Gjesteblogg: Bør lærere få slippe å planlegge? Av Jørgen Moltubak

Bør lærere få slippe å planlegge?
Av Jørgen Moltubak - @Jorgen_Moltubak

Lille julaften publiserte professor Eirik J. Irgens et innlegg med tittelen Bør lærere få lov til å improvisere? på Lærerbloggen. Det er på høy tid at vi gjør noe med balansen mellom planlegging og improvisasjon i skolen.

Forholdet mellom planlegging og improvisasjon i skolen, er kanskje et av de viktigste områdene å sette fokus på. Jeg tror for eksempel det er et nøkkelpunkt for å dempe det berømte "praksissjokket" for nyutdannede lærere. Mer om det senere. Jeg er derfor i utgangspunktet veldig glad for Irgens innlegg, og håper det bidrar til økt forståelse for improvisasjonens betydning. Imidlertid er det en del aspekter ved improvisasjon som bør belyses bredere enn at det handler om "å jazze opp undervisningen", som det heter i kommentarfeltet etter Irgens tekst. Improvisasjon er et tverrfaglig begrep, og i skolesammenheng er koblingen til teateret vel så viktig som til musikken. Se for eksempel den nye boken Læreren som regissør (Cappelen Damm, 2017) eller Sarah Rose Cavanaghs artikkel All the classroom’s a stage. Improvisasjon kan også knyttes til et grunnleggende, evolusjonistisk perspektiv.

Hva er improvisasjon?
Irgens viser til en av de få bøkene på norsk om improvisasjon, som han selv har bidratt i: Improvisasjon - kunsten å sette seg selv på spill fra 2006 (Cappelen Damm). Det er en bok som anbefales, ikke minst for å få en bredere forståelse for improvisasjon som begrep og fenomen. Stig Roar Wigestrand legger i sin artikkel vekt på tilpasningen til omgivelser som et sentralt trekk ved improvisasjon, han beskriver hvordan geparden, verdens raskeste rovdyr, "[…] skifter retning i samme øyeblikk som den antilopen den forfølger skifter retning […] forandrer kontinuerlig sitt løp i forhold til hva byttet foretar seg." (s. 115). Evnen til å bevege seg ut fra byttet gjør altså at geparden har større sjanse til å lykkes enn om den hadde planlagt ruten sin på forhånd, og holdt seg til den.

Den store utfordringen alle lærere har, er også knyttet til tilpasning til miljøet og andre personer. Den er, ikke minst, knyttet til tilpasning av undervisningen til enkeltelever med ulike behov og til enkelttimer med spesielle forutsetninger. Holder man seg til forutbestemte planer, vil man ofte gjøre en dårligere jobb enn om man tilpasser undervisningen – i øyeblikket – ut fra det situasjonen krever.

De aller fleste erfarne lærere nikker samtykkende til en slik observasjon. Lærerstudenter og nyutdannede lærere ser ikke ut til å ha fått den samme innsikten. Jeg har gjennom flere år veiledet lærerstudenter som har vært i praksis. Det synes som om det i lærerutdanningene er svært stor vekt på planleggingens betydning, og en tilsvarende liten vekt på improvisasjonskompetanse. Ferske studenter kan legge ned mange timer i forberedelser av en enkelttime, og utarbeide detaljerte dokumenter for timens forløp. De kan sin MAKVISA og har oversikt over kompetansemål. Men de vet ikke hva de skal gjøre om prosjektoren ikke virker, eller om en elev sitter og gråter på grunn av noe som har skjedd i friminuttet.

Improvisasjon i klasseledelsen handler om å omstille seg og endre planene for timen i løpet av en brøkdel av et sekund. Er klassen urolig og energinivået (for) høyt: Da dropper jeg planen om gruppearbeid og setter dem i sving med invididuelt arbeid istedenfor. Er energinivået lavt? Da setter jeg dem sammen for å diskutere istedenfor det jeg opprinnelig hadde tenkt. Det å settes i stand til å ta slike vurderinger og beslutninger setter like store krav til lærerens kompetanse, som evnen til å planlegge en undervisningstime. Og den er helt avgjørende for elevenes læringsutbytte.

Hvor ofte improviserer du?
Som en del av mitt bok- og kursprosjekt Improvisasjon i klasserommet, gjennomførte jeg i høst en undersøkelse med et par hundre lærere som respondenter. Et av spørsmålene var "Hvor ofte opplever du 'uforutsette situasjoner', som gjør at du må endre noe du har planlagt?" Halvparten svarte "daglig", 13% svarte "hver undervisningstime". Sannsynligvis ville tallene vært enda høyere om man hadde benyttet en annen metodikk. Om man for eksempel filmet de første 10 minuttene av en undervisningstime og spurte hvor mye av det læreren gjorde som var planlagt, og hvor mye som var improvisert, ville det være interessant å se resultatene. Det er grunn til å tro at for erfarne lærere inkorporeres "uforutsette hendelser" i klasseledelses-praksisen i en slik grad at de etter hvert ikke tenker på dem som uforutsette hendelser som krever endring og tilpasning. Virket ikke prosjektoren? Vel, da skriver jeg på tavlen med tusj, eller tar gjennomgangen muntlig, eller gjør noe annet. Denne øyeblikkrefleksjonen, improvisasjonen, kan og bør trenes opp.

Planlegging og improvisasjon
Tittelen på dette blogginnlegget er mer enn et polemisk stikk til Irgens’ tittel. Alle lærere improviserer allerede mye hver time, og trenger ikke be om tillatelse til det. Mange lærere vil nok også ha seg frabedt å slippe å forberede undervisning. Mange setter jo mye av sin profesjonelle ære nettopp i planleggingen av undervisningen. En lærer som møter opp med en gjennomplanlagt time, og er veldig full av sine egne forberedelser, risikerer imidlertid gang på gang å bli skuffet fordi timene ikke går som forventet. Slik blir det fordi man gjennom vekt på planleggingen kan få en svakere tilstedeværelse i øyeblikket, og dermed gå glipp av mye informasjon man kunne brukt på å tilpasse undervisningen og gjøre det situasjonen krever. Det blir viktigere å "komme gjennom Powerpointen" enn å fange opp hendelser, som spørsmål og kommentarer, som kunne gitt timen et annet, og mer improvisert forløp. Man blir som en gepard som har bestemt seg for å løpe til høyre, uansett hva byttedyret gjør. Der planlegging er et honnørord, har improvisasjon gjerne blitt oppfattet som et uttrykk for at noe har blitt mislykket, eller at læreren ikke har gjort jobben sin, «jeg ble nødt til å improvisere», sier man gjerne da. Det er på høy tid vi sidestiller planlegging og improvisasjon som to likestilte kompetanser som alle lærere får opplæring i.

-----------------------------------------------------------
Jørgen Moltubak jobber som lektor i videregående skole og spiller improteater på fritiden. Les mer om bok- og kursprosjektet: www.improiklasserommet.no. Han har også gitt ut bøkene Gnistrende undervisning og Gnistrende samarbeid (www.gnistrende.net) og Fortellemagi (www.fortellemagi.no). Følg improvisasjonsprosjektet på Facebook-siden Impro.blogg.no.

Cavanagh, Sarah Rose: All the Classroom’s a Stage.
Helstad, K. og Øiestad, P.A. (2017): Læreren som regissør. Oslo: Cappelen Damm

Steinsholt., S og Sommerro, H. (red.) (2006): Improvisasjon - kunsten å sette seg selv på spill. Oslo: N.W.Damm & Søn AS

Gjesteblogg: Bør lærere få slippe å planlegge? Av Jørgen Moltubak

Bør lærere få slippe å planlegge?
Av Jørgen Moltubak - @Jorgen_Moltubak

Lille julaften publiserte professor Eirik J. Irgens et innlegg med tittelen Bør lærere få lov til å improvisere? på Lærerbloggen. Det er på høy tid at vi gjør noe med balansen mellom planlegging og improvisasjon i skolen.

Forholdet mellom planlegging og improvisasjon i skolen, er kanskje et av de viktigste områdene å sette fokus på. Jeg tror for eksempel det er et nøkkelpunkt for å dempe det berømte "praksissjokket" for nyutdannede lærere. Mer om det senere. Jeg er derfor i utgangspunktet veldig glad for Irgens innlegg, og håper det bidrar til økt forståelse for improvisasjonens betydning. Imidlertid er det en del aspekter ved improvisasjon som bør belyses bredere enn at det handler om "å jazze opp undervisningen", som det heter i kommentarfeltet etter Irgens tekst. Improvisasjon er et tverrfaglig begrep, og i skolesammenheng er koblingen til teateret vel så viktig som til musikken. Se for eksempel den nye boken Læreren som regissør (Cappelen Damm, 2017) eller Sarah Rose Cavanaghs artikkel All the classroom’s a stage. Improvisasjon kan også knyttes til et grunnleggende, evolusjonistisk perspektiv.

Hva er improvisasjon?
Irgens viser til en av de få bøkene på norsk om improvisasjon, som han selv har bidratt i: Improvisasjon - kunsten å sette seg selv på spill fra 2006 (Cappelen Damm). Det er en bok som anbefales, ikke minst for å få en bredere forståelse for improvisasjon som begrep og fenomen. Stig Roar Wigestrand legger i sin artikkel vekt på tilpasningen til omgivelser som et sentralt trekk ved improvisasjon, han beskriver hvordan geparden, verdens raskeste rovdyr, "[…] skifter retning i samme øyeblikk som den antilopen den forfølger skifter retning […] forandrer kontinuerlig sitt løp i forhold til hva byttet foretar seg." (s. 115). Evnen til å bevege seg ut fra byttet gjør altså at geparden har større sjanse til å lykkes enn om den hadde planlagt ruten sin på forhånd, og holdt seg til den.

Den store utfordringen alle lærere har, er også knyttet til tilpasning til miljøet og andre personer. Den er, ikke minst, knyttet til tilpasning av undervisningen til enkeltelever med ulike behov og til enkelttimer med spesielle forutsetninger. Holder man seg til forutbestemte planer, vil man ofte gjøre en dårligere jobb enn om man tilpasser undervisningen – i øyeblikket – ut fra det situasjonen krever.

De aller fleste erfarne lærere nikker samtykkende til en slik observasjon. Lærerstudenter og nyutdannede lærere ser ikke ut til å ha fått den samme innsikten. Jeg har gjennom flere år veiledet lærerstudenter som har vært i praksis. Det synes som om det i lærerutdanningene er svært stor vekt på planleggingens betydning, og en tilsvarende liten vekt på improvisasjonskompetanse. Ferske studenter kan legge ned mange timer i forberedelser av en enkelttime, og utarbeide detaljerte dokumenter for timens forløp. De kan sin MAKVISA og har oversikt over kompetansemål. Men de vet ikke hva de skal gjøre om prosjektoren ikke virker, eller om en elev sitter og gråter på grunn av noe som har skjedd i friminuttet.

Improvisasjon i klasseledelsen handler om å omstille seg og endre planene for timen i løpet av en brøkdel av et sekund. Er klassen urolig og energinivået (for) høyt: Da dropper jeg planen om gruppearbeid og setter dem i sving med invididuelt arbeid istedenfor. Er energinivået lavt? Da setter jeg dem sammen for å diskutere istedenfor det jeg opprinnelig hadde tenkt. Det å settes i stand til å ta slike vurderinger og beslutninger setter like store krav til lærerens kompetanse, som evnen til å planlegge en undervisningstime. Og den er helt avgjørende for elevenes læringsutbytte.

Hvor ofte improviserer du?
Som en del av mitt bok- og kursprosjekt Improvisasjon i klasserommet, gjennomførte jeg i høst en undersøkelse med et par hundre lærere som respondenter. Et av spørsmålene var "Hvor ofte opplever du 'uforutsette situasjoner', som gjør at du må endre noe du har planlagt?" Halvparten svarte "daglig", 13% svarte "hver undervisningstime". Sannsynligvis ville tallene vært enda høyere om man hadde benyttet en annen metodikk. Om man for eksempel filmet de første 10 minuttene av en undervisningstime og spurte hvor mye av det læreren gjorde som var planlagt, og hvor mye som var improvisert, ville det være interessant å se resultatene. Det er grunn til å tro at for erfarne lærere inkorporeres "uforutsette hendelser" i klasseledelses-praksisen i en slik grad at de etter hvert ikke tenker på dem som uforutsette hendelser som krever endring og tilpasning. Virket ikke prosjektoren? Vel, da skriver jeg på tavlen med tusj, eller tar gjennomgangen muntlig, eller gjør noe annet. Denne øyeblikkrefleksjonen, improvisasjonen, kan og bør trenes opp.

Planlegging og improvisasjon
Tittelen på dette blogginnlegget er mer enn et polemisk stikk til Irgens’ tittel. Alle lærere improviserer allerede mye hver time, og trenger ikke be om tillatelse til det. Mange lærere vil nok også ha seg frabedt å slippe å forberede undervisning. Mange setter jo mye av sin profesjonelle ære nettopp i planleggingen av undervisningen. En lærer som møter opp med en gjennomplanlagt time, og er veldig full av sine egne forberedelser, risikerer imidlertid gang på gang å bli skuffet fordi timene ikke går som forventet. Slik blir det fordi man gjennom vekt på planleggingen kan få en svakere tilstedeværelse i øyeblikket, og dermed gå glipp av mye informasjon man kunne brukt på å tilpasse undervisningen og gjøre det situasjonen krever. Det blir viktigere å "komme gjennom Powerpointen" enn å fange opp hendelser, som spørsmål og kommentarer, som kunne gitt timen et annet, og mer improvisert forløp. Man blir som en gepard som har bestemt seg for å løpe til høyre, uansett hva byttedyret gjør. Der planlegging er et honnørord, har improvisasjon gjerne blitt oppfattet som et uttrykk for at noe har blitt mislykket, eller at læreren ikke har gjort jobben sin, «jeg ble nødt til å improvisere», sier man gjerne da. Det er på høy tid vi sidestiller planlegging og improvisasjon som to likestilte kompetanser som alle lærere får opplæring i.

-----------------------------------------------------------
Jørgen Moltubak jobber som lektor i videregående skole og spiller improteater på fritiden. Les mer om bok- og kursprosjektet: www.improiklasserommet.no. Han har også gitt ut bøkene Gnistrende undervisning og Gnistrende samarbeid (www.gnistrende.net) og Fortellemagi (www.fortellemagi.no). Følg improvisasjonsprosjektet på Facebook-siden Impro.blogg.no.

Cavanagh, Sarah Rose: All the Classroom’s a Stage.
Helstad, K. og Øiestad, P.A. (2017): Læreren som regissør. Oslo: Cappelen Damm

Steinsholt., S og Sommerro, H. (red.) (2006): Improvisasjon - kunsten å sette seg selv på spill. Oslo: N.W.Damm & Søn AS

Boktips: "Metoden Gjort-Lært-Lurt - og flere nye verktøy for skolens læringsarbeid" av Tom Tiller og Oskar Gedda

Boka Metoden Gjort-Lært-Lurt - og flere nye verktøy for skolens læringsarbeid (Universitetsforlaget, 2017) er en praktisk og inspirerende bok. Tom Tiller og Oskar Gedda har flere års erfaring med utvikling av pedagogiske verktøy for forskende skoleaktører og viser i boken noen grunnleggende vilkår for at lærere skal bli flinkere til å lære til seg og ikke bare fra seg.

- Intensjonen er å hjelpe lærerstudenter, lærere og skoleledere til å utføre sitt arbeid både erfaringsbasert og på vitenskapelig grunn uten at de skal settes fast i eller kveles i den akademiske tradisjonens vitenskapelige krav. Vår ambisjon er også å bidra med nye pedagogiske verktøy i skolens læringsarbeid slik at det skapes nytt rom for den enkelte elevens vekst og utvikling som kunnskapssøkende, kreativ og nysgjerrig samfunnsborger, skriver forfatterne i forordet.

GLL-metoden (Gjort-Lært-Lurt) er en metode for analytisk skriving og reflektert handling. I boka kan du lese flere eksempler på metoden brukt i praksis. Det gjør selve boka mer praktisk og derfor lett å bruke på egen arbeidsplass.

Metoden handler om å gjøre en så presis beskrivelse av de viktigste erfaringene som mulig (gjort), videre å gjøre en analyse av hva du har lært på bakgrunn av det du har gjort, for til slutt å reflektere over hva som er lurt for deg å gjøre videre, mer av, mindre av eller gjøre ting annerledes (side 29).

- GLL har en innebygd progresjon i seg fra beskrivelser, via analyser og til handlingsforslag, skriver Tom Tiller i artikkelen Gjensidig verdsetting som endringskraft blant skoleeierne.

En viktig forutsetning for å lykkes i dette læringsprosjektet er at lærerstudentene møter praksislærere, fagdidaktikere og fagpedagoger som selv vet hva det vil si å lære gjennom egen erfaring. Og at skolefolk setter av tilstrekkelig tid til å få det gjennomført.

En av pilotlærerne i prosjektet hadde dette som utgangspunkt: "Ansvarsløs elev som ikke får oppgaver og arbeid gjort, har høgt fravær og ikke noe større fellesskap med øvrige elever".

Hun konkluderer med dette: "Det jeg kjenner meg mest fornøyd med, er at jeg lykkes med å vende elevens motivasjon og vilje til å prestere også på skolen, og at en stor forandring var mulig med ganske små middel."

- Store forandringer er mulige med ganske små innsatser, skriver forfatterne. - Metoden krever riktignok tid, rom og innsats, men vår erfaring er likevel at det pedagogiske utbyttet langt overstiger merarbeidet (side 35).

-----------------------------------------------------------------

Tom Tiller er professor emeritus i pedagogikk ved UiT - Norges Arktiske universitet. Han er også gjesteprofessor ved Luleå tekniske universitet og forskningsleder ved Utbildning Nord. Tiller har bakgrunn som lærer og leder i grunnskolen og som lærer og leder for den praktisk-pedagogiske utdanningen ved UiT. Han har tidligere utgitt en rekke bøker.

Oskar Gedda har en doktorgrad i pedagogikk og leder enheten for pedagogisk utviklingsarbeid ved Luleå tekniske universitet. Gedda har bakgrunn som lærer og leder i grunnskolen og som pedagogisk utvikler og leder i høyere utdanning. Han har et spesielt fokus på utvikling og ledelse i skolens daglige praksis.

Boktips: "Metoden Gjort-Lært-Lurt - og flere nye verktøy for skolens læringsarbeid" av Tom Tiller og Oskar Gedda

Boka Metoden Gjort-Lært-Lurt - og flere nye verktøy for skolens læringsarbeid (Universitetsforlaget, 2017) er en praktisk og inspirerende bok. Tom Tiller og Oskar Gedda har flere års erfaring med utvikling av pedagogiske verktøy for forskende skoleaktører og viser i boken noen grunnleggende vilkår for at lærere skal bli flinkere til å lære til seg og ikke bare fra seg.

- Intensjonen er å hjelpe lærerstudenter, lærere og skoleledere til å utføre sitt arbeid både erfaringsbasert og på vitenskapelig grunn uten at de skal settes fast i eller kveles i den akademiske tradisjonens vitenskapelige krav. Vår ambisjon er også å bidra med nye pedagogiske verktøy i skolens læringsarbeid slik at det skapes nytt rom for den enkelte elevens vekst og utvikling som kunnskapssøkende, kreativ og nysgjerrig samfunnsborger, skriver forfatterne i forordet.

GLL-metoden (Gjort-Lært-Lurt) er en metode for analytisk skriving og reflektert handling. I boka kan du lese flere eksempler på metoden brukt i praksis. Det gjør selve boka mer praktisk og derfor lett å bruke på egen arbeidsplass.

Metoden handler om å gjøre en så presis beskrivelse av de viktigste erfaringene som mulig (gjort), videre å gjøre en analyse av hva du har lært på bakgrunn av det du har gjort, for til slutt å reflektere over hva som er lurt for deg å gjøre videre, mer av, mindre av eller gjøre ting annerledes (side 29).

- GLL har en innebygd progresjon i seg fra beskrivelser, via analyser og til handlingsforslag, skriver Tom Tiller i artikkelen Gjensidig verdsetting som endringskraft blant skoleeierne.

En viktig forutsetning for å lykkes i dette læringsprosjektet er at lærerstudentene møter praksislærere, fagdidaktikere og fagpedagoger som selv vet hva det vil si å lære gjennom egen erfaring. Og at skolefolk setter av tilstrekkelig tid til å få det gjennomført.

En av pilotlærerne i prosjektet hadde dette som utgangspunkt: "Ansvarsløs elev som ikke får oppgaver og arbeid gjort, har høgt fravær og ikke noe større fellesskap med øvrige elever".

Hun konkluderer med dette: "Det jeg kjenner meg mest fornøyd med, er at jeg lykkes med å vende elevens motivasjon og vilje til å prestere også på skolen, og at en stor forandring var mulig med ganske små middel."

- Store forandringer er mulige med ganske små innsatser, skriver forfatterne. - Metoden krever riktignok tid, rom og innsats, men vår erfaring er likevel at det pedagogiske utbyttet langt overstiger merarbeidet (side 35).

-----------------------------------------------------------------

Tom Tiller er professor emeritus i pedagogikk ved UiT - Norges Arktiske universitet. Han er også gjesteprofessor ved Luleå tekniske universitet og forskningsleder ved Utbildning Nord. Tiller har bakgrunn som lærer og leder i grunnskolen og som lærer og leder for den praktisk-pedagogiske utdanningen ved UiT. Han har tidligere utgitt en rekke bøker.

Oskar Gedda har en doktorgrad i pedagogikk og leder enheten for pedagogisk utviklingsarbeid ved Luleå tekniske universitet. Gedda har bakgrunn som lærer og leder i grunnskolen og som pedagogisk utvikler og leder i høyere utdanning. Han har et spesielt fokus på utvikling og ledelse i skolens daglige praksis.

Gjesteblogg: En seier for elevenes læring? Av Ann Michaelsen

En seier for elevenes læring?

Av Ann Michaelsen - @annmic

Med utgangspunkt i foredrag holdt på SETT 2017 Lillestrøm i regi av Utdanningsforbundet.

Det er fortsatt mye fokus på digitalisering i skolen og slik jeg ser det legges det mye vekt på læremidler og teknologi. Stortinget skriver følgende på sine nettsider:

- 50 mill. kroner til "IKT-tiltak i grunnopplæringen" Behovet for økt konkurranse i utvikling av digitale læremidler er helt nødvendig og avgjørende for nyskaping på feltet og for å sikre både dagens og fremtidens skole, og at elever ikke blir hengende etter i det digitale paradigmeskiftet.

Jeg ønsker å snu problemstillingen på hodet og si følgende: Teknologien kan ikke lede utviklingen, det må pedagogikken gjøre. (Fullan, Quinn: Coherence the right Drivers in Action for Schools, Districts and Systems.). Vi må vekk fra tanken om at teknologi alene kan sikre fremtidens skole. Det skifte vi ønsker å se krever at alle involverte parter har god kunnskap om dette feltet, og at det fører til en endring i klasserommet. Vi ser for mange eksempler på digitaliserte lærebøker, PowerPoint-presentasjoner og innleveringer via læringsplattformer. Det hverken sikrer fremtidens skole eller hindrer at elever blir hengende etter i det digitale paradigmeskiftet. Tvert imot, så lenge målet er gode konkurranseforhold for innholdsleverandører og ferdige skreddersydde undervisningsopplegg, ser jeg ingen tegn på nyskaping på feltet.

Det handler om å bruke teknologi på en smart måte, slik at elevene utvikler den kunnskapen de trenger for at de skal bli engasjerte og aktive samfunnsborgere. Dette handler ikke om teknologi i form av duppeditter og plattformer, men pedagogisk bruk for å fremme læring.

Først må vi bli enige om målet, så kan vi diskutere hvordan vi når det. Regjeringens satsningsområder nå er dybdelæring og å gi dannelsesoppdraget en tydeligere plass i skolehverdagen. Kunnskapsdepartementet. Grunnen til at vi fortsatt har mange eksempler på at teknologi ikke har ført til økt læring hos elevene, er fordi vi sjelden har hatt en plan for bruken, utover det å ha tilgang til den. Vi trenger NPDL, ny pedagogikk for dybdelæring, og for å lykkes med det, må alle lærerne være med på laget. Skolene må skape en kultur som oppmuntrer til læring, både hos ledere, lærere og elever. Vi som er skoleledere må følge med på utviklingen, og ha kontinuerlige samtaler med lærerne rundt det pedagogiske arbeidet, hva vi gjør og hvorfor gjør vi det. Min erfaring er at lærerne er villig til å dele med hverandre og den første arena for læring er på egen skole. Videre må skolelederne oppmuntre lærere til å invitere eksperter inn i klasserommet og etablere læringsnettverk med andre skoler.

Tidligere i år fikk Sandvika vgs Innovasjonsprisen av Senter for IKT i utdanningen og slik jeg ser det ligger det 5 suksesskriterier bak vårt arbeid:

• Fagdager
• Kreative og motiverte lærere
• En kultur som er preget av et oppmuntrende, inkluderende og helhetlig læringsmiljø
• Ledere som oppmuntrer lærerne til å ta risiko og prøve ut nye ideer
• Fleksibilitet

Vi ønsker alle engasjerte, kunnskapsrike og aktive elever. For å svare ja på det innledende spørsmålet må vi sørge for at det elevene gjør på skolen preges av kommunikasjon, kritisk tenking, samarbeid, innovasjon og kreativitet. Det er oppskriften på å utdanne gode samfunnsborgere. Teknologien kan hjelpe oss med dette, men må aldri være målet. Minst like viktig som 50 mill. kroner til "IKT-tiltak i grunnopplæringen", er satsingen på lærernes kompetanse. Læreren er fortsatt den viktigste for elevenes læring. Skoleleder og skoleeiers viktigste oppgave er å tilrettelegge, oppmuntre og gå foran som et godt eksempel!

-------------------------------

Ann Michaelsen er pedagogisk utviklingsleder Sandvika vgs, og har master i skoleledelse fra universitetet i Oslo. Hun har ved flere anledninger blitt invitert til å bidra på konferanser i regi av blant annet Norsk senter for IKT i utdanning, NHO og Utdanningsdirektoratet. Sandvika vgs fikk prisen for mest innovative skole i Norge av senter for IKT i utdanning i 2016.

Michaelsen var ansvarlig prosjektleder ved Sandvika-konferansen “Del - og bruk” i 10 år med mange kjente utenlandske foredragsholdere. Hun var også hovedansvarlig for Sandvika vgs deltakelse i "Microsofts Innovative school program" i Brasil 2009, og var foredragsholder under Microsofts arrangement i Sør Afrika 2010.

Hennes arbeid med elever har vært nevnt i flere bøker og artikler og hun har deltatt som ekspert i følgende Horizon-prosjekt:

The 2014 Horizon Project Europe Expert Panel, Technology Outlook > Norwegian Schools 2013-2018

Horizon 2015 - Technology-Outlook-for-Scandinavian-Schools, 2017 NMC Technology Outlook for Nordic Schools

Bøker:
Will RIchardson, ”From Master Teacher to Master Learner” (Solutions) (Creating the Conditions for Powerful Learning to Best Prepare Today’s Students for the Future)
Sheryl Nussbaum Beach, “Connected Learners”
Suzie Boss, ”Reinventing Project-Based Learning: Your Field Guide to Real-World Projects”

Gjesteblogg: En seier for elevenes læring? Av Ann Michaelsen

En seier for elevenes læring?

Av Ann Michaelsen - @annmic

Med utgangspunkt i foredrag holdt på SETT 2017 Lillestrøm i regi av Utdanningsforbundet.

Det er fortsatt mye fokus på digitalisering i skolen og slik jeg ser det legges det mye vekt på læremidler og teknologi. Stortinget skriver følgende på sine nettsider:

- 50 mill. kroner til "IKT-tiltak i grunnopplæringen" Behovet for økt konkurranse i utvikling av digitale læremidler er helt nødvendig og avgjørende for nyskaping på feltet og for å sikre både dagens og fremtidens skole, og at elever ikke blir hengende etter i det digitale paradigmeskiftet.

Jeg ønsker å snu problemstillingen på hodet og si følgende: Teknologien kan ikke lede utviklingen, det må pedagogikken gjøre. (Fullan, Quinn: Coherence the right Drivers in Action for Schools, Districts and Systems.). Vi må vekk fra tanken om at teknologi alene kan sikre fremtidens skole. Det skifte vi ønsker å se krever at alle involverte parter har god kunnskap om dette feltet, og at det fører til en endring i klasserommet. Vi ser for mange eksempler på digitaliserte lærebøker, PowerPoint-presentasjoner og innleveringer via læringsplattformer. Det hverken sikrer fremtidens skole eller hindrer at elever blir hengende etter i det digitale paradigmeskiftet. Tvert imot, så lenge målet er gode konkurranseforhold for innholdsleverandører og ferdige skreddersydde undervisningsopplegg, ser jeg ingen tegn på nyskaping på feltet.

Det handler om å bruke teknologi på en smart måte, slik at elevene utvikler den kunnskapen de trenger for at de skal bli engasjerte og aktive samfunnsborgere. Dette handler ikke om teknologi i form av duppeditter og plattformer, men pedagogisk bruk for å fremme læring.

Først må vi bli enige om målet, så kan vi diskutere hvordan vi når det. Regjeringens satsningsområder nå er dybdelæring og å gi dannelsesoppdraget en tydeligere plass i skolehverdagen. Kunnskapsdepartementet. Grunnen til at vi fortsatt har mange eksempler på at teknologi ikke har ført til økt læring hos elevene, er fordi vi sjelden har hatt en plan for bruken, utover det å ha tilgang til den. Vi trenger NPDL, ny pedagogikk for dybdelæring, og for å lykkes med det, må alle lærerne være med på laget. Skolene må skape en kultur som oppmuntrer til læring, både hos ledere, lærere og elever. Vi som er skoleledere må følge med på utviklingen, og ha kontinuerlige samtaler med lærerne rundt det pedagogiske arbeidet, hva vi gjør og hvorfor gjør vi det. Min erfaring er at lærerne er villig til å dele med hverandre og den første arena for læring er på egen skole. Videre må skolelederne oppmuntre lærere til å invitere eksperter inn i klasserommet og etablere læringsnettverk med andre skoler.

Tidligere i år fikk Sandvika vgs Innovasjonsprisen av Senter for IKT i utdanningen og slik jeg ser det ligger det 5 suksesskriterier bak vårt arbeid:

• Fagdager
• Kreative og motiverte lærere
• En kultur som er preget av et oppmuntrende, inkluderende og helhetlig læringsmiljø
• Ledere som oppmuntrer lærerne til å ta risiko og prøve ut nye ideer
• Fleksibilitet

Vi ønsker alle engasjerte, kunnskapsrike og aktive elever. For å svare ja på det innledende spørsmålet må vi sørge for at det elevene gjør på skolen preges av kommunikasjon, kritisk tenking, samarbeid, innovasjon og kreativitet. Det er oppskriften på å utdanne gode samfunnsborgere. Teknologien kan hjelpe oss med dette, men må aldri være målet. Minst like viktig som 50 mill. kroner til "IKT-tiltak i grunnopplæringen", er satsingen på lærernes kompetanse. Læreren er fortsatt den viktigste for elevenes læring. Skoleleder og skoleeiers viktigste oppgave er å tilrettelegge, oppmuntre og gå foran som et godt eksempel!

-------------------------------

Ann Michaelsen er pedagogisk utviklingsleder Sandvika vgs, og har master i skoleledelse fra universitetet i Oslo. Hun har ved flere anledninger blitt invitert til å bidra på konferanser i regi av blant annet Norsk senter for IKT i utdanning, NHO og Utdanningsdirektoratet. Sandvika vgs fikk prisen for mest innovative skole i Norge av senter for IKT i utdanning i 2016.

Michaelsen var ansvarlig prosjektleder ved Sandvika-konferansen “Del - og bruk” i 10 år med mange kjente utenlandske foredragsholdere. Hun var også hovedansvarlig for Sandvika vgs deltakelse i "Microsofts Innovative school program" i Brasil 2009, og var foredragsholder under Microsofts arrangement i Sør Afrika 2010.

Hennes arbeid med elever har vært nevnt i flere bøker og artikler og hun har deltatt som ekspert i følgende Horizon-prosjekt:

The 2014 Horizon Project Europe Expert Panel, Technology Outlook > Norwegian Schools 2013-2018

Horizon 2015 - Technology-Outlook-for-Scandinavian-Schools, 2017 NMC Technology Outlook for Nordic Schools

Bøker:
Will RIchardson, ”From Master Teacher to Master Learner” (Solutions) (Creating the Conditions for Powerful Learning to Best Prepare Today’s Students for the Future)
Sheryl Nussbaum Beach, “Connected Learners”
Suzie Boss, ”Reinventing Project-Based Learning: Your Field Guide to Real-World Projects”

Gjesteblogg: Bør lærere få lov til å improvisere? Av Eirik J. Irgens

Bør lærere få lov til å improvisere?

Av Eirik J. Irgens - @irg1s

Et merkelig spørsmål, vil nok noen si. Men i en tid da mange lærere har opplevd sterke forventninger om å bruke bestemte undervisningsmetoder og følge gitte standarder, så er ikke spørsmålet helt på jordet.

For en tid tilbake skulle jeg holde foredrag for lærerne i videregående skole i Nordland. Ikke visste jeg da jeg sa ja, at Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg var hyret inn til å ha timen før meg.

Bjørn og John Pål er to av våre fremste jazzmusikere og i tillegg utdannere av musikere. De har gjennom sin undervisning vært sentrale i å utvikle talentet til en rekke unge musikere, og de har en stor del av æren for det som har blitt kalt "jazzmiraklet i Trondheim". Selv har de spilt sammen med mange av de største internasjonale navnene i jazzen.

Det er improvisasjon som er stikkordet.

De viser hvordan musikken blir forutsigbar og kjedelig nå den blir for begrenset av noteark, og hvordan ny musikk (les gjerne: ny kunnskap) og forfriskende variasjoner av det gamle kan framkomme når det gis rom til å skape noe nytt i her-og-nå situasjoner.

Det er mange misoppfatninger om improvisasjon, som at det er et uttrykk for latskap og at man ikke gidder å forberede seg. Men god improvisasjon krever mye forberedelse, og utvikling av evnen til å være følsom for og lærende i situasjoner som oppstår.

Mange studier av gode yrkesutøvere, herunder av gode lærere, viser nettopp dette:

De virkelig gode har lært seg gode metoder og kan arbeide etter standarder, men de kan i tillegg "lese" og håndtere situasjoner der forhåndsgitte løsninger og standarder ikke passer, på en bedre måte enn andre.

De er i stand til å improvisere.

Men - for det er jo som oftest også et men:

En improvisert solo kan gjøre det vanskelig for bandmedlemmene å henge seg på. Helheten trenger ikke å bli god. I et band er samspillet og helheten like viktig som det er i en skole. Det er ikke nok å være god alene.

Det vi trenger i skolen, er det samme som i et jazzorkester: Minimale, men tilstrekkelige strukturer som kan gi rom for at den enkelte lærer og det enkelte team i tilstrekkelig grad kan gjøre ting på sin egen måte.

Tilstrekkelig enighet om hva og hvordan.

Da kan vi få en skole der elever og lærere både opplever forutsigbarhet og gode rutiner, og variasjon og kreativitet.

Som bassisten, komponisten og orkesterlederen Charles Mingus skal ha sagt det:

"You can't improvise on nothin', man. You gotta improvise on somethin'"

Dessverre er for mange ledere ensidig opptatt av struktur og styring, og vi risikerer da å ende opp med et arbeidsliv der Souzamarsjer og Military Tattoo blir det uoppnåelige målet.

Det vi trenger er heller tilstrekkelig struktur som kan skape et godt spillerom for den enkelte uten at det går ut over helheten. Da kan vi lære av nettopp jazz.

Kanskje Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg har rett, når de hevder at det er behov for å jazze opp skolen?

Bjørn og jeg bidro til den samme boka om improvisasjon for noen år siden. Mitt bokkapittel om improvisasjon i arbeidslivet kan leses/lastes ned her.

Her er en omtale av samlingen for de videregående skolene i Nordland.

-------------------------------------

Eirik J. Irgens er utdannet lærer med hovedfag i pedagogikk og med doktorgrad i organisasjonsendring, og arbeider på NTNU som professor i utdanningsledelse.

Innlegget ble først publisert på Irgens' facebookside.

Irgens har tidligere skrevet disse innleggene på Lærerbloggen:

Skolebasert kompetanseutvikling
Et kunnskapsgrunnlag for en enda bedre skole?
The Best Way is the Norway
Partssamarbeid om skoleutvikling: Vekk fra implementering, over til medskaping
Skolelederkonferansen "Ledelse og kvalitet i skolen"​ 2017
Master i skoleledelse på NTNU - nå er det din tur!
Professional theorizing
Videoforedrag om skoleutvikling gjennom samarbeid og samskaping

Gjesteblogg: Bør lærere få lov til å improvisere? Av Eirik J. Irgens

Bør lærere få lov til å improvisere?

Av Eirik J. Irgens - @irg1s

Et merkelig spørsmål, vil nok noen si. Men i en tid da mange lærere har opplevd sterke forventninger om å bruke bestemte undervisningsmetoder og følge gitte standarder, så er ikke spørsmålet helt på jordet.

For en tid tilbake skulle jeg holde foredrag for lærerne i videregående skole i Nordland. Ikke visste jeg da jeg sa ja, at Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg var hyret inn til å ha timen før meg.

Bjørn og John Pål er to av våre fremste jazzmusikere og i tillegg utdannere av musikere. De har gjennom sin undervisning vært sentrale i å utvikle talentet til en rekke unge musikere, og de har en stor del av æren for det som har blitt kalt "jazzmiraklet i Trondheim". Selv har de spilt sammen med mange av de største internasjonale navnene i jazzen.

Det er improvisasjon som er stikkordet.

De viser hvordan musikken blir forutsigbar og kjedelig nå den blir for begrenset av noteark, og hvordan ny musikk (les gjerne: ny kunnskap) og forfriskende variasjoner av det gamle kan framkomme når det gis rom til å skape noe nytt i her-og-nå situasjoner.

Det er mange misoppfatninger om improvisasjon, som at det er et uttrykk for latskap og at man ikke gidder å forberede seg. Men god improvisasjon krever mye forberedelse, og utvikling av evnen til å være følsom for og lærende i situasjoner som oppstår.

Mange studier av gode yrkesutøvere, herunder av gode lærere, viser nettopp dette:

De virkelig gode har lært seg gode metoder og kan arbeide etter standarder, men de kan i tillegg "lese" og håndtere situasjoner der forhåndsgitte løsninger og standarder ikke passer, på en bedre måte enn andre.

De er i stand til å improvisere.

Men - for det er jo som oftest også et men:

En improvisert solo kan gjøre det vanskelig for bandmedlemmene å henge seg på. Helheten trenger ikke å bli god. I et band er samspillet og helheten like viktig som det er i en skole. Det er ikke nok å være god alene.

Det vi trenger i skolen, er det samme som i et jazzorkester: Minimale, men tilstrekkelige strukturer som kan gi rom for at den enkelte lærer og det enkelte team i tilstrekkelig grad kan gjøre ting på sin egen måte.

Tilstrekkelig enighet om hva og hvordan.

Da kan vi få en skole der elever og lærere både opplever forutsigbarhet og gode rutiner, og variasjon og kreativitet.

Som bassisten, komponisten og orkesterlederen Charles Mingus skal ha sagt det:

"You can't improvise on nothin', man. You gotta improvise on somethin'"

Dessverre er for mange ledere ensidig opptatt av struktur og styring, og vi risikerer da å ende opp med et arbeidsliv der Souzamarsjer og Military Tattoo blir det uoppnåelige målet.

Det vi trenger er heller tilstrekkelig struktur som kan skape et godt spillerom for den enkelte uten at det går ut over helheten. Da kan vi lære av nettopp jazz.

Kanskje Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg har rett, når de hevder at det er behov for å jazze opp skolen?

Bjørn og jeg bidro til den samme boka om improvisasjon for noen år siden. Mitt bokkapittel om improvisasjon i arbeidslivet kan leses/lastes ned her.

Her er en omtale av samlingen for de videregående skolene i Nordland.

-------------------------------------

Eirik J. Irgens er utdannet lærer med hovedfag i pedagogikk og med doktorgrad i organisasjonsendring, og arbeider på NTNU som professor i utdanningsledelse.

Innlegget ble først publisert på Irgens' facebookside.

Irgens har tidligere skrevet disse innleggene på Lærerbloggen:

Skolebasert kompetanseutvikling
Et kunnskapsgrunnlag for en enda bedre skole?
The Best Way is the Norway
Partssamarbeid om skoleutvikling: Vekk fra implementering, over til medskaping
Skolelederkonferansen "Ledelse og kvalitet i skolen"​ 2017
Master i skoleledelse på NTNU - nå er det din tur!
Professional theorizing
Videoforedrag om skoleutvikling gjennom samarbeid og samskaping

Gjesteblogg: Men ville vesten var ikke som før. Av Halvor Thengs

Men ville vesten var ikke som før
Av Halvor Thengs - @Hthengs

Endring er vanskelig. Det heter “den amerikanske urbefolkningen” nå. Barndomsminnene, huket ned bak nærmeste rot eller knaus på utkikk etter blekansikter, må fornektes. Ingen flere høylytte utrop med håndflaten raskt klappende mot munnen. Sølvpilen ender på bålet. Det er nye tider. Nye hensyn å ta. Alt er blitt så fremmed.

Karl-Eirik Kval rir igjen. Han sliter med andres tentamensvegring. Det gjør vondt å lese at ungdomsskolene på Osterøy dropper tentamen, og det attpåtil for å skåne stressede elever. Skolene har tatt grep for å gjøre læringsarbeidet mer helhetlig, i stedet for å stoppe opp og avholde prøver som bare gir “[...] svar på hvor eleven står akkurat der og da, og hva de vet om spørsmålene de får”, som lærerne Hole og Langeland sier til Bygdanytt. Med endringen i vurderingsforskriften fra 2015 i hende, er det også helt kurant praksis. Det hele høres unektelig prisverdig ut, men for Kval representerer en slik tilnærming til læring en jernhest inn i hans uberørte lærernatur.

Kvals posisjon er forståelig. Det gir mening å forsvare det bestående om man legger til grunn et elevsyn som handler om den hardtarbeidende brette opp ermene-eleven som pugger, pugger og pugger seg frem til De Store Innsiktene. Nøkkelegenskaper hos denne eleven er innsats, indre motivasjon og standhaftighet. En slags skolens “Western Hero”, om du vil. Selvgående, uanfektet av patetiske eksterne faktorer som stress, karakterer og sosiale medier. Ridende inn i solnedgangen med en neve tyske verb for hånden og en god, gammeldags fyllepenn i munnviken.

Antitesen til denne klasserommets Morgan Kane er den stressede, multitaskende eleven som ikke føler at hen strekker til i et samfunn som gir dem en, med Kval, “[...] ubehagelig og stressende følelse av at det er en rekke områder der de aldri lykkes ordentlig.” Denne eleven trenger hjelp, rådgivning og kyndig styring inn i et spor som kan lede ut i mer konsentrasjon, mer fag og mer fornuftig prioritering. Ut fra stallen kommer en Lone Ranger, telegram-maskinen trygt i mobilsaloonen, mens Tontoene blir igjen i snapstreaks og stresslidelser.

Karl-Eirik Kval har helt rett i at øvelse gjør mester og at elever lever i en stresset hverdag. Jeg skal ikke kommentere den lett stråmannsaktige påstanden om at tentamen fjernes for å skåne overarbeidede lærere som lengter etter litt tid rundt leirbålet, etter en travel høst med å bygge stillaser rundt ungkalvene på Ponderosa-ranchen. Men så følger tiltakene Kval vil iverksette for å gjete de bortkomne lam inn på riktig sti: Vi må hegne om de klassiske prøvene, de som virkelig tester elevenes evne til å komme seg gjennom det røffe læringslandskapet uten mer enn ei halv feltflaske vann og et lite stykke brød å nære seg på. De som kommer seg gjennom, er de virkelige heltene. De som henfaller til å be om hjelp fra rytteren på andre siden av dalen, eller som forsøker å be india…, unnskyld, representanten for den amerikanske urbefolkingen, om råd for å øke sin egen kompetanse om ødemarken, tilhører de svake, de stressede lettvekterne som ubønnhørlig finner sitt endelikt i Bryant’s Gap.

Westworld sesong to har premiere våren 2018. I serien kan hvem som helst reise til et fiktivt westernunivers og leve ut sin drøm om et enklere liv, med færre regler og en hver mann for seg-mentalitet. Standhaftig, uanfektet. Men så må man tilbake. Til virkeligheten. Til bærekraftig utvikling, til demokrati og medborgerskap, til folkehelse og livsmestring. Til en skole der elevene møter til pistolduellen bevæpnet med et arsenal av grundig skytetrening over tid, i stedet for den ene langøkta med blikkboksene.

---------------------------------------

Halvor Thengs jobber som lærer ved Dalane videregående skole i Egersund. Han er plasstillitsvalgt for Utdanningsforbundet. Masterstudent i Lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger.

Gjesteblogg: Men ville vesten var ikke som før. Av Halvor Thengs

Men ville vesten var ikke som før
Av Halvor Thengs - @Hthengs

Endring er vanskelig. Det heter “den amerikanske urbefolkningen” nå. Barndomsminnene, huket ned bak nærmeste rot eller knaus på utkikk etter blekansikter, må fornektes. Ingen flere høylytte utrop med håndflaten raskt klappende mot munnen. Sølvpilen ender på bålet. Det er nye tider. Nye hensyn å ta. Alt er blitt så fremmed.

Karl-Eirik Kval rir igjen. Han sliter med andres tentamensvegring. Det gjør vondt å lese at ungdomsskolene på Osterøy dropper tentamen, og det attpåtil for å skåne stressede elever. Skolene har tatt grep for å gjøre læringsarbeidet mer helhetlig, i stedet for å stoppe opp og avholde prøver som bare gir “[...] svar på hvor eleven står akkurat der og da, og hva de vet om spørsmålene de får”, som lærerne Hole og Langeland sier til Bygdanytt. Med endringen i vurderingsforskriften fra 2015 i hende, er det også helt kurant praksis. Det hele høres unektelig prisverdig ut, men for Kval representerer en slik tilnærming til læring en jernhest inn i hans uberørte lærernatur.

Kvals posisjon er forståelig. Det gir mening å forsvare det bestående om man legger til grunn et elevsyn som handler om den hardtarbeidende brette opp ermene-eleven som pugger, pugger og pugger seg frem til De Store Innsiktene. Nøkkelegenskaper hos denne eleven er innsats, indre motivasjon og standhaftighet. En slags skolens “Western Hero”, om du vil. Selvgående, uanfektet av patetiske eksterne faktorer som stress, karakterer og sosiale medier. Ridende inn i solnedgangen med en neve tyske verb for hånden og en god, gammeldags fyllepenn i munnviken.

Antitesen til denne klasserommets Morgan Kane er den stressede, multitaskende eleven som ikke føler at hen strekker til i et samfunn som gir dem en, med Kval, “[...] ubehagelig og stressende følelse av at det er en rekke områder der de aldri lykkes ordentlig.” Denne eleven trenger hjelp, rådgivning og kyndig styring inn i et spor som kan lede ut i mer konsentrasjon, mer fag og mer fornuftig prioritering. Ut fra stallen kommer en Lone Ranger, telegram-maskinen trygt i mobilsaloonen, mens Tontoene blir igjen i snapstreaks og stresslidelser.

Karl-Eirik Kval har helt rett i at øvelse gjør mester og at elever lever i en stresset hverdag. Jeg skal ikke kommentere den lett stråmannsaktige påstanden om at tentamen fjernes for å skåne overarbeidede lærere som lengter etter litt tid rundt leirbålet, etter en travel høst med å bygge stillaser rundt ungkalvene på Ponderosa-ranchen. Men så følger tiltakene Kval vil iverksette for å gjete de bortkomne lam inn på riktig sti: Vi må hegne om de klassiske prøvene, de som virkelig tester elevenes evne til å komme seg gjennom det røffe læringslandskapet uten mer enn ei halv feltflaske vann og et lite stykke brød å nære seg på. De som kommer seg gjennom, er de virkelige heltene. De som henfaller til å be om hjelp fra rytteren på andre siden av dalen, eller som forsøker å be india…, unnskyld, representanten for den amerikanske urbefolkingen, om råd for å øke sin egen kompetanse om ødemarken, tilhører de svake, de stressede lettvekterne som ubønnhørlig finner sitt endelikt i Bryant’s Gap.

Westworld sesong to har premiere våren 2018. I serien kan hvem som helst reise til et fiktivt westernunivers og leve ut sin drøm om et enklere liv, med færre regler og en hver mann for seg-mentalitet. Standhaftig, uanfektet. Men så må man tilbake. Til virkeligheten. Til bærekraftig utvikling, til demokrati og medborgerskap, til folkehelse og livsmestring. Til en skole der elevene møter til pistolduellen bevæpnet med et arsenal av grundig skytetrening over tid, i stedet for den ene langøkta med blikkboksene.

---------------------------------------

Halvor Thengs jobber som lærer ved Dalane videregående skole i Egersund. Han er plasstillitsvalgt for Utdanningsforbundet. Masterstudent i Lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger.

Gjesteblogg: Kreativitet i skolen. Av Cecilie Pedersen Dalland og Haakon Thaule-Hatt

Kreativitet i skolen

Av Cecilie Pedersen Dalland og Haakon Thaule-Hatt

I dag stilles det spesifikke krav til elevenes læring og faglige utvikling. Innføringen av PISA-tester, skriftlige vurderinger og Læreplanen for Kunnskapsløftet, har ført til en økt vektleggingen av elevenes måloppnåelse. I 2016 skrev Klassekampen at lærere og elever i Osloskolen måtte forholde seg til 2770 veiledende mål.

Selv om fokuset på vurdering, kompetansemål og måloppnåelse er viktig, kan et slikt fokus føre til utilsiktede konsekvenser, som monoton og ensformig undervisning. Så mange som 65 prosent av elevene på ungdomstrinnet synes undervisningen er kjedelig (Bakken, 2015). Vi mener det er sammenheng mellom elevenes opplevelse av hvor spennende og kreativt undervisningen er og deres lærelyst og læringsutbytte.

Lærere kjenner nok på en maktesløshet når det gjelder elever og deres kjedsomhet. Det er utfordrende å tilby en interessant, lærerik og spennende undervisning i et klasserom der en gjerne har opp mot 30 elever, alle med sine individuelle interesser, kunnskaper og preferanser. I tillegg kan det synes vanskelig å "få tid" til å prøve ut nye metoder og innfallsvinkler i undervisningen når det ytre presset på vurderinger og måloppnåelse av elevenes prestasjoner er så omfattende.

Norge på jumboplass når det gjelder kreativitet i skolen
Sir Ken Robinson hevder at vi har et skolesystem som dreper elevenes kreative evner, og Aslaug Furholt (2014) ved Høgskolen på Vestlandet påpeker at Norge ligger på siste plass av 65 land når det gjelder tilbudet om kreative aktiviteter i skolen. Her mener vi at det ligger en utfordring, nemlig det å ha fokus på kreativitet i timene.

Kreativitet og livslang læring
Læreplanen for Kunnskapsløftet, Stortingsmeldingen "Fag – Fordyping – Forståelse, fornyelse av Kunnskapsløftet" og Ludvigsenutvalget påpeker at elevenes skal oppleve å bli nysgjerrige, engasjerte og interesserte, de skal lære å finne fleksible og kreative løsninger på ulike problemer, og de skal lære å lære. Opplæringa skal forberede elevene på et fremtidig arbeidsliv bestående av yrker som enda ikke er skapt. Vi vet rett og slett ikke hvilke kunnskaper og ferdigheter som kreves i et fremtidig arbeidsmarked. Ifølge Ludvigsenutvalget har samfunnet et stort behov for innovasjon og nyskapning, og utvalget hevder derfor at skolen må bidra til å utvikle kreative elever.

Kreativitet skal implementeres i alle fag
I den nye generelle delen til Læreplanen for kunnskapsløftet fokuseres det på at elevene skal oppleve skaperglede, engasjement og utforskertrang, samt viktigheten av å utvikle elevenes skapende og kreative evner. Lærerne skal altså legge til rette for et kreativt læringsmiljø der oppfinnsomhet og skaperkraft står sentralt. Poenget er at elevene må få oppleve kreative metoder, innfallsvinkler og oppgaver i selve undervisningen. Tilbudet om kreative aktiviteter skal ikke bare ivaretas innenfor de praktisk-estetisk fagene, som musikk og kunst og håndverk, men også brukes i de andre skolefagene. Kompetanse i å utforske og skape en fagovergripende kompetanse. Det betyr at kreativitet skal implementeres i alle fag.

Hva er kreativitet?
Det som går igjen når det gjelder ulike definisjoner av kreativitet er at kreativitet enten er å finne opp noe nytt eller at det skjer noen nytt med noe vi allerede kjenner fra før. Vi mener at lærere og elever ikke må finne opp noe nytt når de arbeider kreativt, men at elevene skal få erfare både dynamiske og skapende prosesser der de får mulighet til å komme fram til egne, originale løsninger og produkter. Elevene må lære å tenke utenfor den berømte boksen, og de må lære å benytte en kreativ metode. For å få til det må elevene få tilstrekkelig med tid til å arbeide kreativt og til å "leke" med idéer.

Kreativitet som innfallsvinkel og kreativitet som metode
I boka "Kreativitet i skolen" skriver vi om kreativitet som innfallsvinkel og kreativitet som metode. Når lærere ønsker å ha en inngang til et bestemt tema, eller piffe opp undervisningen, benytter de kreative innfallsvinkler. Målet med den kreative metoden er at elevene lærer en spesifikk metode for å jobbe kreativt, være nytenkende, problemløsende og oppfinnsomme. Bruken av kreative metoder medfører derfor større endringer i selve undervisningen enn det bruken av kreative innfallsvinkler gjør.

Et eksempel på en kreativ innfallsvinkel til temaet mobbing og krenkelser
Be alle elevene i klassen om å ta med et bilde av en person de liker. Elevene skal ikke vite hvorfor de skal ha med dette bildet.

På skolen skal alle legge bildet foran seg på pulten mens læreren forteller om en mobbesituasjon. Denne situasjonen kan være fiktiv eller reell. Lærer begynner med å fortelle om første mobbeepisode, og elevene må brette bildet en gang. Deretter forteller lærer om neste mobbeepisode, og elevene bretter bildet en gang til. Når lærer er ferdig med å fortelle, og elevene er ferdige med å brette, skal elevene brette ut arket slik at det det ligger flatt på pulten. Deretter skal elevene si unnskyld til bildet for å se om brettene eller merkene bildet har fått av "mobbingen" forsvinner.

Målet med denne oppgaven er både å vise hvor lite et menneske kan bli når det blir krenket og mobbet, og at brettene eller krenkelsene aldri forsvinner. De kan ikke glattes ut.

Dagens elever vil møte et samfunn som er komplekst og i rask endring. Kravet om livslang læring, altså det å kunne tilegne seg ny kunnskap gjennom hele livet, blir derfor en viktig kompetanse å lære elevene.

Alle har kreative evner
Vi tror det er mange lærere som ønsker å være kreative, bare det blir tilrettelagt for det. Vår påstand er at alle lærere har kreative evner, slik alle elever har det, bare de får anledning til å vise det i trygge og tilrettelaget omgivelser. Alle kan tilegne seg kunnskap om kreativitet, noe som kan gjøre undervisningen mer virkelighetsnær, mer tydelig, mer spennende og mer forståelig. Mange lærere ønsker at elevene skal ha en indre drivkraft eller en indre motivasjon for å lære. Med et økt fokus på kreativitet i undervisning, mener vi at opplæringen kan føre til økt motivasjon for læring.

Utfordringen når det gjelder å jobbe med kreativitet i undervisningen er at kreativitet er noe det nok sjelden jobbes systematisk med. Det er heller ikke sikkert at lærerutdanningen har hatt tilstrekkelig fokus på dette.

Hensikten med boka "Kreativitet i skolen" er derfor å beskrive en kreativ metode steg for steg, samt å gi tips og eksempler på ulike kreative innganger. Målet er å hjelpe lærere og lærerstudenter til å bli mer kreative i undervisningen og at de kan tilby en undervisning som utvikler elevenes kreativitet.

---------------------------------------------

Cecilie Pedersen Dalland har en ph.d. i pedagogikk. Hun er førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, der hun underviser i pedagogikk, forskningsmetoder og oppgaveskriving. Hun har flere års erfaring som både veileder og sensor og ti års undervisningserfaring som lærer i grunnskolen i Oslo.

Haakon Thaule-Hatt er kreativ leder i byrået Changemaker. Han er prosessleder for nytenkning, kreativitet og innovasjon og er opptatt av kommunikasjon som motiverer. Han holder foredrag med fokus på kreativitet, budskapsformidling og kommunikasjonskraft og har over 20 års erfaring fra reklamebransjen.

De har skrevet boka "Kreativitet i skolen" (Fagbokforlaget. 2017):

- Vi syns du har verdens viktigste yrke. Ingenting kan måle seg med at elever opplever mestring og læringsglede og får nye erfaringer. Vi er glad for at du har valgt dette yrket.Samtidig hender det kanskje at du kan bli litt lei, at du ikke får det helt til, at rammene for undervisningen blir litt trange?

- Derfor har vi skrevet denne boken. Den er skrevet for at du midt oppi din hektiske lærerhverdag skal ta et steg til siden og bare tenke på å være kreativ til elevenes beste. Kanskje er du den sprudlende typen som har massevis av påfunn og enda flere ideer? Eller kanskje er du den litt mer underfundige typen som trenger et litt puff for at undervisningen din skal skinne eller blomstre?

Gjesteblogg: Kreativitet i skolen. Av Cecilie Pedersen Dalland og Haakon Thaule-Hatt

Kreativitet i skolen

Av Cecilie Pedersen Dalland og Haakon Thaule-Hatt

I dag stilles det spesifikke krav til elevenes læring og faglige utvikling. Innføringen av PISA-tester, skriftlige vurderinger og Læreplanen for Kunnskapsløftet, har ført til en økt vektleggingen av elevenes måloppnåelse. I 2016 skrev Klassekampen at lærere og elever i Osloskolen måtte forholde seg til 2770 veiledende mål.

Selv om fokuset på vurdering, kompetansemål og måloppnåelse er viktig, kan et slikt fokus føre til utilsiktede konsekvenser, som monoton og ensformig undervisning. Så mange som 65 prosent av elevene på ungdomstrinnet synes undervisningen er kjedelig (Bakken, 2015). Vi mener det er sammenheng mellom elevenes opplevelse av hvor spennende og kreativt undervisningen er og deres lærelyst og læringsutbytte.

Lærere kjenner nok på en maktesløshet når det gjelder elever og deres kjedsomhet. Det er utfordrende å tilby en interessant, lærerik og spennende undervisning i et klasserom der en gjerne har opp mot 30 elever, alle med sine individuelle interesser, kunnskaper og preferanser. I tillegg kan det synes vanskelig å "få tid" til å prøve ut nye metoder og innfallsvinkler i undervisningen når det ytre presset på vurderinger og måloppnåelse av elevenes prestasjoner er så omfattende.

Norge på jumboplass når det gjelder kreativitet i skolen
Sir Ken Robinson hevder at vi har et skolesystem som dreper elevenes kreative evner, og Aslaug Furholt (2014) ved Høgskolen på Vestlandet påpeker at Norge ligger på siste plass av 65 land når det gjelder tilbudet om kreative aktiviteter i skolen. Her mener vi at det ligger en utfordring, nemlig det å ha fokus på kreativitet i timene.

Kreativitet og livslang læring
Læreplanen for Kunnskapsløftet, Stortingsmeldingen "Fag – Fordyping – Forståelse, fornyelse av Kunnskapsløftet" og Ludvigsenutvalget påpeker at elevenes skal oppleve å bli nysgjerrige, engasjerte og interesserte, de skal lære å finne fleksible og kreative løsninger på ulike problemer, og de skal lære å lære. Opplæringa skal forberede elevene på et fremtidig arbeidsliv bestående av yrker som enda ikke er skapt. Vi vet rett og slett ikke hvilke kunnskaper og ferdigheter som kreves i et fremtidig arbeidsmarked. Ifølge Ludvigsenutvalget har samfunnet et stort behov for innovasjon og nyskapning, og utvalget hevder derfor at skolen må bidra til å utvikle kreative elever.

Kreativitet skal implementeres i alle fag
I den nye generelle delen til Læreplanen for kunnskapsløftet fokuseres det på at elevene skal oppleve skaperglede, engasjement og utforskertrang, samt viktigheten av å utvikle elevenes skapende og kreative evner. Lærerne skal altså legge til rette for et kreativt læringsmiljø der oppfinnsomhet og skaperkraft står sentralt. Poenget er at elevene må få oppleve kreative metoder, innfallsvinkler og oppgaver i selve undervisningen. Tilbudet om kreative aktiviteter skal ikke bare ivaretas innenfor de praktisk-estetisk fagene, som musikk og kunst og håndverk, men også brukes i de andre skolefagene. Kompetanse i å utforske og skape en fagovergripende kompetanse. Det betyr at kreativitet skal implementeres i alle fag.

Hva er kreativitet?
Det som går igjen når det gjelder ulike definisjoner av kreativitet er at kreativitet enten er å finne opp noe nytt eller at det skjer noen nytt med noe vi allerede kjenner fra før. Vi mener at lærere og elever ikke må finne opp noe nytt når de arbeider kreativt, men at elevene skal få erfare både dynamiske og skapende prosesser der de får mulighet til å komme fram til egne, originale løsninger og produkter. Elevene må lære å tenke utenfor den berømte boksen, og de må lære å benytte en kreativ metode. For å få til det må elevene få tilstrekkelig med tid til å arbeide kreativt og til å "leke" med idéer.

Kreativitet som innfallsvinkel og kreativitet som metode
I boka "Kreativitet i skolen" skriver vi om kreativitet som innfallsvinkel og kreativitet som metode. Når lærere ønsker å ha en inngang til et bestemt tema, eller piffe opp undervisningen, benytter de kreative innfallsvinkler. Målet med den kreative metoden er at elevene lærer en spesifikk metode for å jobbe kreativt, være nytenkende, problemløsende og oppfinnsomme. Bruken av kreative metoder medfører derfor større endringer i selve undervisningen enn det bruken av kreative innfallsvinkler gjør.

Et eksempel på en kreativ innfallsvinkel til temaet mobbing og krenkelser
Be alle elevene i klassen om å ta med et bilde av en person de liker. Elevene skal ikke vite hvorfor de skal ha med dette bildet.

På skolen skal alle legge bildet foran seg på pulten mens læreren forteller om en mobbesituasjon. Denne situasjonen kan være fiktiv eller reell. Lærer begynner med å fortelle om første mobbeepisode, og elevene må brette bildet en gang. Deretter forteller lærer om neste mobbeepisode, og elevene bretter bildet en gang til. Når lærer er ferdig med å fortelle, og elevene er ferdige med å brette, skal elevene brette ut arket slik at det det ligger flatt på pulten. Deretter skal elevene si unnskyld til bildet for å se om brettene eller merkene bildet har fått av "mobbingen" forsvinner.

Målet med denne oppgaven er både å vise hvor lite et menneske kan bli når det blir krenket og mobbet, og at brettene eller krenkelsene aldri forsvinner. De kan ikke glattes ut.

Dagens elever vil møte et samfunn som er komplekst og i rask endring. Kravet om livslang læring, altså det å kunne tilegne seg ny kunnskap gjennom hele livet, blir derfor en viktig kompetanse å lære elevene.

Alle har kreative evner
Vi tror det er mange lærere som ønsker å være kreative, bare det blir tilrettelagt for det. Vår påstand er at alle lærere har kreative evner, slik alle elever har det, bare de får anledning til å vise det i trygge og tilrettelaget omgivelser. Alle kan tilegne seg kunnskap om kreativitet, noe som kan gjøre undervisningen mer virkelighetsnær, mer tydelig, mer spennende og mer forståelig. Mange lærere ønsker at elevene skal ha en indre drivkraft eller en indre motivasjon for å lære. Med et økt fokus på kreativitet i undervisning, mener vi at opplæringen kan føre til økt motivasjon for læring.

Utfordringen når det gjelder å jobbe med kreativitet i undervisningen er at kreativitet er noe det nok sjelden jobbes systematisk med. Det er heller ikke sikkert at lærerutdanningen har hatt tilstrekkelig fokus på dette.

Hensikten med boka "Kreativitet i skolen" er derfor å beskrive en kreativ metode steg for steg, samt å gi tips og eksempler på ulike kreative innganger. Målet er å hjelpe lærere og lærerstudenter til å bli mer kreative i undervisningen og at de kan tilby en undervisning som utvikler elevenes kreativitet.

---------------------------------------------

Cecilie Pedersen Dalland har en ph.d. i pedagogikk. Hun er førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, der hun underviser i pedagogikk, forskningsmetoder og oppgaveskriving. Hun har flere års erfaring som både veileder og sensor og ti års undervisningserfaring som lærer i grunnskolen i Oslo.

Haakon Thaule-Hatt er kreativ leder i byrået Changemaker. Han er prosessleder for nytenkning, kreativitet og innovasjon og er opptatt av kommunikasjon som motiverer. Han holder foredrag med fokus på kreativitet, budskapsformidling og kommunikasjonskraft og har over 20 års erfaring fra reklamebransjen.

De har skrevet boka "Kreativitet i skolen" (Fagbokforlaget. 2017):

- Vi syns du har verdens viktigste yrke. Ingenting kan måle seg med at elever opplever mestring og læringsglede og får nye erfaringer. Vi er glad for at du har valgt dette yrket.Samtidig hender det kanskje at du kan bli litt lei, at du ikke får det helt til, at rammene for undervisningen blir litt trange?

- Derfor har vi skrevet denne boken. Den er skrevet for at du midt oppi din hektiske lærerhverdag skal ta et steg til siden og bare tenke på å være kreativ til elevenes beste. Kanskje er du den sprudlende typen som har massevis av påfunn og enda flere ideer? Eller kanskje er du den litt mer underfundige typen som trenger et litt puff for at undervisningen din skal skinne eller blomstre?