onsdag 29. august 2018

Gjesteblogg: Avkolonisering av grunnskolesystemet, en vei til forsoning og fred. Av Sonia Muñoz Llort


Avkolonisering av grunnskolesystemet, en vei til forsoning og fred
Av Sonia Muñoz Llort - @SoniaMunozLlort

Fredag 08.06.2018 holdt Peace Research Institute Oslo (PRIO) arrangementet Decolonizing the Academy hvor flere forskere og andre eksperter drøftet behovet for bevisstgjøring og utvikling av motstandstiltak for ekskludering av kunnskap og mennesker fra akademia i Norge og resten av Europa. I artikkelen Moderne vitenskap utviklet seg samtidig med slavehandel og utnyttelse. Det er på tide å dekolonisere akademia, skrevet av Ida Roland Birkvad og Cindy Horst i Aftenposten 08.06.2018, peker de på skjevhetene akademia har som er ekskluderende og som reproduserer en gammeldags og hierarkisk tankegang. Undring som oppsummeres i artikkelen og som var grunnlaget til dette arrangementet, ble oppsummert slik: "Til tross for de formelle dekoloniseringsprosessene som fulgte i årene etter andre verdenskrig, har kolonitidens ideer fortsatt stor innflytelse på akademisk arbeid. Dette skjer gjennom systematiske skjevheter i hvilket pensum som blir brukt, hvilke perspektiver som anvendes i undervisning, og hvem som siteres i vitenskapelige artikler. Vi må også se på universitetets infrastruktur: Hvilken type studenter begynner på universitetet i utgangspunktet? Hvem blir stipendiater, og hvem får til slutt faste ansettelser? Hvilke spørsmål får forskningsfinansiering, og hvilke får ikke?".

I kjølvannet av denne artikkelen og selve debatten, har det kommet kritikk til begrepet "avkolonisering" og hva det innebærer i praksis. Denne debatten er absolutt nødvendig å ta også i Norge, fordi vi mister mangfoldige stemmer og historie som er blitt bragt til taushet i mange år.

Samtidig, det er ikke bare høyere utdanning som er preget av et etnosentrisk fremstilling av kunnskap, metoder og vitenskapelige stemmer. Det gjelder absolutt hele utdanningssystemet, og når det kommer til å debattere nødvendighet av å avkolonisere grunnskolen må vi analysere både diskursen og pedagogiske verktøyene som kunnskapsformidlere. Et av verktøyene er tekstbøker. Hva er deres rolle i kunnskapsformidling og hva er grunnen til at vi fortsatt bruker dem?


Ukritisk eksponering av subjektiv og partisk kunnskap til våre barn
I full stillhet har jeg lenge vært kritisk til det ensidige innholdet våre barn får presentert på grunnskolen, spesielt i humaniorafagene som tar for seg en gjennomgang av historie, samfunnsorganisering, religion, filosofi og naturfag. Jeg mener at vi velger et narrativ som opprettholder en etnosentrisk kunnskapsformidling som helt ubevisst neglisjerer mangfoldet i samfunnet.

Valget om å ukritisk videreformidle et snevert syn av verden hvor våre tradisjoner og historiske handlinger alltid blir presentert som heltedåder er dypt urettferdig.

Det er dypt urettferdig både overfor nasjonale minoriteter og for grupper i andre land. Samtidig er denne ensidige fremstillingen potensiell farlig fordi den opprettholder et overlegen holdning overfor andre kulturer, noe som skaper usynlige og unødvendige sosio-kulturelle hierarkier oss imellom.

For å oppnå skolesystemets mål om å danne lydige borgere har vi strukturer som rammer inn de politiske intensjonene på nasjonalt og internasjonalt nivå, innholdet i undervisning og selvsagt, muligheten for å velge tekstbøker som formidler det som er foreslått i læreplanene. Det er en diskusjon i seg selv om hvor mye politisk styring i skolen er til barnas beste, og sannheten er at barna våre får direkte presentert det som anses som grunnleggende kunnskap blant annet gjennom tekstbøker. Etter min mening, bør en kritisk innholds- og diskursanalysen i tekstbøker tas som et av stegene for å avkolonisere skolesystemene våre.

Ulempen med tekstbøkene er tydelig. De har begrenset plass og innholdet må tilpasses mottakerens alder. Siden det er begrenset plass er forlagene nødt til å tilpasse innholdet både til nasjonale opplæringslover og et utvalg av viktige temaer. Disse to faktorene gjør at innholdet kan bli basert i altfor stor grad på subjektive avgjørelser. Da er det slik at når vi har skapt et system hvor minoriteter eller lokal befolkning ikke har vært representert verken i politiske systemer eller hos forlagene, har det blitt en lei tendens til å hvitvaske innholdet i tydelige forutinntatte etnosentriske anekdoter. For eksempel, i norske bøker for å lære engelsk tas det opp nord-amerikanske høytider. Blant annet Thanksgiving Day, hvor det helt tilfeldig forklares om kvelden med fellesmiddagen mellom Pequot folket og kolonistene men ikke om drapet av 700 urbefolkning dagen før.

Hvorfor har vi denne trangen til å utelatte hvite europeiske menneskers gjerninger mot andre folkegrupper mens vi alltid stiller oss selv i et godt lys?

Hvis vi tar et steg tilbake i tiden, ser vi i flere europeiske samfunn at utdanning var en gode begrenset til edle og religiøse mennesker. De skulle ha kunnskapsmonopol for å kunne undertrykke sine arbeidere og beholde makta. Tekstbøker ble oppfunnet i en tid hvor hensikten var at disse elitene kunne lære en viss kunnskap utenat, uten å stille spørsmål ved det. Senere, da trykkemaskiner ble brukt i større skala forble hensikten med tekstbøker det samme. Målet var å presentere en viss mengde kunnskap som måtte bli husket utenatt.

Heldigvis er vi mennesker litt mer avanserte enn som så, så det ble ingen selvfølge at innholdet i mange av disse bøkene forble ukritisert. Problemet ble at tekstbøkene ble også brukt som koloniseringsverktøy for å selge våre europeiske sannheter mens mange historiske hendelser ble ikke publisert.


Tekstbøker som koloniseringsverktøy mot lokalbefolkning
Under koloniseringen ble tekstbøker produsert i Europa, USA og Canada for å undervise både egne minoriteter og lokalbefolkning i koloniene. Målet var enkelt, lokale innbyggere måtte lære seg kolonistenes språk for å kunne bli assimilert av vårt kapitalistisk system. Ikke bare selve kolonistisk formidlingsspråket -såkalt majoritetsspråket-, men også "de sterke" siden av historien.

Det var selvsagt godt kalkulert både å unnlate å skrive tekstbøker i lokale språk samtidig som deres historisk tilstedeværelse var usynliggjort. Fra et europeisk og nord-amerikansk ståsted ble dette ansett som vårt generøs bidrag til sivilisasjonens inngangen, fra et kolonisert ståsted har betød et tap av historisk minne i form av kulturell tilknytning, historiske røtter og stolthet over egen historie og språk.

Tekstbøker har vært den perfekte verktøy for både kolonisering og oppbygging av nasjonalismer i Europa og USA, fordi da vi innførte kapitalisme gjennom sentraliserte stater etter vår europeisk modell, skapte vi sosiale ulikheter. Deretter solgte vi ideen om at for å kunne klatre opp i den sosiale stigen, måtte du utdanne deg i et europeisk-lignende system for å kunne få et levelig liv.

Dermed skapte vi nok en gang lydige medarbeidere i tidligere kolonier som mistet en del av sin forhistorie gjennom hvitvaskingen vår, mens i Europa har vi brukt tekstbøker for å fortsette og danne barna våre innen ukritisk og ubevisst nasjonalisme.

I denne selvkritiske prosessen av avkolonisering skal vi - hvite kristene europeere - sette oss til side og la både urbefolkning og andre lokale minoriteter bestemme hva og hvordan de vil dele kunnskapen sin. Ved å bli kvitt tekstbøker lager vi plass til stemmer som fortjener å bli hørt og mennesker som fortjener å vise og dele kunnskapen og verdenssynene sine.


Tekstbøker som verktøy for nasjonalistisk opplæring
I våre europeiske land er det unektelig at oppbygging av nasjonal identitet gjøres gjennom tekstbøker og andre uformelle verktøy som sanger eller eventyr, spesielt når det gjelder humaniora som i språk, religion og samfunnsfag. Den narrative diskursen om blant annet europeisk historie med alt fra vitenskap til filosofi er tydelig androsentrisk, partisk og hvitvasket basert på "den gode samaritanen" som forbilde.

Vanligvis er ikke minoritetsstemmer inkludert i tekstbøkene våre, og når de er, er det alltid med nedlatende barnslig tone for å vise dem som eksotiske vesener som lever gledelig blant oss. Denne eksotisme kan selvsagt variere fra positive til svært negative ladede historier. I Norge har assimilering og ekskludering av Samefolket og taterne blitt usynliggjort i skolebøkene, mens i andre kolonimakter har større historiske kapitler blitt utelatt med vilje for å ikke skitne bildet vårt som de moderne siviliserte helter som reddet urbefolkning fra underutvikling.

Som spanjol husker jeg godt mine historiebøker fra barneskolen til videregående. Både mishandling av mangfoldet blant populasjonen av sigøyerne og arabere til detaljer av behandling av urbefolkning i Latin-Amerika glimret med sitt fravær i bøkene våre.

Derimot, alle bøkene fremstilte oss spanjoler som heltene som kom på generøs vis delte vår høy utvikling og hjalp folk ut av sine primitive liv. Eller når det ble foretatt den såkalte rekristianisering av Spania for å kaste ut både arabere, jødene og sigøyerne blir alltid fremstilt som at vi var helter som reddet landet vårt fra kjetterne.

Denne tankegangen er en gjenganger i de fleste europeiske land. I en tid med økende nasjonalisme i mange land som fort fører til autoritære og fascistiske tilstander, må vi skåne våre barn av å tilegne seg kunnskap gjennom såpass utdaterte og ufullkomne verktøy.

Som spesialpedagog ønsker jeg at tekstbøker blir utfaset samtidig som vi tar et alvorlig oppgjør med vårt historisk ansvar overfor andre kulturer og minoriteter. Vi vil ikke at våre barn skal lære en brøkdel av fagene gjennom snevre nåler, men gjøre dem til nysgjerrige og kritiske mennesker som samarbeider for å få nyansert og mangfoldig kunnskap. Visjoner i utdanning er viktige og vi må ta et oppgjør med oss selv som hvit europeisk folkeslag. Dette er vanskelig å få til om våre barn blir foret med innhold basert på våre påtatte heltedåd, overlegenhet og sivilisert danning overfor minoriteter innad våre land og lokal befolkning i andre kontinenter.

Det er på tide at pedagoger tar et oppgjør med innholdet vi ønsker å formidle våre barn. Å være kritisk mot kunnskapen vi formidler gjennom vårt skolesystem er et sunnhetstegn som kan berike oss og gjøre barna våre til respektfulle, nysgjerrige voksne i fremtiden. Dette er en verdidebatt vi må tørre å ta, at fortiden vår er preget av vold og misbruk overfor andre folkegrupper som et forsøk for å vise vår falsk overlegenhet. Et godt skolesystem må lære barna våre respekt og nysgjerrighet ved å romme et mangfold av kunnskap våre barn må kunne ha fri tilgang til selv.


----------------------------------------------------------
Sonia Muñoz Llort er utdannet spesialpedagog og har en mastergrad i skoleledelse og en i rehabilitering. Til daglig jobber hun på Sunnaas sykehus og er fast skribent for Maddam. Hun er opptatt av tverrfaglig reflekterende praksis, pedagogisk frihet og mangfold på skolen. Hun mener at elevene burde kunne få større eierskap til pedagogiske opplegg på skolen ved å ha frihet til å velge innholdet, ved å samarbeide og ved å bruke både seg selv og omgivelsene som læringsressurser.

Foto: Min An / Pexels.com

1 kommentar:

  1. Jeg er Karem veldig glad for at jeg har blitt helbredet av (HERPES SIMPLEX VIRUS 2) med urtemedisinen til DR. AKHIGBE HERBAL CENTER, jeg har lidd av denne sykdommen de siste fire årene uten løsning før jeg kom over denne e-posten (drrealakhigbe@gmail.com) på internett av en urte-lege som har kurert så mange mennesker av herpesvirus med urte medisin, jeg velger også å gi ham en sjanse til å hjelpe meg, han fortalte meg hva jeg skal gjøre, og jeg gjorde det bra, og han sendte meg sin urtemedisin via Dhl-kurertjenester, og instruerer meg på hvordan jeg bruker det, følger jeg også hans instruksjon for bruk og han ber meg om å sjekke etter tre uker, og som jeg gjorde, til min største overraskelse, kom resultatet mitt ut som negativt, jeg er veldig glad for at det er noen som denne DR. AKHIGBE HERBAL CENTRE som er klar til å hjelpe folk når som helst en dag. til alle leserne og seerne som tviler på dette vitnesbyrdet, slutter å tvile på det og ta kontakt med denne DR. AKHIGBE HERBAL CENTER og se om han faktisk ikke vil hjelpe deg. Jeg er ikke en dum person som jeg vil komme ut til offentligheten og begynne å si hva noen ikke har gjort for meg. Han er virkelig en flott mann, han også helbrede sykdommer leve HIV, kreft, som, herpes, kronisk sykdom, diabetiker, hjertesykdom, astma, epilepsi. etc kontakt ham nå. med sin epost: (drrealakhigbe@gmail.com) eller du kan kontakte ham +2348142454860
    nettside. https: drrealakhigbe.weebly.com

    SvarSlett