søndag 16. september 2018

Gjesteblogg: 10 års oppbevaring. Av Guro Saniola Bjerk


10 års oppbevaring
Av Guro Saniola Bjerk - dokumentarist


- Se på meg, sier Rebekka. - Si at jeg er flink, vær så snill. Hun kikker rett inn i kamera, og filmer selv. Seks år gammel, og opptatt av å bli sett, hørt og anerkjent, for den hun er. Hun er en av barna som kom inn i klasserommet denne høsten, ivrig og full av forventninger. Foreldrene følger stolte med fra sidelinja. Det er noe helt eget, det å overlate ansvaret for barnet sitt, til læreren og skolen.

I ti år skal barna være her. De skal leke sammen, de skal lære sammen, de skal få venner og de skal bli uenige. De skal konkurrere om å være best, om å kunne mest. Læreren skal se Rebekka. Veilede henne, trøste henne, oppmuntre henne og irettesette henne. En dag skal Rebekka komme hjem å fortelle om at hun er best i klassen. Den neste har hun kanskje fått ei ny venninne. Før hun en dag skal gråte, fordi noen har vært stygge med henne. Og vi foreldre skal være i beredskap, lytte, trøste, se og motivere. Det er på skolen grunnmuren i oss mennesker bygges.

Allerede i første klasse kommer noen av elevene til å kjenne på misunnelse. Noen vil gå fra å være motivert, til demotivert. Noen vil føle at de passer inn, bli et midtpunkt eller en del av en gjeng. Andre vil ikke føle seg tilpass, de er kanskje beskjedne og havner utenfor. Noen skal bli den som ikke blir invitert i selskaper, den som står alene og studerer asfalten i skolegården, og later som om alt er helt okei.

I klasserommet vil veggene pyntes av barnas egen kunst, av tegninger, bokstaver, tall og timeplaner. Rutiner opparbeides, matpakker åpnes, bøker leses. Her vil noen lire av seg gloser som ikke hører hjemme, helt fra første klasse, og læreren skal på sitt mest pedagogiske sett takle alle små supermenn. Både de som vil lære, og de som setter seg på bakbena. Her skal språkbruken justeres, og aggresjon temmes. Om ikke lenge, skal Rebekka rope:

- Ikke se på Morten! Han tøyer grensene, og blir snart dratt med til rektor. Han skal lære seg hvilke regler som gjelder, og få innsyn i det vi voksne kaller alvorsprat. Men han har allerede skjønt mer enn vi kan forstå. Morten har funnet ut at skolen er kjedelig, for han lærer jo ingenting nytt. Han får ikke svare lenger, for han har jo hånden oppe hele tiden, og de andre må jo også slippe til. Han har oppdaget at han ikke blir sett, og da må han finne på noe, for å bli sett. Han lager fjertelyder med armhulen. Demonstrerer hvordan man får fingrene til å knake, når man trekker i dem. Han kaster viskelær i timen. Han "faller" og slår seg, for om han gråter får han trøst. Men når han likevel ikke blir sett, blir han kreativ. Han viser rumpa i friminuttet. Og lærerne minner hverandre om at de ikke skal si noe om det, det er den nye pedagogikken. I neste omgang truer han med å knuse skallen til læreren, med baseballkølla. Han knuser et vindu.

Og får melding hjem.

Foreldrene kommer innom skolen den dagen de blir invitert. Den dagen noe spesielt skal skje, når poden skal opptre, det er juleavslutning eller foreldremøte. Resten av tiden skal de bare høre på historier, eller ikke høre noe. Vi skal anta at det går bra. Er det ikke slik at hvis du ikke hører noe, så er vel alt i orden? Det var jo ingen som sa noe om lærevansker, uro i timen, forseinkomming eller tretthet på foreldremøtet?

Et knippe elever har fått tillatelse til å bruke PC i timen. Det skal være lettere å notere da. De skal få mer med seg. Under KRLE-prøven sitter én og ser på Youtubevideoer. En annen studerer annonser på Finn.no. Læreren sitter der framme, rett foran dem, og tror de jobber med å besvare KRLE-prøven. Enkelte kommer for sent daglig. De gidder ikke stå opp i tide. Og så sovner de igjen når de kommer på skolen. Det er jo så kjedelig. På det meste ligger sju elever og sover i samme time. Helt umotiverte, rett før eksamen, rett før skoleslutt. Og de fikk sove. For når gir en lærer opp? Hvor mange ganger skal en lærer gidde å vekke de samme elevene? Hvor mye tid skal hun bruke på de som ikke vil lære framfor de som følger med?

Hvis vi hadde vært der, og sett det som skjer i løpet av ti år, hadde vi kanskje tenkt annerledes enn det vi gjør i dag. Og kanskje burde vi ikke bare sett det, men også sett oss selv i speilet, mens vi stilte spørsmålet;

Hva kan jeg gjøre for at mitt barn skal få med seg mest mulig og trives på skolen?


- Jeg hadde ønsket litt større læringstrykk, enn det som var, sier læreren på avslutningen. Elevene skravler sammen, selv om læreren taler. Uvanene har satt seg. De gidder ikke lenger bry seg. De som skal videre på skole kommer uansett inn. Alle har en plass, som venter på seg. De fleste tar den. Andre har bestemt seg, aldri mer skole.

Første høsten på videregående skjønner noen av de, at de kanskje burde ha hørt på læreren, hun som ønska større læringstrykk.

---------------------------------------------------------
Guro Saniola Bjerk (47) har fulgt en klasse med kamera gjennom grunnskolen. Det har blitt til dokumentarserien Våre håpefulle, som slippes på TV2 over nyåret.

- For hva vet vi som foreldre egentlig om det som foregår på skolen, spør dokumentaristen. Filmen burde angå alle de som har barn i skolen, pedagogder, helsesøstre og de som jobber med barn og ungdom.

Foto: Guro Saniola Bjerk.

2 kommentarer: