tirsdag 16. januar 2018

Gjesteblogg: Nytteperspektivet. Av Simen Spurkland


Nytteperspektivet
Av Simen Spurkland - @simenspurkland


Jeg driver for tiden å lærer mine elever geometri. Jeg prater om Pytagoras, jeg fasiliterer for selvregulert læring, jeg staker ut tilpassede løyper og forsøker fragmentere formler til spiselige og forståelige biter.

Etter 2,5 år er klassene min lojale og godtar at ikke all undervisning kan være spennende, annerledes eller morsom - men hvorfor ikke det?!

I et fag som samfunnsfag kan man få lov til å diskutere verdenskriger, ideologier og nyheter uten nødvendigvis å kunne verken årstall, alder eller bmi på kjente personer. I musikk får man lov til å jakte på sin egen musikalitet uten at man må kunne Bach sine kantater på rams eller redegjøre for hvorfor det heter H i Norge og B i England. I kroppsøving får man endog lov til å bare prøve så godt man kan - da dette faget er det eneste som eksplisitt har innsats som utgangspunkt for vurdering.

Her sitter jeg en mandag kveld og i DN kan jeg lese at koding/programmering må inn i skolen - et refreng jeg har hørt omtrent like ofte som Despacito på mP3 siste halve året…

Her jeg sitter vrir jeg min relativt kompetente matematikklærerhjerne i alle tenkelige plan, på jakt etter gode innfallsvinkler til hvordan gjøre geometri forståelig, selvregulert, dypt nok og så videre. Det emnet som på mange måter er selve essensen av hva man kan få til bare man gidder tenke seg om.

Eratosthenes klarte beregne jordas omkrets ved hjelp av en pinne for ca 2500 år siden. En pinne, sannsynligvis utrolig god tid og ikke minst en slave som orket å gå de 800 kilometrene fra Syene til Alexandria - tur/retur - og som ikke minst gjorde en utrolig god jobb! Tenk deg å gå 800 kilometer og faktisk klare å holde tellinga, slik at den godeste Eratosthenes kunne sitte der med pinnen og skyggen, og selvsagt høste all æren etterpå. Det er jo denne stakkars slaven som fortjener ros!

Men, tilbake til min hjernevridningsaktivitet en mandags kveld: forrige uke regnet elevene mine relativt mange oppgaver, og i tillegg så de på en del ressursvideoer om geometri. Alt i alt ble mye godt gammeldags skolearbeid lagt ned. Felles for de fleste timene: dørgende kjedelige og med relativt lav nytterverdi for de aller fleste.

Da jeg fredag ettermiddag logget av etter en dobbelttime i matematikk, så var jeg mentalt utslitt på vegne av meg selv og min lærerhjerne, men også på vegne av mine elever som lojalt hadde jobbet med sikkert ganske intetsigende oppgaver i altfor lang tid.

Jeg svor en ed på fredag - en relativt gammel ed - men den trengte fornying: dette skal de slippe å gjenta resten av dette året. Utfordringen min er minst todelt: for det første det er faktisk veldig vanskelig å designe gode nok opplegg eller læringsforløp som vekker en genuin interesse hos elevene - og for det andre bor det fordommer hos mine elever om hva det vil si å bli undervist i matematikk; og avvikes det fra denne fordommen, så genereres en skepsis som er Gunnar Tjomlid verdig (det er et kompliment, Gunnar).

Denne fordommen inneholder eksempelvis at definisjonen av å være god i matematikk er en elev som løser mange relativt like oppgaver raskt uten å trenge hjelp eller veiledning fra lærer. Belønningen for denne raske oppgaveløsingen er flere til forveksling like oppgaver som skal løses like fort.

Et biprodukt av denne definisjonen er at hurtighet er synonymt med høy matematisk kompetanse - gjerne manifestert i form av et gangesertifikat…

Videre kan det se ut til at fordommen inneholder at en elevs rolle er å øve på matematikk utenom tiden med lærer, slik at de kan komme til timen og bevise at de har gjort lekser på en god måte. Det svaret elever flest har på spørsmålet om hva de må endre på for å bli flinkere, er nemlig at de skal øve mer hjemme.

I tillegg ser det ut til at elever tror de er forventet å huske alt mulig som har skjedd i matematikktimene de årene de har gått på skolen. Hvis de ikke får til et regnestykke eller en oppgave, så er det som regel fordi de har glemt hvordan det gjøres…

Når man så skal vurdere om læring har skjedd, så er alle avvik fra normen negative - fordi det medfører ekstra arbeid for rettende lærer når man aktivt må sjekke om det eleven har gjort, stemmer.

Og listen fortsetter…

Hvem sin skyld er dette? Systemet, og systemet drives i stor grad av lærere.

Lærere som på sitt verste reproduserer sine egne eleverfaringer inn i sin egen fordom om hva det vil si å være lærer i faget.

Vet vi hvorfor man lærer bort deling med rest…? Nja, men vi gjør det like ufortrødent.

Har høy passerkompetanse en viktig rolle i en borgers deltakelse i samfunnet…? Nei, stort sett er det kun mattelærere som trenger å være gode på passerbruk, så sterkt fokus på passerbruk er egentlig en skjult rekrutteringsstrategi av fremtidige mattelærere.

Kjære alle som mener noe om undervisningen i matematikk: med all respekt så har du mest sannsynlig pugget deg til en forståelse som aller best fungerer i en konstruert prøvesituasjon, og du har sogar brukt tabeller i dine beregninger. Hvis du ble ingeniør, så var det i få tilfeller på grunn av undervisningen i matematikk på grunnskolenivå.

Alternativt er du medlem av det flertallet som på en eller annen måte ser på det å kunne matte som en eller annen magisk medfødt egenskap på samme måte som det som kreves for å motta et brev fra Galtvort på 11-årsdagen og rent matematisk betrakter du deg som en gomp. Slutt å krev at undervisningen skal likne på den du mener å huske. Ikke var den god for de fleste av dere, og skolen både vil og skal være i utvikling.

Kjære kolleger som driver med matematikkundervisning: før det første så trenger dere ikke oppfylle fordommen forsøkt beskrevet over. Det er egentlig ingen som vil ha det slik, og i ærlighetens navn er det ofte ganske kjedelig. Vi kan ikke lære bort matematikk som fascinerende på grunn av matematiske fenomener alene. Det er fascinerende for de som har skjønt det, men for veldig mange blir det aldri fascinerende med Pascals trekant eller sekvenser blant de uendelige desimalene til pi.

Faktisk er det spørsmålet en av mine elever stilte da jeg fortalte om Eratostenes som er typen spørsmål vi kan bruke mer tid på. Da jeg hadde fortalt historien og evnet skape ganske mye engasjement rundt Eratostenes prestasjon, så lurte en elev ganske enkelt på hvor lang tid han hadde brukt på å gjøre beregningen.

I matematikkdidaktikken kalles dette for et contingent moment, altså et man ikke klarer å forutse og dermed ikke planlegge for.

Jeg valgte å omfavne spørsmålet, og i samtalen rundt dette spørsmålet oppstod uendelig mye mer matematikk og undring enn jeg kunne drømme om.

Dette er ikke en forskningsartikkel, det er en utblåsning med utgangspunkt i min daglige kamp for å befri elevene fra et fags diskurs som forsøker å kvele deres naturlige undring.

Min oppfordring går til alle dere som mener noe om matematikken: det jeg trenger er ikke en bredere og mer omfattende læreplan, jeg trenger heller ikke pekefingre på hvor dårlig stelt det er (noe jeg er dundrende uenig i, men det er et annet innlegg) - nei, jeg trenger at du bidrar til å styrke nytte-perspektivet i matematikken. Hva bruker du matten til i din hverdag? Det mattefaget trenger er gode caser fra virkeligheten, der folk bruker matematikk, logisk tenking eller problemløsning aktivt i sitt arbeid - jeg antar at det for de fleste ikke innebærer at man ramser opp gangetabellen så fort man kan dag ut og dag inn...

God natt!

---------------------------------------------------------
Simen Spurklands hverdag er primært som matematikk- og musikklærer i et heldigitalt klasserom på Vøyenenga ungdomsskole som ligger i Bærum. Siden 2013 har han undervist i klasserom med 1:1 iPads. Ved siden av jobben som lærer holder Simen kurs og foredrag om digital didaktikk, matematikkdidaktikk og om det å være en profesjonell lærer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar