tirsdag 7. januar 2020

Sånn var jeg som elev!


"Hvordan var du som elev?" er noe vi ofte spør gjestene om på Rekk opp hånda. Da vi får alltid interessant og noen ganger overraskende svar.

Som for eksempel at Marte Gerhardsen var mest glad i friminutt og gym, og strevde med å sitte stille. Nå er hun direktør for Utdanningsetaten i Oslo.

Eller Nina Sandberg som prøvde å komme til orde mest mulig, men på en beskjeden måte. Nå er hun stortingspolitiker for Arbeiderpartiet.

Til sammenligning vokste Emil fra Lønneberget opp å ble ordfører i Småland. Vi vet jo alle hvordan han var som barn.

Hvordan var du som elev? Hvordan var jeg som elev? Det er gode spørsmål du kan stille deg selv. Hvis du i tillegg har spart på dine egne tilbakemeldinger fra barneskolen er jeg helt sikker på at du vil finne noe som overrasker deg. Det gjorde hvert fall jeg.

Da jeg ryddet i gamle saker og ting dukket mine tilbakemeldinger fra lærerne mine på barneskolen opp. Først ble jeg litt nervøs, men etter å ha skumlest meg gjennom de tolv korte tekstene ble jeg ganske fornøyd. Det var morsom lesning og samtidig fine minnebilder fra skolegangen på 70- og 80-tallet. Kanskje sier de også noe om hva som var utdanningspolitiske prioriteringer på den tiden?

I første klasse hadde jeg Bodil Haug som lærer. Det var hennes siste år før hun gikk av med pensjon. Året etter fikk vi derfor Vilgunn Falch som kontaktlærer. Eller frøken, som vi sa på den tiden. Vi var hennes aller første klasse.

Vi gikk i B-klassen. Det gikk nemlig et geografisk skille i Åsgårdstrand, hvor jeg gikk på Åsgården skole fra 1976 til 1982. Og skillet gikk ved det som heter Åsgården. Vi som bodde nedenfor gikk i B-klasse, de som bodde ovenfor gikk i A-klassen.

Men det var et annet skille også. Vi som gikk i B-klassen bodde stort sett i villaer, i store hus med hage og utsikt. De som bodde på oversiden bodde også i villaer, men de aller fleste bodde i rekkehus eller blokkleiligheter. Det var derfor et klasseskille mellom A- og B-klassene.

Jeg flytta fra B-land til A-land da jeg gikk i tredje klasse, uten å bytte klasse (i dobbel forstand).

Når folk spør meg om hvordan jeg var som elev, må jeg ofte bruke lang tid på å svare. Som regel kommer jeg fram til noe sånt som at jeg prata alt for mye, forstyrra de andre rundt meg, men var ellers skoleflink og mestret det aller meste. Jeg likte å gå på skolen. Jeg kunne lese, skrive og regne lenge før jeg begynte. Men det var likevel et nervepirrende gjensyn med tilbakemeldingene jeg faktisk fikk på barneskolen.

Klasse 1B august 1976. Jeg er på bakerste rad, nummer fem fra venstre.
Første klasse
Jeg gledet meg til å begynne på skolen. Første skoledag fikk vi en is hver av lærerinnen vår. Jeg husker godt en kompis som brast i gråt andre skoledag da han skjønte at det var slutt på utlevering av is. Det er ikke like lett for alle å ta fatt på utdanningen.

Den første tilbakemeldingen kom i februar 1977:

"Martin er meget flink i norsk og matematikk. Han er meget selvstendig og vil helst arbeide alene. Men han er alltid blid og hjelper gjerne de andre i klassen når de synes noe er vanskelig. Han har utpreget rettferdighetssans, og er meget godt likt av alle i klassen. Martin slurver med skrivingen, det kan sikkert bli penere."

"Slurver med skrivingen" var sikkert en presis formulering på 70-tallet. Kanskje ikke like presis i dag. Med litt omformulering kan jeg fortsatt bruke noe av tilbakemeldingen på CV-en min i dag.

Den andre kom i juni 1977 og jeg slurver fremdeles:

"Martin er meget flink i norsk og matematikk. Han arbeider selvstendig og rolig. Han slurver fremdeles, men er selv godt fornøyd med det han gjør. Han glemmer sjelden lekser."

"Meget flink" og godt fornøyd med det jeg gjør. Slett ikke verst tilbakemelding! Og sånn fortsatte det egentlig gjennom hele barneskolen, med noen variasjoner. Meldingene var korte og konsise, ikke noe snikk-snakk.

Som yngst av fire hadde skolen nesten antatt en mytisk form, en fortelling og virkelighet som bare angikk mine eldre søsken. Nå skulle jeg være en del av det selv.

Andre klasse
I sommerferien mellom første og andre klasse døde pappa av hjerteinfarkt og mamma ble enke, bare 38 år gammel, med fire barn.

Pappas død er noe av det jeg husker aller best fra barndommen. Mamma vekket med tidlig om morgenen og jeg viste at noe var galt. "Pappa er død", sa hun. Kvalden før hadde jeg sett at pappa ble løftet ut på en båre. Dagen etter var han død. Jeg gråt hele sommeren.

Det var tøft for alle sammen, men skolegangen fortsatte likevel. På en måte var det fint å starte opp igjen i august og gjøre noe annet enn å grine.

Vi fikk ny frøken som skulle starte sin karriere med oss som sine første elever. Hun var fra Nord-Norge et sted, streng og tydelig. Nyutdannet og klar i toppen.

I andre klasse lød tilbakemeldingene slik fra vår nye frøken:

"Martin arbeider godt i timene og er meget selvstendig. Han leser godt og det går fint i både matematikk og i norsk skriftlig. Han har pen oppførsel og god orden."

Akkurat det med pen oppførsel og god orden skulle forandre seg ganske kraftig på ungdomsskolen. Men i andre klasse var det fortsatt pent og godt.

"Martin er en kjekk og grei elev. Han arbeider godt med gode resultater både i norsk og matematikk. Han oppfører seg pent og har god orden."

Ikke verst å gå til sommerferie som kjekk og grei.

Tredje klasse
En stor begivenhet dette året var at vi kanskje skulle få fotgjengerfelt over den trafikkerte gata som skilte villaområdet og skolen. Vi pratet mye om det på skolen. Det var en ganske farlig vei å krysse. Biler og busser kjørte fort og stoppet ikke når det kom en gjeng skoleunger som skulle over og dermed stanse trafikkflyten.

Frøken sa at å få til sånne saker som et fotgjengerfelt var vanskelig. Hun forventet nærmest at vi leste lokalavisa. Det var viktig å følge med. "En eller annen må bli overkjørt og drept før de skjønner alvoret", sa hun. Sånt gjorde inntrykk. Vi fikk fotgjengerfelt den samme høsten uten at noen døde.

I tredje klasse var jeg tydeligvis fortsatt grei:

"Martin arbeider fortsatt meget godt i alle fag. Han er positiv og grei og ser ut til å trives i klassen. Han har god orden, men kunne kanskje arbeide litt mere med skrifta, som i blant er noe uklar. Han oppfører seg pent."

Den skrifta var tydeligvis fortsatt slurvete.


Innen sommerferien var i gang, hadde vi flyttet fra det store huset med hage og utsikt over Oslofjorden til en rekkehusleilighet i A-land. Jeg likte det egentlig ganske godt, selv om det var trist å flytte fra det fine huset som pappa hadde tegnet og bygd med signe egne never. Det hender fremdeles at jeg drømmer om huset vårt.

Livet gikk videre. På skolen gikk det fortsatt fint med gode resultater i alle fag (unntatt det med skrifta, da):

"Martin er fortsatt en kjekk og grei elev. Han arbeider godt og selvstendig. og har gode resultater i alle fag. Skulle jeg pirke på noe, kan jeg jo mene at skrifta fortsatt kunne vært penere. Martin har god orden og pen oppførsel."

Fjerde klasse
På den skolen jeg gikk på byttet vi klasserom hvert år. Og det aller gjeveste og største rommet fikk vi da vi kom til fjerde klasse. I tillegg til å være stort og flott var det også der Åsgården skolekorps hadde sine øvinger tirsdag og torsdag hver uke. Jeg spilte klarinett. Alle i familien min spilte i korpset, og pappa hadde tidligere vært formann.


Nytt av året var at vi begynte med engelsk. Da passet det fint at det begynte en gutt fra Amerika i klassen. Han het Lane og kom fra Connecticut, litt nord for New York.

Det var spennende. Jeg følte at jeg kunne mye om Amerika allerede. Jeg hadde en tante og onkel som bodde i USA. De hadde åtte barn. Onkel var broren til pappa og jeg tenkte alltid på ham som en slags forlengelse, en som fortsatt hadde en liten bit av pappa i seg. Uansett måtte hele klassen snakke engelsk sånn at Lane skulle forstå hva vi snakket om.

"Martin arbeider godt i alle fag. Det ser ut til å gå fint i engelsk også. Martin har god orden, men han har lett for å prate for mye i timene - når han burde tie stille! Ellers er alt vel!"


"Når han burde tie still" var sikkert nok en presis formulering. Det var vel egentlig første gang jeg fikk en negativ tilbakemelding, hvis vi ser bort fra håndskrifta. Men hun hadde vel rett. Jeg pratet ganske mye.

Under er en tekst jeg skrev om Moses. Ikke så lett å lese, litt dårlig tegnsetting, slurvete håndskrift, men ellers helt på høyde med det beste fra bibelen:


Min korte tekst om livet til Moses:

Fortell om Moses
Moses var en profet han prøvde og få med seg alle. Isralittene han ga god. jord til isralittene. Han prövde og sremme FARAO. Da han tok med dem i ørkenen klaget de på MOSES. Og han ble funnet i elva da kom han til Farao og vokste opp der han tyda drömmene til Farao.

Jeg vet ikke helt hvor de svenske ö-ene kom fra. Sannsynligvis fordi de var stiligere. Dessuten så vi jo på svensk TV på den tiden.


Til sommerferien i fjerde klasse kunne jeg ennå en gang ta med meg frøkens vurdering om at jeg jobbet selvstendig og godt;

"Martin arbeider fortsatt selvstendig og godt i alle fag. Han har det litt for travelt i blant, men er meget flink i alle fag. Engelsk faller lett for ham. Han er positiv og grei, og har meget god orden og oppførsel."

Det med god orden husker jeg godt. Jeg hadde nemlig alltid alle skolebøkene i ranselen. På den måten var det umulig å glemme noe som helst. Jeg var kanskje ikke så flink, men bare litt lur.

Femte klasse
I femte klasse flytta vi over skolegården og til den andre enden av bygget. Åsgården skole var formet som en hestesko, med skolegård i midten og med idrettsbane og fotballbane på nedsiden.

Jeg tror det var i femte klasse at vi fikk diverse turnapparater og klatrestativ installert i skolegården. Og da var det jo bare klatre og hoppe og sprette så mye som mulig. Men egentlig spilte jeg mest fotball i pausene.

Den største begivenheten denne høsten var noe jeg ikke opplevde selv. En kompis (han med isen i første klasse) var nemlig på KISS-konsert i Drammenshallen. Han holdt et flammende foredrag dagen etter for alle oss andre som ikke var til stede. Jeg vare bare litt misunnelig.

Selv gikk jeg gjennom denne høsten som kjekk og grei, men litt skravlete.

"Martin er en kjekk og grei elev. Han arbeider godt i alle fag og oppnår gode resultater. Martin sitter bakerst i klassen, og det er kanskje derfor han er blitt litt skravlete i timene, og må få tilsnakk i blant. Men ellers oppfører han seg pent og har meget god orden."

Jeg lurer på om det hadde vært greit å skrive "kjekk og grei" i dag? Da jeg gikk på skole var det ingenting som het ukebrev. De gangene foreldrene våre fikk noen tilbakemeldinger var disse to årlige, korte tekstene, og et foreldremøte eller to som gjaldt. Ellers kunne man jo bare prate sammen.

Ordet "resultater" dukker opp for første gang. Lurer på hvor det kom fra. Kanskje hadde vi prøver?

Jeg ble tydeligvis roligere frem mot sommerferien og var fortsatt grei. Dessuten var det ingen kommentarer om håndskrifta:

"Martin arbeider fortsatt godt i alle fag. Han er en grei og positiv elev. Han er roligere i timene enn han var før. Han har god orden i sakene sine."


Klasse 6B juni 1982. Jeg er fortsatt på bakerste rad, nå nummer tre fra venstre.

Sjette klasse
Jeg gledet meg til sjette klasse. Da var det nemlig sjette mot røkla på fotballbanen som gjaldt. Nesten alle pauser gikk med til et kaos på fotballbanen, der det var nesten umulig å score et mål på grunn av alle barna. Gleden var destor større da du klarte sparke ballen i mål.


Men den største begivenheten dette året var en stav som brakk.

Jeg gikk nelig i sjette klasse da Oddvar Brå brakk staven. I anledning ski-VM i Oslo så vi stafetten på en enorm TV plassert på en tralle i klasserommet. Det var ulidelig spennende!

"Martin arbeider fortsatt bra. Han har over middels resultater i alle fag og arbeider lett og selvstendig. Han har det kanskje litt for travelt i blant. Om han gir seg bedre tid, vil han kanskje unngå endel slurvefeil. Martin oppfører seg seg pent og har god orden."

Å ha det "litt for travelt" var ganske typisk for meg på den tiden. Jeg hadde liksom alltid dårlig tid, selv om det ikke var noe jeg skulle rekke. Jeg var førstemann på skolen hver dag.

"Martin er fortsatt sikker i alle fag med resultater godt over middels. Han arbeider fort, men metodisk. Martin glemmer lite og har god orden og oppførsel. Han har vært en kjekk elev i disse årene! Jeg ønsker lykke til videre!"

Akkurat det med glemming var ubehagelig. Det var derfor jeg aldri glemte noe som helst. Man opererte nemlig glemmkryss på den tiden. En slags offentlig glemme-gapestokk der de med flest kryss ble plassert. Der ville ikke jeg være. Derfor hadde jeg alltid alle bøkene i sekken og gjorde de leksene jeg ble bedt om.


Mine seks år på barneskolen var over og bare en sommerferie ventet før det nye livet på ungdomsskolen startet. Men det får bli en annen historie.

Skolen som brant
Skolen min ble bygget i 1971 og var et moderne bygg med store klasserom, stor-kjøkken, håndverkssal, sløydsal og en stor gymsal. Jeg likte skolen min godt og vi brukte fasilitenene til mye mer enn skole. Vi spilte fotball på fotballbanen om sommeren, spilte i skolekorpset eller gikk på turn. På 17. mai var det stor fest og om vinteren var det skøytebane der.

I 2010 brant skolen ned til grunnen. Det var fire ungdommer hadde satt fyr på den. Alle hadde vært tidligere elever ved skolen. Jeg husker det som skikkelig tragisk. Hva som var grunnen til at de fire ungdommene satte fyr på den, vet jeg ikke nok om. Men det virker som om det var en lek med flammer som gikk skikkelig galt.

Elevene ble busset til nabokommunene og gikk først på skole i Tønsberg og så i Horten, til skolen ble bygget opp igjen i 2013 og sto klar til skolestart. Rektor Ingo Wesche var bokstavelig talt hoppende glad:

– Dette har jeg gledet meg så mye til at ... at jeg får lyst til å hoppe! sier han og gjør et kjempebyks.



Foto: Martin Johannessen. Tilbakemeldingen fra frøken var rettet til mamma, som fru Aase Johannessen. Man var litt mer høytidelig på 70-tallet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar