tirsdag 30. januar 2018

Gjesteblogg: Skolen som kooperativ arena for sosial endring. Av Sonia Muñoz Llort



Skolen som kooperativ arena for sosial endring
Av Sonia Muñoz Llort - @SoniaMunozLlort


Over lang tid har vi vært involvert i hvordan få til mer inkludering i skolen. I desember 2016 skrev Marianne Aasen, representant for Akershus Arbeiderparti på Stortinget og medlem av Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, i Statped Magasinet, Den beste utgaven av seg selv. Kronikken handler om hvordan målet til skolen må være at hvert enkelt barn skal utvikle seg til å bli den beste utgave av seg selv.

I kronikken belyses godt kjente problematiske områder som hindrer inkludering og som på sikt bidrar til frafall i skolen. Det er flere forslag som tas opp, men som kritisk spesialpedagog tenker jeg litt lenger og vil gjerne riste dypere i skolesystemet. Skolesystemet vårt gjenspeiler samfunnet og samfunnet trenger en kursendring hvor mandatet for skolen blir grundig endret.

Organisatoriske, faglige eller ideologiske endringer?
Den moderne skolen i Vesten er bygd opp over ideen om å instruere og forberede både barn, ungdommer og nyankomne voksne til arbeid. Med dette prinsippet som særdeles begrensede grunnlag, faller naturlig mange mennesker ut som arbeidsmarkedet ikke har plass til. Med andre ord; mennesker blir ansett som et produksjonsmiddel som blir overflødig når de på sikt ikke skal delta i arbeid på grunn av helsen.

Kjernen rundt inkluderingsdebatten blir derfor at spesialpedagoger og lærere for øvrig må tilpasse det eksisterende pensumet til individets behov. Selvsagt er dette en rettighet, men hva om faktisk endringene burde skje i tillegg til selve verdigrunnlaget og organisering av skolesystemet?

Mange har ønsket seg endringer i skolen over lang tid. Ikke bare på grunn av gjentatte mislykkede inkluderingstiltak, men også på grunn av frafall i skolen. Frafall kan faktisk også anses som feil i systemet og som sunnhetstegn når enkelte elever ikke klarer å tilpasse seg et produksjonssystem.

Etter min mening blir lite faktisk gjort for å endre kjernen i problemet, nemlig det faktum at skolen ikke kan fortsette å være en fabrikk med lydige arbeidere, men et fristed for barn å utfolde seg i og vokse i. Skolen bør være et møtested for barn og ungdommer hvor de utforsker ut fra egen nysgjerrighet og hvor de utvikler seg selv som mennesker i samspill med andre, samtidig som det oppfordres til kritisk tenkning, samarbeid og bevissthet rundt deres samfunnsansvar. Forskjellige pedagogiske teoretikere fra Maria Montessori og Alexander Sutherland Neill til Vicent Ferrer i Guardia reflekterte over skolens verdigrunnlag og omsatte den i praksis. Felles hadde de verdigrunnlaget basert på frihet og nysgjerrighet for elevene hvor lærerne blir veiledere og medpassasjerer i elevenes reise til selvlæring gjennom felles selvbestemmelse. I Norge har vi det praktfulle eksempelet med Forsøksgymnaset i Oslo som ble startet av tenåringer som så seg lei av autoritære modeller på skolen og startet for seg selv. Forsøksgymnaset holdt på fra 1967 til 2004.

Bevissthet rundt kollektivt og individuelt samfunnsansvar er noe som bør økes for å fremme inkludering, ikke bare i klasserommet, men senere i det store samfunnet. Det er et mål med skolen at gjennom inkludering kan sosiale forskjeller utjevnes. Men så lenge skolesystemet er bygd for indoktrinering er denne oppgaven veldig vanskelig. Dette fordi dagens skolesystem er basert på politiske og økonomiske interesser som styrer organisasjonen og innholdet i skolen og som på automatisk vis skaper utenforskap og dårligere helse blant elevene.

Det opprettes utvalg etter utvalg hvor eksperter sitter og bestemmer ut ifra akademiske ståsteder, samtidig som næringslivet og politikere med særskilte økonomiske interesser blander seg oppi pedagogiske avgjørelser, kun med en tanke i hodet; produksjon av høyeste antall elever som fullfører skolen, klare til å produsere lydige senere i arbeidslinja. Det sier seg selv at dette er en oppskrift til frafall og en lite inkluderende skolefelleskap basert på individuelle prestasjoner. Vi må snarest avvikle et skolesystem basert på en rå kapitalistisk samfunnsmodell.

For å kunne endre verdigrunnlaget i skolesystemet, er det nødvendig at lærerne og pedagogene for øvrig blir bevisste på sin egen rolle som sosiale kritiske aktører for å kunne skape et nytt ideologisk grunnlag med et skolesystem som virkelig baserer seg på å støtte individets utvikling mot aktive og kritiske samfunnsdeltakere. Dette verdigrunnlaget ble først omtalt av Paulo Freire i hans bok "De undertryktes pedagogikk" og som senere i 90-tallet utviklet seg til den såkalte kritisk pedagogikken.

Kritisk pedagogikk og spesialpedagogikk kan bidra til å redefinere målene ved skolesystemet mens frie pedagogiske praksis kan etablere rammene i forholdet voksne-barn i klasserommene. Men hva med faglig innholdet? Hvordan skal vi jobbe faglig mens vi inkluderer mangfoldet blant elevene?

Mennesker som sammensatt individ i et sosial perspektiv
Selv om Stortingsmeldingen "Fag – Fordypning – Forståelse" bygger på Ludvigsen-utvalgets innstilling om framtidas skole, er det ingen radikale endringer i selve skolestrukturen.

Mens de i Finland har fjernet fagbasert læring i skolen, har store deler av Vesten fortsatt stor vekt på grunnleggende ferdigheter og massevis av læringsmål. Midlertidig mener jeg at å fjerne fagene er det første steg i riktig retning for å kunne gi et pedagogisk tilbud for barna som gir mening og som baserer seg på mangfold og hvor sammensatte vi og verden er. For vitenskaps skyld har det vært nødvendig å studere forskjellige fagområder hver for seg, men å fortsette og undervise med disse skillene gjør dessverre at barna kan få et fragmentert og ufullkomment perspektiv om forskjellige emner med en høy grad av abstraksjon som skaper emosjonell avstand til den virkelige verden.

Hvordan kan vi organisere undervisningen uten fag og politisk innblanding? Prosjektbasert frilæring. Prosjektbasert frilæring kan fokusere på en mer dynamisk organisering av undervisningen, hvor elevene velger sammen emner de vil fordype seg i og jobber aktivt fra forskjellige fagperspektiver for å bearbeide informasjon og tilegne seg faglig kunnskap.

Det meste interessante med denne organiseringen er nemlig at det er frihet for barna til å kunne jobbe individuelt og i grupper, de får en mer praksisnær forhold til emnene de velger og forhåpentligvis høyere motivasjon til å bli kjent med omverden på egne premisser. Dette krever selvfølgelig både tverrfaglig bakgrunn hos lærerne og nye karakterfrie vurderingsmetoder tilpasset hver enkelt elev. Ved å kunne tilby en stor grad av fleksibilitet hos læreren, åpenhet for å jobbe med varierte tilnærminger for læring og nok kvalifisert spesialpedagogisk personal i klasserommet for å kunne jobbe med nødvendige tilpasninger elevene kan trenge er det fullt mulig å skape et inkluderende læringsrom.

Alle barn og ungdom er i stand til å kunne velge hva de er interessert i, og de kan bidra i en kollektiv læringssituasjon ut ifra egne ressurser og premisser i sin egen menneskelig utvikling. Dessuten er det viktig å tenke på verdiene de skaffer seg ved å kunne samarbeide kollektiv mot felles mål, nemlig respekten og tålmodigheten for at alle lærer på forskjellige måter og i sitt eget tempo.

Bestemmelse og samfunnsbevissthet i skolehverdagen: samarbeid, kritisk tenkning og selvbestemmelse
Med dagens skolestruktur er barna passive mottakere av faglige innhold med store kulturelle bias. Motivasjon, interesse, kritisk blikk og oppsøkende nysgjerrighet har altfor lite plass i dagens skole. Vi kan gjerne skrive side opp og ned om årsaker til frafall og utbrenthet blant elevene, og de fleste årsakene spiller tett sammen. Samtidig må vi kunne ta et steg tilbake og få oversikten over selve strukturene i skolesystemet. Skal et spesialpedagogisk tilbud alltid være rettet mot enkelte individene som et potensiell magisk løsning til inkludering, eller skal vi bruke kritisk spesialpedagogisk kompetanse for å bygge et skolesystemet hvor selve rammene er inkluderende og åpne for individuelle forskjeller? Mennesker med behov for tilpasninger for å lære skal selvsagt få det, samtidig må vi skape et skolesystem med en såpass stor grad av fleksibilitet og frihet både for voksne og for barna at alle får mulighet til å følge sin egen rytme, utvikling og interesser som en naturlig del av det å være menneske.

Dagens skolesystem er bygd for lydige barn med akademisk interesse som kan trives og som lykkes på skolen. I lengden får vi barna til å tro at det å kunne klare akademiske mål blir sett som synonymt med intelligens og dyktighet og samtidig er det noe feil ved dem som mennesker når de ikke greier å fullføre disse målene. Dette er hele årsaken til frafall og unngåelse av inklusjon i skolesystemet. Målene for barna er basert på individuelle prestasjoner, ikke på trivsel, samarbeid og selvbestemmelse som grunnleggende verdier som spiller på vår menneskelig natur. Mitt ønske er å kunne bidra til at barna blir til samfunnsbevisste, solidariske og ansvarsfulle mennesker som blir respektert og motivert til å kunne utvikle seg som individer og inkluderende samfunnsdeltakere.

For lærere, pedagoger og spesialpedagoger er ikke hverdagen lystigere enn for barn. Mange skoleledere har blitt til byråkrater og lærere er forvaltere av meningsløse testregimer. Blant fagpersoner finnes det også forskjellige synspunkter over dagens situasjon, men for å kunne endre skolesystemet må vi bli bevisste vår samfunnsrolle, vår makt til å nekte kollektivt i å utføre meningsløse oppgaver og vår rett til ulydighet. Å være organisert i en fagforening kan sikkert være lurt, men samtidig har vi rett til å kunne utøve vår faglig kunnskap og behov for tid og rom til å se elevene. På dette tidspunktet har vi faktisk rett og plikt til å kunne endre dagens skolesystemet hvis vi greier å organisere oss for å skape sammen i samarbeid med elevene en sunn, inkluderende, fri og solidarisk skolehverdag.

------------------------------------------------------
Sonia Muñoz Llort er utdannet spesialpedagog og har en mastergrad i skoleledelse og en i rehabilitering. Til daglig jobber hun på Sunnaas sykehus og er fast skribent for Maddam. Hun er opptatt av tverrfaglig reflekterende praksis, pedagogisk frihet og mangfold på skolen. Hun mener at elevene burde kunne få større eierskap til pedagogiske opplegg på skolen ved å ha frihet til å velge innholdet, ved å samarbeide og ved å bruke både seg selv og omgivelsene som læringsressurser.

Foto: Aaron Burden/Unsplash

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar