torsdag 30. august 2018

Podcast: Rekk opp hånda! Ep. 21: Livsmestring i skolen for barn med spesielle behov - med Nina Grindheim


I dag lanseres rapporten "Livsmestring i skolen for barn med spesielle behov". Vi snakker med Nina Grindheim fra Voksne for Barn om hva de har funnet ut og hva vi må gjøre i klasserommet for å lykkes. Hør episoden her:



Med utgangspunkt i livsmestringsprogrammet Zippys venner har Voksne for Barn, Statped og Regionalt kompetansesenter for Autisme, ADHD, Tourettes og Narkolepsi (RKT) siden 2016 sett på hvordan tiltak som skal fremme alle elevers psykiske helse tilrettelegges for barn med spesielle behov og hva lærere og andre ansatte i skolen trenger for å bedre inkludere disse barna.

Det har resultert i rapporten "Livsmestring i skolen for barn med spesielle behov".

Ifølge rapporten har en systematisk livsmestringsopplæring en positiv effekt for mange elever med spesielle behov. Den har også positiv effekt på resten av elevgruppa.

Undersøkelsen indikerer også at både kunnskap om elevenes vansker, hvordan tilpasse, erfaring med bruk av programmet og voksentetthet er faktorer som påvirker grad av tilpasning og inkludering i klassen.

Samtidig er det en utfordring at det er liten kompetanse blant lærerne og andre ansatte i skolen om hva som er utfordrende for elevene, og som gjør det vanskelig å tilpasse opplegget basert på elevenes behov.

Alt dette og mere til snakker vi om i denne episoden av Rekk opp hånda!

Livsmestring i skolen for barn med spesielle behov:

Last ned kortversjonen av rapporten

Last ned den fullstendige rapporten

onsdag 29. august 2018

Gjesteblogg: Avkolonisering av grunnskolesystemet, en vei til forsoning og fred. Av Sonia Muñoz Llort


Avkolonisering av grunnskolesystemet, en vei til forsoning og fred
Av Sonia Muñoz Llort - @SoniaMunozLlort

Fredag 08.06.2018 holdt Peace Research Institute Oslo (PRIO) arrangementet Decolonizing the Academy hvor flere forskere og andre eksperter drøftet behovet for bevisstgjøring og utvikling av motstandstiltak for ekskludering av kunnskap og mennesker fra akademia i Norge og resten av Europa. I artikkelen Moderne vitenskap utviklet seg samtidig med slavehandel og utnyttelse. Det er på tide å dekolonisere akademia, skrevet av Ida Roland Birkvad og Cindy Horst i Aftenposten 08.06.2018, peker de på skjevhetene akademia har som er ekskluderende og som reproduserer en gammeldags og hierarkisk tankegang. Undring som oppsummeres i artikkelen og som var grunnlaget til dette arrangementet, ble oppsummert slik: "Til tross for de formelle dekoloniseringsprosessene som fulgte i årene etter andre verdenskrig, har kolonitidens ideer fortsatt stor innflytelse på akademisk arbeid. Dette skjer gjennom systematiske skjevheter i hvilket pensum som blir brukt, hvilke perspektiver som anvendes i undervisning, og hvem som siteres i vitenskapelige artikler. Vi må også se på universitetets infrastruktur: Hvilken type studenter begynner på universitetet i utgangspunktet? Hvem blir stipendiater, og hvem får til slutt faste ansettelser? Hvilke spørsmål får forskningsfinansiering, og hvilke får ikke?".

I kjølvannet av denne artikkelen og selve debatten, har det kommet kritikk til begrepet "avkolonisering" og hva det innebærer i praksis. Denne debatten er absolutt nødvendig å ta også i Norge, fordi vi mister mangfoldige stemmer og historie som er blitt bragt til taushet i mange år.

Samtidig, det er ikke bare høyere utdanning som er preget av et etnosentrisk fremstilling av kunnskap, metoder og vitenskapelige stemmer. Det gjelder absolutt hele utdanningssystemet, og når det kommer til å debattere nødvendighet av å avkolonisere grunnskolen må vi analysere både diskursen og pedagogiske verktøyene som kunnskapsformidlere. Et av verktøyene er tekstbøker. Hva er deres rolle i kunnskapsformidling og hva er grunnen til at vi fortsatt bruker dem?


Ukritisk eksponering av subjektiv og partisk kunnskap til våre barn
I full stillhet har jeg lenge vært kritisk til det ensidige innholdet våre barn får presentert på grunnskolen, spesielt i humaniorafagene som tar for seg en gjennomgang av historie, samfunnsorganisering, religion, filosofi og naturfag. Jeg mener at vi velger et narrativ som opprettholder en etnosentrisk kunnskapsformidling som helt ubevisst neglisjerer mangfoldet i samfunnet.

Valget om å ukritisk videreformidle et snevert syn av verden hvor våre tradisjoner og historiske handlinger alltid blir presentert som heltedåder er dypt urettferdig.

Det er dypt urettferdig både overfor nasjonale minoriteter og for grupper i andre land. Samtidig er denne ensidige fremstillingen potensiell farlig fordi den opprettholder et overlegen holdning overfor andre kulturer, noe som skaper usynlige og unødvendige sosio-kulturelle hierarkier oss imellom.

For å oppnå skolesystemets mål om å danne lydige borgere har vi strukturer som rammer inn de politiske intensjonene på nasjonalt og internasjonalt nivå, innholdet i undervisning og selvsagt, muligheten for å velge tekstbøker som formidler det som er foreslått i læreplanene. Det er en diskusjon i seg selv om hvor mye politisk styring i skolen er til barnas beste, og sannheten er at barna våre får direkte presentert det som anses som grunnleggende kunnskap blant annet gjennom tekstbøker. Etter min mening, bør en kritisk innholds- og diskursanalysen i tekstbøker tas som et av stegene for å avkolonisere skolesystemene våre.

Ulempen med tekstbøkene er tydelig. De har begrenset plass og innholdet må tilpasses mottakerens alder. Siden det er begrenset plass er forlagene nødt til å tilpasse innholdet både til nasjonale opplæringslover og et utvalg av viktige temaer. Disse to faktorene gjør at innholdet kan bli basert i altfor stor grad på subjektive avgjørelser. Da er det slik at når vi har skapt et system hvor minoriteter eller lokal befolkning ikke har vært representert verken i politiske systemer eller hos forlagene, har det blitt en lei tendens til å hvitvaske innholdet i tydelige forutinntatte etnosentriske anekdoter. For eksempel, i norske bøker for å lære engelsk tas det opp nord-amerikanske høytider. Blant annet Thanksgiving Day, hvor det helt tilfeldig forklares om kvelden med fellesmiddagen mellom Pequot folket og kolonistene men ikke om drapet av 700 urbefolkning dagen før.

Hvorfor har vi denne trangen til å utelatte hvite europeiske menneskers gjerninger mot andre folkegrupper mens vi alltid stiller oss selv i et godt lys?

Hvis vi tar et steg tilbake i tiden, ser vi i flere europeiske samfunn at utdanning var en gode begrenset til edle og religiøse mennesker. De skulle ha kunnskapsmonopol for å kunne undertrykke sine arbeidere og beholde makta. Tekstbøker ble oppfunnet i en tid hvor hensikten var at disse elitene kunne lære en viss kunnskap utenat, uten å stille spørsmål ved det. Senere, da trykkemaskiner ble brukt i større skala forble hensikten med tekstbøker det samme. Målet var å presentere en viss mengde kunnskap som måtte bli husket utenatt.

Heldigvis er vi mennesker litt mer avanserte enn som så, så det ble ingen selvfølge at innholdet i mange av disse bøkene forble ukritisert. Problemet ble at tekstbøkene ble også brukt som koloniseringsverktøy for å selge våre europeiske sannheter mens mange historiske hendelser ble ikke publisert.


Tekstbøker som koloniseringsverktøy mot lokalbefolkning
Under koloniseringen ble tekstbøker produsert i Europa, USA og Canada for å undervise både egne minoriteter og lokalbefolkning i koloniene. Målet var enkelt, lokale innbyggere måtte lære seg kolonistenes språk for å kunne bli assimilert av vårt kapitalistisk system. Ikke bare selve kolonistisk formidlingsspråket -såkalt majoritetsspråket-, men også "de sterke" siden av historien.

Det var selvsagt godt kalkulert både å unnlate å skrive tekstbøker i lokale språk samtidig som deres historisk tilstedeværelse var usynliggjort. Fra et europeisk og nord-amerikansk ståsted ble dette ansett som vårt generøs bidrag til sivilisasjonens inngangen, fra et kolonisert ståsted har betød et tap av historisk minne i form av kulturell tilknytning, historiske røtter og stolthet over egen historie og språk.

Tekstbøker har vært den perfekte verktøy for både kolonisering og oppbygging av nasjonalismer i Europa og USA, fordi da vi innførte kapitalisme gjennom sentraliserte stater etter vår europeisk modell, skapte vi sosiale ulikheter. Deretter solgte vi ideen om at for å kunne klatre opp i den sosiale stigen, måtte du utdanne deg i et europeisk-lignende system for å kunne få et levelig liv.

Dermed skapte vi nok en gang lydige medarbeidere i tidligere kolonier som mistet en del av sin forhistorie gjennom hvitvaskingen vår, mens i Europa har vi brukt tekstbøker for å fortsette og danne barna våre innen ukritisk og ubevisst nasjonalisme.

I denne selvkritiske prosessen av avkolonisering skal vi - hvite kristene europeere - sette oss til side og la både urbefolkning og andre lokale minoriteter bestemme hva og hvordan de vil dele kunnskapen sin. Ved å bli kvitt tekstbøker lager vi plass til stemmer som fortjener å bli hørt og mennesker som fortjener å vise og dele kunnskapen og verdenssynene sine.


Tekstbøker som verktøy for nasjonalistisk opplæring
I våre europeiske land er det unektelig at oppbygging av nasjonal identitet gjøres gjennom tekstbøker og andre uformelle verktøy som sanger eller eventyr, spesielt når det gjelder humaniora som i språk, religion og samfunnsfag. Den narrative diskursen om blant annet europeisk historie med alt fra vitenskap til filosofi er tydelig androsentrisk, partisk og hvitvasket basert på "den gode samaritanen" som forbilde.

Vanligvis er ikke minoritetsstemmer inkludert i tekstbøkene våre, og når de er, er det alltid med nedlatende barnslig tone for å vise dem som eksotiske vesener som lever gledelig blant oss. Denne eksotisme kan selvsagt variere fra positive til svært negative ladede historier. I Norge har assimilering og ekskludering av Samefolket og taterne blitt usynliggjort i skolebøkene, mens i andre kolonimakter har større historiske kapitler blitt utelatt med vilje for å ikke skitne bildet vårt som de moderne siviliserte helter som reddet urbefolkning fra underutvikling.

Som spanjol husker jeg godt mine historiebøker fra barneskolen til videregående. Både mishandling av mangfoldet blant populasjonen av sigøyerne og arabere til detaljer av behandling av urbefolkning i Latin-Amerika glimret med sitt fravær i bøkene våre.

Derimot, alle bøkene fremstilte oss spanjoler som heltene som kom på generøs vis delte vår høy utvikling og hjalp folk ut av sine primitive liv. Eller når det ble foretatt den såkalte rekristianisering av Spania for å kaste ut både arabere, jødene og sigøyerne blir alltid fremstilt som at vi var helter som reddet landet vårt fra kjetterne.

Denne tankegangen er en gjenganger i de fleste europeiske land. I en tid med økende nasjonalisme i mange land som fort fører til autoritære og fascistiske tilstander, må vi skåne våre barn av å tilegne seg kunnskap gjennom såpass utdaterte og ufullkomne verktøy.

Som spesialpedagog ønsker jeg at tekstbøker blir utfaset samtidig som vi tar et alvorlig oppgjør med vårt historisk ansvar overfor andre kulturer og minoriteter. Vi vil ikke at våre barn skal lære en brøkdel av fagene gjennom snevre nåler, men gjøre dem til nysgjerrige og kritiske mennesker som samarbeider for å få nyansert og mangfoldig kunnskap. Visjoner i utdanning er viktige og vi må ta et oppgjør med oss selv som hvit europeisk folkeslag. Dette er vanskelig å få til om våre barn blir foret med innhold basert på våre påtatte heltedåd, overlegenhet og sivilisert danning overfor minoriteter innad våre land og lokal befolkning i andre kontinenter.

Det er på tide at pedagoger tar et oppgjør med innholdet vi ønsker å formidle våre barn. Å være kritisk mot kunnskapen vi formidler gjennom vårt skolesystem er et sunnhetstegn som kan berike oss og gjøre barna våre til respektfulle, nysgjerrige voksne i fremtiden. Dette er en verdidebatt vi må tørre å ta, at fortiden vår er preget av vold og misbruk overfor andre folkegrupper som et forsøk for å vise vår falsk overlegenhet. Et godt skolesystem må lære barna våre respekt og nysgjerrighet ved å romme et mangfold av kunnskap våre barn må kunne ha fri tilgang til selv.


----------------------------------------------------------
Sonia Muñoz Llort er utdannet spesialpedagog og har en mastergrad i skoleledelse og en i rehabilitering. Til daglig jobber hun på Sunnaas sykehus og er fast skribent for Maddam. Hun er opptatt av tverrfaglig reflekterende praksis, pedagogisk frihet og mangfold på skolen. Hun mener at elevene burde kunne få større eierskap til pedagogiske opplegg på skolen ved å ha frihet til å velge innholdet, ved å samarbeide og ved å bruke både seg selv og omgivelsene som læringsressurser.

Foto: Min An / Pexels.com

mandag 27. august 2018

Podcast: Rekk opp hånda! Ep. 20: Synsing og sterke meninger med Helene Skjeggestad


Helene Skjeggestad er kommentator i Aftenposten og har skrevet om skole i flere år. På en god dag kan hun være med på å sette dagsorden, men kan sette sinnene i kok på en like god dag. Vi snakker om synsing og sterke meninger om skole. Hør episoden her:




Skjeggestad har skrevet kommentarer om skole for Aftenposten i tre år. Hun har et veldig positivt bilde av det å være kommentator å sette i gang debatter og sette dagsorden. Det er et stort engasjement blant skolefolk. Hun er også positivt overraska over debattnivået blant lærerne der så og si alle argumenterer for barnas beste i alle diskusjoner.


- Jeg starta som en rabagast kan man si, sier Helene Skjeggestad om sin egen tid som elev. - Men jeg har alltid vært glad i skole. Jeg kaller meg selv en nerd - med stor stolthet.

Dette er episode nummer 20 av Rekk opp hånda! og derfor et lite jubileum! Vi har mange spennende gjester utover høsten, og håper du tar deg tid til å høre. Nye episoder hver mandag!

Hør tidligere episoder her.

lørdag 25. august 2018

Gjesteblogg: Psykiske helseplager blant unge øker – vil psykisk helse på timeplanen hjelpe? Av Ingrid Grimsmo Jørgensen


Psykiske helseplager blant unge øker – vil psykisk helse på timeplanen hjelpe?
Av 
Ingrid Grimsmo Jørgensen - @IngridGrimsmoJ

Mange elever i skolen opplever psykiske belastninger og for mange er plagene så store at det går ut over livskvalitet og motivasjon for læring. Elever og lærere trenger derfor mer kunnskap om psykisk helse og det er gledelig at myndighetene innfører dette som eget fag på timeplanen. Men vil psykisk helse på timeplanen bidra til at færre elever får psykiske helseplager?

I Aftenposten den 2. september 2015 forteller Frida på 15 år fra Kristiansand hvordan hun har det på skolen. "Fra klokken halv ni om morgenen til tre om ettermiddagen blir vi vurdert og evaluert av lærerne. Det er aldri pauser. I friminuttene skal vi være gode venner, gode klassekamerater og gode tenåringer. Jeg blir helt utslitt av det". For Frida begynte det i starten av 8. klasse. Hun merket fort at overgangen fra barneskole til ungdomsskole var stor. Det tok ikke lang tid før dagene ble fylt opp med utallige timer skolearbeid. "Det er så mange oppgaver, innleveringer og prøver. Vi kan ha opptil fire forskjellige i uken. Og hva skal vi prioritere når fire forskjellige faglærere sier at vi må øve godt til akkurat deres prøve". Ofte fikk hun høre at hun måtte ta én ting om gangen og at det kom til å gå bra. Eller så fikk hun beskjed om at hun bare måtte takle det. Tiltakene som skolen satte inn for at elevene skulle håndtere stress handlet om at de skulle lære seg å håndtere arbeidsbyrden eller jobbe mer effektivt med skolearbeidet. Ansvaret ble lagt på den enkelte elev. Det er ikke utenkelig at Frida bekymret seg og var mye stressa i løpet av de to årene hun har gikk på ungdomsskolen. Kanskje fikk stresset hun opplevde konsekvenser.

Tall fra Ungdataundersøkelsen 2017 forteller at hverdagen til norske skoleelever ikke har endret seg mye siden 2015. 28% av elever på videregående føler seg triste, ulykkelige eller deprimerte. Tallene for ungdomskolen er noe lavere, men halvparten av videregående elevene svarte at de "bekymrer seg mye" og at "alt er et slit". Dette ønsker myndighetene å gjøre noe med. Nå skal folkehelse og livsmestring bli ett av tre tverrfaglige temaer når fagfornyelsen trer i kraft i 2020. Dette møtes selvfølgelig med stor applaus fra både fagfolk og foreldre. Skolen er en sentral aktør for å få hevet kompetansen om psykisk helse blant elever, lærere og foreldre. Elever mangler opplæring i hvordan de skal ta vare på seg selv. Mange kommuner på eget initiativ har tatt i bruk ulike undervisningsprogrammer som har fokus på livsmestringsstrategier de siste årene. På Lysaker skole har elevene psykologisk førstehjelp på timeplanen. Men fra 2020 skal psykisk helse inne i de nye læreplanene for alle skoler i Norge.

Unge skal lære om psykisk helse. Gjennom ulike fag skal elevene lære å takle medgang og motgang, bedre forstå egne og andres tanker og følelser og mestre livet bedre. Målet er å fremme god psykisk og fysisk helse, og gi barn og unge muligheter til å ta gode og ansvarlige livsvalg. Et eksempel kan være å lære seg å forstå og mestre egne følelser. Hvis en elev føler at han ikke mestrer skolehverdagen eller føler seg utestengt fra venneflokken kan han bli stressa, lei seg, redd for å miste venner eller ikke å få gode nok karakterer. Han kan få mange tanker i hodet og lure på om han ikke er god nok. Klumpen i magen kan vokse seg større og større helt til han en dag hun ikke orker å gå på skolen. Da er det jo lurt å lære at når en gruer seg så får en ofte vondt i magen. Og at stress og indre uro er kroppslige reaksjoner som er normale. Hvis barn og unge vet hvordan stress kjennes ut, og at tanker og følelser henger sammen, er det lettere å forstå det som skjer inni sin egen kropp. Og ikke minst gjøre noe med det. Det interessante er om satsingen på psykisk helse og livsmestring i fagene vil bidra til at færre elever får psykiske helseplager.

Nedadgående spiral for unge i Norge. Studier viser at elleveåringer er de lykkeligste i Norge, men deretter blir spiralen nedadgående. Undersøkelser viser at angsten for prøver eller prestasjoner på skolen starter allerede i femte klasse (Ungdata-junior). I denne undersøkelsen svarer mange at de føler at høye prestasjoner både i fag og idrett er viktig for å passe inn. En nyere undersøkelse fra forskningsinstitusjonen NOVA ved Høgskolen i Oslo og Akershus viser en klar sammenheng mellom skolestress og psykiske helseplager hos ungdom. Ifølge forskerne snakker ungdommene om skolepresset på to måter. For det første legger de stor vekt på det daglige skolepresset med mange arbeidsoppgaver og høyt arbeidspress. For det andre handler skolestress om det å komme inn på riktig videregående skole og bekymring rundt fremtidig utdanning og karriere (NOVA-rapport 2017).

Trygt og godt læringsmiljø. Det har ikke blitt færre prøver og mindre stress for norske elever siden 2015. Undersøkelser viser som nevnt en økning i psykiske helseplager knyttet til skolestress. Pedagogikkprofessor Gunn Imsen mener at blant annet Oslo-skolens system med høy prøvetetthet er angstfremkallende for både elever, lærere og skoleledere, og peker på at skolen må tone ned resultatpresset. Ungdommene i NOVA sin undersøkelse er enige, de ønsker seg mindre karakterpress og synes lærere bør bli flinkere til å koordinere prøver og innleveringer, samtidig som de ønsker seg klart definerte mål i fagene. Mange forteller at læreren ikke alltid skjønner hvor grensa går for hva elevene orker eller klarer (Nova-rapport 2017). Vi kan derfor med stor sikkerhet at det er ikke bare kunnskap om psykisk helse skoleelever i Norge trenger. De trenger et skolemiljø som er helsefremmende. Forskning viser at det viktigste tiltaket for å motvirke stress og uro blant elever er et trygt og godt læringsmiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Dette vet vi har en beskyttende effekt i forhold til de unges psykisk helse. Vi får håper at psykisk helse ikke blir nok en ting elever skal mestre.

--------------------------------------------------------
Ingrid Grimsmo Jørgensen er pedagog ved Høgskolen i Innlandet og foredragsholder om bygging av trygge læringsmiljøer i skole og barnehage, avdekking og håndtering av mobbing og krenkelser.


onsdag 22. august 2018

Gjesteblogg: Gjør livet ditt litt enklere med Microsoft Teams. Av Barbara Anna Zielonka


Gjør livet ditt litt enklere med Microsoft Teams
Av Barbara Anna Zielonka - @bar_zie


Siden 2011 har jeg laget mange internasjonale prosjekter. I begynnelsen pleide jeg å kun bruke epost for å utveksle ideer, dele oppgaver, være i kontakt med andre lærere og elever, anbefale verktøy eller endringer i vårt prosjekt. Noen ganger var det ganske vanskelig. For eksempel da jeg pleide å få cirka 40-50 meldinger hver gang i begynnelsen av et nytt prosjekt. Selv om jeg prøvde å svare på alle spørsmål så fort som mulig, var det ikke så lett å følge alle samtalene.

Noen år senere bestemte jeg meg for å bruke Loomio. Da hadde jeg ansvar for cirka 35 samarbeidsskoler og merket fort at Loomio var mye bedre enn vanlig epost. Samtaler, utveksling av materialer skjedde på ett sted, og det var lett å finne alt man trengte. Livet ble litt enklere selv om man måtte bruke andre verktøy eller apper for å arrangere webinarer/live-telefon-samtaler, samle data fra spørreundersøkelser eller vurdere oppgaver som en gruppe.

I 2017 opprettet jeg et nytt prosjekt der 101 skoler samarbeidet sammen. Et så stort antall prosjektpartnere betydde at vi måtte tenke mye på funksjonalitet og prøvde å finne den beste løsningen. Vi ble enige om egen hjemmeside, egen Google Drive, Padlet, Loomio og FlipGrid. Prosjektet ble vellykket selv om jeg hadde håpet på et verktøy som kunne tilby alle de funksjonene vi brukte. I mars 2017 ble Microsoft Teams lansert. Et perfekt verktøy jeg har ventet på så lenge! Verktøyet kan man bruke sammen med elever, lærere og skoleledere!

Hva er Microsoft Teams?
Microsoft Teams er et chat-basert arbeidsområde i Office 365. Alle som har tilgang til Office 365 får Microsoft Teams automatisk. Microsoft Teams samler personer, samtaler, filer og verktøy på ett sted, slik at både elever og lærere får umiddelbar tilgang til alt de trenger. I steden for å bruke forskjellige tjenester som tilbys av forskjellige aktører har man alt man trenger på ett sted.

12 fordeler med Microsoft Teams
Men la oss holde øye på andre verktøykasser Microsoft Teams kan gi lærere for å øke samarbeidet og produktiviteten i våre klasserom.

  • Microsoft Teams kan kjøres på nettet, på datamaskiner, på mobiler eller på nettbrett.
  • Microsoft Teams ligner på en chat. Alle chattene foregår i forskjellige kanaler som blir opprettet av lærer/ lærere eller eier av teams. Elevene opplever det nesten som å delta i et personlig møte eller konferansesamtale.
  • Microsoft Teams lar deg administrere arbeidsflyten i klassen.
  • Du kan planlegge møter i Teams eller i Outlook, og de vises begge steder.
  • Du kan lage eget læringsnettverk.
  • Du kan selv velge appene du vil bruke i undervisningen.
  • Du får tilgang til gratis opplærings- og klasseroms hjelpemidler.
  • Du får tilgang til filer hvor som helst gjennom sikker sky-lagring og sikkerhetskopiering av filer for bilder, videoer, filer med Google Disk.
  • Du kan opprette oppgaver (den letteste måten å gjøre dette på er gå til kanalen "Generelt" under det ønskede klasserommet og velg "Oppgaver".
  • Microsoft Teams gjør det enkelt for deltakere i en kanal å gå fra en gruppesamtale til et møte. Du kan legge til lyd, video og dele skjermen din på en enkel måte.
  • Lærere kan ha private en-til-en-samtaler eller gruppesamtaler med elevene sine.
  • Microsoft Teams leverer OneNote-klassenotatbok som er en digital notatbok som kan brukes til å lagre tekst, bilder, håndskrevne notater, vedlegg, koblinger, tale, video

Hvorfor bør du begynne å bruke Microsoft Teams med dine elever eller/og dine ansatte?
Teams rike samtaleopplevelse engasjerer elevene våre og gjør læring synlig for alle. Hvis du bruker Teams som lærer kan du engasjere elevene dine på ulike måter med tekst, video og undersøkelser integrert, samt med emojis, klistremerker og GIFs. Dette oppmuntrer til bedre atferd og gjør det mulig for elevene å samhandle sosialt og gjøre læringsopplevelsen morsom og flytende.

Etter å brukt Microsoft Teams i ett år har jeg også lagt merke til at det er mye lettere å ha kontroll over klassemiljøet når man har muligheten til å slette innlegg, dempe elevene eller sette samtaler på pause. De nye funksjonene som finnes i Microsoft Teams er ikke begrenset til klasseromssamarbeid. Innebygde faglige læringssamfunn (PLC) gjør det mulig å dele og kommunisere med andre, slik at ansatte kan samarbeide lettere enn noen gang før.

Hvis du har aldri testet dette verktøyet, anbefaler jeg å gå gjennom denne demoversjonen.


Vil du vite mer, sjekk denne kanalen på YouTube!


Lykke til med et nytt skoleår!



Barbara Anna Zielonka er engelsklærer ved Nannestad videregående skole i Akershus. Hun ble tildelt årets Gulleplepris på NKUL i 2017. Zielonka var en av ti finalister til Global Teacher Prize 2018. Hun har tidligere skrevet disse innleggene på Lærerbloggen:

Design-tenkning i undervisningen
Derfor bør vi satse på entreprenørskap i skolen
Hvordan kan vi bruke chatbot og AI i undervisningen?
Fremtidens skoler må skapes nå
Nettverksbasert læring - den riktige veien å gå
Lærere som fremtidens innovatører
6 måter for å skape bedre skoler
Barbara Anna Zielonka nominert til Global Teacher Prize!
8 måter for å øke elevenes engasjement!
Hvordan globale prosjekter har endret livet mitt som lærer!
Hvordan kan lærere utvikle digitale borgere og ledere?
Derfor er undervisning om FNs bærekraftsmål et must!
Betydningen av refleksjon i jobben som lærer
Avslutt skoleåret med nye ideer
Den digitale verden - et hav av muligheter
Edtech med fokus på internasjonalisering
Genius Hour - hvor lidenskap og kreativitet møtes
7 måter å utvikle deg som pedagog
VR-briller i undervisningen

mandag 20. august 2018

Podcast: Rekk opp hånda! Ep. 19: Lesing - med Troels Posselt fra Foreningen !les


Hvordan skaper man leslyst hos elevene? Hvorfor er det bra med høytlesing i klasserommet? Hvor viktig er skolen som en arena for å stimulere elevene til lesing? Vi snakker om lesing med Troels Posselt fra Foreningen !les. Hør episoden her:



Troels Posselt fra Foreningen !les er prosjektansvarlig for Bokslukerprisen og Leseskogen. Han er litteraturviter og pedagog, og har tidligere jobbet som lærer i norsk og fransk på ungdomsskole og videregående skole.

- Skal man bli en god leser må man lese ulike ting, sier Troels Posselt. Og det er noe vi jobber mye med i Foreningen !les.

- Vi er ulike lesere og må bli presentert for et mangfold og lese ulike ting. Da finner vi noe som slår an umiddelbart, ting vi misliker og ting vi ikke visste at vi likte. 

For å finne bøker du har lyst til å lese, må du vite at de finnes. Foreningen !les publiserer derfor ulike antologier.

Bokslukerprisen for elever på 5. og 6. trinn, tXt-aksjonen på ungdomstrinnet og Rein tekst på videregående er nå på vei ut til skolene i til sammen svimlende 240 000 eksemplarer!


Grunntanken er å presentere en litterær bukett til elevene, så det skal være lettere for dem å finne noe de liker å lese. Derfor presenterer de et utdrag fra gode bøker med et ønske om at elevene skal få lyst til å lese mer.

- Og da kan de for eksempel begynne i klasserommet, så kan de finne boka på biblioteket og gjerne lese hele boka på fritiden.

Boktips fra Troels:
 - Velg bøker ut fra interesse, sier Posselt. Og bruk tilrettelagt litteratur der det er behov for det. Her er noen tips for ulike aldersgrupper:

De minste: "Vi fant en hatt"-bøkene av Jon Klassen, "På bærtur" av Ragnar Aalbu og "Fargene som forsvant" av Constance Ørbeck-Nilssen og illustratør Akin Duzakin.

3./4. klasse: "Deres majastet" av Marianne Kaurin og "En bror for mye" av Linde Hagerup.

5.-8. klasse: "Lydighetsprøven" av Bjørn Ingvaldsen.

VGS: "Tung tids tale" av Olaug Nilssen.

søndag 19. august 2018

Undervisningsopplegg: Aksjon aluminium (3. til 7. klasse)


Aksjon aluminium er en nasjonal konkurranse som gir elever i 3. til 7. klasse mulighet til å lære mer om resirkulering, kretsløp og hvordan vi kan ta bedre vare på jorda vår. Aksjonen går fra 31. august til 7. desember 2018.


Det er gratis å delta og lett å melde seg på. Aksjonen gir deg som lærer en god anledning til å inkludere viktige temaer i undervisningen:

Aksjon aluminium: Meld på klassen din her!

Alle som registrerer seg før 30. august er med i trekningen av en registreringspremie. Premien er en egen visning av filmen "Månelyst i Flåklypa" (premiere 21. september) for hele klassen i et kinolokale der de som vinner bor.



Målet med Aksjon aluminium er å vekke barnas miljøengasjement. Vi vil gi barna kunnskap de kan ta med seg inn i fremtiden, slik at de er bedre rustet til å ta ansvar for miljøet vårt!

Undervisningsmateriellet tar utgangspunkt i kompetansemålene for naturfag, matematikk og kunst og håndverk for 4. – 7. trinn. Undervisningsmateriellet er delt i to: 3. – 4. trinn og 5 . – 7. trinn.

Undervisningsmateriellet er kun ment som et utgangspunkt, og du som lærer må tilpasse det til akkurat dine elever. Selv om du underviser på småtrinnet kan det hende oppleggene for mellomtrinnet passer godt for din klasse, så vi anbefaler derfor at du ser på alle oppleggene.

Det er Forskerfabrikken og Hydro som arrangerer Aksjon aluminium. De inviterer til Aksjon aluminium for at elever skal lære mer om gjenvinning, panting, energibruk og miljøansvar.

lørdag 18. august 2018

Konferanse: Psykisk helse i skolen - 29. og 30. oktober 2018


Psykisk helse i skolen er en konferanse for alle som arbeider med elever som sliter. Konferansen er et samarbeidsprosjekt mellom Lærerbloggen og JobbAktiv.

Konferansen finner sted på Thon Hotel Oslo Airport på Gardermoen, 29. og 30. oktober 2018. Program og påmelding her.

Konferansen er godkjent som vedlikeholdskurs av Utdanningsforbundet og som 12 timers vedlikeholdsaktivitet av Norsk psykologforening. Konferansen er også godkjent av Norsk syykepleierforening som meritterende med totalt 12 timer og det samme fra Norsk Ergoterapeutforbund.

På programmet finner du fagfolk med solid kompetanse:

Psykisk helse i skolen
Ella M. C. Idsøe er medredaktør for boken «psykisk helse i skolen» og vil åpne konferansen med en kunnskapsoversikt rundt tematikken. Hva er de vanligste utfordringene lærere og skolepersonell står ovenfor? Hva er lærerens rolle i forebygging og støtte av elever som sliter? Og sist men ikke minst – hva gjør vi med de evnerike elevene?

Digital kommunikasjon og psykisk helse
For å oppdage og hjelpe ungdom som sliter, er man avhengig av den viktige førstekontakten. Nå når tenåringer kommuniserer mer digitalt enn ansikt til ansikt, blir det stadig mer unaturlig å banke på døra til noen for å snakke om vanskelige ting. Hvordan kan skolen åpne opp for å tenke annerledes om kommunikasjon, slik at terskelen for å knytte kontakt blir lavere? Tale Maria Krohn Engvik - “Helsesista”, begynte å bruke snapchat for å kommunisere med sine elever. Hun traff en nerve hos ungdommene og er nå blitt hele Norges helsesøster på Snapchat. På veien har hun lært mye om form, innhold og digitale strategier for å knytte kontakt med ungdom som sliter.

Se mennesket bak diagnosen!
Pelle Sandstrak er en av Skandinavias beste foredragsholdere og er et levende live-show i Tourettes syndrom. Hans historie er en vekker i å se andre mennesker, se bak diagnose, se bak utfordrende atferd, og se bak de fasadene vi som mennesker gjemmer oss bak. Pelle Sandstrak er norsk-svensk komiker, skuespiller og regissør som reiser verden rundt med forestillingen om sitt eget liv med Tourettes syndrom.

Hvordan påvirker du elevens atferd?
Frode Fredriksen er opptatt av lærerrollen og hvordan du som lærer påvirker elevens atferd. Hva trigger atferdsproblemer, hvordan eskalerer situasjoner i klasserommet og hva kan du gjøre med måten du kommuniserer med dine elever på?

Sosial kompetanse og problematferd blant barn og unge
Hvordan henger sosial kompetanse sammen med atferdsvansker? Terje Ogden snakker om hva skolen kan gjøre for å avdekke problemer og hvordan starter man intervensjon og ferdighetstrening innenfor rammene av skolehverdagen?

Generasjon Prestasjon - et foredrag om ungdom, press og psykisk helse
Dagens ungdom opplever press fra alle arenaer om å prestere. De er fostret opp på ideen om at de kan bli hva de vil, at alt er mulig og at de lever i en tid der det ikke finnes noen grunner til å klage. Alt er opp til den enkelte! I et samfunn hvor vi blir målt på alt, blir prestasjonen lett forbundet med identiteten. For en del føles det som om at det øyeblikket man ikke presterer har man ikke lenger et menneskeverd eller tro på seg selv. Trond Haukedal snakker om hva dette gjør med de unges psykiske helse?

Effekten av undervisning om psykisk helse
Det vil høyst sannsynlig i løpet av kort tid bli krav om å legge til rette for å fremme psykisk helse og livsmestring på skolen. Men er det slik at det å undervise om psykisk helse fører med seg endringer? Ja, mener Bror Just Andersen,som har skrevet sin doktoravhandling om effektene som oppnås gjennom slike tiltak. Her oppsummerer han forskningen, samt gir praktiske råd om hvordan man kan gå frem allerede nå, for å spre kunnskap om psykisk helse i skolen.

Forebygging og tiltak rundt psykisk helse i skolen - suksessfaktorer i samarbeidet mellom skole og aktuelle samarbeidspartnere som PPT, skolehelsetjeneste og psykiske helsetjenester
Skolen er den avgjørende arenaen for å fremme eller hemme bedring av psykisk helse. Det er viktig at lærere og annet skolepersonell ikke skal føle seg som terapeuter. Nøkkelen er samarbeid med andre sentrale aktører for å skape et miljø som fremmer psykisk helse. Marit Tørstad snakker om hvordan man gjør dette i praksis og hvilke samarbeidsmodeller fungerer?

Hvordan arbeide med psykisk helse og livsmestring i klassen?
Janne Aasebø Johnsen mener at skolepersonell avventer for mye når det kommer til psykisk helse. Man avventer kartlegging fra PPT, man avventer behandling fra BUP og man venter på tverrfaglig samarbeid. Skolen er ikke behandlere, men det er mange virkemidler man kan ta i bruk for å avklare, støtte og veilede barn som sliter, også før alle instanser er på banen.

Følelseshåndtering og relasjonsbygging i skolen
En god lærer-elevrelasjon er et viktig fundament for læring og mellommenneskelig problemløsning. Grunnlaget for å etablere og vedlikeholde gode relasjoner er å forstå og håndtere egne og andres følelser. Øyvind Fallmyr har skrevet en boka “Følelseshåndtering og relasjonsbygging i skolen” som handler om å gjøre følelseshåndtering til en kjernekompetanse hos pedagoger. God følelseshåndtering vil styrke samspill- og kommunikasjonsferdigheter, motivasjon, læring, problemløsning, egenledelse og konflikthåndtering både hos lærer og elev.

Ta vare på deg selv som fagperson!
Møtet med elever som sliter kan over tid være problematisk for skolepersonell å håndtere. Det er viktig å oppdage tegn på omsorgstretthet og sekundærtraumatisering så tidlig som mulig, samt bli bevisst sin egen rolle og egne grenser i møtet med andres lidelse. Didrik Hægeland er en av våre beste foredragsholdere, med lang erfaring som praktisk veileder av personell som har en vanskelig arbeidssituasjon. Hans råd er enkle å forholde seg til i arbeidshverdagen.


Påmelding og informasjon om foredragsholdere finner du her.

Bruk rabattkode BTS18 for lavere deltageravgift - gjelder til 1. september 2018.


mandag 13. august 2018

Podcast: Rekk opp hånda! Ep. 18: Første skoledag - med Anton Rygg, rektor ved Munkerud barneskole

Om en uke starter tusenvis av barn på skolen og mange av dem for aller første gang. Første skoledag er både mytisk og uforglemmelig. Vi snakker med rektor Anton Rygg fra Munkerud barneskole om hva vi må huske å huske på. Hør episoden her:

mandag 6. august 2018

Gjesteblogg: Telemakos-generasjonen og undervisningens erotikk. En samtale med Massimo Recalcati. Av Anders Dunker



Telemakos-generasjonen og undervisningens erotikk
En samtale med psykoanalytikeren Massimo Recalcati

Av Anders Dunker

Massimo Recalcati er blant Italias mest kjente psykoanalytikere. Venterommet for praksisen hans i Milano er også et privat bibliotek med et bredt utvalg av skjønnlitteratur, psyko­analytiske titler og filosofi, som var Recalcatis opprinnelige fag, før han studerte psykologi og ble analytiker i tradisjonen fra Jacques Lacan. I den faste søndagsspalten hans i dagsavisen La Repubblica forener han essayistiske betraktninger om allehånde emner med innsikter fra Husserl og Heidegger, Freud og Lacan i en lett tilgjengelig form. Samtidig arbeider han vitenskapelig med seminarer, forskning og bokutgivelser tilknyttet universitetet i Milano. Mest kjent er Recalcati for en serie bøker om hvordan relasjoner og rollemønstre forandrer seg i vår egen tid.

I Recalcatis bøker er oppdragelsen – eller humani­seringen, som han liker å kalle den – et konstant tema. Mest uttalt behandler han dette i boken L’ora di lezione (Skoletimen, 2014), som handler om elever og lærere – og om skolen – i en tid der forholdet mellom autoritet og frihet er blitt problematisk på nye måter: Der problemet i Recalcatis egen oppvekst var en kvelende og forstemmende strenghet, finner han – som mange har kommentert – at problemet i dag ligger i en desorienterende mangel på grenser. Temaet er likevel ikke disiplin eller autoritet, men snarere formidling av inspirasjon: Når Recalcati behandler pedagogikkens utfordringer i det moderne samfunn, er han hele veien løftet av en visjon om hva det å undervise og det å lære kan være – på sitt aller beste. Mottoet for boken er «en skoletime kan forandre livet». I skildringen av læringens mirakuløse øyeblikk og vendepunkter trekker han på sin egen erfaring – møter som han skildrer med en oppriktig varme og takknemmelighet. Boken bærer også den litt gåtefulle undertittelen for en undervisningens erotikk. Å se lidenskapen for kunnskap som en underavdeling av erotikken kan fremstå som en risikabel øvelse, men det er også et klassisk tema – som har sitt opphav hos Sokrates.

En annen klassisk referanse i boken er det Recalcati kaller Telemakos-komplekset. Henvisningen er til Odyssevs sønn, som prøver å forsvare huset som er overtatt av Penelopes friere – og som reiser ut for å søke etter den fraværende faren. I boken Il complesso de Telemaco (Telemakos-komplekset, 2013), som kommer ut på engelsk i år, utforsker han ulike effekter av en oppvekst og oppdragelse under svekkede og fraværende farsfigurer.

Recalcati tar oss imot på divanen i kvistrommet for en samtale mellom to konsultasjoner.

Som en innledning virker det naturlig å spørre: Hva betyr endringen i familiens rollemønstre for undervisningen i den offentlige skolen? Hva er den videre kulturelle rammen for det du kaller Telemakos-komplekset?


MR: Den generelle bakgrunnen for Telemakos-komplekset er det Lacan pleide å kalle farens fordamping. Den gamle skolen var strengt hierarkisk og bygget på en autoritær disiplinær makt. Lacan var vitne til prosessen som startet i 1968 og som gikk til hjertet av alle autoritære prosedyrer. Maktens sadistiske røtter ble riktig nok avdekket, men snart begynte alle former for autoritet å avgå ved døden – og skolene ble trukket inn i denne malstrømmen. Lacans reaksjon på denne bevegelsen var ambivalent. Oppgjøret med autoritetene ga rom for en humanisering av samfunnet. På den andre siden advarte han mot at det i farens fravær vil melde seg en ny herre. Dette nye herredømmet er forbrukerkulturen. Det er her Lacan møter Pasolini.

I Il complesso di Telemaco presenterer Recalcati et urovekkende bilde av en nytelse uten lov og grenser i Pasolinis siste film Saló, med dens skildringer av nazioffiserer som hengir seg til en pervers og gledesløs orgie av overgrep i krigens siste dager. Med alle sine bevisst uutholdelige scener, viser filmen nytelsens realitet. Fråtsingen er trukket ut i sine erotisk-­sadistiske ekstremer, uten tilsløring eller forskjønnelse. Mange kjenner til Saló, men færre er klar over at den var en forlengelse av Pasolinis kritikk av for­brukersamfunnet. Recalcati følger Pasolini i det han ser det samme dødelige begjæret – den gledesløse, respektløse og banale nytelsen – skrevet inn i vårt samfunns hemmelige grunnlov.

MR: I vår tid er vi ofre for en ny totalitarisme, der objektene og det grenseløse forbruket råder. Det sentrale er ikke lenger Ødipuskomplekset, for dette tar farens eksistens for gitt – det forutsetter en kamp mellom sønner og fedre, der sønnen vil få has på faren som står i hans vei, men samtidig martres av skyldfølelse. I dag er snarere problemet at når farsfiguren har forsvunnet, forsvinner også skyldfølelsen – og alle grenser viskes ut.

Når den autoritære skolen, preget av dominerende lærerfigurer, forsvinner, erstattes den med en skole som er langt friere, men som også er desorientert. I L’ora di lezione omtaler Recalcati denne tilstanden som «Narcissus-skolen».

Hvordan forbinder du fraværet av grenser med narsissisme – og hvordan kommer narsissistiske trekk til syne i undervisning og oppdragelse?

MR: Det narsissistiske viser seg blant annet når mangelen på grenser fører til overidentifisering: Foreldrene blir fagforeningsledere for sine egne barn. Slike narsissistiske foreldre bryter generasjonspakten med lærerne, og tar isteden side med barna. Når autoriteten kollapser oppstår det en forvirring i forholdet mellom generasjonene. For Freud var læreren så å si en åndelig forlengelse av foreldrene. I dag står læreren igjen som både barnas og foreldrenes forhatte fiende. Enhver didaktisk handling, slik som en dårlig karakter eller disiplinære tiltak, blir av familien sett som noe mistenkelig. Dette er noe nytt. I Milans rettssaler foregår en endeløs rekke rettsaker der foreldre saksøker lærere og skoler.

Hvis dette er tegn på en krise i skolen, hvilke årsaker kan finnes i måten skolene er ordnet på?

MR: Jeg tror vi har to store symptomer i dagens skole. Det første er skolen som bedrift og kunnskapsfabrikk: skolen som har tatt opp i seg økonomiens vokabular, skolen som vil være en tjenesteyter og oppnå det høyeste nivået av produktivitet. Denne skolen er for dem som løper fortere, en skole dominert av det Marcuse kalte prestasjonsprinsippet. Her er det ikke noe rom for de unormale, de som er langsommere, de som har vokst skeivt. Prestasjonsskolen er mindre hierarkisk enn den gamle skolen, men til gjengjeld er den mer byråkratisk. Den er hyperspesialisert og langt mindre basert på verdier. For Lacan er dette overgangen fra mesterens diskurs til universitetets diskurs. Prestasjonens lov blir en anonym videre­føring av en autoritær tendens – en lov uten begjær. Det andre symptomet er, slik jeg ser det, hedonismen som ideologi. Skolen blir en fornøyelsespark. Kunnskapen gjøres til et underholdningstilbud eller et nytelsesobjekt. Det er ikke lenger noe virkelig strev i forholdet til kunnskapen. Læreren må gjøres til en tryllekunstner. Her er det begjær, men uten noen lov. Prestasjonsskolen og fornøyelsesparken er den nordlige og den sydlige polen i dagens skole. Telemakos-skolen er derimot en skole der det er et balansert forhold mellom loven og begjæret.

For Lacan er faren – og dermed hele Ødipus-konstella­sjonen – forbundet med Loven. Denne loven med stor «L» er den symbolske orden, som i Recalcatis forståelse skal sette grenser for begjæret. Loven er dermed en betingelse for begjæret – den skal sørge for at livsappetitten forblir en sunn kraft, og ikke en destruktiv og egoistisk nytelsesimpuls.

Hvordan kan skolen i praksis innrettes slik at den forener Loven med begjæret?

MR: Begjæret er – la oss si det slik – et prinsipp for absolutt differensiering. Finnes det noen lov for dette prinsippet? Loven har vanligvis et universelt grunnlag, den slår fast at slik er det for alle. Psykoanalysen anerkjenner derimot, i foreningen av loven og begjæret, at loven faktisk bør ønske unntaket velkomment og akseptere den absolutte forskjellen. Hva betyr dette innen den praktiske pedagogikken? At alle lærere alltid burde respektere det partikulære, elevenes spesielle tilbøyeligheter: kallene, talentene, inklinasjonene, egnetheten. Dette er selve begjæret og det burde få komme til uttrykk i all sin skrudde uregelmessighet. Den skolen som er basert på prestasjonens prinsipp har derimot en tendens mot det uniforme. Kallet, dragningen og inklinasjonen kommer imidlertid med sin egen lov: Dette er en lacaniansk idé. Det finnes ingen lov som knuser begjæret under sin fot. Begjæret kommer tvert imot med sin egen lov. Begjæret som utfolder seg på en sunn måte er en lov i seg selv. Utdannelsen – jeg foretrekker egentlig å bruke Françoise Doltos begrep «humaniseringsprosessen» – er en prosess som differensierer, som følger en inklinasjon. Lacan defi­nerte totalitarisme som det å presentere et universelt formular for lykke. I motsetning til dette sier psykoanalysen at universell lykke ikke finnes, at hvert menneskes lykke er annerledes. Det samme gjelder innen pedagogikken.

Spørsmålet blir hvordan pedagogikken som fag skal formidles hvis vi tar utgangspunkt i læringen som noe individuelt og unikt.

I Norge har det lenge vært obligatorisk å delta i pedagogiske kurs for å kvalifisere som lærer, men mange av de som følger disse kursene klager ironisk nok over at de pedagogiske kursene er kjedelige. Så hvordan skal vi lære det å lære?

MR: Spørsmålet er altså om det er mulig å formidle kunnskap om det å formidle kunnskap. Det neste spørsmålet er om det er mulig å lære det å lære. Begge disse spørsmålene gjelder kunnskapens objekt – og dens subjekt. L’ora di lezione har satt i gang en rekke debatter i Italia, men den har også blitt mottatt med stor entusiasme, og mange lærere har trykket den til sitt bryst. Noe av kritikken var at boken fremsto som en mystisk hyllest til lærergjerningen. Innvendingen var at den dermed skulle overskygge behovet for metodologi, pedagogiske rutiner som kan fungere som rammeverk for undervisningen. Og denne boken inntar virkelig et helt annet synspunkt med hensyn til teknikk. Den sier rett ut at meningstyngden i det som blir sagt ikke avhenger av teknikk – at teknikken som sådan slett ikke kan være grunnlaget for læringen. Likevel er det legitimt å spørre hvordan kunnskap overføres. Så kan vi virkelig utdanne lærere? Kan du gjennom undervisningen overføre selve evnen til å undervise? Jeg har en veldig enkel tese: Muligheten for å overføre eller formidle kunnskap avhenger av en hendelse som er et møte. Kunnskap overføres som smitte, ikke gjennom metodologiske prosedyrer. Lærere kjeder seg ofte på de pedagogiske kursene, men når kjeder de seg ikke? Når de møter noe som vekker dem, når ordet blir en hendelse og en ytring av et helt annet slag. Disse kursene strukturerer det som blir sagt, men ikke det nivået det ytres på. Det som blir sagt, kan være korrekt, men hvis det ikke er animert av ytringens styrke, overfører læreren bare en død kunnskap. Når kunnskapen er levende er det en egen kraft i ytringen som overskrider og løfter det som blir sagt. Dermed blir det neste spørsmålet: Hvordan kan denne kraften videreformidles? For å være i stand til å undervise godt må du ha hatt minst en god lærer i ditt liv. Du må ha hatt en mester. Noe skjer i overføringskjeden, i arven – i hva vi kunne kalle hukommelsens ordnede sedimenter – som utgjør kunnskapens grunnlag og et fundament for selve muligheten av det å lære.

Recalcati legger også vekt på de uventede, personlige og improviserte øyeblikkene som holder liv i undervisningen. Læreren viser seg for alvor der han eller hun blir stående fast, snubler eller er i villrede. I det at mangelen på svar kan bli et utgangspunkt for undervisningen, ligger også nøkkelen til bokens undertittel – for en undervisningens erotikk. Forbindelsen mellom kunnskap og kjærlighet er et hovedtema i Platons Symposium, der Sokrates kurtiseres av kunnskapstørste tilhengere. Istedenfor å belære sine tilhørere, påpeker Sokrates at kunnskapen ikke kan skjenkes opp som et glass med vin.

Hva innebærer det for en lærer å skulle ta utgangspunkt i en virkelig sokratisk idé om ikke-viten?

MR: Vi tenker stadig på kunnskap ut fra den feilaktige ideen at det å lære er å fylle noe opp. Dette er hva jeg snakker om når jeg i boken snakker om Sokrates’ gestus, der han stadig henviser til sin egen uvitenhet, og nettopp er en som søker kunnskap – ikke en som allerede har den. Slik blir mangelen en betingelse for at det skal være mulig å overføre kunnskap. Læreren er ikke en som fyller opp hodet ditt, men heller en som skaper tomrom – som skaper en lengsel etter noe som mangler. For å lage disse tomrommene i noens hode må du ha et vennskapelig forhold til din egen tomhet, et virkelig og substansielt vennskap. Du må være venn med din egen mangel. Du må ikke bli engstelig i møtet med alt du ikke vet og ikke er. Slik sett vet alle store mestere og lærere hvordan de skal takle det å snuble eller stå fast – for det å være i villrede er selve omgangen med mangelen. Du kan ikke vite alt, du kan ikke forklare alt. Kunnskapen kan aldri ha fullt eierskap til livets og dødens mysterium.

Recalcati legger også vekt på at det nettopp er i møtet med mangelen, i fraværet av oversikt, at stilen oppstår – som individuelle og provisoriske forsøk på å fremstille noe som alltid er større og mer komplisert enn det sagte.

Som forfattere og talere, må lærere finne sin egen stil: Hvor ligger nøkkelen til å finne en undervisningsstil som er virksom?

MR: Jeg tror det er mange veier og ulike stiler. For eksempel er min stil veldig kartesiansk. Jeg går alltid fram skritt for skritt, som om jeg sporer et slektskap mellom begreper. Men på samme tid prøver jeg å gi plass for poesi, for det å mane ting fram. Så min stil er en blanding av kartesianisme og poetisering. Det finnes andre stiler – mer induktive stiler, mer deduktive, mer filologiske eller visjonære. Det finnes mange lærere som arbeider godt i grupper – andre som er helt ute av stand til å jobbe i grupper. Andre er best til å gjøre store og sveipende forelesninger over ulike temaer. Problemet er ikke forskjellen mellom de ulike stilene, men snarere det begjæret som stimulerer stilen. Finnes det begjær, finnes det lidenskap? En lærer som står i klasserommet burde i det øyeblikket ikke ønske å være noe annet sted. Her ligger fundamentet for tilstedeværelsen og for ordenes troverdighet.

Vektleggingen av stemmen og lærerens tilstedeværelse har en klar brodd mot digitalisert undervisning og tanken om at læreren kan erstattes av programmerte læringssystemer, en utvikling Recalcati diskuterer i L’ora di lezione.

Hvordan skiller virkelig undervisning seg fra en blott og bar overføring av informasjon, der kunnskapen behandles som et rent objekt?

MR: Jeg motarbeider av alle krefter digitalisereringen av kunnskapsformidlingen, den totalitære «informatiseringen» av kunnskap. Hvis vi skal få en virkelig læringsprosess, mener jeg det er essensielt at kunnskapen erotiseres. For at en slik erotisering skal kunne finne sted, må det finnes en læremester. Mesteren er en som vet hvordan man går inn i et erotisk forhold til kunnskapen, som gjør kunnskapen til et legeme, til en kropp. Vi vier vanligvis ikke dette mye oppmerksomhet, men skolene er stedet der kjærlighetens språk introduseres. Hvis dette skjer gjennom kultur, blir ikke den andres kropp noe du erobrer som et bytte, men tar i stedet form av en bok. Dette er det ene av to mirakler i L’Ora di lezione. Det andre er når boken blir et erotisk legeme og forandrer eleven fra et tomt hode til en elsker som vil finne veien inn i boken. Boken kan ikke bare konsumeres. Slik er skolen, som filosofien var for Sokrates, en innvielse i Eros. Dette er noe en maskin aldri kan gjøre. Kunsten er å generere en overføring. Overføringen kan hos Freud på den ene siden bety et regressivt forhold, som når pasienten i psykoanalysen overfor terapeuten gjentar sitt følelsesmessige forhold til signifikante andre – faren, moren, ektefellen. Slike overføringer kan også skje overfor lærere. Men på den andre siden – slik jeg bruker begrepet i min bok – kan ordet «overføring» forstås i tråd med sin etymologiske rot, [it. transfert]. På italiensk betyr det å bli transportert, men også å bli beveget følelses­messig. Den doble roten i ordet peker mot å bli henført gjennom Eros – å bli bragt til liv og satt i bevegelse – å legge ut på en reise.

Rent ut over selve initiativet, dette å gå fra en passiv venting til en aktiv søken – hva er det essensielle i Telemakos’ utreise?

MR: For meg er Telemakos den rettferdige arving. Han påkaller faren og hans figur er søken snarere enn overskridelse. Ødipus er den forbannede sønn som er innstilt på overskridelser. Nettopp fordi Ødipus var et forstøtt og foreldreløst barn, satt ut for å dø av sin paranoide far, blir han sin fars morder. Hos Ødipus er det en sterk og fundamental speiling av farsdrapet og sønnedrapet, som ikke finnes hos Telemakos. Telemakos har ikke et slikt traumatisert konkurranseforhold til faren. Han tenker derimot at for å få en ende på friernes respektløse fråtsing, den endeløse natten, må han få i stand en allianse med faren. Men min lesning av Telemakos er også et forsøk på å befri ham fra en Beckett-aktig maske, som en som alltid venter forgjeves. Jeg har alltid lagt vekt på at i tiden der faren forsvinner, er det barna som setter seg selv i bevegelse. Telemakos er det rettferdige barn fordi han tolker arven – et stort tema i psykoanalysen – som et gjenerobringens problem. Det handler ikke om å tilegne seg eiendom – det er snarere snakk om å skride frem i en åpnende bevegelse, en reise. Dette er for meg det essensielle trekket ved Telemakos-figuren.

Oppdagelsesferden blir i L’ora di Lezione nøkkelen til å forstå hva skolen og undervisningen tilbyr når den er på sitt beste. Recalcati beskriver skolen som et sted der en andre fødsel finner sted.

MR: Det å lære er en åpning mot verden og det ukjente. Samtidig er skolen et sted for en første immunisering. Som en vaksine. Og i omgangen med livet som sådant, finnes det bare én vaksine – nemlig kultur. Denne doseringen av kultur gjør det mulig for barna ikke å gå seg vill.

En livbringende innføring i kulturen forutsetter at kulturen ikke selv er villfaren, men bildet av frierne som sløser bort Telemakos’ arv og ruinerer barndomshjemmet hans i farens fravær, kan sees som en representasjon av eksess, et liv – kanskje en hel kultur – som ikke er bærekraftig. Er ikke Telemakos’ misjon, det å søke etter «Loven» og sunne grenser i en tid preget av fråtsing og urettferdighet, et bilde som treffer oss alle i miljøkrisens epoke, og de unge især?

MR: Dette er et enormt spørsmål, men jeg vil prøve å svare kort. Telemakos er sønn av en konge, men vår tids unge generasjoner arver ikke kongedømmer. Vi lever i en tid der livet blir mer og mer usikkert, der fattigdommen er stigende, der de rike blir rikere og der jorden er mer og mer krenket, redusert – i Heideggers forstand – til en ren ressurs. De unge menneskene jeg døper Telemakos har en enda større oppgave, fordi den arven vi har gitt dem ikke er et kongerike, men en ruin. Dette er vår tids store nød: å være uten en arv. Likevel kan arven gjenerobres – og her kan læreren tre inn som en hjelp og et vitne. I dette ligger tanken om en type farskap som ikke stammer fra forplantning, blod og familiens arverekkefølge, men der arven kan ta form av et vitnesbyrd som kan gi form og retning til livet. Et vitnesbyrd kan melde seg i klasserommet, i gymsalen, i biblioteket, mens du reiser. Kontakten med slike vitner er det som i siste instans gjør det mulig å gi livet mening.

(Intervjuet ble opprinnelig gjort på italiensk og er siden oversatt til norsk.)


torsdag 2. august 2018

Sudbury Valley School - 50 år med læring i eget tempo (video)


I år fyller Sudbury Valley School 50 år. Helt siden starten i 1968 har de hatt et helt egent syn og praksis på undervisning og læring. På Sudbury Valley-skolene lærer eleven det de vil, hvordan de vil, når de vil.

Daniel Greenberg var med på å starte skolen i 1968. I boka "Endelig fri" skriver han at mer enn noe annet ønsket de å gjøre det mulig for alle å kunne se hverandre i øynene uten hensyn til alder, kjønn, stilling, kunnskap eller bakgrunn. På den måten ville de skape en demokratisk og likeverdig skole.

Og det har de jo lykkes med i og med at skolen har eksistert i 50 år og det finnes Sudbury Valley skoler over hele verden.

Men det var i Framingham, Massachusetts i USA det hele startet. I deres øyne var en demokratisk måte å drive skole på den beste. Den skulle gi elevene størst mulig spillerom for å kunne være selvstendige. Elevene velger selv hva de vil gjøre og når de skal gjøre det.

I filmen under får du et innblikk i hvordan en slik skole drives og i ekte Sudbery Valley-ånd er det elevene som står for pratingen.




Se flere videoer fra Sudbury Valley-skolene her.

Les flere artikler om Sudbury Valley her.