tirsdag 17. juli 2018

Gjesteblogg: La pedagogene overta! Av Glenn-Egil Torgersen og Herner Sæverot


La pedagogene overta!
Av Glenn-Egil Torgersen og Herner Sæverot


Det læringsfiendtlige styringssystemet i dagens skole skyldes at ekspertene har blitt skjøvet til side.

Debatten om ytringsfrihet i skolen har florert i mediene, spesielt med utgangspunkt i Oslo-skolene etter at lærer Simon Malkenes formidlet en klasseromssituasjon og ble truet med personalsak. Selvsagt får både Malkenes og de som ønsker seg mer åpenhet om styringssystemet applaus av de fleste. Imidlertid ser vi også at åpenhet og varsling om urettferdighet ikke nytter. Men, for å komme til bunns i dette, nytter det heller ikke bare å diskutere symptomene på at noe er galt. Det må ryddes og tiltak må settes inn på et mer grunnleggende plan. Vi må gå til pedagogikkvitenskapen.

Det pedagogikkvitenskapelige idégrunnlaget har nemlig vært tilsidesatt, ikke bare i Malkenes-saken, men også i den siste tidens skoledebatt i Klassekampen. Språket som pedagogikken bygger på, har rett og slett vært fraværende. Samtidig er de involverte partene, både på den ene og andre siden, heller ikke fagpedagoger, men faglærere, for eksempel i språk, fysikk, eller jurister, næringslivsledere, politikere og økonomer. Dette er etter vårt syn også kimen til presset på ytringsfrihet og manglende kunnskapsløft i skolen.

Det er to dypereliggende forklaringer på situasjonen. Den ene forklaringen knyttes til lærerutdanningen, den andre til utdanningsledelse.

I august i fjor ble det iverksatt en ny reform som innebærer at grunnskolelærerutdanningen har blitt femårig med innebygd master. Finland, som stadig scorer høyt på Pisa-testene, har hatt femårig lærerutdanning med master i snart førti år. Imidlertid har ikke de norske politikere og fagfolk som ytrer seg i pressen fått med seg det viktigste poenget i den finske modellen. I den finske modellen finner vi nemlig at pedagogikk danner det vitenskapelige grunnlaget for hele lærerutdanningen. Dette ble politisk bestemt av finske politikere allerede i 1979, noe som igjen betyr at de finske grunnskolene i stor grad er styrt av pedagogikk. Slik får vi et paradoks: Finland scorer høyt på Pisa-testene uten å drive Pisa-styrt skole. De norske skolene, derimot, har aldri skåret særlig høyt, til tross for at de innretter seg mot Pisa-modellens fokus på målstyring og ensretting.

Altså styres det norske skole- og utdanningssystemet etter andre prinsipper enn det fagpedagogikken legger til grunn, både på innhold og form. Det finnes ikke et ord i den etablerte pedagogikkvitenskapen om noe som rettleder til at utdanningssystemer skal ledes og styres etter hierarkiske, byråkratiske prinsipper eller høy grad av målstyring slik vi finner det i dagens Skole-Norge.

I fagpedagogikken heter det imidlertid at læreren skal være en forsker som hele tiden forsøker å finne de beste løsninger for ledelse, læring og utvikling blant sine elever, studenter og skolen som organisasjon og i samfunnet for øvrig. Det betyr at læring ikke kan beordres, men må utvikles i samhandling mellom lærere som forskere, elever og samfunnet. Således må også skolene styres etter mangfoldighetsprinsippet, det vil si at den enkelte lærer, og grupper av lærere, er kjernen og sjefene ved en utdanningsinstitusjon. Alle andre vil være lærerens støtteapparat – skolesjefer, utdanningsdirektører og politikere likeså.

Dagens styringssystem i skole- og utdanningssektoren er imidlertid ikke bare læringsfiendtlig, men også organisatorisk upassende. Det er fordi den er utledet fra og forankret i byråkratisk og næringslivsorientert organisasjonsteori, hvor ikke-pedagoger har forsøkt å omdanne disse teoriene og modellene til også å gjelde i skole- og utdanningssektoren. Slik oppstår konstruerte begreper og styringsmodeller, eksempelvis «kunnskapsøkonomi», «kunnskapsbeholdning» og «kunnskapsstyring». Mennesket og læringsprosesser omtales og behandles som en gjenstand, som kan «anskaffes» og «avvikles». En slik omdanning og kunstig overføring er helt unødvendig, og direkte feil, ettersom skole- og utdanningssektoren allerede har en veletablert vitenskapelig fagdisiplin som har spesialisert både forskning, språk og teorier til sitt virksomhetsområde, nemlig pedagogikkvitenskapen.

Den næringslivsorienterte og byråkratiske organisasjonsteorien favner ikke alle nyanser som er nødvendig på dette feltet, og de som overfører tankemodellene kjenner tydeligvis heller ikke til hva som må til. De tvinger seg i stedet inn på et fagområde som de ikke mestrer, og gjør det dertil i «pedagogikkens navn». Derfor skjer også en rekke følgefeil. Det er ikke bare respektløst og arrogant, men fører også til alvorlige konsekvenser for hele utdanningssektoren, med elever, studenter og lærere som de største taperne. I sin tur slår dette tilbake på næringsliv og samfunn.

Ikke minst har vi sett denne feilslåtte utviklingen gjennom mediene, i form av varslinger, nedsatt ytringsfrihet, samt strenge måle- og kontrollregimer. Dette er indirekte tegn og symptomer som oppstår når sektoren ikke drives etter fagpedagogikkens retningslinjer.

Videre gransking av utfordringene i styringen av skole- og utdanningssektoren må således gjøres først og fremst av fagpedagoger, ikke av samme fagfolk som var med på å skape problemene.

---------------------------------------------------------------
Glenn-Egil Torgersen er professor i pedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han arbeider med grunnforskning på DU (Det Uforutsette) og SAM (Samhandling under risiko); pedagogiske tilnærminger og målemetoder for leder- og kompetanseutvikling innen DU og SAM.

Herner Sæverot er professor i pedagogikk ved Høgskolen i Bergen og professor II ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen. Han har mangeårig erfaring som lærer og klassestyrer i grunnskolen og har publisert en rekke artikler og bøker, både nasjonalt og internasjonalt. Han er redaktør for tidsskriftet Nordic Studies in Education.
Les også:

Foto: Marcos Luiz Photograph / Unsplash

torsdag 12. juli 2018

Dokumentar: Å være og ha - en hyllest til livet (Être et avoir)


Den franske dokumentaren Å være og ha - en hyllest til livet (2002) gjør de små menneskene store, og den bringer heder og verdighet til en yrkesgruppe som i dag ikke lenger nyter den respekten den fortjener. Dette er en vakker dokumentar om en lærer og hans elever på en liten bygdeskole i Frankrike.

I ett år fulgte dokumentaristen Nicolas Philibert livet på landsbyskolen Saint-Etienne sur Usson i Frankrike. Tolv barn mellom fire og ti år samles hver dag i klasserommet til Georges Lopez, en dedikert lærer i 60-årene. Her lærer de med lyst og glede å lese, skrive, regne og bli store. Med stille autoritet rettleder og oppmuntrer Lopez sine elever, lydhør for deres forskjellige behov. En kjærlighetsfull skildring av læringens kunst og den dramatikken som utspiller seg i et klasserom.


- Nicolas Philibert har klart å lage en helt naken film om å bry seg om andre mennesker. Barna på den lille skolen og læreren deres gjennomgår et skoleår og vi følger dem. Det er det hele, men det er samtidig så nok at mange andre filmer som sikter høyt og er smarte og vil mye, får så hatten passer, sier Erlend Loe om filmen.

tirsdag 10. juli 2018

SETT 2018 begynner å ta form - les om årets temaer


Programmet til SETT-dagene i november begynner å ta form. Glimrende folk som Barbara Anna Zielonka, Camilla Hagevold, Pelle Sandstrak, Simen Spurkland og Halvor Ø. Thengs og mange fler er allerede klare. Se foreløpig program her.

SETT 2018 arrangeres på Norges Varemesse i Lillestrøm onsdag 28. november og torsdag 29. november. Program og påmelding finner du her.

Temaer for SETT 2018
I det moderne og innovative samfunnet vi lever i skal skolen forberede barn og unge til en framtid vi vet lite om. Hvilke nye krav stilles til lærere, skoleledere og studenter? I programmet vil du kunne oppleve spennende forelesninger og workshops i disse temaer:

Helse og digital dømmekraft
Sosiale medier er en av grunnene til at stadig flere sliter psykisk. Når dagens barn og unge er heldigitale, 24/7, har også digital dømmekraft blitt mye viktigere – nettvett, hva du kan dele, kildekritikk, ytringsfrihet, personvern og mobbing. Skolen har et stort ansvar for å lære barn og unge trygg, digital bruk, men har lærere og skoleledere nok kompetanse om dette? På SETT møter du erfarne fagfolk som deler kunnskap og erfaringer om hvordan man kan jobbe med disse viktige temaene.

Menneskelig intelligens - den nye digitalekompetansen?
Utviklingen med automatisering og kunstig intelligens går stadig raskere, og stiller nye krav til oss. Samtidig er utarbeidelsen av nye læreplaner godt i gang. Her skal dybdelæring og tverrfaglige temaer – som livsmestring og folkehelse, bærekraftig utvikling, demokrati og medborgerskap – prioriteres. Kort sagt så stilles det en rekke nye krav til lærere, skoleledere og elever i framtidas skole. På SETT møter du erfarne fagfolk som deler kunnskap og erfaringer om hvordan man kan jobbe med disse viktige temaene.

Barnehagen i den multimodale hverdagen
Nå skal "Barnehagen utøve digital dømmekraft og bidra til at barna utvikler en begynnende etisk forståelse knyttet til digitale medier". Hva betyr det? Hvordan gir vi barna det rette grunnlaget i et læringsmiljø som er både digitalt og fysisk? Og hvordan skal dette dokumenteres? Her snakker vi om dokumentasjon, både pedagogisk og digitalt og raskt dukker det opp etiske dilemmaer. På SETT møter du erfarne fagfolk som deler kunnskap og erfaringer om hvordan man kan jobbe med disse viktige temaene i barnehagen.

onsdag 4. juli 2018

Gjesteblogg: Clemets alternative skolehistorie. Av Svein Sjøberg


Clemets alternative skolehistorie
Svein Sjøberg - @sveinsj

Det pågår en kamp om hvordan man skal forstå utviklingen i norsk skole siden sekelskiftet. Kristin Clemet, ministeren som var arkitekten bak Kunnskapsløftet, viser vilje å skrive historien selv. I Klassekampen (30. juni) skriver hun at det er "en fundamental misforståelse, som flere formidler, at Pisa og det såkalte Pisa-sjokket var årsaken og begrunnelsen for de reformene som kom tidlig på 2000-tallet."

Ja, hun har rett i at mange formidler dette. Nær sagt alle, faktisk.

Denne gangen er det en kronikk (27. juni) til tidligere utdanningsdirektør Ivar Bjørndal som formidler denne "fundamentale misforståelsen". I kronikken omtaler Bjørndal en ny bok, "Kritiske blikk på skolen", og trekker spesielt fram et kapittel av Ole Briseid. Det har tittelen "Norsk skolepolitikk – ute av kurs etter "Pisa-sjokket".

Briseid var ekspedisjonssjef i Kunnskapsdepartementet da Kristin Clemet høsten 2001 tiltrådte som statsråd. I sitt arbeid i departementet hadde han i årevis tett kontakt med utdanningsarbeidet i internasjonale organisasjoner som OECD, Europarådet, EU, UNESCO og Nordisk ministerråd. Etter to år med Clemet som minister dro han til Paris og arbeidet som minister ved den norske UNESCO-delegasjonen. Der var han fram til 2010 sentral i arbeidet med global skole og utdanningspolitikk. Hans analyser av utviklingen i norsk skole er basert på erfaringene han fikk både i Norge og i sitt omfattende internasjonale arbeid.

Kristin Clemet har ikke lest Briseids kapittel i denne boka, skriver hun. Det bør hun gjøre. For, i likhet med nær sagt alle, trekker Briseid fram Pisa og OECDs påvirkning som nøkkelen til å forstå norsk og global utdanningspolitikk.

"Pisa-sjokket" i Norge er også et sentralt poeng i Kim Helsvigs ferske bok "Kunnskapsdepartementets historie". Kristin Clemet liker ikke denne boka heller, selv om den er en slags offisiell skolehistorie, basert på en rekke mastergrader og forskningsrapporter, og hadde en styringsgruppe med både departementsfolk og ledende historikere.

Kristin Clemets egen statssekretær i årene 2001-05, Helge Ole Bergesen, skrev en bok om de viktige årene da han og Clemet utformet både strategi og skolepolitikk. Boka heter "Kampen om kunnskapsskolen." (2006) Der skriver han, nesten euforisk og i vi-form, om hvordan "Pisa-sjokket" beredte grunnen for det som ble Kunnskapsløftet, og hvordan all motstand ble nedkjempet. Befriende ærlig, og viktig primærkilde for livet bak kulissene i departementet. Men heller ikke denne boka liker Clemet.

En annen fersk bok om norsk skole er Harald Thuens "Den norske skolen". Også der står Pisa-sjokket sentralt. Nøkkelord for nyere skolepolitikk er nykonservatisme, nyliberalisme, markedstilpasning, privatisering, frie skolevalg, globalisering og effektiviseringshensyn. Velferdsstaten erstattes av konkurransestaten. Elevene forstås som "humankapital", en vare som skal produseres på den mest effektive og billige måte.

Et hovedpoeng i Clemets "alternative historie" er å hevde at alt nå går så mye bedre i skolen. Som kjent er ikke alle enige i det. Faktisk er Pisa-resultatene akkurat slik de var i skandaleåret 2000, og selv Pisa-forskerne skriver at det som kjennetegner de norske resultatene er at de er svært stabile over tid. Resultater som ble presentert som sjokk og skandale i 2000 blir nå framstilt som en suksess og en seier.

Men dessverre: selv data fra Pisa bekrefter det som annen statistikk forteller: dagens unge melder om stress, karakterjag, økende utenforskap og mentale problemer. Knapt nok noe å feire.

-------------------------------------------------------
Svein Sjøberg er fysiker og pedagog. Han er professor emeritus i naturfagenes didaktikk ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo.


Foto: NordForsk/Terje Heiestad / Flickr

mandag 2. juli 2018

Podcast: Rekk opp hånda! Ep. 17: Sommerspesial: Utdanning og oppvekst - med Zeshan Shakar


Vi får besøk av Zeshan Shakar, forfatteren av suksessboka "Tante Ulrikkes vei". Det er en fantastisk bok om to gutter som vokser opp på Stover i Oslo, men med ulikt utgangspunkt. Hvordan er det egentlig å vokse opp på Stovner? Vi snakker om utdanning og oppvekst med Zeshan Shakar. Hør episoden her:



Med 50 000 solgte eksemplarer av debutboka kan man trygt si at Zeshan Shakar har tatt bokpublikummet med storm. "Tante Ulrikkes vei" har vunnet Tarjei Vesaas' debutantpris. Nå skal den også bli TV-serie på NRK.

Boka handler om to gutter fra Stovner som vokser opp i samme blokk. Den ene kommer fra et hjem med mange ressurser og den andre kommer fra et hjem med mindre ressurser. Den ene er skoleflink, mens den andre er i ferd med å falle fra allerede da boka starter.

Boka handler også om sosial nød, om dyp fattigdom og om omsorgssvikt som gjør livet til en hard kamp.

Når Shakar ikke er forfatter jobber han på Rådhuset i Oslo i byrådsavdelingen for oppvekst og kunnskap.