lørdag 30. juni 2018

Gjesteblogg: Er et likeverdig helsevesen mulig i et klassedelt samfunn? Av Sonia Muñoz Llort



Er et likeverdig helsevesen mulig i et klassedelt samfunn?
Av Sonia Muñoz Llort - @SoniaMunozLlort


I en ny vitenskapelig artikkel presenterer NOVA-forsker Jon Ivar Elstad ved OsloMet funn fra en studie hvor han har sett på hva slags betydning utdanning har for hjelpen alvorlig syke pasienter ved norske sykehus får mot slutten av livet. Han har koblet sammen informasjon om pasientenes utdanningsnivå med statistikk over antall sykehusinnleggelser og antall spesialistlegebesøk på sykehus i de siste 18 levemånedene. Elstads analyser viser en skjevfordeling av hjelpen som gis, selv om behovet er det samme. Resultatene viser at pasienter med høyere utdanning for tettere oppfølging i form av flere reinnleggelser enn pasienter med lavere utdanning får.

Selv om l helsevesenet i teorien skal gi et likeverdig tilbud uavhengig av alder, kjønn, etnisitet, utdanningsnivå eller økonomisk status tyder resultatene på at dette ikke skjer i praksis.

Jon Ivar Elstad påpeker at vi kjenner for lite til årsakene til at pasienter med høyere utdanning får flere innleggelser enn pasienter med lavere utdanning, men ut ifra min kliniske erfaring som spesialpedagog kan jeg i hvert fall peke på noen faktorer som kan og bør forbedres for å skape en likeverdig helsetjeneste.

Plikt til opplæring i spesialisthelsetjenesten
I Lov for Spesialisthelsetjenesten lyder § 3-8. om sykehusenes oppgaver slik:
“Sykehus skal særlig ivareta følgende oppgaver:



1|) pasientbehandling,
2) utdanning av helsepersonell,
3) forskning, og
4) opplæring av pasienter og pårørende.”

De siste årene har helsepersonell fått høyere administrative krav til loggføring og dermed mindre tid til å utføre kliniske oppgaver. Et av oppgavene som faller fort ut er dialog og opplæring med pasientene og pårørende og dermed er pasientbehandling skjevfordelt, noe som er to klare brudd på loven.

Dette er forklart i den vitenskapelige artikkelen, hvor det påpekes at “Kvaliteten på kommunikasjonen mellom lege og pasient kan ha betydning for behandlingsutfallet. God dialog handler om at både lege og pasient forstår hverandres oppfatninger. Opplysningene som kommer fram i møtet mellom lege og pasient, er sentrale for valg av behandlingsopplegg. Pasienter med tilsvarende akademisk rang som legen kan ha et fortrinn i slike samtaler”.

Når helsepersonell må prioritere hardt, blir de pålagte loggføringene og nødvendige helsekartlegginger som prioriteres og den gode samtalen faller ut. Da blir mange pasientene overlatt til å skaffe seg skriftlig helseinformasjon på egen hånd. Det gjør situasjonen veldig sårbar for mange voksne som enten bare har grunnskoleutdanning eller vansker med å bearbeide skriftlig informasjon på grunn av synsvansker, lesevansker eller matematikkvansker samt lav beherskelse av IT-bruk.

Manglende tid hos helsepersonell, lite klinisk personell på gulvet og en overdreven digitalisering av helseinformasjon bidrar til grunnlaget for et ujevnt helsevesen.

Her må sykehusenes ansatte fortsette kampen vi har ført i noen år nå for å få nok økonomiske ressurser til å kunne gi et godt og likeverdig tilbud til alle pasienter. Både helsevesenet og samfunnet for øvrig burde gjennomgå store endringer for å kunne få til et klasseløst samfunn, men i mellomtiden må vi kunne gjøre aktiv motstand mot politiske og økonomiske føringer som både sentrale politikere og ledelse i helseforetakene styrer. Disse føringene er rammene som gir oss et ujevn helsetilbud hvor pasientsikkerhet og pasientopplæringen ligger lavt på lista.

Opplæring for pasienter trenger tverrfaglig kompetanse
Etter noen år i spesialisthelsetjenesten som spesialpedagog er kommunikasjon og opplæring for pasienter og pårørende temaer jeg brenner for. Det er nemlig både helseinformasjon og opplæring av pasienter og deres pårørende som er både mangelfullt og av altfor lav pedagogiske kvalitet.

I Elstads studie var pasientgruppen kreftpasienter, men vi kan løfte blikket for å omfavne flere pasientgrupper hvis vi fokuserer på opplæring og helseinformasjon for pasienter og pårørende. En av mange forutsetninger for å kunne lære, er å kunne bearbeide informasjon i form av bokstaver og tall både i skriftlig og muntlig form. Denne forutsetningen kaller vi for grunnleggende ferdigheter, og de grupperes i ferdigheter innen lesing, skriving, regning, muntlige ferdigheter og digitale ferdigheter for å kunne bearbeide skriftlig informasjon og for å kunne mestre hverdagen. Disse ferdighetene er ikke konstante og ferdig utviklet ved 18-års alderen, det er faktisk store variasjoner over hvilken grad av helseinformasjonsforståelse voksne mestrer.

Akkurat nå er det lite realistisk å forvente at alle voksne skal klare å bearbeide helseinformasjon på samme nivå. Det er helsevesenets plikt å sikre god tilpasset informasjon og opplæring for pasienter og pårørende.

Når sykdom eller skader inntreffer, trenger mange å få mer kunnskap om sin nye helsetilstand. I mange tilfeller i tillegg, blir disse grunnleggende ferdigheter redusert på grunn av endringer i hjernefunksjon, synet eller kombinasjoner av disse. Samtidig finnes det forskning som viser at den skriftlige helseinformasjon vi har på sykehusene er skrevet på et høyt faglig nivå som vanskeliggjør forståelsen av stoffer for mennesker uten medisinsk bakgrunn.

Vanskelig skriftlig helseinformasjon og manglende tid hos helsepersonell for tilstrekkelig dialog og muntlig opplæring for pasienter og pårørende er to faktorer som bør forbedres betraktelig for å kunne få til et likeverdig helsevesen som setter pasientsikkerhet, pasientopplæring, mestring og god omsorg høyt.

Læring foregår hele livet og på alle arenaer, men ingen voksne skal måtte få dårligere sykehustilbud, og dermed dårligere helse, på grunn av økonomiske prioriteringer i spesialisthelsetjenesten. Fordi vi lærer så lenge vi lever og kunnskap er makt, er det flere grep som kan igangsettes. Mine anbefalinger som spesialpedagog er derfor klare:

Helsepersonell må ha mer tid til å kunne utføre sin del av opplærings- og undervisningsplikten for pasienter. Dette betyr nok helsepersonell på gulvet og sterk redusering av byråkratiske oppgaver for å ha tid til å sikre god helseinformasjonsforståelse hos pasienter og pårørende gjennom dialog som bidrar til mestring i pasientenes eget helseforløp.

Lærings- og mestringssentrene i sykehusene må ha et minimum antall årsverk med pedagoger og spesialpedagoger for å sikre gode opplæringsprogrammer tilpasset pasientenes forståelsesnivå. Tilpasset opplæring er en plikt i skolevesen og det bør bli en plikt i helsevesenet også, de som har fagkompetansen for å utføre disse tilpasningene er nemlig spesialpedagoger.

I kommunikasjonsenheter og enheter for likeverdige helsetjenester må også pedagoger og spesialpedagoger bruke sin fagkompetanse for å kunne finne informasjonsløsninger som følger didaktiske prinsipper innen universell utforming både digital og på papir.

I tolketjenestene bør det også gis opplæring til tolker for å sikre god språkoverføring med nøye medisinske begreper i pasientenes morsmål. Tolkene må føle seg tryggere på å oversette medisinsk informasjon samt tilstrekkelig kultursensitivitet under dialog med klinikere og pasienter.

Det er oppløftende at endelig settes det lys på viktigheten av god tid og dialog i helsevesenet. Vi klinikere har lenge etterlyst gode arbeidsvilkår som kan komme pasientene til gode. Mange pasientgrupper har etterlyst akkurat det samme gjennom kronikker, organisasjonsarbeid og forskjellige typer aktivisme. Jobben vår som fagpersoner er å utføre de fire sykehusets oppgavene med omsorg, respekt og i god samhandling med pasientene, nå er det på tide at vi gjør alvor av å kunne ha et pasientsentrert helsevesen.

Et likeverdig helsetilbud innenfor markedsliberalistiske rammer?
Som fagperson kan jeg være meget kritisk til kvaliteten i det eksisterende helsetilbudet, samtidig som jeg er overhodet ikke overrasket over Elstads funn.

Det er klart at forskere skal vise forsiktighet ved å peke på årsakene bak funnene i undersøkelsen, men disse ligger i politiske og økonomiske rammene som har blitt kritisert fra forskjellige hold de siste årene.

Faktorene som bunner i dagens ulikhet er tross alt vår økonomisk modell som er blitt adoptert som modell for tjenester innen utdanning, helse og omsorg. Ønsker vi å ha en likeverdig helsetjeneste, må vi endre verdigrunnlaget vårt. Det er utenkelig at vi skal klare å viske bort ulikhet innad i helsetjenester når målestokkene for et godt tilbud er effektivitet og økonomiske resultater framfor livskvalitet, mestring, ivaretakelse og samhandling hos menneskene som arbeider og mottar helsetilbudet.

Mine anbefalinger som spesialpedagog kan dermed øke den skrantende kvaliteten, men kan ikke utjevne inneboende klasseforskjeller i samfunnet. Vi må tenke at vi ikke kan godta et klassesamfunn hvor god helse er avhengig av bosted, inntekt, nettverk og utdanning.

Vi må sikte mot en vesentlig bedring av helsetilbud både i selve helsevesenet, men også gjennom sosiale og politiske tiltak som garanterer færre samfunnsforskjeller. Derfor bør vi endre verdiene vi omgir oss med, fordi vi som mennesker har behov for å bli mottatt med omsorg, tid, forståelse, respekt og nødvendig fagkompetanse i periodene hvor helsa vår svikter.

---------------------------------------------------------
Sonia Muñoz Llort er utdannet spesialpedagog og har en mastergrad i skoleledelse og en i rehabilitering. Til daglig jobber hun på Sunnaas sykehus og er fast skribent for Maddam. Hun er opptatt av tverrfaglig reflekterende praksis, pedagogisk frihet og mangfold på skolen. Hun mener at elevene burde kunne få større eierskap til pedagogiske opplegg på skolen ved å ha frihet til å velge innholdet, ved å samarbeide og ved å bruke både seg selv og omgivelsene som læringsressurser.

Innlegget ble først publisert på Maddam 27. juni 2018.

Foto: rawpixel / Unsplash

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar