torsdag 27. august 2020

Undervisningsopplegg: Hva er en dokumentarfilm?


Dokumentarfilmer er mye brukt i klasserommet og et kraftig virkemiddel. Men hva er en dokumentarfilm egentlig? Hva er kjennetegnene? Og hvilke sjangre og fortellermåter brukes?

Det forklarer jeg i dette undervisningsopplegget. Opplegget er beregnet på ungdomstrinnet og videregående. Nederst i saken finner du en presentasjon du kan bruke i klasserommet.

I litteraturen sier vi at det er to store skiller; skjønnlitteratur og sakprosa.

Skjønnlitteratur er romaner, noveller og dikt. Sakprosa er artikler, intervjuer, reportasjer, brev og lignende.

Det er to store skiller i film også; spillefilm og dokumentarfilm.

Spillefilmen forteller en fiktiv historie. Dokumentarfilmen tar utgangspunkt i å fortelle en historie fra virkeligheten.

På engelsk skiller de mellom fiction og non-fiction. Altså fiksjon og ikke-fiksjon. Documentary brukes også. Det kommer fra latin “docere”, som betyr å undervise eller belære. Filmene ble også kalt aktualitetsfilmer. Ordet dokumentar, som i å dokumentere, er et nordisk fenomen

Dokumentarfilmen skal dokumentere virkeligheten, akkurat som nyhetsfotografiet.

Personer, situasjoner, lyssetting, og lignende virkemidler fra spillefilmens fiksjon skal ikke benyttes - eller så lite som mulig for at ikke troverdigheten skal brytes.

Filmene var til å begynne med svært korte. Arbeiderne forlater Lumières fabrikk i Lyon fra 1895 regnes som den aller første, og er på under ett minutt.




Av de filmene som ble vist på kino før 1910 var ca. 90 prosent dokumentariske filmer av varierende lengde, korte og lange.

Rundt 1930 utvikler dokumentarfilmen seg og får en annen og ny posisjon i samfunnet.

Det skal ikke bare virke som et dokument for fremtiden, men også argumentere for hvordan fremtiden kunne bli.

Hva kjennetegner en dokumentarfilm?
De fleste dokumentarfilmer inneholder en eller flere av disse punktene:

  • Filmskaperen forsøker å formidle et budskap om noe som skjer, har skjedd, eller kan komme til å skje i den verden som omgir oss.
  • Det skapes en forventning hos tilskueren om at det som fortelles er sannferdig.
  • Opptakene er i hovedsak gjort på location, i mindre grad i studio.
  • Skuespillere brukes i liten grad.
  • Fremstillingen er troverdig.
  • Temaet er samfunnsmessig, historisk, eller presenterer personer (biografisk).
  • Funksjonen er å informere, diskutere, engasjere, sette på dagsorden - dvs. mer enn bare å underholde.
  • Filmen blir omtalt som en dokumentar og blir vist i sammenhenger der man forventer å se dokumentarer (dokumentarfilmfestivaler, TV).
  • Stiltrekk som reportasje, bruk av intervjuer, håndholdt kamera, manglende kontinutetsklipping (usynlige klipp, mykt klipp - vi merker ikke overganger).
  • Filmens fortellerstemme er argumenterende, observerende eller undersøkende.
  • Det er samsvar mellom filmens fremstilling og de faktiske aktuelle eller historiske forhold.
  • Filmen fremstår som en sammenhengende retorisk helhet - den forteller om noe fra et ståsted.
  • Vesentlighet: Filmen kan på en eller annen måte forstås som et bidrag til en bedre verden.

Hva er det motsatte av dokumentarfilm?
En dokumentarfilm skal være objektiv. Men en fullstendig objektiv film er ikke mulig, kun grader av troverdighet.

Det motsatte av dokumentarfilmens troverdighet er propagandafilmer, som har til hensikt å påvirke til en bestemt hensikt eller inntrykk, enten det er politisk, eller kommersielt.

Sistnevnte er reklamefilmer som skal påvirke konsumentens oppfatninger og interesser til å velge eksempelvis et bestemt produkt framfor et annet.

Sjangre og fortellermåter
Det er seks hovedsjangre i dokumentarfilm: Ekspositorisk, fremførende, observerende , deltagenede, refleksiv og poetisk.

EkspositoriskDe aller fleste dokumentarfilmer er såkalt ekspositoriske. Eksposisjonen presenterer nødvendige opplysninger: hva som skjer, hvor det skjer, hvem det angår, når det skjer.

Fremførende dokumentarfilmer er ganske like de ekspositoriske dokumentarfilmene - begge har en tydelig kommentarstemme som kjennetegn.

Observerende: På 1960-tallet ble filmkameraene mindre og mer mobile, noe som gjorde det mulig å være til stede på helt andre måter enn tidligere. De kunne også ta opp lyd og bilde samtidig. Det gjorde det enklere å følge personene som skulle dokumenteres.

Deltagende: Her legger en vekt på å vise filmskaperens og kameraets tilstedeværelse i opptakssituasjonen. Filmskaperne deltar i de hendelsene som filmes.

Krønike om en sommer (1960) regnes som en av hovedfilmene innenfor den deltagende dokumentartradisjonen.

Refleksiv: Den formen for dokumentar forsøker enten å få publikum til å revurdere sine fordommer, eller den har som mål få publikum til å forholde seg kritisk til dokumentaren som form.

Poetisk: Den poetiske dokumentaren kan sies å fokusere på stilistiske virkemidler, som motivets visuelle egenskaper, bildekomposisjon og montasje. Typisk for slike filmer er at de fremstår som collager, dvs sammensetninger av bilder med en ganske løs tematisk sammenheng.

Et godt eksmepel er Berlin – en storbysymfoni (1927). Denne filmen viser livet i Berlin gjennom et døgn, som en samling bilder fra ulike dagligdagse situasjoner.

Hva er en dokumentarfilm?
Den skotske filmskaperen John Grierson regnes for å være den som først tok i bruk begrepet dokumentarfilm. Han definerte dokumentarfilm som:

The creative treatment of actuality.

Selv om skillene er vanskelige, er det ganske vanlig å omtale dokumentarfilm som noe som gjenspeiler virkeligheten, som noe objektivt og sannferdig.

Målet er da å holde filmen fri for fremstillinger basert på ideologi, moral, personlig smak eller politisk syn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar