tirsdag 17. juli 2018

Gjesteblogg: La pedagogene overta! Av Glenn-Egil Torgersen og Herner Sæverot


La pedagogene overta!
Av Glenn-Egil Torgersen og Herner Sæverot


Det læringsfiendtlige styringssystemet i dagens skole skyldes at ekspertene har blitt skjøvet til side.

Debatten om ytringsfrihet i skolen har florert i mediene, spesielt med utgangspunkt i Oslo-skolene etter at lærer Simon Malkenes formidlet en klasseromssituasjon og ble truet med personalsak. Selvsagt får både Malkenes og de som ønsker seg mer åpenhet om styringssystemet applaus av de fleste. Imidlertid ser vi også at åpenhet og varsling om urettferdighet ikke nytter. Men, for å komme til bunns i dette, nytter det heller ikke bare å diskutere symptomene på at noe er galt. Det må ryddes og tiltak må settes inn på et mer grunnleggende plan. Vi må gå til pedagogikkvitenskapen.

Det pedagogikkvitenskapelige idégrunnlaget har nemlig vært tilsidesatt, ikke bare i Malkenes-saken, men også i den siste tidens skoledebatt i Klassekampen. Språket som pedagogikken bygger på, har rett og slett vært fraværende. Samtidig er de involverte partene, både på den ene og andre siden, heller ikke fagpedagoger, men faglærere, for eksempel i språk, fysikk, eller jurister, næringslivsledere, politikere og økonomer. Dette er etter vårt syn også kimen til presset på ytringsfrihet og manglende kunnskapsløft i skolen.

Det er to dypereliggende forklaringer på situasjonen. Den ene forklaringen knyttes til lærerutdanningen, den andre til utdanningsledelse.

I august i fjor ble det iverksatt en ny reform som innebærer at grunnskolelærerutdanningen har blitt femårig med innebygd master. Finland, som stadig scorer høyt på Pisa-testene, har hatt femårig lærerutdanning med master i snart førti år. Imidlertid har ikke de norske politikere og fagfolk som ytrer seg i pressen fått med seg det viktigste poenget i den finske modellen. I den finske modellen finner vi nemlig at pedagogikk danner det vitenskapelige grunnlaget for hele lærerutdanningen. Dette ble politisk bestemt av finske politikere allerede i 1979, noe som igjen betyr at de finske grunnskolene i stor grad er styrt av pedagogikk. Slik får vi et paradoks: Finland scorer høyt på Pisa-testene uten å drive Pisa-styrt skole. De norske skolene, derimot, har aldri skåret særlig høyt, til tross for at de innretter seg mot Pisa-modellens fokus på målstyring og ensretting.

Altså styres det norske skole- og utdanningssystemet etter andre prinsipper enn det fagpedagogikken legger til grunn, både på innhold og form. Det finnes ikke et ord i den etablerte pedagogikkvitenskapen om noe som rettleder til at utdanningssystemer skal ledes og styres etter hierarkiske, byråkratiske prinsipper eller høy grad av målstyring slik vi finner det i dagens Skole-Norge.

I fagpedagogikken heter det imidlertid at læreren skal være en forsker som hele tiden forsøker å finne de beste løsninger for ledelse, læring og utvikling blant sine elever, studenter og skolen som organisasjon og i samfunnet for øvrig. Det betyr at læring ikke kan beordres, men må utvikles i samhandling mellom lærere som forskere, elever og samfunnet. Således må også skolene styres etter mangfoldighetsprinsippet, det vil si at den enkelte lærer, og grupper av lærere, er kjernen og sjefene ved en utdanningsinstitusjon. Alle andre vil være lærerens støtteapparat – skolesjefer, utdanningsdirektører og politikere likeså.

Dagens styringssystem i skole- og utdanningssektoren er imidlertid ikke bare læringsfiendtlig, men også organisatorisk upassende. Det er fordi den er utledet fra og forankret i byråkratisk og næringslivsorientert organisasjonsteori, hvor ikke-pedagoger har forsøkt å omdanne disse teoriene og modellene til også å gjelde i skole- og utdanningssektoren. Slik oppstår konstruerte begreper og styringsmodeller, eksempelvis «kunnskapsøkonomi», «kunnskapsbeholdning» og «kunnskapsstyring». Mennesket og læringsprosesser omtales og behandles som en gjenstand, som kan «anskaffes» og «avvikles». En slik omdanning og kunstig overføring er helt unødvendig, og direkte feil, ettersom skole- og utdanningssektoren allerede har en veletablert vitenskapelig fagdisiplin som har spesialisert både forskning, språk og teorier til sitt virksomhetsområde, nemlig pedagogikkvitenskapen.

Den næringslivsorienterte og byråkratiske organisasjonsteorien favner ikke alle nyanser som er nødvendig på dette feltet, og de som overfører tankemodellene kjenner tydeligvis heller ikke til hva som må til. De tvinger seg i stedet inn på et fagområde som de ikke mestrer, og gjør det dertil i «pedagogikkens navn». Derfor skjer også en rekke følgefeil. Det er ikke bare respektløst og arrogant, men fører også til alvorlige konsekvenser for hele utdanningssektoren, med elever, studenter og lærere som de største taperne. I sin tur slår dette tilbake på næringsliv og samfunn.

Ikke minst har vi sett denne feilslåtte utviklingen gjennom mediene, i form av varslinger, nedsatt ytringsfrihet, samt strenge måle- og kontrollregimer. Dette er indirekte tegn og symptomer som oppstår når sektoren ikke drives etter fagpedagogikkens retningslinjer.

Videre gransking av utfordringene i styringen av skole- og utdanningssektoren må således gjøres først og fremst av fagpedagoger, ikke av samme fagfolk som var med på å skape problemene.

---------------------------------------------------------------
Glenn-Egil Torgersen er professor i pedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han arbeider med grunnforskning på DU (Det Uforutsette) og SAM (Samhandling under risiko); pedagogiske tilnærminger og målemetoder for leder- og kompetanseutvikling innen DU og SAM.

Herner Sæverot er professor i pedagogikk ved Høgskolen i Bergen og professor II ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen. Han har mangeårig erfaring som lærer og klassestyrer i grunnskolen og har publisert en rekke artikler og bøker, både nasjonalt og internasjonalt. Han er redaktør for tidsskriftet Nordic Studies in Education.
Les også:

Foto: Marcos Luiz Photograph / Unsplash

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar