fredag 28. september 2018

Gjesteblogg: Jeg var konstant redd og følte at jeg ble spist opp fra innsiden. Av June (17)


Jeg var konstant redd og følte at jeg ble spist opp fra innsiden

Av June (17 år)

Hvis du aldri har kjent mobbing på kroppen så er det vanskelig å sette seg inn i. Å føle seg utestengt er en helt forferdelig følelse. Følelsen er så intens. Plutselig strømmer hundre negative tanker igjennom hodet ditt mens du sitter i klasserommet. Hva tenker andre om deg, hvor skal du gå, hvor skal du se, hvem kan se deg? Plutselig går du rundt med en konstant redsel for alt. Gymtimene var det verste. "Gå sammen to og to", jeg visste jo at jeg ikke lenger hadde noen å være sammen med. Veien fra skolen til gymsalen tuslet jeg alene, jeg følte at alle stirret på meg fra vinduene som pekte ned mot veien. Jeg var så sliten, utmattet, usikker og forvirret. Det føltes ut som om jeg ble spist opp fra innsiden og ut, det er en følelse jeg ikke klarer å beskrive. Den var så forferdelig og den gjorde meg gal. Det var så utrolig vondt å tenke på at vennene som en gang var livet mitt, og gjorde livet mitt komplett, hadde snudd ryggen til meg.

Første året på videregående mistet jeg de nærmeste vennene mine over natten. Vi hadde vært utrolige gode venner, noen av dem hadde jeg vært venner med helt fra starten på barneskolen. Vi gjorde alt sammen, reiste på turer og var sammen omtrent hver dag. Det gikk aldri en dag uten at vi snakket sammen. Vennene mine var som en del av familien min. Det at de valgte å kutte meg ut over natten kom som et sjokk. Jeg skjønte ikke hvorfor. Det var nok den lengste natten i mitt liv. Livet føltes så nytteløst, hvem er jeg nå? Jeg hadde mistet noe av det kjæreste jeg hadde, hele veggen som jeg kunne lene meg på ble plutselig borte. Jeg var helt alene uten at jeg visste hvorfor. Tok jeg for stor plass? Var det meg det var noe galt med?

Skolen var det verste stedet jeg kunne være på. Hver dag grudde jeg meg til skolen, men jeg hadde ikke noe valg. Bilturen til skolen tok omtrent ti minutter og i løpet av den turen planla jeg alltid hvor jeg skulle gå for å unngå mest mulig folk. Jeg kom ofte tidligere enn jeg måtte slik at jeg slapp å gå inn i et fullt klasserom der alle så på meg. Det føltes ut som tusen blikk stirret på meg. Det virket som alle visste hva som hadde skjedd og alle hadde tanker om situasjonen. Jeg visste aldri hva jeg skulle si eller hva som var lurt å gjøre. Det var uvant å føle på slike følelser, fordi jeg hadde aldri følt det slikt før. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å komme i en slik situasjon. Jeg var redd for alt. Jeg var redd for å fylle på vannflasken min, for hvem kom jeg til å møte på vei bort til vasken. Jeg turte ikke å gå i kantina, iallfall ikke alene. Der satt alle sammen med venner og jeg følte at alle hadde sin gruppe, utenom meg. Tenk om kortet mitt ikke funket, at det skulle lyse "avvist", det var en stor frykt. Da kom folk til å snu seg mot meg fordi det vekket oppmerksomhet. Jeg valgte etter hvert å alltid ha med meg kontanter, men helst niste. Da slapp jeg å gå i kantinen.

Jeg var alltid redd for å gjøre en feil, slik at de kunne ta meg på det. Det førte til at jeg overtenkte alt. Jeg analyserte alt jeg gjorde, alt jeg sa, hvert skritt jeg tok, om jeg skulle dra på festen, om jeg skulle snakke i timen eller om jeg burde si hei til hun eller han. Jeg var vant til å vær en del av en stor gjeng og jeg var vant til å få julegaver fra mange venner. Nå snakket de høyt om hvor mye de gledet seg til å åpne gaver fra hverandre. Jeg hørte hvert ord. "Åhh, du kommer til å elske gaven". "Åhh, det er ikke det dekselet?". Det var så ekkelt, det var så frustrerende, jeg følte meg så liten. Jeg var liten. Hvorfor vil de at jeg skal ha det slik? Jeg begynte å tenke på russetiden som enda var 2 år til. Da ble jeg hun ene på skolen som ikke var med i en gruppe, hun ene som gikk alene. Jeg tenkte på revytiden og hvordan jeg skulle klare å lage en forestilling med venner som ikke ønsket å være sammen med meg. Jeg hadde gledet meg sånn til både revyen og russetiden, men nå ble jeg kvalm bare noen nevnte det.

Jeg har alltid vært en sosial jente med ett stort nettverk. Jeg har alltid følt meg sterk og trodde aldri at jeg kom til å oppleve mobbing. Jeg trodde i hvert fall ikke at jeg kom til å bli syk av å bli utestengt. Men når en gruppe på syv jenter går sammen mot en er det store krefter i sving. Og det kan være vanskelig for voksne å forstå hva som skjer. Det verste er at voksne kanskje ikke oppfatter dette som så ille. Det er jo vanlig at venner kommer og går. Det er jo tross alt ikke forbudt å ignorer noen. Men for meg var det forferdelig. Jeg trodde at jeg ikke hadde noen og at alle ønsket det verste for meg. Utestengelsen ødela tilliten jeg har til andre. Jeg hadde ikke lyst til å være June lengre, jeg klarte bare ikke å ha det så vondt lengre. Det verste var at det var ikke bare meg som hadde det fælt, hele familien ble rammet når jeg ble utestengt.

I dag skjer mobbing ofte uten at noen ser det. Det skjer ofte skjult og mange ganger på sosiale medier. Skoler må derfor være mer oppmerksomme rundt elevers mobilbruk. Mine venner stengte meg ute over natten. De sluttet å like innleggene mine, lagde nye grupper hvor jeg ikke var med og slettet bilder av meg. Og dette gjorde så vondt. Det var jo ingen som la merke til dette, utenom meg. Og hva kunne jeg si? "De slettet bilder av meg", det går jo ikke? Jeg trodde det var kun jeg som fikk med meg dette. Men heldigvis har jeg en super mamma. Jeg fortalte henne alt, hun ble mer oppmerksom på hva sosiale medier gjorde og hun klarte å forstå hvor vondt jeg hadde det. Hun skjønte at jeg ble utsatt for mobbing. Om ikke det hadde vært for mamma aner jeg ikke hvordan dette hadde gått. Mobbingen jeg opplevde var jævlig, men det er også noe andre kan lære av. Jeg har en oppfordring til dagens ungdom, si nei når noen ber deg om å stenge andre ute. Og det aller viktigste, si hei til noen som går alene og ikke bare gå med de i din gjeng. Husk at du kan gjøre en forskjell hvis du vil.


Foto: Riala / Pixabay

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar