Gjesteblogg: Bør lærere få lov til å improvisere? Av Eirik J. Irgens

Bør lærere få lov til å improvisere?

Av Eirik J. Irgens - @irg1s

Et merkelig spørsmål, vil nok noen si. Men i en tid da mange lærere har opplevd sterke forventninger om å bruke bestemte undervisningsmetoder og følge gitte standarder, så er ikke spørsmålet helt på jordet.

For en tid tilbake skulle jeg holde foredrag for lærerne i videregående skole i Nordland. Ikke visste jeg da jeg sa ja, at Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg var hyret inn til å ha timen før meg.

Bjørn og John Pål er to av våre fremste jazzmusikere og i tillegg utdannere av musikere. De har gjennom sin undervisning vært sentrale i å utvikle talentet til en rekke unge musikere, og de har en stor del av æren for det som har blitt kalt "jazzmiraklet i Trondheim". Selv har de spilt sammen med mange av de største internasjonale navnene i jazzen.

Det er improvisasjon som er stikkordet.

De viser hvordan musikken blir forutsigbar og kjedelig nå den blir for begrenset av noteark, og hvordan ny musikk (les gjerne: ny kunnskap) og forfriskende variasjoner av det gamle kan framkomme når det gis rom til å skape noe nytt i her-og-nå situasjoner.

Det er mange misoppfatninger om improvisasjon, som at det er et uttrykk for latskap og at man ikke gidder å forberede seg. Men god improvisasjon krever mye forberedelse, og utvikling av evnen til å være følsom for og lærende i situasjoner som oppstår.

Mange studier av gode yrkesutøvere, herunder av gode lærere, viser nettopp dette:

De virkelig gode har lært seg gode metoder og kan arbeide etter standarder, men de kan i tillegg "lese" og håndtere situasjoner der forhåndsgitte løsninger og standarder ikke passer, på en bedre måte enn andre.

De er i stand til å improvisere.

Men - for det er jo som oftest også et men:

En improvisert solo kan gjøre det vanskelig for bandmedlemmene å henge seg på. Helheten trenger ikke å bli god. I et band er samspillet og helheten like viktig som det er i en skole. Det er ikke nok å være god alene.

Det vi trenger i skolen, er det samme som i et jazzorkester: Minimale, men tilstrekkelige strukturer som kan gi rom for at den enkelte lærer og det enkelte team i tilstrekkelig grad kan gjøre ting på sin egen måte.

Tilstrekkelig enighet om hva og hvordan.

Da kan vi få en skole der elever og lærere både opplever forutsigbarhet og gode rutiner, og variasjon og kreativitet.

Som bassisten, komponisten og orkesterlederen Charles Mingus skal ha sagt det:

"You can't improvise on nothin', man. You gotta improvise on somethin'"

Dessverre er for mange ledere ensidig opptatt av struktur og styring, og vi risikerer da å ende opp med et arbeidsliv der Souzamarsjer og Military Tattoo blir det uoppnåelige målet.

Det vi trenger er heller tilstrekkelig struktur som kan skape et godt spillerom for den enkelte uten at det går ut over helheten. Da kan vi lære av nettopp jazz.

Kanskje Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg har rett, når de hevder at det er behov for å jazze opp skolen?

Bjørn og jeg bidro til den samme boka om improvisasjon for noen år siden. Mitt bokkapittel om improvisasjon i arbeidslivet kan leses/lastes ned her.

Her er en omtale av samlingen for de videregående skolene i Nordland.

-------------------------------------

Eirik J. Irgens er utdannet lærer med hovedfag i pedagogikk og med doktorgrad i organisasjonsendring, og arbeider på NTNU som professor i utdanningsledelse.

Innlegget ble først publisert på Irgens' facebookside.

Irgens har tidligere skrevet disse innleggene på Lærerbloggen:

Skolebasert kompetanseutvikling
Et kunnskapsgrunnlag for en enda bedre skole?
The Best Way is the Norway
Partssamarbeid om skoleutvikling: Vekk fra implementering, over til medskaping
Skolelederkonferansen "Ledelse og kvalitet i skolen"​ 2017
Master i skoleledelse på NTNU - nå er det din tur!
Professional theorizing
Videoforedrag om skoleutvikling gjennom samarbeid og samskaping