lørdag 1. september 2018

Våre håpefulle: Ny dokumentar om en skole fra første til tiende klasse


Gir mangellapp til skolen


- Etter å ha gått grunnskolen igjen, som voksen, ser jeg et klart forbedringspotensiale. Idag ville jeg gitt skolen mangellapp. Kanskje hadde den til og med blitt avskilta.

Av Guro S. Bjerk, regissør


I 10 år har jeg fulgt en klasse, ved en norsk bygdeskole, gjennom hele grunnskolen fra første til siste skoledag. Ikke som lærer, ikke som mor, men som filmskaper. Hvorfor? Selv startet jeg skolen som overmodig, og litt for flink. Jeg skrev til rektor som femåring og sa jeg ville begynne, men jeg måtte pent vente, til jeg ble gammel nok. Når jeg endelig fikk lov hadde jeg lært alfabetet til min bror som begynte tre år før meg, jeg hadde regnet ut flere bøker og jeg kunne lese og skrive. Ikke fordi noen hadde tvingt meg, men fordi jeg elsket å lære. 30 år senere reiser jeg rundt i Norge, og lager film med elever i ungdomsskolen. Det jeg oppdager både overrasker og sjokkerer meg nok til å ville følge en klasse over ti år. Hvordan står det egentlig til med skolen idag?

By og bygd
Vi har små skoler, store skoler og byskoler i Norge. Langt utenfor allfarvei krever vi at barna våre skal få gå på skole. De har få jevnaldrende, få fritidsaktiviteter, små klasser og få klassekamerater. På bygda kjenner alle ALLE, på godt og vondt. Søker skolen etter nye lærere, kan bygda risikere å få kun ufaglærte søkere, mens de i Hamar får rundt hundre søkere på en lærerstilling. Skal man da opprettholde skoler ute i distriktet, for enhver pris? En liten skole kan være knallgod, men den kan også ha problemer. Dersom man som voksen, som foresatt eller lærer oppdager ting man burde si ifra om, er det slett ikke sikkert at man gjør det, i ei lita bygd. Vi skal jo tross alt leve sammen, de resterende 364 dagene også. Vi lever så tett på hverandre, at alt går ut over alle. Og hva med de flinkeste elvene? De som har en mulighet til å bli plukket opp i en "begavetgruppe" ved en større skole, fordi det eksisterer. Hva med eleven i ei lita bygd? Hvilke tilbud får han der? Kanskje blir han ekstrahjelp i klassen, og ofte blir de flinkeste bremset for at alle skal holdes på samme nivå. Det er ikke slik idag, sier du? Nei, det er nok bedre enn det var før, men jo, slik er det idag. Og det er det som er så urettferdig, at det skal ha så mye å si hvor man vokser opp - når vi alle går på likhetsskolen og skal få de samme muligheter.

Se oss!
Fra første skoledag kjemper elvene om oppmerksomhet. De vil vise hva de kan, de vil lære, de konkurrerer om å rekke hånden opp først - og høyest - alle vil svare. Det er ikke så viktig om man svarer rett, bare man er med. Alle vil være best. Læreren på sin side må gi alle en mulighet. Når du da ikke får svare på de sju neste spørsmålene, minker interessen. Du kjeder deg. Og får du ikke oppmerksomhet for å være flink, hva gjør du da? Bråker. Forstyrrer andre. For oppmerksomhet, er oppmerksomhet, enten det er positiv eller negativ oppmerksomhet.

Nettvett
I mellomtrinnet får alle telefon. Klokka er halv ni, det har ringt inn, og oppropet tas. Hvor er Han? Og har noen sett Henne? Fraværet noteres, mobilene leveres inn, og timen begynner. Men ingen har tatt fram bøkene. Ingen er klar til å notere. Bare noen få vet hvilket fag de har, akkurat nå. Elevene er trette, og de innrømmer å ha sittet oppe og spillt eller vært på nett, hele natta. De rakk ikke spise før de dro på skolen, heller. Læreren kjemper en ensom kamp. Hvordan lære fra seg, når dette er utgangspunktet? Han ser utover klassen, mot elevene som sitter med hodet i hendene og lukkede øyne. Flere gjesper. Boka kommer til slutt opp på pulten. De som av ulike årsaker har fått lov til å notere på PC, har åpnet PCń og logget seg på. Nett. En sitter og ser på snøscootervideoer på Youtube, en annen spiller World of warcraft. En kikker på salgsannonser på Finn.no, og en annen er på Facebook. Kan jeg få gå på do, spør en av elevene. Og får selvfølgelig det. Han reiser seg og går, mot garderoben, setter seg på benken, sjekker telefonen, svarer på meldinger, og går inn igjen. Klassen går med raske skritt mot ungdomsskolen. De har gledet seg til å få karakterer. Men er det noe å glede seg til da?

Håndtering av utfordringer
Han har kommet for sent flere dager på rad. Har fått flere anmerkninger på grunn av forstyrrelser i timen, fordi han har glemt bøkene hjemme eller kommet for sent. Akkurat nå ligger han på gulvet i garderoben, og bryr seg ikke om han får flere anmerkninger. - Gi meg bare anmerkning, gi meg gjerne tre, sier han. Jeg gidder ikke gå inn, vi lærer jo aldri noe viktig, vi har jo ikke lært å betale regninger engang, klager han.

Hva gjør læreren? Skal hun bry seg om de som sitter på nett og gjør andre ting, skal hun hver dag ta seg tid til å vekke de som sover i timene, eller skal hun bry seg om de som faktisk er der for å lære? Hun kan jo ikke kaste elevene på gangen, og skammekroken er historie. Man gjør ikke slikt idag. De færreste blir sendt til rektor. Det hender vel oftere at lærerne må innom rektor, for å ha håndtert en oppkjeftig ungdom feil. Dette er reelle situasjoner som læreren kommer opp i, stort sett hver dag. Skal læreren klage på klassen, si at det er utfordrende og søke hjelp, eller betyr det da at denne læreren er inkompetent - for slikt burde vel en lærer selv kunne takle?

Vil ikke. Vet ikke.
I femteklasse begynner elevene å slite i matte. I åttende får de karakterer. For noen kommer de som et sjokk. Hva nå, liksom? Læreren skriver, tegner og forklarer. Prøver å dra med seg klassen videre, utfordrer til diskusjon. Og når hun spør er svaret ofte - Jeg vet ikke. De vegrer seg for å svare, de har blitt redde for å svare feil. Det er greit å ikke vite, det er ikke lett å vite alt. Men skal en lærer godta svar som jeg vet ikke når læreren vet at dette burde elevene rett og slett vite? Og ikke minst, har man som lærer lov å forvente at elever skal svare?

Det er tid for å ha fremlegg, eller holde foredrag. Noen vrir seg unna, de mener de blir så flaue at de kommer til å besvime. De nekter å gå fram, de nekter å si noe foran en forsamling. Kanskje er noen av de ekstremt introverte? Men skal ikke skolen være en arena hvor vi lærer oss å mestre slikt? Er det ikke her det skal føles ufarlig å dumme seg litt ut? Er det ikke her vi skal få veiledning og hjelp, til å komme oss videre, bli flinkere? For vi kommer da vitterlig snart til slike situasjoner, hvor vi skal stå foran sensor på muntlig eksamen - fortelle om oss selv i et jobbintervju eller hilse på vår første sjef. Er det ikke da fantastisk at vi lærte å holde foredrag, presentere oss selv eller ha framlegg, mens vi var på skolen?

Skolen - i takt med tiden?
I mange år har statistikken fortalt oss at ca. 30 prosent av elevene dropper ut av videregående. I enkelte bygder og deler av landet, er tallet opp mot 50%. Disse har en lei tendens til å komme inn i andre leie statistikker, for deretter kanskje å havne i NAV-systemet og på sosialen. Er det kanskje på tide å se nærmere på hva skolen idag er, og hva vi kan gjøre, for å skape en skole som er i takt med tiden? Burde elevene kanskje lære mer om personlig økonomi, som budsjett, finansiering, lån og renter? Om hva fravær koster samfunnet, og hvorfor vi betaler skatt? Burde vi vurdere å endre på "matpakka" slik at også norske barn får varm mat på skolen? Burde elevene lære mer om hvordan de søker seg jobb? Burde det være slik at vi forventer at alle skal fortsette skolen direkte etter tiende? Burde man kunne stille større krav til elevene, slik at de som stryker på ungdomsskolen ikke kommer inn på videregående? Burde lærerne, skolen og ikke minst vi andre i samfunnet bli flinkere til å se ungdommene, og ta tak i utfordringene når de kommer? Burde vi kanskje iverksette tiltak tidligere for å unngå at så mange feiler?

Ti års innsyn
Etter å ha fulgt klassen fra første til siste skoledag, sitter jeg igjen med tydelig bilde av hvordan det er å vokse opp på skolen, i Norge. Sånn ser det ut i denne klassen, på denne skolen, i denne bygda. Men jeg tror ikke at situasjonen er unik. Jeg tror svært mange skoler har liknende eller tilsvarende problemer og utfordringer. Og jeg er sikker på at det jeg har sett, er noe vi som foresatte, som lærere, som voksne og som politikere, ikke har den fjerneste anelse om foregår i den norske skolen. Hverdagen som barna møter på skolen, har et støynivå de færreste av oss voksne ville ha tolerert, og langt mindre klart å konsentrere oss i. Barna har et avansert språkbruk, og er langt drøyere i uttalelsene, enn det vi tror om våre uskyldige små. Læreren er fortvilet og har blitt helt maktesløs i forhold til hva som skjer, og hva som kanskje burde stoppes, i klasserommet. Og foreldrene er forbannet på at skolen ikke holder mål, at lærerne ikke gjør en god nok jobb og at ledelsen ikke tar deres barn på alvor. Det viktigste av alt er at vi ser barna, tar de på alvor og bryr oss. Samtidig bør vi se oss i speilet selv, å vurdere;

Hva kan jeg gjøre for at mitt barn skal få det best mulig på skolen?

Med dette vil jeg oppfordre foresatte, lærere og andre som bryr seg om barn og ungdom, til å se dokumentaren Våre håpefulle.


------------------------------------------------------
Guro Saniola Bjerk, 46 år fra Finnmark har laget dokumentaren Våre håpefulle, som kommer som serie på TV2 på nyåret. Hun har fulgt en klasse, ved en norsk (bygde-) skole, fra første til tiende. Guro er utdannet journalist og har en Bachelour i Journalistikk og dokumentarfilm.

Bakgrunn for hvorfor jeg lager filmen:
- Da jeg var fem søkte jeg selv til rektor om å få begynne på skolen. Det fikk jeg ikke. Da jeg endelig fikk begynne, hadde jeg for tre år siden lært broren min alfabetet. Jeg hadde gjort ut mattebøkene fram til tredje klasse, og jeg kunne lese og skrive. Endelig var det min tur, nå skulle jeg få begynne! Frøken delte ut bøkene og jeg løp lykkelig hjemover med lange lyse fletter, og tyngre sekk, klar for å lære. Mer! Samme ettermiddag løste jeg alle oppgavene i matteboka, før jeg pakket den inn i julepapir og knøt sløyfe på. Dagen etter gikk jeg fram til Frøken, og leverte henne pakken, mens jeg sa; Takk for lånet. Fra den dagen ble jeg et problem.


- 30 år senere jobber jeg i den kulturelle skolesekken og underviser barn og ungdommer i film. Jeg reiser rundt på skoler i Norge, og oppdager snart at det fortsatt sitter Guro´er rundt om i norske klasserom. Det forbauser meg, og jeg tenker; Har ikke skolen endret seg mer siden jeg gikk på skole? Ideen om å følge en klasse gjennom hele grunnskolen dukker opp, og jeg søker til tre skoler i mitt nærområde. En rektor ønsker meg velkommen. Alle foreldre synes det er et spennende prosjekt. Barna vil gjerne filmes. Kontrakter undertegnes. Og så er jeg igang. 
Hva vet vi egentlig om skolen idag?

Regi og foto: Guro S. Bjerk
Ekstra foto: Torstein Nodland
Produsent: Spætt film AS ved Håvard Wettland Gossé
Klipp: Anders Teigen og Marta Sæverud
Komponist: Kristoffer Lo


Foto: Tom Hardy - fra første gang filmskaper Guro S. Bjerk møter klassen som er med i dokumentaren.

2 kommentarer:

  1. Jeg vil anbefale alle som leter etter forretningslån til Le_Meridian, de hjalp meg med lån på fire millioner dollar for å starte opp quiltingsvirksomheten, og det var raskt. Når jeg fikk et lån fra dem, var det overraskende hvor lett de hadde å jobbe med. De kan finansiere opp til $ 500.000.000.000 (fem hundre millioner dollar) i alle regioner i verden så lenge det kan garanteres 1,9% avkastning på prosjektene. Prosessen var rask og sikker. Det var definitivt en positiv opplevelse. Unngå svindlere her og ta kontakt med Le_Meridian Funding Service On. lfdsloans@lemeridianfds.com / lfdsloans@outlook.com. WhatsApp ... + 19893943740. hvis du leter etter forretningslån.

    SvarSlett