torsdag 13. mai 2021

Og verst av alt er fokuset på snittkarakteren



Tenk deg at du sitter sammen med en venn. Du forteller om en fin opplevelse du har hatt. Du prøver så godt du kan å beskrive dette, fordi du ønsker at vennen din også skal glede seg over din opplevelse. Du smiler og gestikulerer og gjør så godt du kan. Du viser også stolt fram noen fine bilder fra turen. Vennen din svarer “3+”. Tre pluss.

Ble du motivert til å fortelle mer nå?

Jeg har aldri trodd at karakterer fremmer læring. Heller ikke at de er med på å motivere elevene. Jeg tror faktisk at det er motsatt; at karakterene tar bort fokuset fra selve læringen, at de på en måte står i veien for god læring.

Karakterer er som en pedagogisk kakerlakk, de har alltid vært der. De har overlevd alle reformer og læreplaner. Men kommer de til å overleve fremtidens skole? Jeg håper ikke det.

Det er lovpålagt å gi karakterer ved endt semester på ungdomstrinnet. Likevel velger mange lærere å sette karakterer på prøver og innleveringer gjennom hele ungdomstrinnet. Og det er mange prøver og innleveringer i løpet av de tre årene elevene går på ungdomsskolen!

Jeg mener det er unødvendig. Det som er nødvendig er å veilede elevene, motivere til læring, vurdere for læring. Hensikten må alltid være å hjelpe eleven videre i sitt arbeid i de ulike fagene. En karakter kan oppfattes som et sluttpunkt, en summativ vurdering. Hit, men ikke lenger.

Den formative vurdering har til hensikt å støtte eleven og få eleven til å se hvor han eller hun står i læringsprosessen. Og gjennom arbeidet med egenvurdering får deltakerne innsikt i egne læringsbehov. Hensikten med vurderingen underveis er å hjelpe elevene til å utvikle seg videre.

I denne episoden av Rekk opp hånda snakker meg med vurderingsforsker Tony Burner ved Universitetet i Sørøst-Norge om karakterfrie skoler:



I stedet bruker flertallet av lærerne tid på å ha prøver med karakter, til å ha innleveringer med karakterer, til å gi lekser med karakterer. Og altfor mange regner ut et snitt ved hvert semester. Og karaktersnittet oppleves av elevene som “gjennomsnittet av sine evner”. Det er feil.

Det er mulig å undervise og lære uten at det settes karakterer underveis. Den amerikanske forfatteren og foreleseren Mark Barnes argumenterer sterkt for dette i boka “Assessment 3.0” (Corwin, 2015). Karakterer er subjektive, hevder forfatteren. Og de er derfor ikke egnet som gyldig tilbakemelding. Og verst av alt er fokuset på snittkarakteren!

Karakterer er en kontrollfunksjon. Den skal kontrollere at elevene har nådd de ulike kompetansemålene. De fungerer også som en ingrediens i den store sorteringssuppa inn til videregående skole. Men etterhvert som skoleårene går, blir karakterene mindre relevant. Og når du til slutt havner i (eller utenfor) arbeidslivet, har de ingen verdi.

Men - elever som utsettes for kontroll reagerer gjerne på to måter; de underkaster seg, eller de gjør motstand. Ingen av delene er særlig konstruktive. Karakterer er dermed en lite egnet måte å skape motivasjon hos elevene.

For å motivere elevene må du være motivert selv. Når elevene er fokusert på målene de selv har vært med på å utforme øker det engasjementet, motivasjonen og utviklingen til et nytt nivå. En viktig ingrediens for læringsgleden er at elevene føler seg intellektuelt utfordret. Belønninger, straff, trusler og andre eksterne strategier generer ikke læringsglede og motivasjon.

I denne episoden av Rekk opp hånda snakker jeg med lærer Nils Håkon Nordberg om vurdering uten prøver:


På Nyskolen i Oslo, der jeg jobber, driver vi med dialogisk pedagogikk. Dette er ikke en enkelt fastlagt retning som innebærer én bestemt didaktisk metode, men et overordnet pedagogisk prinsipp som skal prege alt arbeid på skolen. I dialogisk pedagogikk ligger at kunnskap oppstår i møtet mellom mennesker. Alt relasjonsarbeid mellom elever og ansatte er derfor alltid i fokus

Når relasjonen er god, og elevene føler seg trygge i læringssituasjonen, oppstår ofte motivasjon for læring. Å holde på denne motivasjonen, både for lærere og elever, blir dermed et mål i seg selv.

Hver time du bruker på en prøve, er én time mindre undervisning. I løpet av et skoleår kan det bli ganske mange timer. Dersom hensikten med disse prøvene er å kontrollere oppnådd måloppnåelse, er det dårlig bruk av tid. Måloppnåelse kan dokumenteres på mange andre måter - uten at det er nødvendig å sette karakter.

For mange elever oppleves prøver som stress. De pugger og pugger til prøven, men glemmer hva de har lært etter kort tid. Og da har de vel strengt tatt ikke lært. Jeg kaller denne formen for sandslottpedagogikk. Den ser fin ut ved første øyekast, men forsvinner med en gang den første bølgen strømmer innover stranda.

Undervisningen bør derfor ha vekt på undervisning og ikke på testing. Og undervisningen bør gjennomføres uten at det settes karakterer.



Les også:







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar