangspunktet er et spill, som spilles for å stimulere til eleven til læring, også her brukes spillelementer som stjerner og poeng for å motivere elevene til å forsøke igjen eller til å velge nye ruter i læringen. Learn Playground er en blanding av disse to.

Hvorfor bør du bruke spill i klasserommet
Min erfaring er at når en elevs motivasjon tennes holdes konsentrasjonen ved like over et lengre tidsrom og fokuset på arbeidsoppgavene blir større. Barn som er født i dette årtusenet er vant til å lære ved å bruke digital teknologi, og en av de vesentligste trekkene til spillbasert læring og gamification er at den fanger elevens oppmerksomhet, og leder dem inn i en læringsopplevelse med øyeblikkelige tilbakemeldinger som virker motiverende. Den tradisjonelle læringsrollen har vært at elevene øver til prøver og resultatene vises ut i fra hvor stor del av prøven eleven har gjort rett og galt (eks. nasjonale prøver). I den spillbaserte læringsteorien finnes det ikke gale svar, men bare forsøk som ikke virker. Dette gir elevene motivasjon til å prøve nye metoder for å komme frem til en løsning som virker. Jeg har i mine observasjoner sett elever som har forsøkt å løse et vanskelig problem mer enn 10 ganger uten å be om hjelp, og likevel ikke gitt opp, og til slutt klart å løse problemet med full score. Med bruk av den tradisjonelle metoden er jeg villig til å påstå at selv ikke den mest selvgående eleven ville forsøkt å løse en oppgave for 10 ganger uten å be om hjelp, eller gi opp.

Gjennom bruk av avanserte analysemetoder som er innebygd i en digital læringsressurs kan læreren få opp detaljerte rapporter for hver elevs fremgang. Dette kan for eksempel være hvor mange ganger de har gjennomført en oppgave, hvor lang tid de har brukt på oppgavene, hva de har fått til og hva de ikke har fått til. I tillegg gjør den spillbaserte læringsteknologien eleven bedre i stand til å evaluere seg selv, og motiverer eleven til å reflektere over hvilke metoder han bruker til å løse problemene i spillene. Ved å lage slike læringsspill, kan du som lærer lede elevene inn til nye oppgaver basert på elevens måloppnåelse, og på den måten vil hver elev få et tilpasset undervisningsopplegg selv om han arbeider med akkurat det samme spillet som de andre elevene i klassen.

Spillbasert læring handler om aktiv læring
Den spillbaserte læringsteorien er også understøttet av den konstruktivistiske læringsteorien som innebærer at den lærende “konstruerer sin egen kunnskap gjennom aktivitet og subjektive prosesser.” Her plasseres eleven i sentrum av sin læringsprosess og er en aktiv deltaker og ikke et stort hull som fylles med kunnskap gjennom passiv deltakelse. Det spillbaserte læringsmiljøet er en del av en simulert virkelighet hvor læring skapes gjennom erfaring.

Hvilke spill skal du velge?
Dersom du går i gang og ser etter spill som kan brukes i undervisningen vil du fort kunne bli overveldet. Fordi spill i seg selv ofte har en læringseffekt. Alt i fra de enkleste spill som Yatzy til store fantasyspill som World of Warcraft har elementer av læreplanmål i seg, dette kan du lese mer om på IKT-senterets sider. For meg er det viktig at disse spillene klart viser hvilke læreplanmål de dekker slik at argumentet for å bruke spillet er det samme som argumentet for enhver annen undervisningssituasjon; at eleven skal tilegne seg en ferdighet eller kunnskap.

I teorien skilles det gjerne mellom tre typer spill som brukes i skolen.

1: Spill laget av deg som lærer.
Denne typen lar deg lage ditt eget spill med dine egne læringsressurser, dermed får du muligheten til å spesialisere spillet slik at det passer dine elever. Dette kan også være en utfordring, da du som lærer også må bruke en del tid på å lage selve spillet og oppgavene. Likevel er det denne typen spill som gir mest effektiv læring da det er best tilpasset dine elever og resten av din undervisning. Jeg er av den oppfatningen at det ikke er læremiddelet som skal styre undervisningen, men elevenes ståsted, rammefaktorer og lærerens didaktiske kompetanse.

2: Forfatteverktøy for spill
Dette er digitale plattformer som lar deg bygge opp et spill etter en allerede laget mal. Her kan du legge inn og bytte ut oppgaver eller undervisningsressurser. Dette er mindre tidkrevende, og i mange tilfeller kan du også gjenbruke andre spill som er laget eller redigere på disse slik at spillet passer bedre sammen med de andre oppgavene elevene skal gjennomføre i sin læringsprosess.

3: Ferdiglagde spill
Dette er spill som allerede er ferdig produsert med et ferdig mål. Dermed er den største jobben å tilpasse undervisningen til elevenes læringsmål. Noen spill har allerede handlinger og oppgaver satt som for eksempel matematikkspillet enki, mens andre spill som minecraft må elevene løse en spesifikk oppgave som du som lærer gir. Dette kan for eksempel være å bygge et hus i en spesiell størrelse, eller lage en kopi av et kjent byggverk, eller mye annet. Det viktige med blant annet minecraft er at elevene lærer seg begreper og ser hvordan disse ser ut i virkeligheten.

I Learn Playground kan du bygge et spill selv, lage alle oppgavene og undervisningsressursene. Videre kan du også gjenbruke andres spill eller ressurser, og på den måten får ta del i et større læringsfellesskap og samarbeide med andre lærere ved andre skoler enn din egen. Du kan også gjenbruke et ferdig spill uten å gjøre endringer om du ønsker det.

Happy gaming digitalt eller analogt :)

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Tom Forsmo er utdannet lærer og har arbeidet som lærer og skoleleder i Bodø kommune frem til 2011. Deretter grundet han nettstedet gostudyit.com, og er i dag ansatt i teknologiselskapet Cerpus AS som arbeider med utvikling av digitale læremidler for skolen. Her arbeider han med utvikling av flere gratistjenester basert på Creative Commons lisenser, blant annet kursportalene EdStep.no og LearnPlayground.no.

Foto: Tom Forsmo.