torsdag 18. januar 2018

Gjesteblogg: Restart: Å være digital i skole og utdanning. Av Lisbeth Bergum Johanson og Silje Solheim Karlsen


Restart: Å være digital i skole og utdanning
Av 
Lisbeth Bergum Johanson og Silje Solheim Karlsen (red.)

Tittelen til boka, "Restart – å være digital i skole og utdanning", gjenspeiler både et ønske om og et behov for å henge med i den teknologiske utviklinga, som har endret kommunikasjonsformer, informasjonsflyt og plattformer for læring og kunnskap i samfunnet. Skolen er i aller høyeste grad berørt av dette, og mange skoler opplever en helt ny digital hverdag. Det finnes elever på småtrinnet som aldri har hatt lærebøker, aldri hatt en ABC-bok i papirform. Samtidig som digitaliseringa har redusert rollen til tradisjonelle læremidler som lærebøker og innbundne oppslagsverk, har vi fått nye læringsverktøy, som pc-er og iPader. For a sette det litt på spissen kan vi si at det er slutt på boktrekk; det er erstattet med krav om fullt oppladet iPad hver morgen.

Sannsynligvis opplever mange lærere, lærerstudenter og lærerutdannere at det både er vanskelig å orientere seg i den teknologiske jungelen, sette seg inn i utstyr og funksjoner, og ikke minst er det vanskelig å omsette teorier om digital læring i gode praktiske pedagogiske og didaktiske opplegg. Dette gjør at tradisjonelle praksiser fortsatt karakteriserer mange klasserom (Hillmann og Säljö 2016, Bøe og Knutsen 2012), til tross for at digital læring er en vesentlig del av elevenes kompetanseutvikling og et sentralt mål i læreplanene, der det utgjør en av de fem grunnleggende ferdighetene. Hvordan vi bruker digitale hjelpemidler i opplæringa vil være avhengig av læringssynet vi har (Henderson og Yeow, 2012). Ifølge Säljö (2010) har teknologi i skolen tradisjonelt vært brukt i samsvar med behavioristiske prinsipper, for eksempel selvinstruerende programmer hvor elevene får umiddelbar respons i form av riktig eller feil på faktabaserte oppgaver. Denne måten å tenke om læring og vurdering på kan være til hindring for at teknologiens potensial for læring benyttes fullt ut.

Denne boka er inspirert av begrepet digital didaktikk, slik det er brukt av Isa Jahnke mfl. Digital didaktikk bygger på Vygotskijs (1978) sosiokulturelle læringsteori om den proksimale utviklingssone. Dette betyr at læring vil skje dypere og med større utbytte når elever og lærere samarbeider og hjelper hverandre, og når man lærer med og ikke av teknologien. Isa Jahnke og Nordberg (2013) mener digital didaktikk blant annet betyr at lærernes rolle endres til i større grad å tilrettelegge for elevaktiv læring. Kapitlene i boka viser konkrete, praktiske eksempler på hvordan digitale hjelpemidler kan integreres i alle fag og på alle trinn, og der lærernes undervisningsopplegg og elevenes læringsaktiviteter er i fokus.

I en sosiokulturell læringsforståelse er vurdering for læring ønskelig. Målet er selvregulert læring, og at elevene i større grad får eierskap til egen læring. Hvilken rolle kan for eksempel iPaden spille i dette? Rigmor Mikkelsen diskuterer dette i sine analyser av casestudier knyttet direkte til didaktisk utviklede apper for iPad. At ikke bare appenes utforming, men også bruken av dem har betydning, ser vi i både Bjørnar Ødegårdstuens og Carola Kleemanns bidrag. Ødegårdstuen peker på at appene må forstås, og gjøres forståelig, noe vi også ser i kapitlet til Kleemann. Hun viser hvordan lærere ved hjelp av iPaden produserer oppgaver om bokstavlæring til en førsteklasse, og at dette kan føre til, ikke bare en ny didaktisk design, men også en ny og mer elevsentrert tilnærming til denne første lese- og skriveopplæringa. Der Kleemann viser til hvordan lærerne etter hvert bruker iPaden mer kreativt, er det elevens muligheter for improvisasjon og kreativitet som er fokus i Saeed Manshadis og Geir Zakariassens kapitler. Her viser forfatterne til konkrete oppgaver og praktisk bruk av iPad i matematikk og norsk, der elevaktiviteten bidrar til et mer flerstemmig klasserom, og elevene får rom til å uttrykke egne tanker, ideer og perspektiver, og dermed får eierskap til egen læringsprosess.

Det er imidlertid også mulig å bruke lett tilgjengelige kommersielle programmer på en pedagogisk og hensiktsmessig måte. Kanskje er noen lærere litt skeptiske til å inkludere dataspill og sosiale medier som læringsaktiviteter, men det er viktig at skolen også tar i bruk den kompetansen og forståelsen som elevene allerede besitter. Vi må møte elevene der de er. Både Lisbeth Bergum Johanson og Silje Solheim Karlsen ser på hvordan dataspill kan bidra til interesse og kreativitet, og ikke minst til utvikling av ny fagkunnskap. I likhet med spill, kan også medier og sosiale medier som Facebook være et godt verktøy i skolen for å arbeide med sentrale faglige begreper, digitale ferdigheter og digital dømmekraft. Anne-Mette Bjøru, Lisbeth Bergum Johanson og Helge Chr. Pedersen viser blant annet hvordan kildekritikk er blitt et særlig viktig tema for skole, utdanning og samfunn, ettersom den digitale utviklingen har eksplodert og informasjonen vi får fra ulike hold og ulike medier gjør det vanskelig å skille mellom fakta og usannheter.

Det er i tillegg aspekter ved den digitaliserte skolen som kanskje ikke er belyst i særlig grad. Teknologien må være til stede og brukes allerede i lærerutdanninga. Rigmor Mikkelsens og Mona Rists kapittel tar opp problemstillinger knyttet til teknologi i skole og undervisning og peker på nødvendigheten av at både lærerutdanning og praksisfelt tar ansvar for å få til en mer helhetlig tilnærming til IKT i studentenes profesjonsfaglige læring. Et annet aspekt er foreldrenes rolle når skolen blir digital. Aksel Pedersen tar opp det normative grunnlaget for samarbeid mellom skole og hjem slik det framstilles i planer og lovverk, og diskuterer medbestemmelse, medvirkning og informasjonsflyt. En konsekvens av at digitale verktøy integreres i skolen, er at ungdommers hverdag i enda større grad blir preget av mange timer foran skjerm. Ingvild Jensen har undersøkt hvordan ungdommer forstår sin egen helse, og om sammenhengen mellom skjermtid og helse.

Samlet sett presenterer og problematiserer boka muligheter og utfordringer knyttet til det å være digital i skole og utdanning. Felles for alle kapitlene i boka er at de fokuserer på ulike sider ved bruk av digitale verktøy i praksis. I tillegg kan kapitlene ses som bidrag i den aktuelle diskusjonen i norsk skole om utvikling av en digital didaktisk praksis.


----------------------------------------------------------------
Lisbeth Bergum Johanson er førstelektor i samfunnsfag ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk, UiT - Norges arktiske universitet.

Silje Solheim Karlsen er førsteamanuensis i norsk ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk, UiT - Norges arktiske universitet.


Restart: Å være digital i skole og utdanning inneholder både teoretiske perspektiver og empiriske bidrag, og den beskriver ulike sider ved bruk av digitale verktøy i praksis. Et premiss for boka er å vurdere bruken av teknologi som grunnmur i en elevaktiv læringskultur. Forfatterne presenterer både undervisningsopplegg og læringsaktiviteter, og viser hvordan læring vil ha større utbytte når elever og lærere samarbeider og hjelper hverandre. Konteksten for læring og utdanning er ikke begrenset til det tradisjonelle klasserommet, lærernes rolle er i større grad å tilrettelegge for elevaktiv læring der man lærer med og ikke av teknologi.

Bidragsytere i boka er Anne-Mette Bjøru, Ingvild Jensen, Lisbeth Bergum Johanson, Silje Solheim Karlsen, Carola Kleemann, Saeed Manshadi, Rigmor Mikkelsen, Aksel Pedersen, Helge Chr. Pedersen, Mona Rist, Geir Zakariassen og Bjørnar Ødegårdstuen.


Foto: Glenn Carstens-Peters/Unsplash

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar