onsdag 20. juni 2018

Gjesteblogg: Utdanningspolitikk som avledning. Av Jenny Steinnes


Utdanningspolitikk som avledning
Av 
Jenny Steinnes, professor i pedagogikk, Høgskolen i Innlandet

Det er tid for å slå fast at internasjonal utdanningspolitikk gjennom de siste 40 årene har vært og er en gedigen avledningsmanøver. Den tilsynelatende satsingen på skole og utdanning handler om noe helt annet. Den handler om å følge opp Margaret Thatchers ”there is no such thing as society”, ett av nyliberalismens viktigste mantra.

Når det ikke finnes noe samfunn, har enkeltindividene ansvar for egen skjebne. Utdanningssystemet har fått i oppdrag å oppdra og disiplinere den oppvoksende slekt i en gjennomgripende human kapital-ideologi, fra barnehage til universitet.

Siden slutten av 1970 tallet er utdanning i økende grad blitt utformet fra denne ideologien, mer eller mindre uttalt, og tilsynelatende mer eller mindre erkjent av ulike politiske blokker. Sosiale og økonomiske systemer er dermed holdt usynlige og ute av politisk fokus, like intenst skjult av New Labour/norsk sosialdemokrati som av høyresiden.

Når dagens politikere blir spurt om hva som bør gjøres med økende sosial og økonomisk ulikhet er svaret tverrpolitisk og kommer kjapt: Sosial og økonomisk ulikhet skal løses med tidlig innsats i barnehage og skole.

Utdanningssystemet får dermed ansvaret for en oppgave det absolutt ikke har mulighet for å ta. De samme politikerne ønsker nemlig å beholde systemets sorteringsfunksjon. Karaktersystemet skal sende noen til utdanninger og prestisjejobber med god lønn mens andre skal sendes til det som med mangel på respekt blir kalt læringsfattige yrker med en lønn det knapt er mulig å leve av.

Ansvaret for å øke sin humane kapital for å ”klare seg i konkurransen” ligger på den enkelte, og på skolen. På samfunnsnivå skjuler dette en grunnleggende logikkbrist. Konkurransens grunnbetingelse er nettopp å sortere mellom vinnere og tapere. I den frivillige idretten er det akkurat dette vi er ute etter. Vi vil ha vinnere, og tapere. Spørsmålet er om vi ønsker det samme for den obligatoriske skolen.

Det kan være tid for å gjennomskue logikkbrister. Om hele hærer av helsesøstre ble sendt inn i skolen, om hele statsbudsjettet ble brukt på tidlig innsats vil dette ikke kunne endre på sosial og økonomisk ulikhet. Så lenge utdanningssystemets sorteringsfunksjon blir usynliggjort med begreper som tilpasset opplæring, tidlig innsats og livslang læring vil sosiale og økonomiske systemer slippe unna. Det vil fortsatt bli skapt vinnere og tapere. Ulikheter vil med all sannsynlighet fortsette å øke.

Dette må nå sies høyt. Utdanningssystemet må slippe en umulig oppgave. Det er tid for å avkreve politisk ærlighet; enten er sosial og økonomisk ulikhet ønsket, eller så må lenge ignorerte samfunnssystemer bli gitt kritisk politisk oppmerksomhet. For slike systemer finnes, faktisk.


Foto: Ivan Vranić / Unsplash

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar