lørdag 31. mars 2018

Gjesteblogg: De amerikanske elevene har våknet, og nederlag er ikke et alternativ. Av Rahman Chaudhry


De amerikanske elevene har våknet, og nederlag er ikke et alternativ.
Av 
Rahman Chaudhry - @rahmanchaudhry

"Kjære Jan Tore! Skal hilse så mye fra DC og marsjen mot skoleskytinger. Her er vi med elever fra Arlington. De er ganske misunnelige på elevdemokratiet i Norge (og ikke minst, et samarbeidsvillig Kunnskapsdepartement). Håper alt står bra til i Norge, god påske!"

Jeg sendte tekstmeldinga til kunnskapsministeren i 9-tiden på morgenen, men telefonnettet var overbelastet av folkemengdene i DC, så jeg tror ikke han fikk meldinga før nærmere 17. En elev jeg ble kjent med i marsjen spurte hvem jeg tekstet.

- Jan Tore Sanner! Han er kunnskapsminister i Norge, jeg tenkte jeg skulle tekste ham og si hei fra USA.

- Har du nummeret til kunnskapsministeren deres? Er det normalt?

- Tja, nei. Men jeg er talsperson for norske elever, så vi prater jo en del.

Hun tenkte seg om et sekund før hun svarte meg.

- Jeg tror ikke Betsy DeVos har tatt seg tiden til å prate med en eneste elev.

Amerikanske medier melder at over 800.000 mennesker tok til gatene i Washington DC i går. Elevene og aktivistene vi møtte sa at tallet var nærmere én million. Likevel var ikke det mest slående med marsjen for strengere våpenlover antallet i seg selv. Det som gjorde størst inntrykk var at det var elever fra Parkland i Florida som tok ansvar og arrangerte sin egen demonstrasjon - og at det var medelevene deres fra hele landet som møtte opp. Elevene jeg har prata med denne helga har fortalt meg at de tror dette er et vendepunkt - en oppvåkning - for amerikanske elever og ungdommer. De er klare for å kreve sin rett.

Det største kultursjokket på min første USA-reise har ikke vært høylytte trafikanter eller mangelen på jantelov. Det har vært fraværet av ungdomsmakt. Det er en lang vei fra måten norske elever har organisert seg siden 60-tallet, og i dag har en profesjonell organisasjon som representerer deres interesser overfor regjering og Storting, til elevene i USA, som strengt tatt ikke har noe de skulle ha sagt i sin egen skolehverdag. Det var en av grunnene til at Elevorganisasjonen reiste til DC på vegne av elevene i Norge, Danmark, Sverige og Island. Vi tror og håper, i likhet med mange av elevene vi har møtt i DC, at denne marsjen kan være springbrettet til noe større. Om elevene i USA kan bruke energien de samlet i Pennsylvania Avenue i går til å ikke bare mobilisere, men organisere seg, håper jeg en elevorganisasjon i USA kan blomstre fram. Og ut i fra det amerikanske elever har fortalt meg, trengs det.

Ungdom blir ikke hørt i politikken i USA. For å stille til valg til Representantenes hus må man være over 25, dermed nektes ungdom muligheten til å kunne stille til valg til landets nasjonalforsamling. Kongressmedlemmer føler ikke en forpliktelse til å lytte til ungdommene i valgkretsen sin. Da jeg prata med Karina, en 17 år gammel elev på HB Woodlawn Secondary Program i Arlington, sa hun det rett som det var:

- Politikerne driter i oss, fordi de kan drite i oss og fortsatt bli gjenvalgt. Det finnes ikke town halls for 16-åringer, og de vet at 18-åringene ikke har tenkt å stemme uansett. Så hva er poenget i å sløse bort ressurser på å lytte til oss?

Karina har et godt poeng. De folkevalgte har mye av skylda for at amerikanske ungdom ikke blir hørt, men også ungdommene selv. Valgdeltagelsen i presidentvalget for amerikanere mellom 18 og 25 var på omtrent 40%. I mellomvalget i 2014 var valgdeltagelsen på 18%. For alt vi vet, kan det hende deltagelsen i høstens mellomvalg blir like skuffende. Men skal vi tro ungdommene selv, kommer ikke det til å være tilfelle.

Da dagen for marsjen endelig kom, sto vi opp klokka 7 på ungdomsherberget vårt i Shaw-distriktet i DC, fikk i oss to donuts hver til frokost, og begynte å gå mot sentrum. Dagen før hadde vi blitt invitert til bannermaling med National Education Association, og mekket oss vår egen plakat til marsjen. Budskapet var enkelt: Nordiske elever støtter medelevene våre i USA, og har en klar beskjed til amerikanske politikere. We call BS.

Med plakaten under armen møtte vår lille norske delegasjon på tre stykker opp klokka 8 ved en metrostasjon og slo følge med elever fra Virginia, som vi ble kjent med dagen før. Marsjen var planlagt å vare i tre timer, og skulle gå ned Pennsylvania Avenue, mot Capitol Hill. Noen marsjering ble det ikke - demonstranter fylte opp Pennsylvania Avenue fra side til side, og det ble i stedet 6 timer på stedet hvil. I pausene mellom talerne og artistene slynget det samme kampropet seg gjennom folkemengden, gang på gang:

“Vote them out.”

Med valgdeltagelsen til amerikansk ungdom i bakhodet, spurte jeg 16 år gamle Hannah, en av elevene vi ble kjent med under besøket vårt, om ungdom faktisk kom til å stemme ved dette valget. Historien har vist at halvparten av amerikansk ungdom ikke en gang reiste seg fra sofaen da det sto mellom Donald Trump og Hillary Clinton.

- Det er annerledes denne gangen, sa Hannah.

- Vi stemmer ikke over skatter, avgifter, handelskriger og grensemurer. Vi stemmer for å redde våre egne liv.

Det var det gjennomgående budskapet som ble ropt - først fra folkemengden da vi kom til marsjen klokka 9 - og så fra scenen fra klokka 12. Dette handler ikke om demokrater og republikanere, det handler om liv og død. Og når deres egne liv står på spill, kommer amerikanske elever til å gjøre alt som trengs for å berge seg selv, også å ta til stemmelokalene i høst. David Hogg, en av de overlevende fra skoleskytingen i Parkland, og talsperson for USAs nye elevbevegelse, pekte på Kongressen fra talerstolen i Pennsylvania Avenue og ropte, til jubel fra hundretusenvis av ungdommer:

"This won’t cut it."

Han sto ikke alene på scenen. Av alle menneskene som talte til folkemengdene i går, var ikke en eneste av dem over 20. Elever som har startet ungdomsklubber i lokalmiljøene sine, elever som har mistet brødre og søstre til skytevold, elever som har fått nok og krever endring.

Det spørs om ropene fra 800.000 mennesker klarer å bore seg gjennom marmoren og inn i Kongressen og Det Hvite Hus. Om amerikanske politikere ikke tar til seg elevbevegelsens tydelige krav, som aldersgrense på 21 år for kjøp av våpen, forbud mot maskingeværet AR-15 og obligatorisk bakgrunnssjekk for alle som vil kjøpe et våpen, er jeg sikker på at disse ungdommene ikke kommer til å gi seg.

Etter å ha stått i 6 lange timer måtte tre slitne nordmenn ta hyppige sittepauser i mengden. Etter et par pauser på bakken spurte jeg Karina hvorfor de ikke tok et par pauser etter å stå stille i så mange timer.

- Vi kan ikke sitte før de gjør noe med dette problemet. Livene våre står på spill.




Rahman Chaudhry er avtroppende leder i Elevorganisasjonen.
Washington DC, 25. mars 2018

Innlegget ble først publisert i Klassekampen 28. mars 2018.

fredag 30. mars 2018

Konferanse: Psykisk helse i skolen - 29. og 30. oktober 2018


Psykisk helse i skolen er en konferanse for alle som arbeider med elever som sliter. Konferansen er et samarbeidsprosjekt mellom Lærerbloggen og JobbAktiv.

Konferansen finner sted på Thon Hotel Oslo Airport på Gardermoen, 29. og 30. oktober 2018. Program og påmelding her.

På programmet finner du fagfolk med solid kompetanse:

Psykisk helse i skolen
Ella M. C. Idsøe er medredaktør for boken «psykisk helse i skolen» og vil åpne konferansen med en kunnskapsoversikt rundt tematikken. Hva er de vanligste utfordringene lærere og skolepersonell står ovenfor? Hva er lærerens rolle i forebygging og støtte av elever som sliter? Og sist men ikke minst – hva gjør vi med de evnerike elevene?

Digital kommunikasjon og psykisk helse
For å oppdage og hjelpe ungdom som sliter, er man avhengig av den viktige førstekontakten. Nå når tenåringer kommuniserer mer digitalt enn ansikt til ansikt, blir det stadig mer unaturlig å banke på døra til noen for å snakke om vanskelige ting. Hvordan kan skolen åpne opp for å tenke annerledes om kommunikasjon, slik at terskelen for å knytte kontakt blir lavere? Tale Maria Krohn Engvik - “Helsesista”, begynte å bruke snapchat for å kommunisere med sine elever. Hun traff en nerve hos ungdommene og er nå blitt hele Norges helsesøster på Snapchat. På veien har hun lært mye om form, innhold og digitale strategier for å knytte kontakt med ungdom som sliter.

Se mennesket bak diagnosen!
Pelle Sandstrak er en av Skandinavias beste foredragsholdere og er et levende live-show i Tourettes syndrom. Hans historie er en vekker i å se andre mennesker, se bak diagnose, se bak utfordrende atferd, og se bak de fasadene vi som mennesker gjemmer oss bak. Pelle Sandstrak er norsk-svensk komiker, skuespiller og regissør som reiser verden rundt med forestillingen om sitt eget liv med Tourettes syndrom.

Hvordan påvirker du elevens atferd?
Frode Fredriksen er opptatt av lærerrollen og hvordan du som lærer påvirker elevens atferd. Hva trigger atferdsproblemer, hvordan eskalerer situasjoner i klasserommet og hva kan du gjøre med måten du kommuniserer med dine elever på?

Sosial kompetanse og problematferd blant barn og unge
Hvordan henger sosial kompetanse sammen med atferdsvansker? Terje Ogden snakker om hva skolen kan gjøre for å avdekke problemer og hvordan starter man intervensjon og ferdighetstrening innenfor rammene av skolehverdagen?

Generasjon Prestasjon - et foredrag om ungdom, press og psykisk helse
Dagens ungdom opplever press fra alle arenaer om å prestere. De er fostret opp på ideen om at de kan bli hva de vil, at alt er mulig og at de lever i en tid der det ikke finnes noen grunner til å klage. Alt er opp til den enkelte! I et samfunn hvor vi blir målt på alt, blir prestasjonen lett forbundet med identiteten. For en del føles det som om at det øyeblikket man ikke presterer har man ikke lenger et menneskeverd eller tro på seg selv. Trond Haukedal snakker om hva dette gjør med de unges psykiske helse?

Effekten av undervisning om psykisk helse
Det vil høyst sannsynlig i løpet av kort tid bli krav om å legge til rette for å fremme psykisk helse og livsmestring på skolen. Men er det slik at det å undervise om psykisk helse fører med seg endringer? Ja, mener Bror Just Andersen,som har skrevet sin doktoravhandling om effektene som oppnås gjennom slike tiltak. Her oppsummerer han forskningen, samt gir praktiske råd om hvordan man kan gå frem allerede nå, for å spre kunnskap om psykisk helse i skolen.

Forebygging og tiltak rundt psykisk helse i skolen - suksessfaktorer i samarbeidet mellom skole og aktuelle samarbeidspartnere som PPT, skolehelsetjeneste og psykiske helsetjenester
Skolen er den avgjørende arenaen for å fremme eller hemme bedring av psykisk helse. Det er viktig at lærere og annet skolepersonell ikke skal føle seg som terapeuter. Nøkkelen er samarbeid med andre sentrale aktører for å skape et miljø som fremmer psykisk helse. Marit Tørstad snakker om hvordan man gjør dette i praksis og hvilke samarbeidsmodeller fungerer?

Hvordan arbeide med psykisk helse og livsmestring i klassen?
Janne Aasebø Johnsen mener at skolepersonell avventer for mye når det kommer til psykisk helse. Man avventer kartlegging fra PPT, man avventer behandling fra BUP og man venter på tverrfaglig samarbeid. Skolen er ikke behandlere, men det er mange virkemidler man kan ta i bruk for å avklare, støtte og veilede barn som sliter, også før alle instanser er på banen.

Følelseshåndtering og relasjonsbygging i skolen
En god lærer-elevrelasjon er et viktig fundament for læring og mellommenneskelig problemløsning. Grunnlaget for å etablere og vedlikeholde gode relasjoner er å forstå og håndtere egne og andres følelser. Øyvind Fallmyr har skrevet en boka “Følelseshåndtering og relasjonsbygging i skolen” som handler om å gjøre følelseshåndtering til en kjernekompetanse hos pedagoger. God følelseshåndtering vil styrke samspill- og kommunikasjonsferdigheter, motivasjon, læring, problemløsning, egenledelse og konflikthåndtering både hos lærer og elev.

Ta vare på deg selv som fagperson!
Møtet med elever som sliter kan over tid være problematisk for skolepersonell å håndtere. Det er viktig å oppdage tegn på omsorgstretthet og sekundærtraumatisering så tidlig som mulig, samt bli bevisst sin egen rolle og egne grenser i møtet med andres lidelse. Didrik Hægeland er en av våre beste foredragsholdere, med lang erfaring som praktisk veileder av personell som har en vanskelig arbeidssituasjon. Hans råd er enkle å forholde seg til i arbeidshverdagen.




Frist for redusert deltakeravgift er 1. juni 2018!


Konfransier for begge dagene er Janne Rønningen. Hun er standupkomiker, programleder, radiovert, og sist men ikke minst spesialpedagog. Med sitt gode humør og faglige kunnskap leder hun oss med stødig hånd gjennom dagene.

onsdag 28. mars 2018

På Humanistskolen lærer elevene å tenke og å leve gode liv. Av Nina Fjeldheim



På Humanistskolen lærer elevene å tenke og å leve gode liv

Av Nina Fjeldheim, rektor ved Humanistskolen - @NFjeldheim

Om Humanistskolen:
Da vi første gang skulle snakke om Humanistskolen i et lengre foredrag på NKUL i 2017, endte vi med å kalle Humanistskolen for Norges mest unike ungdomsskole. Det mener jeg er dekkende for hvordan vi driver.

Thomas M. Johanson, Ole Martin Moen og jeg ønsket å starte en skole som hadde med seg det vi likte fra den offentlige skolen og ta bort det vi så ikke fungerte. Når man starter opp selv, er det som å kaste opp kortene igjen - vi kunne lage den skolen vi selv ønsket.

Undring, glede og opplevelser

Norske elever kjeder seg på skolen. De synes ikke det er så morsomt å lære, de lærer mindre enn de burde og skolen har en temmelig rigid struktur - faktisk så rigid at den knapt er endret de siste århundrene. Jeg mener det er viktig at elevene finner tilbake til evnen å undre seg over noe og glede seg over å forstå. Måten å gjøre det på er neppe mer av det som ikke til nå har vist seg å fungere - læreren snakker til elevene i et klasserom og elevene jobber med oppgaver alene i klassen og hjemme etterpå. Men hva kan man gjøre i stedet?

Alle liker å oppleve. Vi liker noen brudd i tilværelsen og vi liker å gjøre forskjellige ting. På Humanistskolen er elevene på utflukter hver uke. Vi drar på kunstutstillinger, på teater, ser på film, besøker museer, går i skogen og spiser kebab på Grønland. Vi ønsker å tilby elevene et mangfold av aktiviteter, kanskje særlig de aktivitetene de ikke selv ville oppsøkt. Samtidig tenker vi at dette er læring og gjør elevene nysgjerrige. For litt siden var vi på Naturhistorisk museum og lærte om evolusjon av Petter Bøckmann. Han er professor i zoologi og en fantastisk formidler. Det er klart at elevene har det morsommere med han enn med en lærebok i naturfag. Underveis i opplegget brukte han elevene og viste hvordan de kunne klare seg eller ikke klare seg i ulike biologiske samfunn. Jeg er sikker på at elevene fortsatt husker hvorfor mennesker har smalere midje enn antilopen etter han sammenliknet en av jentene våre med en utstoppet antilope (vi spiser ikke gress og trenger mindre plass til fordøyelseskanalene). Nærmiljøet som lærebok gir en helt annen læringslyst og gjør elevene langt mer tilgjengelige for faglig fokus enn klasserommet.

Dannelse
Vi har to overordnede mål på Humanistskolen: 1) Elevene skal lære å tenke og 2) Elevene skal kunne leve gode liv. Disse tingene henger sammen. Det er en del grunnleggende kunnskap og kompetanse som er nyttig å ha med seg uansett hva man skal i livet og det utgjør kjernen i hva vi definerer som dannelse. På Humanistskolen er dannelse et eget fag med tre hovedområder: nysgjerrighet, kritisk tenkning og medmenneskelighet. I faget er elevene mye ute på andre arenaer for å lære og vi inviterer foredragsholdere til skolen flere ganger i måneden. Dette kan være kjente foredragsholdere, som Lars Gule (forsker fra HiOA), eller folk vi eller andre som er tilknyttet skolen kjenner som kan snakke om alt fra seksualitet til animasjon i Hollywood-filmer til vitenskapsjournalistikk. Det er også plass til interesseorganisasjoner eller representanter for politiske, ideelle eller religiøse samfunn som lærer elevene om hva de tror på. På den måten møter elevene mange ulike mennesker som har levd helt ulike liv fra dem selv og som de kan lytte til, lære av og som gjør at de kan forstå verden bedre.

Læring
Læringen er både direkte og indirekte. Våre elever vet hvordan de skal oppføre seg på kunstutstillinger, i operaen eller i Oslo konserthus. De vet hva en stumfilm er, hvordan man kan forstå kunst bedre dersom man får litt hjelp av en omviser, hvordan Fram ser ut, hvordan vi setter opp en lavvo og hvorfor vi snakker forskjellig øst og vest i Oslo. Dette er ikke alltid direkte knyttet til kompetansemål, men det er viktig for å kunne leve et godt liv. De vet hvilke opplevelser de har tilgang til og de kan snakke med folk om hvordan det er å være på ulike arenaer. Tilsvarende lærer elevene masse av å sette opp en musikal på engelsk. Det viktigste er ikke at det dekker kompetansemål i engelsk, musikk og kunst og håndverk, men at de lærer å samarbeide, kommunisere, leke - de lærer at hvor mye jobb man legger inn i noe har noe å si for hva som kommer ut av det, at det kan være gøy å bruke mye tid på noe, at det å skape noe sammen har en verdi utover det som blir skapt.

Kritisk tenkning
Kritisk tenkning er en grunnleggende ferdighet i alle fag på Humanistskolen. Vi er opptatte av at elevene kan skille mellom hva vi kan vite noe om og hva vi ikke vet, hvordan vitenskapen utvikler seg framover, hvordan vi skal avgjøre hvem vi skal lytte til i diskusjoner og avdekke argumentene bak. Vi ønsker at de skal stille spørsmål ved vedtatte sannheter, søke ulike kilder og samtidig innse at noen ting vet andre bedre enn oss, som i vaksinespørsmålet for eksempel. Kritisk tenkning handler om å kunne orientere seg i mye materiale med ulike avsendere og skille ut hva som er relevant fra det som ikke er det. Det er en helt nødvendig kompetanse å inneha for å kunne benytte den friheten vi har som mennesker til å gjøre egne valg og se hvilke begrensninger som ligger.

Vi har valgt å ikke bruke lærebøker. Årsakene er flere. For det første er ikke lærebøkene oppdaterte, for det andre gjør de at fokus blir på å “komme igjennom” pensum, læreboken, og ikke på å faktisk lære det. Og de er ikke lagt opp etter hvordan vi ønsker det - mulighetene for tverrfaglighet blir større uten lærebøkene.

Forskjeller
I Norge er forskjellene mellom klasserommene større enn mellom skolene. Det skyldes selvsagt at lærerne er er det nest viktigste skolen har (det viktigste er selvsagt elevene). Forskning viser at tett oppfølging av elevene er noe av det aller viktigste for å oppnå økt læring. Hos oss har mentorene 15 minutter hver uke til samtaler med hver elev. På den måten kan vi sikre god oppfølging og ivareta den viktige relasjonen mellom lærer og elev.

Innsats
Det er flere ting som stenger for økt læring. Karakterer er dessverre fortsatt nødvendig å sette gjennom ungdomsskolen, men vi forsøker å ikke ha et fokus på dette. Imidlertid er vi veldig opptatt av innsats. Vi har derfor utviklet et system for å måle elevenes innsats på arbeidsoppgaver og arbeid i skoletiden. Elevene og foresatte får jevnlig tilbakemeldinger på innsats fra mentorene. På den måten sørger vi for å måle og bruke tid på det som er viktig, gode arbeidsvaner og innsats i fagene, snarere enn karakterene, som ikke i like stor grad er et mål på dette. Alle kan oppnå max innsats, men ikke alle kan få toppkarakterer i alle fag. Gjennom å fokusere på innsatsen, vil også elever med større utfordringer kunne oppleve og få anerkjennelse for det de gjør på skolen. Og det vil også gi seg utslag i mer læring og ofte også høyere karakterer.

Til slutt, og viktigst, love your students. Vi tror på møter mellom mennesker, på å oppleve verden, på å lytte til mennesker som er annerledes enn oss selv. Gjennom å erfare verden gjennom alle sansene vil elevene utvikle seg til å bli hele, integrerte samfunnsborgere og i stand til å leve gode liv ut fra hvordan de selv ønsker å definere det.

-------------------------------------------------------

Nina Fjeldheim elsker å studere, elsker ungdom og elsker å utfordre seg selv. Derfor har hun stort sett jobbet i skolen med små avbrekk i barnevern og politikk.

- Siden jeg aldri har klart å slutte å studere, har jeg en svært bred fagbakgrunn med alt fra kunsthistorie, matematikk, astrofysikk og sosiologi til teaterkunnskap og spansk. Jeg har jobbet som lærer i flere år, inspektør og ledet overgangen på Hundsund ungdomsskole i Bærum fra en grendeskole til en teknologiskole, før vi lagde Humanistskolen.
Følg Humanistskolen på Facebook

Dette er det første innlegget i serien Hva er alternativet? som handler om de alternative skolemodellene som finnes i Norge.

Foto: Anette Skoglund.

mandag 26. mars 2018

Podcast: Rekk opp hånda! Ep. 3: Vurdering for læring, med Trude Slemmen Wille


Hvordan kan vi bruke vurdering til å få elevene til å nå sitt fulle potensiale? Vi får besøk av forfatter Trude Slemmen Wille. Hun jobber i pedagogisk avdeling i Utdanningsetaten i Oslo og har skrevet og jobbet med vurdering for læring i en årrekke.

 
Trude Slemmen Wille har skrevet bøkene Vurdering for læring i klasserommet og Fra læreplan til klasserom. Den siste sammen med Dag Johannes Sunde. Hun har jobbet i Utdanningsdirektoratet i mange år har vært nerdete opptatt om vurdering for læring veldig lenge.

God vurderingspraksis er å hjelpe elevene til å lære. Alle kan utvikle seg, men vi må tilpasse skolearbeidet til der elevene er. God vurderingspraksis handler om å gi tilpasset undervisning.

- Det handler om å få elevene til å få troen på at de kan. Tilpasset opplæring handler rett og slett om å se elevene å gi dem ulike veier til kompetansemålene. Man må jobbe på ulike måter, sier Trude Slemmen Wille.

Det er særlig fire prinsipper som er sentrale i vurderingsarbeid som har til formål å fremme læring. Elevers forutsetninger for å lære kan styrkes dersom de:
  • Forstår hva de skal lære og hva som er forventet av dem.
  • Får tilbakemeldinger som forteller dem om kvaliteten på arbeidet eller prestasjonen.
  • Får råd om hvordan de kan forbedre seg.
  • Er involvert i eget læringsarbeid ved blant annet å vurdere eget arbeid og utvikling.

- Forskningen vil aldri kunne fortelle lærerne hva de skal gjøre, for oppgavene de utfører hver dag, er for kompliserte til å kunne reduseres til et enkelt sett med instrukser. Det forskningen kan bidra med, er å identifisere i hvilken retning det er sannsynlig at forbedringene bør gå for å ha størst effekt, og her er evidensen klar. Det er ingenting lærere kan gjøre som i større grad kan påvirke elevenes prestasjoner enn at de utvikler sitt arbeid med formativ vurdering i undervisningen, skriver Dylan Wiliam i forordet til "Fra læreplan til klasserom".

lørdag 24. mars 2018

Gjesteblogg: Rasistisk hets på timeplanen. Av Adrian Talleraas


Rasistisk hets på timeplanen
Av Adrian Talleraas - @Klasserommet

Etter hetsen mot samfunnsdebattanten og forfatteren Sumaya Jirde Ali i begynnelsen av mars, bestemte jeg meg for at dette er noe elevene trenger å vite mer om og satt meg ned og lagde en temauke om henne. I dette blogginnlegget skal jeg forsøke å forklare hva jeg gjorde, slik at flere kan gjøre det samme!




Det å holde undervisningen sin aktuell er ikke alltid en like enkel oppgave, men det er like fullt noe jeg tror man kan og bør prioritere oftere. Mye av dette undervisningsopplegget ble til underveis og mens debatten raste. Store deler av opplegget er utviklet sammen med elever, og jeg tror det mister litt av sin kraft om ikke man gjennomfører dette som et samarbeid mellom elever og lærer - noe jeg generelt har stor tro på som arbeidsform i klasserommet. Eksempelvis var det utrolig gøy å følge utviklingen til tweeten jeg la ut i begynnelsen av prosjektet sammen med elevene.



Det første jeg gjorde i dette opplegget var å gå gjennom denne korte presentasjonen.

I tillegg lagde jeg og elevene et hefte der vi bestemte innholdet sammen. Heftet utgjorde en del av det elevene fikk ansvaret for å sette seg inn i mellom timene. Flere av tekstene og bildene finnes her.


Det var viktig i arbeidet med innledningen til dette opplegget at elevene hele tiden fikk mulighet til å danne seg sine egne meninger om saken. Mange av tekstene har ekstremt innhold og fremkaller mange reaksjoner hos elevene, derfor brukte i mye tid på å fordøye selv korte kommentarer fra Twitter.

Målet med opplegget var hele tiden å skrive en tekst, og etterhvert i prosessen introduserte jeg elevene for dette. Oppgaven og en ganske grundig presentasjon av arbeidet med den finnes her.

Denne presentasjonen er laget slik at den både kan brukes i timen, legges ut til elevene og er et undervisningsopplegg for flere timer i seg selv, med konkrete aktiviteter og arbeidsmåter. (Props til Skrivesenteret for "skrivesirkelen". Mer gull her.

Dersom du vil gjennomføre opplegget er det selvfølgelig viktig å tilpasse det til klassen som skal jobbe med det, men med mine elever synes jeg det gikk veldig bra. Vi har hatt veldig mange gode diskusjoner og har avdekket masse kunnskap og meninger hos elevene om temaet.

Et godt, men alvorlig eksempel er da vi endte med å diskutere en tenkt case der ulike elever i klassen sa "Fuck Listhaug" på Dagsrevyen og mengden hets de ville mottatt i etterkant. Det var påfallende hvor raskt det gikk å komme fram til en rangering fra hvit etnisk norsk gutt på bunnen, til afrikansk muslimsk jente med hijab på topp. Nyanser som mørkhudet eller hvit muslim, og med eller uten hijab var for elevene helt åpenbare. Dette visste de godt.

Det å arbeide etter skrivesirkelmodellen passet også temaet godt. Det er ikke akkurat mangler på modelltekster her, både gode, mindre gode og ikke minst utrolig mange tvers igjennom usanne og usaklige. Her får elevene virkelig kjenne på verdien av evnen til kunne tenke kritisk - både gjennom kildekritikk og gjennom å vurdere en rekke ulike påstander før man selv gjør seg opp en mening på bakgrunn av dem. Samtidig er det viktig å informere elevene om hvordan en del nettsteder utgir seg for å være seriøse medier.

Man kan for eksempel ikke sette en nyhetsartikkel i Dagbladet opp mot en artikkel på Resett.no eller Document.no og behandle dem på like premisser. I et mylder av ulike synspunkter på like mange ulike saker, kan eksempelvis et nettsted som Resett fremstå som et seriøst medium for en elev som ikke har nok kjennskap til dette. Likevel kan og bør man utforske sammen med elevene hvordan alternative medier er en viktig og komplisert samfunnsutfordring.

Den typen hets som Sumaya Jirde Ali bli utsatt for er et samfunnsproblem som skolen bør jobbe mot. Hatefulle kommentarer og trusler rettet mot særlig kvinner med minoritetsbakgrunn bidrar til å begrense ytringsfriheten og er en trussel mot demokratiet. Skolen har et ansvar for å ivareta demokratiske verdier og ytringsfriheten, og for å bidra til et mangfoldig samfunn preget av blant annet medmenneskelighet, likeverd, og fellesskap. I tillegg skal alle former for diskriminering motarbeides. Når ytre høyre kaller dette "venstreradikalt" eller "sosialistpropaganda" tar de rett og slett feil. Dette er verdier som er nedfelt i læreplanen og opplæringsloven, med bred politisk støtte.

---------------------------------------------------------
Adrian Talleraas jobber som lærer i norsk, samfunnsfag og engelsk på Groruddalen Skole i Oslo. Han er utdanna Grunnskolelærer ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Foto: Adrian Talleraas.

onsdag 21. mars 2018

Gjesteblogg: Hvordan kan vi bruke chatbot og AI i undervisningen? Av Barbara Anna Zielonka


Hvordan kan vi bruke chatbot og AI i undervisningen?
Av Barbara Anna Zielonka - @bar_zie


En chatbot defineres som et dataprogram der mennesker kan samhandle med ved hjelp av språk - skriftlig eller muntlig. Siri utviklet av Apple og Alexa utviklet av Amazon er kanskje en av de mest kjente eksemplene. Chatbot kommer til å bli et naturlig element i våre liv. Dessuten, flere bedrifter utvikler mer avanserte dataprogram som kan brukes i utdanningen. For noen uker siden fikk jeg teste tre programmer og vil gjerne fortelle om hvordan og hvorfor vi kan bruke dem i undervisningen.

Hver enkelt elev har forskjellige evner, ferdigheter og interesser. Det vil være naturlig å tilby en personlig veileder som kunne gi hver elev én-ti- én undervisning, men det er ikke så enkelt eller realistisk. Dette ville føre til for store kostnader og ville ikke være mulig fordi det er for mange elever og for få lærere. For å forberede elevene våre på en ukjent framtid må vi fokusere på elevsentrert læring der elevens interesser og evner står sentralt. Derfor kan chatbot være det beste alternativet for å tilby elevene personlig læring.

Som engelsklærer bruker jeg mye tid på vurdering av skriftlige tekster. Denne jobben er krevende, men viktig når det gjelder utvikling av skriftlige ferdigheter. Jeg tror at i framtiden vil en chatbot gjøre jobben vår enklere og være et mer effektivt vurderingsverktøy. På samme måte som tekstbehandlingsverktøyet forteller oss når tekstene er for dårlige, og har for mange grammatiske feil eller rettskrivingsfeil, kan komplekse maskinlærings-algoritmer vurdere elevers skriving på et bestemt emne.

For å bli en bedre lærer er jeg avhengig av tilbakemeldinger. På slutten av hver termin og hvert skoleår pleier jeg å lage en omfattende undersøkelse som jeg publiserer på ITSL. Når elevene leverer sine svar, analyserer jeg alt med et mål om å forbedre min egen praksis. Denne prosessen er ikke perfekt, men ved å bruke chatbot kan jeg skreddesky spørsmål til elevene og dermed få enda bedre tilbakemeldinger. Chatbot vil også gjøre det mulig for meg å sammenligne store mengder data som fås av andre for å vise de beste læringsmetodene.

Den populære språklærings-appen Duolingo var en av de første til å bruke chatbots som en integrert del. Duolingo har skapt forskjellige figurer som brukerne og elevene kan ha samtaler med der målet er å øve ordforråd og grammatikk. Tanken bak disse chatbotene er å etterligne virkelige samtaler på et fremmed språk. Sammenlignet med tradisjonell språkundervisning, er chatbots mye mer fleksible og tilpasningsdyktige. De reagerer annerledes avhengig av svaret elevene gir, noe som gir forskjellige variasjoner, akkurat som i ekte samtaler. Det er tross alt mange forskjellige måter å svare på et spørsmål, og en chatbot gir til og med forslag hvis en elev sitter fast i en samtale.

Piotr Wozniak er en polsk oppfinner som har utviklet en læringsapp (Supermemo) bygget rundt Spaced Interval Learning (SIL). Denne appen følger med på hva du lærer og når du lærer det. Ved bruk av kunstig intelligens er appen i stand til å finne ut når du mest sannsynlig glemmer informasjon og minner deg på å gjenta den. Det tar bare et par gjentakelser for å sikre at informasjonen sitter i årene som kommer. I stedet for at elevene studerer intensivt før eksamen, bare for å glemme alt et par uker senere, bør skoler og universiteter sikte på mer varig kunnskapsoppbevaring ved hjelp av denne metoden.

Hvis du vil teste hvordan chatboter fungerer, anbefaler jeg at du sjekker disse sidene:

Botsify. Chatbot for Education
SuperMemo

Professor Edwords

Mange lærere jeg har snakket med om denne teknologien spør meg om chatbots kommer til å ta over jobben til lærerne. Svaret er selvfølgelig nei. Men jeg tror at de mest avanserte chatbotene kommer til ta over de gjentatte oppgavene vi gjør, repeteringen, og gjøre vårt arbeid mer meningsfylt. Mange skoler over hele kloden bruker Artificial Intelligence-apper og chatbot og kanskje det er på tide å bli kjent med denne teknologien i Norge også. Utnyttelse av AI, chatbot-teknologi og machine learning vil føre til at lærere kan fokusere på det som er det viktigste i undervisningen, nemlig relasjonsbygging!

-----------------------------------------------------
Barbara Anna Zielonka er engelsklærer ved Nannestad videregående skole i Akershus. Hun ble tildelt årets Gulleplepris på NKUL i mai. 2017. Zielonka var en av ti finalister til Global Teacher Prize 2018. Hun har tidligere skrevet disse innleggene på Lærerbloggen:

Fremtidens skoler må skapes nå
Nettverksbasert læring - den riktige veien å gå
Lærere som fremtidens innovatører
6 måter for å skape bedre skoler
Barbara Anna Zielonka nominert til Global Teacher Prize!
8 måter for å øke elevenes engasjement!
Hvordan globale prosjekter har endret livet mitt som lærer!
Hvordan kan lærere utvikle digitale borgere og ledere?
Derfor er undervisning om FNs bærekraftsmål et must!
Betydningen av refleksjon i jobben som lærer
Avslutt skoleåret med nye ideer
Den digitale verden - et hav av muligheter
Edtech med fokus på internasjonalisering
Genius Hour - hvor lidenskap og kreativitet møtes
7 måter å utvikle deg som pedagog
VR-briller i undervisningen

mandag 19. mars 2018

Podcast: Rekk opp hånda! Ep. 2: Dagsaktuelle temaer på timeplanen


Adrian Talleraas er lærer ved Groruddalen ungdomsskole i Oslo. Han synes kompetansemålet "drøfte hvordan språkbruk kan virke diskriminerende og trakasserende" er såpass godt at han har hatt en temauke med fokus på den rasistiske hetsen rettet mot Sumaya Jirde Ali. Adrian, Janne og Martin snakker om hvordan vi kan bruke dagsaktulle temaer i undervisningen:





Samfunnsdebattant og forfatter Sumaya Jirde Ali har blitt møtt med rasistisk hets og personangrep. I februar skrev Resett om Jirde Ali. Denne saken og påfølgende saker på samme nettsted, har utløst et skred av hatefulle kommentarer i Resetts egne kommentarfelt. Dette har gått på helsa løs og Jirde Ali meldte avbud til flere arrangement.

– Jeg går allerede med voldsalarm, jeg hetses allerede kontinuerlig og dette gjør ikke saken min noe bedre. Artiklene de har publisert har som mål å kneble meg. De er fulle av personangrep som har helt bensin på den enorme hetsekampanjen mot meg, sier hun til Natt & Dag.

Adrian Talleraas er lærer på Groruddalen ungdomsskole i Oslo. I februar annonserte han på twitter at han skulle ha en temauke med Sumaya Jirde Ali. Han skrev:

Et av de kuleste kompetansemålene i norsk er å: "drøfte hvordan språkbruk kan virke diskriminerende og trakasserende".


Det ble en sak som fikk bred oppmerksomhet. Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet, kom på besøk i klasserommet. Han sier:

– Vi er mange som er blitt opprørt over hetsen mot Sumaya. Å verne om ytringsfriheten og drive demokratibygging står i skolens samfunnsoppdrag, sier Steffen Handal til Utdanningsnytt.

– Hun angripes for den hun er, ikke for ytringene sine. Det er alvorlig. Vi må ikke få et samfunn hvor unge mennesker skremmes til taushet av trusler og hets, sier han.

Også elevene får øye på samme problem:

– De kommenterer jo ikke meningene hennes, bare hvordan hun ser ut, sier Martina (13).

Adrian Talleraas underviser i fagene norsk, samfunnsfag og engelsk. I denne episoden kan du høre hvordan han gjennomfører denne undervisningen. Han forteller også om hva elevene trodde ville skje hvis en av dem hadde sagt "fuck Listhaug" på Dagsrevyen. Hvem i klassen ville kommet unna med det, og hvem i klassen ville ikke kommet unna med det.

- Elevene mine inspirer meg veldig mye hver dag. Både åttendeklassingene, niendeklassingene og tiendeklassingene og det er virkelig håp. Det er framtidas ungdom som vokser opp i Groruddalen nå, sier Talleraas i podcasten.

lørdag 17. mars 2018

Undervisningsopplegg: Rettil - et interaktivt opplegg fra UNICEF


Opplegget skal gjøre barn mer bevisst på rettighetene sine og når disse brytes. Vi følger ulike personer gjennom situasjoner i hverdagen og ser hvordan de opplever den samme hendelsen på forskjellige måter. Det er UNICEF som har laget undervisningsopplegget.

Rettil foregår i en liten norsk by, der flere av personene er elever i syvende klasse. Både på og utenfor skolen oppstår det små konflikter som kan bryte med artikler i barnekonvensjonen. I Rettil er det ingen fasitsvar, man må selv ta stilling til hva som er rett eller galt.


Rettil er laget for å gjøre barn mer bevisst på rettighetene sine og når disse brytes. I spillet følger vi ulike personer gjennom situasjoner i hverdagen og ser hvordan de opplever den samme hendelsen på forskjellige måter.

Det hele foregår i en liten norsk by, der flere av personene er elever i syvende klasse. Både på og utenfor skolen oppstår det tilsynelatende små konflikter som likevel kan bryte med artikler i barnekonvensjonen. I Rettil er det ingen fasitsvar, elevene må selv finne ut hva som er rett eller galt.

Rettil henter inspirasjon og funksjonalitet fra dataspill, hvor man velger en person (karakter) og følger ("spiller") denne gjennom et kort hendelsesforløp (situasjon). Underveis blir vi kjent med personens liv og tanker, og får innsikt i bakgrunnen for vedkommendes tanker, ord og handlinger.

Tanken bak er å få brukerne av Rettil til å identifisere seg med personen de følger, og slik skape motivasjon til å sette seg inn i hva personen konkret opplever. I neste ledd vil dette være med på å skape en dypere forståelse for hva barns rettigheter faktisk er, siden man i Rettil ikke bare leser om rettghetene, men blir involvert i en realistisk situasjon som omhandler dem.


Her finner du lærerveiledningen til spillet.


mandag 12. mars 2018

Podcast: Rekk opp hånda! Ep. 1: Å komme for sent


”Rekk opp hånda!” er en splitter ny podcast hvor du kan være flue på veggen i det mystiske lærerværelse og få et unikt innblikk i hva og hvordan ulike lærere og andre fagfolk diskuterer skolehverdagens små og store utfordringer. Dette er en podcast for engasjerte lærere, foreldre og andre som er opptatt av skole og barns utvikling.

”Rekk opp hånda!” har som mål å gi våre lyttere et innblikk i skolehverdagen. Vi ønsker også å gi et innblikk i det som rører seg blant ulike aktører som skriver bøker, kronikker eller på andre måter deltar i den pågående debatten om skolen. Først og fremst lager vi denne podcasten fordi vi mener skolen er verdens viktigste institusjon.


Vi som lager podcasten heter Janne Rønningen og Martin Johannessen. Janne har tidligere jobbet i ulike medier. Hun har blant annet vært programleder for ”Midt i smørøyet”, et program for barn og unge på NRK TV. Hun er i dag faglærer i kunst og håndverk og spesialpedagog på Nyskolen i Oslo. Og jeg er sosiallærer på Nyskolen.

Tema for første episode er å komme for sent. Til å snakke om det har vi invitert Jørgen Moltubak. Han er lærer og har skrevet flere bøker, blant annet "Gnistrende undervisning" og "Gnistrende samarbeid".

Hvorfor kommer noen elever alltid for sent, hvordan ødelegger det undervisningen, hvor farlig er det egentlig, hvordan kan man gjøre noe med det? Kjært tema har mange spørsmål. Vi prøver å finne svar, men det er ikke sikkert de er de aller beste.


- De som kommer for seint er de beste menneskene, skriver redaktør Nina Kristiansen i Forskning.no. Hun har håndplukket den "beste" forskningen på feltet. Det snakker vi også om.

Alle gjestene våre får den samme utfordringen: Å velge ett kompetansemål som kan fjernes. Hvilket kompetansemål Jørgen Moltubak vil ha ut? Hør første episode av "Rekk opp hånda!" - håper du liker det du hører!

"Rekk opp hånda!" er produsert av Både Og.

søndag 4. mars 2018

Gjesteblogg: Jeg tror ikke på det! Av Kristin Keiserås Bakkane


Jeg tror ikke på det!

Av Kristin Keiserås Bakkane

Først er det fint å være seg selv. Det er sånn det starter. Filosofien bak er iallfall delvis knyttet opp mot kulturarven vår og mot menneskerettighetene: Menneskets like- og egenverd. Sånn sett er det både etikk og jus: Dette verdisynet er nemlig også nedfelt i lovverket, for eksempel i Barnehageloven og Opplæringsloven.

Loven forlanger blant annet derfor at skolene skal gi individuelt tilpasset undervisning til hver eneste elev, sånn at alle får utviklet seg i samsvar med potensialene sine. Dette siste er et prinsipp Norge har forpliktet seg på også gjennom Barnekonvensjonen [1]. Barn er selvstendige individer med selvstendige utviklingsbehov. Det er noe vi tror på – og uansett noe vi er juridisk forpliktet til.

Samfunnsnormen
I vår del av verden er det å være seg selv også et sosialt ideal. Heltene er seg selv, ikke sant? Alltid! Kjendiser som viser noe annet for allmennheten enn de gjør på privaten, fremstår som tilgjorte og kanskje litt falske. Man skal være ekte vare! Særlig i Norge.

I barnehagen humres det litt: "Hun er bare så søt når…". Eller "Ja, ja. Han pleier jo å…". Og så kommer anektdoten om en sjarmerende særegenhet som dette barnet pleier å ta seg til. En eller annen litt atypisk egenskap eller ditto reaksjonsmønster. For eksempel gutten som sitter dagen lang i lesekroken og blir overveldet av for mye støy. Men som livner opp når det er utkledning på gang!

Så skjer det noe. Det settes rammer. Dette kalles sosialisering, og foregår langs et utall antall akser. Å sitte stille på pulten sin, for eksempel. Rekke opp hånden i timen. Vente på tur. Noen venter atskillig mer enn andre, men det skal vi komme tilbake til.

Høyst sannsynlig må den rolige gutten tåle et ikke ubetydelig press om å interessere seg for fotball. Egentlig liker han teater og dans bedre, men han kjenner det på seg: Akkurat dét er det best å holde stilt om nå, når han er blitt stor. Konformitetskravene er strenge for skolegutter. Han merker det, selv om han ikke vet hva det heter.

Dessverre vet han heller ikke at det finnes anerkjennelse for ham der ute et sted, for i hans klasse er det bare fotball som gjelder. Hans sosialiseringsnorm er altså snevrere enn det voksensamfunnet som møter ham senere i livet. Det er et paradoks.

Også den atypiske jenta må ‘konformiseres’. Helst bør hun skjønne det samme som andre småjenter i klassen gjør – om pyntelighet og kleskodekser, hvem som er venner med hvem, og generelt hvem eller hva som er "uttafor". Reglene snakker om respekt og sier at man skal inkludere hverandre. Være greie. Men i praksis altså, bare så lenge hun er tilstrekkelig innafor.

Det er altså slett ikke alle som opplever det å være seg selv som et ideal. Synd de ikke bare kan bytte personlighet. Eller arbeidsplass.

"Synkronskoling"
Det bringer oss til det vi oppfatter som skolens kjerne: Skolefagene. "Innafor", er de som fungerer i flokk. De som lærer passe fort, gjør leksene sine noenlunde som de skal, følger greit med i timene, svarer sånn passe greit på spørsmål, for øvrig gjør som læreren sier og ellers som det forventes av dem. Da er det fortsatt fint å være seg selv.

Det er disse "den ordinære undervisningen" i norsk grunnskole tar sikte på å treffe. Statistikken plasserer dem gjerne midt på treet når poengene deles ut på prøver og evalueringer – den vil nemlig vise en såkalt normalfordeling – med et tydelig tyngdepunkt i midten og gradvis færre utover til begge sider. Det er slik skolesystemet vårt er laget: Undervisningen planlegges slik at den skal treffe flest mulig – la oss for illustrasjonens skyld si sånn grovt sett 70-80 prosent av elevmassen. Derfor foregår det mye vakker synkronsvømming i skolen.

For de som sliter med å følge med, har vi laget et sikkerhetsnett som kalles spesialundervisning. La oss si behovet reelt sett dekker om lag ti-femten prosent av elevene, pluss minus [2]. Andelen starter mye lavere, men stiger oppover i trinnene. Det i seg selv kunne være verd en kronikk.

Blinken er i midten?
Men la oss holde oss til det brede midtsjiktet. Vi har altså designet skolen slik at undervisningen skal være mest mulig treffsikker for flest mulig. Det anvendte konseptet har matematisk likhetstrekk med stilkarakterene i hopp: Man tar bort toppen og bunnen, slik at det som gjenstår blir mer ensrettet. Metoden sikrer mot skjevfordeling på grunn av "uteliggere" blant dommerne. Gjennomsnittet som står tilbake, antas mer representativ for det hoppet utøveren faktisk presterte.

Så også i undervisningen: Fjernes ytterpunktene, blir det ikke så store justeringer læreren trenger å gjøre for å oppnå individuelt tilpasset undervisning for resten av elevgruppen.

Det er bare ett lite problem med sammenligningen: Blinkene er barn, ikke matematikk. En skole som fokuserer på å treffe alle på likt, står i fare for å operere suboptimalt med tanke på den naturlige spredningen. Har du noen gang tenkt på hva som egentlig er lettest – å undervise alle elevene på samme nivå, eller å undervise hver enkelt på sitt eget nivå?

Enhetsskolens metode er som nevnt å fokusere på midten, for så å løse resten av tilpasningsbehovene gjennom spesialundervisning. Men spesialundervisningen fungerer ikke spesielt godt. For skolene, kanskje, men ikke for de ungene som trenger den. Barneombudet har undersøkt saken, og Anne Lindboe skriver i Barneombudets fagrapport 2017 "Uten mål og mening?" følgende:

"Jeg mener at dagens spesialundervisning ikke sikrer elevenes rett til et forsvarlig og likeverdig opplæringstilbud og deres rett til ikke-diskriminering. Staten har heller ikke tilstrekkelige kontrollsystemer og virkemidler for å sikre at kommunene følger opp sine forpliktelser etter opplæringsloven og barnekonvensjonen." [3]

Visste du dette? Det er temmelig sterke ord. Men på den andre siden, hva venter vi oss når disse barna systemmessig sett ses på som "uteliggere"?

De som ikke regnes med
Det er et problem til: Regnestykket går ikke opp. Prøv selv! Det mangler ti-femten prosent av elevgruppen. Ifølge elevundersøkelsene kan andelen være enda høyere, basert på svarene der elevene selv har gjort vurderingen: Spørsmålet om de synes de får nok utfordringer på skolen. Til sammen svarer om lag 20 prosent at dét skjer i ingen, i svært få eller i bare noen av fagene. [5]

Norsk skole tror det likevel er godt nok. Faktisk er dette en så utbredt forestilling at det fungerer som den reneste statsreligionen: Man har "alltid" bekjent seg til troen på at denne elevgruppen klarer seg selv. Jo, de kunne kanskje lært mer, men om disse skal få mer tilrettelegging, blir det mindre på de andre. De med rett til spesialundervisning, for eksempel. Høres det kjent ut?

På tide med et besøk innom det regjeringsoppnevnte Jøsendalutvalget. I 2016 kom de med landets første offentlige gjennomgang av forskningsmateriale knyttet til denne gruppen elever, noensinne, i norsk skolehistorie. Kunnskapsgrunnlaget er oppsummert i egen rapport [4]. Ta en titt selv, dette ligger på nettet. Men jeg advarer: Kan hende er det flere myter som står for fall.

Satt på pause
For resultatet av skolemodellen vår er at barn med stort læringspotensial risikerer å bli fremmedgjort i sitt skolemiljø. Det handler blant annet om hvordan de lærer, kontra hvilken type kompetanse som blir verdsatt i skolen. Spør du dem selv [5], ønsker de "å få lære noe nytt". Noe de ikke kan fra før.

Isteden opplever de å bli satt på pause. I årevis. Å, som de må vente!

Det de lærer, er at skolen er meningsløs og at det egentlig aldri blir deres tur. Svært mange utvikler seg ikke engang på nivå med det brede midtsjiktet. De forvitrer. Dermed forstår vi dem iallfall ikke: Da gjør de det jo kanskje til og med dårlig på skolen. De kan bli klovnete, eller triste, underytere, utrygge, sinte, innesluttet, opposisjonelle, nekter å gå på skolen, blir drop-outs – og mer til.

Hvem oppdager ressursene hos et slikt barn?

Saken er at elever som "bare" forvitrer ikke har rett til den samme særbehandlingen som resten av elevene. Jo, de har rett til individuelt tilpasset opplæring, men spesialundervisning får de ikke. Selv ikke når "den ordinære undervisningen" ikke hensyntar deres egenart og utviklingspotensial.

Gitt rapporten fra Barneombudet, er dét kanskje like greit. Men hva tror du om elevens identitet og individuelle behov for utvikling og mestring?

Jeg tror det er litt som med den skihoppingen: Det er ikke gitt at synkronlæring er det beste konseptet. Og i hopp var det en tid da V-stilen som praktiseres i dag, konsekvent fikk dommerne til å trekke kraftig i stilkarakteren. Spriking med skiene ble ansett som uestetisk. Men så var det den lengden da. Ergerlig at hopperne fikk så mye bedre oppdrift av det! Og allikevel: Da dette faktum virkelig hadde gått opp for hoppsporten, sluttet man å tro på den tradisjonelle stilens fortreffelighet.

Offer for systemet
Jøsendalutvalget laget også en offentlig utredning, "NOU2016:14 Mer å hente", som konkluderte (kap.1.3): "Det er behov for mer kunnskap, endrete holdninger og en felles erkjennelse av behovet for differensiert undervisning." [7]

Senere i rapporten snakkes det om hvordan handlingsrommet for denne differensieringen ikke blir utnyttet i norsk skole, fordi det er så upløyd mark – ikke juridisk, men som etablert praksis. Vi så jo det: "Uteliggerne" er fjernet, sånn at spriket ikke skal bli så stort. Prinsipielt sett kan man da bruke kanonsikte til hele den gjenværende spurveflokken.

Kjære lærer, dette er ikke et forsøk på å undergrave arbeidet du gjør. Dette forteller ikke at du er en dårlig lærer. Men sjansen er altså likevel tilstede for at dine "uteliggere" er et offer for systemet.

Men hør, jeg har godt nytt: NOU’en sier i kap. 1.2 Utvalgets hovedbudskap: "Kunnskap om elevenes behov, deres måte å lære på og kompetanse i å tilpasse opplæringen kan gi et bedre skoletilbud for alle elever."

Fikk du med deg det? Det hevdes altså her at det å lære om læringsbehovene for elever med stort læringspotensiale, også kan hjelpe de andre elevene! De med spesialundervisningen, for eksempel. Forbløffende. Og konklusjonen er kunnskapsbasert, det vil si det ligger forskning bak.

Det virker som det finnes ubrukte potensialer i ekte differensiert undervisning: At man faktisk kan organisere skolene og pedagogikken slik at det blir lettere for lærerene å treffe hver spurv med sin egen lille pil.

Kan det være at de har slumpet borti et konsept med ekstra oppløft – en skolemodell i V-stil? En med jevnt bedre læring for alle, istedenfor systematisk prioritering av det store flertallet i midten?

Moderne?
Jeg tror det er bra for mennesker å ha en tro. Noe utenfor en selv som kan opprettholde fremtidshåpet når livet butter imot. Men det er ikke alt som egner seg som trosmateriale. Et menneske har bare én barndom. Og den kan ikke erstattes av noe annet. Det er et faktum.

Den norske skolens tradisjon med idealisering av "gjennomsnittseleven" er derfor et usunt dogme. Jeg tror ikke på det!

Hvert barn har rett på å få være seg selv. Med hele seg. Mange flotte lærere der ute evner å tilrettelegge for nettopp det. Slik kan det faktisk bli større aksept for å like teater og dans også, selv om alle de andre liker fotball: Bieffekten kan rett og slett være mindre mobbing. Da har man truffet V-stilen, som i dette tilfellet handler om å se, normalisere og anerkjenne spredning. Den handler om ikke å undervise etter læreboka, for ikke å miste målet av syne: Å gjøre hvert enkelt barn best mulig utrustet til samfunnet, i samsvar med sitt eget individuelle utviklingspotensial.

Men selve skolemodellen vår, den henger etter. Fordi altfor mange fortsatt tror det ikke finnes alternativer. De har ikke selv fått erfare hvilken oppdrift det ligger i dette som Jøsendalutvalget kaller "fremragende læringsmiljø".

Ennå. Man må riktignok tenke litt annerledes. V-stil. Den kan læres, den også.

Dét tror jeg på!

----------------------------------------------------
Kristin Keiserås Bakkane er sivilingeniør, opprinnelig innen termisk energi. Jobber i et konsulentfirma "i oljå". Vokste opp med to barneskolelærere som foreldre, hvorav min mor sluttet som rektor (begge er nå pensjonister). Tøffe tak med egne to barn i barneskolen. Fant foreningen Lykkelige barn altfor sent. De er hhv. 20 og 17 år nå.

Innlegget ble først publisert i Vårt Land 18. februar 2018.

Kilder:

[1] Convention on the Rights of the Child (Barnekonvensjonen), FN, 1989
Sitat, Artikkel 29a, om retten til opplæring: «States Parties agree that the education of the child shall be directed to: a) The development of the child's personality, talents and mental and physical abilities to their fullest potential;» 

[2] Statistikk om grunnskolen Utdanningsdirektoratet, sist endret: 14.12.2017

[3] Uten mål og mening? Elever med spesialundervisning i grunnskolen. Barneombudets fagrapport 2017, Barneombudet, 2017

[4] Evnerike elever og elever med stort læringspotensial. En forskningsoppsummering, 2016. Kristin Børte, Sølvi Lillejord og Lotta Johansson. Kunnskapssenter for utdanning ved Noregs forskingsråd, Divisjon for samfunn og helse

(Alt. lenker: Sammendrag, ev. Jøsendalutvalget)

[5] Elevundersøkelsen 2012. Analyse av Elevundersøkelsen 2012. Christian Wendelborg, Veronika Paulsen, Melina Røe, Marko Valenta og Einar Skaalvik, NTNU samfunnsforskning, November 2012

[6] Å tenke så det knaker Magasin fra Skoleproffene, Forandringsfabrikken, 2016

[7] NOU 2016:14 Mer å hente – Bedre læring for elever med stort læringspotensial Norsk offentlig uredning. Jøsendalsutvalget, 2016

(Alt. lenke: Jøsendalutvalget)

lørdag 3. mars 2018

Gjesteblogg: Hva gjør vi med kjønnsforskjellene i skolen? Av Ellen Egeland Flø


Hva gjør vi med kjønnsforskjellene i skolen?
Av Ellen Egeland Flø

Vi trenger mer fokus på tilpasset opplæring for begavede elever med høyt læringspotensial.

Det har den siste tiden blitt fokusert mer på kjønnsforskjeller i den norske skolen, der guttene kommer dårligst ut. For å hjelpe disse guttene som sliter på skolen, trenger vi mer fokus på tilpasset opplæring for elever med høyt læringspotensial (begavede). Dette høres kanskje litt pussig ut, men forklaringen er som følger:

I slutten av august 2017 satt regjeringen ned et ekspertutvalg ledet av direktør ved Folkehelseinstituttet, Camilla Stoltenberg. Utvalgets mandat er å se på kjønnsforskjeller i skolen, samle kunnskap om hvorfor de oppstår og komme med forslag til hvordan motvirke dem. Utvalget skal levere sitt svar i form av en NOU innen februar 2019 der de oppsummerer gjeldende forskning innen feltet og relaterer det til den norske situasjonen der gutter er overrepresentert på flere negative statistikker.

Det er blant annet langt flere gutter enn jenter som får spesialundervisning i grunnskolen, og karaktersnittet i 10. klasse er signifikant lavere enn for jentene. I tillegg fullfører langt færre gutter enn jenter videregående skole på normert tid, de dropper ut av skolen. Årsakene til disse skjevhetene er nok mange og sammensatte, men for å kunne gjøre noe med problemet er det viktig at vi ser på alle mulige bakenforliggende årsaker.

19. desember skriver forsker ved Frischsenteret, Simen Gaure, et innlegg i Aftenposten om kjønnsbalansen i forsvaret. Her berører han et tema vi ikke ellers fokuserer på, i nevneverdig grad. Nemlig at det blant gutter og menn er større varians innen flere personlige egenskaper, blant annet IQ, enn det er for jenter/kvinner. Det vil si at det er flere gutter enn jenter i begge ender av IQ-skalaen, mens jentene er mer samlet rundt gjennomsnittet. Forskerne Feingold (1992) og Hedges og Nowell (1995) har funnet at IQ-testscore for menn generelt var mer variable enn for kvinner, og er støttet av flere andre forskere.

I Norge har skolen lenge vært selve hovedborgen i enhetstankegangens bylandskap. Men, grunnet den egalitære enhetsskolen, er det en gruppe elever som oftest blir glemt. Nemlig de begavede. Disse elevene det er så lett å tro at klarer seg selv. Men gjør de egentlig det?

Blant disse elevene har mange emosjonelle vansker, og i en australsk studie fant Gross (2002) at så mye som 80 prosent av elevene med høy intelligens opplevde alvorlig sosial isolasjon. Dessuten viser det som finnes av nyere norsk forskning på feltet at mange av disse elevene har store trivselsvansker i skolen også her i landet.

I VG 2. januar beskrives også noen av problemene de begavede barna kan ha i møte med skolen.

I tillegg viser Matthew (2009) og Kaskaloglu (2003) gjennom internasjonal forskning, blant annet fra USA, at mellom 5 og 10 prosent av elevene som dropper ut av utdanningen befinner seg i denne elevgruppen. Det finnes ikke tilsvarende forskning fra Norge, men det er ikke noen spesiell grunn til å tro at det er mye bedre her, da USA har anerkjent og tilpasset undervisningen til denne elevgruppen i større grad enn vi har i Norge. Da det er mellom 2 og 3 prosent som defineres som begavede, så vi ser at disse elevene er sterk overrepresenterte på frafallsstatistikken. Våre smarteste elever er, rett og slett, ofte blant dem som sliter.

Hva har så IQ-fordeling og enhetsskole med gutters skoleprestasjoner å gjøre? Her kommer dagens hypotese: Siden gutter er overrepresentert på både øvre og nedre del av IQ-skalaen, og enhetsskolen passer best for elevene rundt gjennomsnittet, vil ikke det føre til en fordel for jentene som er mer sentrert rundt gjennomsnittet?

Det som er fint med å ha en hypotese er at vi kan teste den ut! En mulig løsning blir da å gripe enda mer fatt i elevene i begge ender av skalaen, av begge kjønn naturligvis. Vi gjør allerede en del tilpasninger for de faglig svakeste, men kan absolutt bli flinkere til dette. For de begavede elevene, derimot, blir undervisningen ikke tilpasset spesielt mye per i dag. Da burde det være mulig å gjøre noe med det, som igjen får en positiv effekt på gutters karaktersnitt og frafallsproblematikk.

En del av Stoltenbergutvalgets mandat går ut på å foreslå konkrete tiltak og mulige pilotprosjekter som kan testes ut systematisk og evalueres i effektstudier. Videre følger flere forslag til nettopp dette, der de fleste tiltakene krever lite ressurser å igangsette.

1) Innføring av opplæring innen begavede elever i alle pedagogiske utdannelser.

2) Kompetanseheving av lærere gjennom kursing.

3) Ressursperson i fylkeskommunene, f.eks. lærerspesialister.

4) Ressursperson i kommunene, f.eks. etter modell fra Bærum og Stavanger.

5) Pilotprosjekter som skolene selv utformer både på barne-, ungdoms- og videregående skoler.

Med dette ønsker jeg å sende en utfordring til Stoltenbergutvalget og kunnskapsminister Jan Tore Sanner, om å følge opp disse forslagene til konkrete tiltak. De er billige å teste ut. Det er ekstremt tvilsomt at tiltakene påvirker negativt. Sannsynligheten er heller stor for positive konsekvenser.

Spesielt for guttene.

-----------------------------------------------------

Ellen Egeland Flø er lektor i realfag ved Mailand VGS i Lørenskog. Hun er også ansvarlig for skolens makerspace, Mailand Skaperverksted, der de bruker ny og spennende teknologi i undervisningen som et virkemiddel for å la elevene jobbe mer praktisk og kreativt med de ulike fagene. I forbindelse med skaperverkstedet leder jeg to prosjekter som fokuserer ekstra på tilpasset opplæring og dybdelæring for alle elevene.