Bør lærere få slippe å planlegge?
Av Jørgen Moltubak - @Jorgen_Moltubak
Lille julaften publiserte professor Eirik J. Irgens et innlegg med tittelen Bør lærere få lov til å improvisere? på Lærerbloggen. Det er på høy tid at vi gjør noe med balansen mellom planlegging og improvisasjon i skolen.
Forholdet mellom planlegging og improvisasjon i skolen, er kanskje et av de viktigste områdene å sette fokus på. Jeg tror for eksempel det er et nøkkelpunkt for å dempe det berømte "praksissjokket" for nyutdannede lærere. Mer om det senere. Jeg er derfor i utgangspunktet veldig glad for Irgens innlegg, og håper det bidrar til økt forståelse for improvisasjonens betydning. Imidlertid er det en del aspekter ved improvisasjon som bør belyses bredere enn at det handler om "å jazze opp undervisningen", som det heter i kommentarfeltet etter Irgens tekst. Improvisasjon er et tverrfaglig begrep, og i skolesammenheng er koblingen til teateret vel så viktig som til musikken. Se for eksempel den nye boken Læreren som regissør (Cappelen Damm, 2017) eller Sarah Rose Cavanaghs artikkel All the classroom’s a stage. Improvisasjon kan også knyttes til et grunnleggende, evolusjonistisk perspektiv.
Hva er improvisasjon?
Irgens viser til en av de få bøkene på norsk om improvisasjon, som han selv har bidratt i: Improvisasjon - kunsten å sette seg selv på spill fra 2006 (Cappelen Damm). Det er en bok som anbefales, ikke minst for å få en bredere forståelse for improvisasjon som begrep og fenomen. Stig Roar Wigestrand legger i sin artikkel vekt på tilpasningen til omgivelser som et sentralt trekk ved improvisasjon, han beskriver hvordan geparden, verdens raskeste rovdyr, "[…] skifter retning i samme øyeblikk som den antilopen den forfølger skifter retning […] forandrer kontinuerlig sitt løp i forhold til hva byttet foretar seg." (s. 115). Evnen til å bevege seg ut fra byttet gjør altså at geparden har større sjanse til å lykkes enn om den hadde planlagt ruten sin på forhånd, og holdt seg til den.
Den store utfordringen alle lærere har, er også knyttet til tilpasning til miljøet og andre personer. Den er, ikke minst, knyttet til tilpasning av undervisningen til enkeltelever med ulike behov og til enkelttimer med spesielle forutsetninger. Holder man seg til forutbestemte planer, vil man ofte gjøre en dårligere jobb enn om man tilpasser undervisningen – i øyeblikket – ut fra det situasjonen krever.
De aller fleste erfarne lærere nikker samtykkende til en slik observasjon. Lærerstudenter og nyutdannede lærere ser ikke ut til å ha fått den samme innsikten. Jeg har gjennom flere år veiledet lærerstudenter som har vært i praksis. Det synes som om det i lærerutdanningene er svært stor vekt på planleggingens betydning, og en tilsvarende liten vekt på improvisasjonskompetanse. Ferske studenter kan legge ned mange timer i forberedelser av en enkelttime, og utarbeide detaljerte dokumenter for timens forløp. De kan sin MAKVISA og har oversikt over kompetansemål. Men de vet ikke hva de skal gjøre om prosjektoren ikke virker, eller om en elev sitter og gråter på grunn av noe som har skjedd i friminuttet.
Improvisasjon i klasseledelsen handler om å omstille seg og endre planene for timen i løpet av en brøkdel av et sekund. Er klassen urolig og energinivået (for) høyt: Da dropper jeg planen om gruppearbeid og setter dem i sving med invididuelt arbeid istedenfor. Er energinivået lavt? Da setter jeg dem sammen for å diskutere istedenfor det jeg opprinnelig hadde tenkt. Det å settes i stand til å ta slike vurderinger og beslutninger setter like store krav til lærerens kompetanse, som evnen til å planlegge en undervisningstime. Og den er helt avgjørende for elevenes læringsutbytte.
Hvor ofte improviserer du?
Som en del av mitt bok- og kursprosjekt Improvisasjon i klasserommet, gjennomførte jeg i høst en undersøkelse med et par hundre lærere som respondenter. Et av spørsmålene var "Hvor ofte opplever du 'uforutsette situasjoner', som gjør at du må endre noe du har planlagt?" Halvparten svarte "daglig", 13% svarte "hver undervisningstime". Sannsynligvis ville tallene vært enda høyere om man hadde benyttet en annen metodikk. Om man for eksempel filmet de første 10 minuttene av en undervisningstime og spurte hvor mye av det læreren gjorde som var planlagt, og hvor mye som var improvisert, ville det være interessant å se resultatene. Det er grunn til å tro at for erfarne lærere inkorporeres "uforutsette hendelser" i klasseledelses-praksisen i en slik grad at de etter hvert ikke tenker på dem som uforutsette hendelser som krever endring og tilpasning. Virket ikke prosjektoren? Vel, da skriver jeg på tavlen med tusj, eller tar gjennomgangen muntlig, eller gjør noe annet. Denne øyeblikkrefleksjonen, improvisasjonen, kan og bør trenes opp.
Planlegging og improvisasjon
Tittelen på dette blogginnlegget er mer enn et polemisk stikk til Irgens’ tittel. Alle lærere improviserer allerede mye hver time, og trenger ikke be om tillatelse til det. Mange lærere vil nok også ha seg frabedt å slippe å forberede undervisning. Mange setter jo mye av sin profesjonelle ære nettopp i planleggingen av undervisningen. En lærer som møter opp med en gjennomplanlagt time, og er veldig full av sine egne forberedelser, risikerer imidlertid gang på gang å bli skuffet fordi timene ikke går som forventet. Slik blir det fordi man gjennom vekt på planleggingen kan få en svakere tilstedeværelse i øyeblikket, og dermed gå glipp av mye informasjon man kunne brukt på å tilpasse undervisningen og gjøre det situasjonen krever. Det blir viktigere å "komme gjennom Powerpointen" enn å fange opp hendelser, som spørsmål og kommentarer, som kunne gitt timen et annet, og mer improvisert forløp. Man blir som en gepard som har bestemt seg for å løpe til høyre, uansett hva byttedyret gjør. Der planlegging er et honnørord, har improvisasjon gjerne blitt oppfattet som et uttrykk for at noe har blitt mislykket, eller at læreren ikke har gjort jobben sin, «jeg ble nødt til å improvisere», sier man gjerne da. Det er på høy tid vi sidestiller planlegging og improvisasjon som to likestilte kompetanser som alle lærere får opplæring i.
-----------------------------------------------------------
Jørgen Moltubak jobber som lektor i videregående skole og spiller improteater på fritiden. Les mer om bok- og kursprosjektet: www.improiklasserommet.no. Han har også gitt ut bøkene Gnistrende undervisning og Gnistrende samarbeid (www.gnistrende.net) og Fortellemagi (www.fortellemagi.no). Følg improvisasjonsprosjektet på Facebook-siden Impro.blogg.no.
Cavanagh, Sarah Rose: All the Classroom’s a Stage.
Helstad, K. og Øiestad, P.A. (2017): Læreren som regissør. Oslo: Cappelen Damm
